Lars Egelands blogg

Til morgenen i dag gikk jeg på T-banen her i gamlebyen i Nürnberg. Det var stuende fullt. Men fullere skulle det bli. Ved hver stasjon vi stoppet kom det på nye folk, fortrinnsvis kvinner. På stoppestedet Messe strømmet alle ut. Da var det som jeg tenkte; de var alle sammen bibliotekarer. Nå strømmet de som et gigantisk demonstrasjonstog for informasjons- og ytringsfrihet i retning av hovedinngangen på Nürnberg-messa. De skulle på jobb – på det 104. tyske bibliotekmøtet.

Til sammen er det 4000 deltagere. Arrangørene påstår at hver åttende av dem er utlending, da er det hovedsakelig sveitsere og østerrikere. Fra Norge er det Almuth Gastinger fra NTNU og meg som deltar. Tyskland er et stort og viktig bibliotekland som det er nyttig å ha kontakt med. Tyskerne er etter hvert blitt flinke til å snakke engelsk, men alle foredrag og diskusjoner her foregår på tysk – noe som dessverre begrenser antallet nordmenn.

Mens vi i Norge har en bibliotekforening som organiserer både biblioteker og  enkeltpersoner – bibliotekarer eller andre som er interessert i bibliotek, så har tyskerne tre interesseforeninger for bibliotek: Foreningen for tyske bibliotekarer er den eldste. Den ble stiftet i 1900 og har i dag 1700 medlemmer med vitenskapelig utdanning. Yrkesforbundet Informasjon og bibliotek ble stiftet i år 2000, som en fusjon av to tidligere foreninger som henholdsvis organiserte yrkesskoleutdannede bibliotekarer og diplombibliotekarer fra faghøgskolene. Denne foreninga har 6300 medlemmer. Den siste foreninga er Det tyske biblioteksforbundet  der institusjonene er medlemmer – i alt 2000. De tre foreningene avspeiler at Tyskland har en tredelt biblioteksutdanning: 1. En 3.årig yrkesutdanning. 2. En diplombiblioteksutdanning fra en faghøgskole. Heller ikke for fagbiblioteksutdanning er det nødvendig med mer en realskole, altså ikke artium. Dette gjelder ikke bare bibliotekarer, men i Tyskland også ingeniører, sykepleiere, fysioterapeuter osv. 3. Vitenskapelig bibliotekarutdanning – høhere dienst – som bygger på at man har et hovedfag eller doktorgrad og bibliotekutdanning i tillegg.

Ved det norske bibliotekmøtet er det folkebibliotekarer og folkebibliotekspørsmål som dominerer. Her i Tyskland vil jeg si at det er motsatt. Her er det universitetsbibliotekene og vitenskapelige stiftelser og organisasjoner som dominerer, med innslag fra faghøgskoler og noe folkebibliotek. Mange av folkebibliotekene er dessuten store institusjoner som f.eks. bybiblioteket i München.

En bok er en bok
EU og Tyskland står foran en fornying av sin opphavsrettslovgivning. Med oppropet «Ein buch ist ein buch» krever alle foreningene at man nå får lovfestet at ikke det skal være mulig å diskriminere digitale medier. Det betyr at man krever lik momssats for alle typer bøker, elektroniske tidsskrifter og databaser. Informasjon er ikke bare en vare, sier Dr Frank Simon-Ritz som er leder av Det tyske biblioteksforbundet. Utvidete rettigheter for brukerne i vitenskap og forskning er helt nødvendig. Det betyr at hindringene for fjernlån, elektroniske lesesaler, pensumtjenester av digitalt materiale, må fjernes. Bibliotekene kan, men de får ikke lov til å digitalisere sier Konstanze Søllner som er direktør ved Universitetsbiblioteket i Nürnberg. Hun legger til: Det er et dilemma at vi ikke kan gi forskerne det de trenger slik de vil ha det. Populære og viktige bøker tilbys ofte ikke som ebøker av forlagene. Dette må det settes en stopper for gjennom lovgivningen.

Dobbel-dipping
Dobbel-dipping var et begrep som var nytt for meg, men som er hett her nede. Det dreier seg om tidsskrifter som prøver å kombinere den gamle ordningen med abonnementsavgifter med den nye ordningen fra Open Access med betaling for å publisere. De kalles hybride OA-tidsskrifter. På konferansen er det lagt fram dokumentasjon om at dette fører til høyere kostnader for bibliotek og forfattere og mer fortjeneste til utgiverne. Det gir lav synlighet, dårlig rettssikkerhet for forfatterne. Dobbel-dipping betyr altså at de både tar betalt for abonnement og for publisering. Enten OA eller gammel betalingsmodell, er det mange som sier. Max Planck-instituttet er et av forskningsinstituttene som avviser å bidra til såkalte hybride tidsskrifter.

