Lars Egelands blogg

Hvem hadde skylda i at romersk badekultur forsvant?

I begynnelsen av vår tidsregning ble de kristne forfulgt i Romerriket. Det kunne innebære at de ikke fikk bade sammen med alle andre i de store fellesbadene. Seinere bidro de kristne til at den romerske badekulturen forsvant. Det mener historiker Jørgen Hamre Sveen i sin masteroppgave med det gode navnet «Hvem trakk ut proppen», Universitetet i oslo, 2017. I oppgaven drøfter han om tilbakegangen i badekulturen skyldtes moralistiske holdninger til fellesbading og velvære, eller om det skyldtes det økonomiske nedgangstider? Mangel på vann? Mangel på ved?

Den romerske badekulturen var inspirert av grekerne, men også med tradisjoner fra italienske landsbyer, mener Sveen som skriver at det romerske badet så dagens lys og vokste i utbredelse og popularitet i løpet av de to siste århundra før vår tidsregning (FVT). I løpet av det første, og i enda større grad det andre århundret etter vår tidsregning (EVT) blei det bygd stadig flere romerske bad. Bada blei i økende grad også større og mer ekstravagante, særlig de store termene i Roma. I keisertida kjenner vi til 856 offentlige bad bare i Roma, i tillegg til 11 store keiserlige termer. Diokletians termer som var ferdig omtrent 300 evt., hadde et areal på 140 600 m². Det var stort, men man fant mange mellomstore bad over hele Romerriket.  

I seinantikken snudde denne utviklinga. Vi ser en markant nedgang i bygging av nye bad fra 200-tallet og framover, og at de bada som blei bygd, gjerne var mindre og bygd på en enklere måte enn tidligere. I vest-provinsene forsvant det vi kan kalle en offentlig badekultur i løpet av 400-tallet. Som et resultat av de islamske erobringene av østromersk territorium fra 600-tallet og framover, blei badekulturen overlevert til først araberne, og så tyrkerne. Slik kan en spore ei ubrutt utvikling fra det romerske badet til dagens hamam, skriver Sveen.

Å besøke et bad og bruke mange timer der, var for mange romere en del av den daglige rutinen. Sånn sett blei badet en av de viktigste sosiale møteplassene i det romerske samfunnet.

Sveen mener at økonomisk nedgang i Romerriket er en årsak til mindre bygging av nye bad. Det var mindre interesse fra overklassen til å bidra til å finansiere nye offentlige bad. Men det er mange eksempler på ombygging og vedlikehold. Derfor kan ikke nedgangstidene forklare tilbakegangen for badekulturen. Heller ikke kan problemer med vannforsyning være en hovedårsak. Akvedukter ble ødelagt i Vest-Europa, men ikke i øst – der badekulturen også ble svekket. Avskoging kan heller ikke være en hovedforklaring, siden både kalde og varme bassenger ble mindre. Sjøl om et stort bad krevde flere tonn ved om dagen, så er avskoginga rundt Middelhavet et nyere fenomen, mener Sveen.

Dermed står vi igjen med forklaringen om religiøse og ideologiske endringer. Nedgangen i badekulturen faller sammen med perioden der kristendommen blir dominerende. Men også i før-kristen tid var det moralsk kritikk mot felles nakenhet.

Var det slik at menn og kvinner badet sammen i de romerske badene? Det er det diskusjon om, skriver Sveen. Mange tidlige bad er utstyrt med doble anlegg, og de fleste er enige om at det betød separate anlegg for kvinner og menn. I tidlig keisertid blir det imidlertid felles anlegg. Det blir tolka ulikt skriver Sveen: Var det slik at kvinner ikke hadde adgang? Eller var det slik at det var ulike adgangstider for de to kjønnene? Det vanligste tolkingen er den siste. Men, skriver Sveen», «her bør vi imidlertid merke oss at kildegrunnlaget for denne tolkninga er en eneste innskrift fra et bad i dagens Portugal, og at en kanskje nokså ukritisk har konkludert med at dette må ha vært hovedregelen for hele den romerske verden. På den andre sida har vi et nokså solid skriftlig kildegrunnlag til at bading på tvers av kjønn var relativt utbredt i romersk keisertid.» Var det i så fall prostituerte kvinner? Nei, mener Sveen som påpeker at «mange av de skriftlige referansene til kvinner som bada med menn er, av moralsk fordømmende karakter, og jeg mener det er grunn til å tru at disse overdreiv den promiskuøse karakteren av fellesbading for å underbygge sin kritikk av den offentlige badekulturen. Roy Bowen Ward derimot, mener det ikke er noen grunn til å tru at brorparten av de damene vi møter i dette kildematerialet var prostituerte.» 

Den moralske kritikken mot badekulturen, kom ikke med kristendommen, men hadde sterke forløpere. Både romerske filosofer, satirikere, historikere og til og med keisere forskutterte faktisk det meste av det de kristne kritikerne seinere skulle sette fingeren på; overdreven luksus og nytelse, badekultur som et tegn på dekadens og moralsk forfall, nakenhet på tvers av kjønn og generelt det de anså som uverdig oppførsel. 

