Lars Egelands blogg

>Biblioteklederne i UH-sektoren var i København 21-22. September. Det er nå nesten 15 år siden den store høgskolereformen kom. Denne innebar oppretting av nye hovedbibliotekarstillinger i de sammenslåtte høgskolene. I alle disse årene har vi hatt møter i hvertfall en gang i året. Noen har sluttet, noe nye har kommet til, noen av oss har vært borte en stund, men har kommet tilbake. Men sannelig er det også en del som har vært med i alle årene etter høgskolereformen. Fellesmøtene er både hyggelige og faglig utviklende.

Denne gangen var også lederne fra universitetsbibliotekene med. Gamle høgskoletravere som Else Margrethe Bredland fra Universitetet i Agder og Espen Skjoldal fra Stavanger, var med – men for lederne fra de gamle universitetene passet det visstnok ikke.
På programmet sto besøk på CBS – Copenhagen Business School (eller handelshøjskolen om du vil), Danmarks Pedagogiske Bibliotek, Danmarks Elektroniske Fag og forskningsbibliotek og det kongelige Bibliotek.

På CBS ble vi vist rundt av Anette Koll. Jeg var der for mange år siden da vi planla Læringssenter på Høgskolen i Vestfold. Vi var imponert over datalab’en og aktiviteten der. Slik ville vi også ha. Nå var datalab’en tom fordi studentene hadde bærbare Pcer. Også bibliotekspc-ene var nå laptoper, riktignok ikke bærbare lenger fordi de var lenket til bordene. Til vinteren står Høgskolen i Vestfolds læringssenter ferdig. Ting tar tid og mye endrer seg underveis.

Etter omvisninga var det orientering ved biblioteksdirektør Reni Steffensen. Mye av slike orienteringer er kjent stoff, men jeg merket meg følgende: De siste årene har biblioteket hatt en nedgang i utlån på 46 %, med påfølgende mindre interaksjon mellom studenter og bibliotekspersonale. Steffensen mente at 40 % av CBS-bibliotekets virksomhet nå dreide seg om det folk oppfatter som klassiske biblioteksoppgaver. Et nytt tiltak var å bygge opp en konferanseservice som skal kunne stå som arrangør av CBS sine internasjonale konferanser, det vil si være ansvarlig for alt fra hotell og kaffe til conference proceedings.

Steffensen pekte på at det har vært et stramt arbeidsmarked for bibliotekarer i Danmark. Et tiltak som skal gjøre det attraktivt å arbeide på CBS er at man årlig kan bli med på en lengre studiereise. I de gode 90-årene reiste man bort i flere uker. Nå gjennomfører biblioteket en ukes studiereise hvert år, hvor 8 av 55 ansatte får delta. De har vært i USA, rundt i Norden etc. Studiereisa betyr nye muligheter for læring på tvers av de teamene man ellers jobber i – og ny teambuilding. Deltakerne forplikter seg til å blogge på bibliotekets innovasjonsblogg.

Biblioteket har sammen med resten av høgskolen, satset mye på sine lokaler, på bygningene. Grupperommene males en gang i året. Når vi ikke har så mye bøker, må bygningene framstå som attraktive, sa Steffensen. Nå hadde imidlertid CBS fått ny rektor som ikke syntes bygninger er så viktige, den nye rektorer vil fokusere på studentene. Biblioteket var for øvrig i gang med å gjennomføre en ny strategiplan. Den innebærer et fokusskifte fra 90/10 til 50/50 dvs fra 90% ressurser til studentene og 10% til forskerne, til en deling av innsatsen. Et fokusskifte fra ”desk to contact”, fra ”books to e-ress”, fra ”catalogue to search”.

Bibliotekaren Mette orienterte om undervisning. CBS hadde samme problemer som oss og resten av høgskolene: Å greie å få studentene med på informasjonskompetanseundervisning – og få det inkludert i fagplanene. Alle nye studenter får en orientering om hvorfor de bør bruke biblioteket. Ved første større skriftlige oppgave får de to leksjoner om metode, kildekritikk og søkeferdigheter. Ny undervisning kommer i forbindelse med hovedoppgave/bachelorseminar.
Leif orienterte om Open Access. Den danske regjeringa har ikke vært så opptatt av dette som den norske. Men CBS har skrevet under Berlindeklarasjonen for Open Access. Biblioteket har startet det som er en større politisk prosess i institusjonen – for åpen tilgang.
Danmarks Pedagogiske Bibliotek er nå en del av Århus Universitet. Danmark har vært gjennom omfattende strukturendringer i høyere utdanning: En rekke prosfesjonsskoler er slått sammen, samt at en rekke mindre universitet er blitt tvunget til å finne seg partnere.

Mens CBS hadde redusert sitt antall bøker og satset på elektroniske ressurser, hadde DPB nærmere en million bøker. I ulike oppstillinger, i delsamlinger. Bøker over alt. 100.000 besøk – 500.000 utlån i året, det forteller hva brukerne kommer til DPB for. Jeg sier ikke at det ene biblioteket har valgt en riktigere strategi enn det andre. For brukerne av DPB er det åpenbart viktig at det finnes et sted der også gamle bøker innafor pedagogikkfaget blir tatt vare på og er tilgjengelig.

Etter omvisning og orientering på DPB, var det møte for biblioteklederne. Utrolige så effektive vi kan bli på slutten av dagen. Men det var bl.a. en god orientering om Bibsys ved hedmarks nye bibliotekleder, Anna Løken.

Tirsdag var det orientering om Danmarks elektroniske fag og forskningsbibliotek: http://www.deff.dk/ Prosjektet DEFF ledes av en styringsgruppe med representanter for Undervisningsministeriet, Forskningsministeriet og Kulturministeriet. I Danmark er det nemlig slik at de profesjonsorienterte høgskolene ligger under Undervisningsdepartementet, mens bare universitetene er under Forskningsdepartementet. Det kongelige bibliotek ligger under kultur. DEFF ble opprettet med 20 millioner i prosjektmidler, deretter 2 millioner pr år. DEFF ligger administrativt under Styrelsen for bibliotek og medier som er en sammenslutning av den gamle Bibliotekstyrelsen og Mediestyrelsen. DEFF administrerer bl.a. et omfattende konsortievirksomhet. 260 aktive institusjoner med 240 avtaler med en omsetning på 130 mill DKR. Som i Norge er det ingen statlig finansiering av konsortiene, utover at lønna og driftsutgiftene til de 6 medarbeiderne dekkes. Konsortiegruppa deltok imidlertid også i forhandlinger for en lisenspakke til danske regioner – til sykehus og praktiserende leger. Det er forunderlig at slike lisenspakker kan dekkes av det offentlige fullt ut, liksom det norske Helsebiblioteket. Er det fordi 13 millioner i utgift på slike lisenser bare er peanøtter i helsebudsjettet? Eller er det fordi alle innser at oppdatert informasjon er viktig når det gjelder helse? I allefall burde slike nasjonale ordninger som Helsebiblioteket danne mønster for digitale bibliotek på flere områder.

Read Full Post »

>I valgkamptider kan alle politikere by på en rørende historie om en hyggeliog bibliotekar de møtte i barndommen. Alle er så mye for bibliotek, at debatten om bibliotekenes utfordringer blir knust under massiv velvilje. Etter min mening trenger vi mer krangling om bibliotek. Bibliotekene må komme tydeligere på den politiske dagsordenen, og da må det konflikter til.
Norsk Bibliotekforening avd Vestfold har tatt et flott initiativ til et åpent debattmøte lørdag 5. på Tønsberg Bibliotek. De spør: Bibliotekets fremtid. Hva skjer med biblioteket i en digital tidsalder, trenger vi dagens bibliotekordning eller bør det utformes annerledes?
Stortinget behandlet før sommeren en stortingsmelding som tok opp disse problemstillingene. Det er synd å si at den politiske interessen var spesielt stor. Noe skyld må vi bibliotekarer ta sjøl fordi vi har bidratt til at debatten er blitt alt for intern og fag-orientert. Ikke minst har vi i for stor grad ventet på at politikerne skulle utvikle politikk for bibliotekene, i stedet for selv å stille konkrete krav. Da nytter det ikke etterpå å være skuffet over politikerne.
Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek er en suksesshistorie som et samarbeid mellom to kommuner. Men det er det eneste i sitt slag i Norge. Dagens brukere etterspør gode bibliotek med et personale med bred kompetanse. Det må gjerne også være kiosker – men veldig ofte vil vi også gå til den store velassorterte butikken som har hele utvalget. Nå trenger vi nasjonale utviklingsmidler for å fremme samarbeidstiltak og utvikling av flere slike gopde bibliotek.
Det er fortsatt er behov for offentlige steder som bibliotek der folk kan få tilgang til internett. Men allerede i dag har over 90 % av befolkningen tilgang hjemmefra eller fra jobb. Men hva får de tilgang til? Bibliotekene må kjempe for at mere meningsfylt innhold. Brukerne må få tilgang til skjønn- og faglitteratur også digitalt, til forskningsresultater og publikasjoner, til kulturarv i form av musikk, tv-sendinger, fotos osv. Etter min mening må biblioteken stille seg på brukernes side i kravet om tilgang til informasjon, så må vi finne løsninger som tilgodeser opphavsrettshaverne økonomisk. I dag er det alt for mange økonomiske og juridiske hindre for en fornuftig deling og økt bruk av digitalt innhold.
I framtida vil bibliotekenes største ressurs ikke være boksamlingene, men brukerne. Når det meste er tilgjengelig for brukerne fra deres hjemme-Pcer, må det være en annen grunn for å gå til biblioteket. Bibliotekrommet må bli et sted å møtes, et sted der viktige offentlige diskusjoner foregår, et sted for opplevelser.