«Hvis det at kvinner bader med menn er et tegn på utroskap, så gjelder det også hvis hun deler et måltid med en ung mann, eller er venn med en hvilken som helst mann» sier Quintilian (ca 35-100 evt). Plinius den eldre derimot, brukte den økte populariteten til nakenbading på tvers av kjønn som et eksempel på at de gamle dydene fra republikken hadde forsvunnet i hans tid: Hvis du hadde sett luksusen i disse badene, med gulv av sølv, som gjør at du ikke vet hvor du kan sette foten – og med kvinner som bader med menn».

Nakenhet på tvers av kjønn, skulle seinere bli den viktigste skyteskiva for den kristne kritikken

De kristne innvendingene mot de offentlige bada kan grovt sett deles inn i to hovedkategorier; bluferdighetsinnvendinger og det vi kan kalle asketiske innvendinger, skriver Sveen. Det første gjelder at det å vise kroppen til en person av motsatt kjønn for mange kristne var en farlig inngangsportal til det de oppfatta som usømmelig seksuell adferd. De asketiske innvendingene handlet om å forsake kroppen, og alle lyster og gleder forbundet med denne, for i størst mulig grad kunne orientere seg mot Gud og frelse. Hygiene blei  ansett som en form for verdslig kroppsglede, og særlig når vi snakker om bad

Det er imidlertid interessant fra hvilken periode vi finner disse kristne innvendingene, skriver Sveen:  «Faktisk har vi ikke bevart noen negative kristne uttalelser om romerske bad fra før slutten av det andre århundret.» Han viser til at de overlevende fra en kristenforfølgelse i Gallia i 177 evt. sendte et brev til menigheter i Lilleasia, der de klager over at de blir stengt ut fra husene sine, bade og markedsplassen.

Apostelen Johannes besøkte det offentlige badet i Efesos i følge en senere kilde. Han var hverken bekymret over å se nakne damer eller syndig luksus. Fra omtrent samme tid var Tertullian opptatt av at de kristne var som romere flest: «vi oppholder oss i verden sammen med dere, og avsverger hverken bad, kafeer, butikker.»

Fra slutten av det andre århundret derimot, møter vi den første kristne kritikken av badekulturen.  Klemens av Alexandrias (ca. 150-216 evt.) bruker et helt bind av sitt verk Paedagogos (ca. 195 evt.) til kritikk av det han mente var usømmelig adferd på de offentlige bada, og hvordan kristne burde te seg der. Han latterliggjør det han mener er overdådig kunst og luksus på badene, før han harselerer med det han mente var kvinners manglende måtehold i forhold til spising, drikking, nytelse samt framvisning av rikdom. Men det som provoserer Klemens aller mest var nakne kvinnekropper som både kunne ses og berøres av mannlige badegjester.

Det er fire grunner for å bruke bad, skriver Klemens: Renslighet, varme, helse,  velvære. For kristne er det bare renslighet og helse som kan godtas. Det skal ikke bades for kosens skyld. Det er først og fremst sjelen vi bør vaske ved hjelp av det rensende ordet, mener Klemens, som legger til at legemet kan vaskes av og til – men kun etter hardt arbeid.

For Cyprianus av Kartago (ca. 200-258 evt.) er det ikke nok at dine egne tanker er reine. Å vise fram sin egen kropp til fremmede menn på badet, er for Cyprianus en slags symbolsk usømmelig adferd. Han mener at bluferdigheten forsvinner med klærne.

I 313 evt. blei kristendommen legalisert av keiser Konstantin, og fra ham og utover var alle keisere unntatt Julian (ved makta 361-363) kristne. I denne perioden oppnådde kirka stadig mer makt og innflytelse. Benytta de denne posisjonen til å legge føringer for den offentlige badekulturen? Og var de kristnes skepsis til deler av den romerske badekulturen utslagsgivende for det arkitektoniske skiftet?  

Fra midten av 300-tallet finner vi et forbud i synoden fra Laodikeia mot at geistlige, eller kristne menn for øvrig, skulle bade med kvinner. Forbudet er interessant av to grunner, skriver Sveen: Det viser at kirka har fått stor makt i samfunnet, men samtidig viser det at det fortsatt forekommer felles bading – ellers ville det ikke vært nødvendig med et forbud.

Seinere i det fjerde århundret (ca. 380 evt.) la Constitutiones Apostolorum  føringer ikke bare om at det ikke skulle være fellesbading på tvers av kjønn, men at bading ikke må skje for ofte, man skulle ikke være nysgjerrig, man skulle være tilbakeholdende – det gjelder også når kvinner bader med kvinner.

Sveen mener det er grunn til å se for seg at det skjedde et slags kompromiss mellom enkelte kristnes fullstendige fordømming av bada, og styresmaktenes og folk flest sitt ønske om at den offentlige badekulturen skulle leve videre. Resultatet var at badekulturen levde videre i en form som var mer spiselig for kirkefedrene; enkle små bad med individuelle kar, med mindre luksus og mindre felles nakenhet.

Du kan lese hele masteroppgaven til Sveen her: https://www.duo.uio.no/handle/10852/57186