Read Full Post »

>Noen spredte kommentarer til debatten mellom Plinius og Frode Bakken – skrevet på en kaffebar i København en tidlig morgen før jeg skal på møte. Se Plinius: http://plinius.wordpress.com/

Hvis Frode Bakken har rett i at biblioteket er sentralt for demokratiutvikling, læring og kunnskapsutvikling og kunst og kulturformidling – så burde selvfølgelig bibliotek hatt en helt annen rolle i den politiske debatten. Hvis bibliotekene virkelig var sentrale på disse områdene ville politikerne fra alle partier og fra alle politikkens delområder, hivd seg inn i debatten om framtidas bibliotek. Men dessverre må påstandene til Frode først og fremst oppfattes dithen at vi bibliotekfolk gjerne vil at andre skal være oppmerksomme på at bibliotek har betydning for for demokratiet, kunnskaps- og opplevelsesformidlinga. Påstanden er rett hvis den omformuleres til at bibliotek burde være sentralt når det gjelder demokrati osv.
Frode sier at bibliotek er et politisk prosjekt begrunnet i fordelingspolitikk, utdanningspolitikk, kultur- og distriktspolitikk. Ja, det er riktig, men biblioteket har aldri fått den plassen på disse politikk-områdene som det burde fått. Bibliotekspolitikk har vært – og er fortsatt – i alt for stor grad noe for de spesielt interesserte. Bibliotek omtales i stortingsmeldinger om bibliotek, men sjeldent i andre stortingsmeldinger. For eksempel har bibliotek nesten ikke vært nevnt i de siste åras meldinger innafor utdanningspolitikk.

Frode har rett i at bibliotekene er en av færre og færre ikke-kommersielle arenaer. Hvorfor diskuteres det da ikke mer? Interessen for bibliotekene i den offentlige debatten er ikke preget av verken raseri over at vi bruker penger på en slik dum likhetsarena, eller kamp for bibliotek som et integreringstiltak eller tiltak mot nye klasseforskjeller mht til kunnskapstilgang. Biblioteket møtes stort sett med stille velvilje – og de blir heller ikke utfordra på å vise at de leverer det de lover.

Det er fortsatt et snev av sannhet i det Henrik J. Hjartøy (1892-1971, biblioteksjef ved Det Røde Biblioteket på Rjukan, seinere katalogsjef på Deichmann og Aps fremste ”biblioteksteoretiker”) skreiv i boka ”Vår bibliotekspolitik”: ”De fagutdannede bibliotekarene i folkebibliotekene er meget ofte damer fra et spissborgerlig miljø. Disse bibliotekfolk har gjerne en konservativ livsinnstilling. Og det er mange av dem som ikke interesserer seg nevneverdig for den tid de lever i og for de store samfunsproblemer som ellers optar folk flest.” Problemet var at Hjartøy aksepterte denne situasjonen. Bibliotekene ble aldri satt på dagsordenen av arbeiderbevegelsen i Norge som et redskap de kunne bruke får å nå bevegelsens mål. Dette var delvis forskjellig fra situasjonen i Sverige og Danmark, og kan være en mulig forklaring på at norsk bibliotkvesen ligger tilbake for våre nordiske naboer.

Jeg trur ikke at det er mulig å trekke seg sjøl opp etter håret. Bibliotekene kan ikke bli sentrale for demokrati-, kunnskap- og kultur ved bare å være flinke. Det er de materielle forholdene i samfunnet som vil være avgjørende for bibliotekets påvirkning. Dagens åpne bibliotek er – som Frode skriver – en arv fra USA – en arv som har med framveksten av en ny nasjon hvor man gjorde oppgjør mot gammel føydalisme med ideer om the selfmade man, til det passet det åpne biblioteket godt. Hans Martin Fagerli har tidligere påpekt at når biblioteksbruken i høgskolene eksploderte etter høgskolereformen i 1994 skyldtes det ikke først og fremst bedre bibliotek, men omlegging av undervisningen som følge av økt rekruttering til høyere utdanning og en økonomi som gjorde at man måtte legge opp til mer egenaktivitet fra studentene.

Plinius har åpenbart rett i at vi er på vei ut av industrisamfunnet. Ikke fordi det ikke produseres industriprodukter lenger, men fordi drivkraften i økonomien handler om informasjon – eller kunnskap. Mens industrisamfunnets klassekamp handlet om retten til å eie produksjonsmidlene (fabrikkene) handler kunnskapssamfunnets klassekamp om retten til informasjon/kunnskap.

Informasjon er et slags objektivt begrep – som Gernot Wersig sa det: Den politiske kampen om en fri presse, allmennkringkasting osv er avløst av kapitaleieres rett til å sende til å sende endeløse såpeoperaer i reprise, samtidig som de blir stadig mer selvhøytidelige på pressefrihetens vegne. Derfor lanserte Wersig (og andre) begrepet kunnskap, som er et begrep som er ladet med verdier. Derfor er jeg helt enig med Plinius når han sier at gratis tilgang til informasjon og litteratur er alt for passivt som rasjonale for bibliotekene. Det er jo en overflod av gratis informasjon allerede! Vi skal gi gratis tilgang til verdifull kunnskap. Det gjør bibliotekarene til politiske aktører, og setter dem i opposisjon til en del krefter i samfunnet som for eksempel de kapitalkreftene som først og fremst vil tjene på salg av verdiløs informasjon. Skal bibliotekene framstå som det politiske prosjektet som Frode Bakken mente at vi var, må vi i dag bli endringsagenter som Plinius sier. Tørre å ta en del standpunkter som river bibliotekene ut av den evindelige vennligsinnede, men lavpriuoriterte situasjonen vi er i dag. Politisk aktør må selvsagt ikke oppfattes i noen partipolitisk sammenheng, men i en sammenheng med at vi må stå for noen verdier som for eksempel til solidaritet med de som ikke har råd eller ressurser til å kjøpe seg informasjonen sjøl.

Og selvsagt er det viktig at bibliotekene alliererer seg med politiske og akademiske krefter utafor sine egne miljøer, ikke minst for å få fram en analyse av bibliotekets rolle som er bygd på annet enn postulater og ønsker.

Trendene jeg ser er de samme som Plinius når han refererer til Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo. En sammenligning med andre høgskolebibliotek viser at vi er blant de som har høyest besøk, høyest utlån og høyest bruk av digitale kilder. Det til tross for at vi er blant de som har minst penger: Vi kjøper bare halvparten så mye bøker som gjennomsnittet av høgskolebibliotek, men vi har et utlån på 128 prosent av samlingas størrelse, mens andre har et utlån på cirka halvparten av samlingas størrelse. Dette skyldes at vi har lesesalsplasser, PC-arbeidsplasser, sofaer og ikke minst mange grupperom. Studentene bruker Læringssenteret som sitt arbeidssted, og dermed låner de også bøker og bruker de digitale ressursene. Det spennende er at bibliotekrommet har gått fra å være et individuelt arbeidssted til et kollektivt. Det er blitt en læringsarena med mange elementer: de fysiske læringsressursene i form av Pcer og arbeidsplasser, de menneskelige (først og fremst i form av medstudenter, dernest bibliotekspersonalet) og medier: Google, nettsamfunn, fulltekst på Pcen, bøker og DVD’er i hylla, aviser i sofaen (og etter hvert får vi også TV-nyheter fra BBC, Al-Jazeera med mer på storskjermer).

Read Full Post »

>
Regjeringa positiv til nasjonale lisenser for digital tilgang

Bibliotekmeldinga er ikke konkret nok, mener mange. Det er det sjelden at stortingsmeldinger er. Kanskje har vi bibliotekarer for stor tro på ord på papir. Vi kan ikke forvente verken revolusjon eller nye reformer fra en stortingsmelding hvis ikke grunnlaget er lagt gjennom nitidig arbeid. Vi har ventet på Giske. For hver utsettelse av meldinga har forventninga steget. Nå er mange skuffet. Hva gjør vi nå? Jeg foreslår at vi gjør som Terje Vigen: Vi sturer en dagen eller to, så kaster vi sorgen av – og intensiverer arbeidet for bibliotekene ytterligere.

Derfor er jeg enig med BoB-redaktør Odd Letnes som sier at nå må biblioteksektoren slutte å syte. Det er ikke fordi jeg – som Hans Martin Fagerli sier – er en så ”ualminnelig trofast og snill rødgrønn bibliotekar” at jeg er fornøyd med meldinga, men fordi jeg tror meldinga gir oss mye krutt til fortsatt kamp. Det gjelder for eksempel en av de viktigste sakene for fag- og forskningsbibliotekene: Spørsmålet om nasjonale lisenser og konsortier. Her representerer meldinga et viktig gjennombrudd som vi må følge opp.

Hadde meldinga vært et saksforelegg til HiO-styret hadde den blitt tatt til etteretning uten diskusjon, skriver Fagerli som legger til at det er tiltakene – eller mangelen på slike – som er viktige. Prosaen i meldinga, vedtas ikke, skriver Fagerli.

Kanskje er det forvirring om hva en stortingsmelding egentlig er. En stortingsmelding skal skissere en politikk for fagfeltet. Det er sjelden at det kommer klare løfter og tiltak, for ikke å si at det aldri følger penger med en stortingsmelding. Alle bibliotekarer og andre bibliotekvenner må altså lære at det ikke er nok med innspill til teksten i en melding, men at vi er nødt til å skape et politisk trykk som varer over tid. Det er ikke noe stunt å sette biblioteket på den politiske dagsordenen.

I forkant av meldinga håpet noen på et rød-grønt løft for bibliotekene, på linje med regjeringas satsing på barnehager. Men kanskje glemte de da at gjennomslaget for barnehager kom som resultat av at et av regjeringspartiene hadde hatt dette som en hovedsak i over 30 år? Ikke minst som et resultat av at det var et krav om disse tjenestene fra brede befolkningslag.

Stortingsbehandlinga er nå visstnok fastsatt til 9. Juni. Det betyr at vi har halvannen måned til å diskutere og ikke minst påvirke komite-medlemmene som skal skrive sine merknader. Men tida etter 9. Juni er like viktig: Da må vi sørge for at feite ord følges opp i praksis.
Når dette er sagt, vil jeg heller ikke legge skjul på at jeg hadde håpet at man hadde kommet lenger i å kunne konkretisere noen av tiltakene som nå går til utredning.

Når det gjelder nasjonale lisenser og konsortier/lisensavtaler for tilgang til digital informasjon, står det i meldinga at regjeringa er positive til å etablere nasjonale lisenser. ”Målet må være å gi allment tilgang for innbyggerne” står det – et ganske hårete mål, etter min mening. Organiseringa av Helsebiblioteket trekkes fram som et eksempel for en avgrenset målgruppe – det er ganske konkret. I tillegg pekes det på publisering i åpne institusjonelle arkiv.

Under overskriften Tiltak står det at KD vil samarbeide med Kunnskapsdepartmentet om hvordan arbeidet med nasjonale lisenser skal utvikles videre.

Altså: For første gang har vi fått et politisk gjennomslag for nasjonale lisenser, men hvordan de skal være har jo heller ikke biblioteksektoren sjøl vært verken enige eller konkrete nok om.

Nå må vi følge opp dette videre: Jeg vil trekke fram det ungarske systemet der staten gir tilskudd som brukes til å frikjøpe noe digital informasjon for alle, og for å subsidiere i ulik grad annen informasjon for mer spesielt interesserte. Hvordan pengene brukes avgjøres av et råd med medlemmer fra institusjoner i sektoren. Eksempelet Helsebiblioteket overført og utvidet på ulike fagområder er også i høyeste grad interessant.

Når det gjelder åpne institusjonelle arkiv så viser bibliotekmeldinga til forskningsmeldinga som kom i dag 23. April. Regjeringa gjentar her prinsippet om at alle at alle vitenskapelige artikler som er resultat av offentlig finansiert forskning, skal være åpent tilgjengelige. De føyer til at man forventer at andelen offentlig finansierte vitenskapelige artikler som er åpent tilgjengelig, skal øke betydelig. Imidlertid vil ikke regjeringa pålegge forskere å legge ut artikler i åpne arkiver dersom forlagene ikke tillater dette. Retningslinjer for praksis på dette området, overlater man til institusjonene – men Kunnskapsdepartementet vil følge dette opp i styringsdialogene. For første gang er et viktig område for bibliotekene kommet inn som et tema på møtene mellom departementet og institusjonene! Regjeringa vil bidra til etableringa av Norsk vitenskapsindeks (NVI) som et felles, nasjonalt forskningsinformasjonssystem for norsk forskning samtidig som man forplikter seg til en plan med tiltak som bidrar til at en større andel av artiklene blir åpent tilgjengelige.

Utfordringene for bibliotekene blir å kunne lage og drifte åpne institusjonelle arkiv på en effektiv og rimelig måte, mens departementet vil gi oss støtte overfor våre eiere!

Read Full Post »