Jeg slo følge med en kar ut fra et seminar om open access, han ble svært interessert når jeg sa jeg var fra Norge. Han jobba nemlig i et lite forlag som nå ville jobbe seg inn på det skandinaviske markedet. Sverige og Danmark er større bibliotekland enn Norge, sa han, men dere kan jo betale bedre på grunn av olja?  Det er ikke helt vår oppfatning i Norge. Et eget  tema for et seminar om fri tilgang til informasjon, var hvorvidt man kunne tenke seg bibliotek uten brukerbetaling. Brukerbetalingen er økt enormt i Tyskland de siste åra som følge av sviktende offentlig finansiering.

Profet i utlandet

Torsdag  dag kom Svein Arne Tinnesand fra Nasjonalbiblioteket, brakt inn som støtte til tyske bibliotekfolk som etterlyser en nasjonal bibliotekstrategi. Tinnesand kunne fortelle at Norge både har en biblioteklov som pålegger alle kommuner å ha et bibliotek, og et Nasjonalbibliotek med ansvar for bibliotekutvikling på vegne av folkebibliotekene. Det var selvsagt populært. Men jeg tror også at han fikk et par spørsmål med seg hjem som han kunne tenke over. Blant annet: Hvordan klarer dere å implementere en nasjonal bibliotekspolitikk ute i den enkelte kommunen?  Tinnesand viste til at det var stor avstand fra Nasjonalbiblioteket til den enkelte kommunen, og at de ikke kunne pålegge kommunene å gjøre ting. I stedet satser Nasjonalbiblioteket på å gi tilbud og utføre tjenester for kommunene. Det er nok en forklaring det var lettere å komme unna med i utlandet, enn hjemme. Neste spørsmål gjaldt fagbibliotekene som deltakerne på Bibliotekdagen sannsynligvis mener er de viktigste: Hva gjør Nasjonalbiblioteket for dem, og kan man lage en felles bibliotekstrategi for begge sektorer?

Dr. Frank Simon-Ritz som er leder i Det tyske biblioteksforbundet – som altså representerer bibliotekene og deres eiere – pekte på at det finnes en rekke kompetansesentre, gode universitetsbiblioteker og en rekke delstats-initiativ, men ingen styring av bibliotekspolitikk på forbundsstatsnivå. Det betyr f.eks. at det ikke finnes et samordnet arbeid for digitalisering. Hvordan skal tyske bibliotek være om 20 år, spurte han: Vi er i desperat behov for at det tas initiativ for en samlet plan om dette. Mange nordmenn glemmer at Tyskland består av delstater. Kultur og i stor grad utdanning hører til ansvarsområdet for delstatene.

Katalogen over foredrag på den tyske biblioteksdagen er på 234 sider. Her er det nok å velge i! For egen del valgte jeg i dag å følge en rekke forelesninger om informasjonskompetanse. Første foredrag var fra Carola Schirmer og Heike Kamp fra Universitetsbiblioteket i Bremen. De viste til amerikanske Carol Kuhlthau og hennes studier av studenters informasjonssøkeprakis som  teoretisk grunnlag for deres arbeid. Det samme viste jeg til i min masteroppgave på Sivilbibliotekarstudiet for flere år siden. De fokuserte på studentenes behov. Det mest interessante var hvordan de hadde gjennomført workshops med bibliotekarer og studenter for å avdekke studentenes behov i søkeprosessen. Studenter sliter med å formulere sitt informasjonsbehov. Bibliotekaren sliter med å kunne finne en form for å kunne kommunisere med studenten, og ikke minst hvordan man kan la andre kollegaer hjelpe videre hvis man selv ikke er tilgjengelig. Studenten sliter i tillegg med å vite hva en bibliotekar egentlig kan, og ikke minst hva informasjonskompetanse egentlig er. Metoden for å avdekke behovene var workshops med studenter og bibliotekarer. Dermed hadde de laget ideen om et dataverktøy der søkeprosessen til studenten blir lagret, og der bibliotekaren kan kommentere underveis. Men foreløpig var alt bare skissert med penn og blyant, saks og papir. Når det er gjort er dataløsningen lett å lage, mente Carola fra Bremens universitet,

En av de andre forelesningene under temaet informasjonskompetanse handlet om å presentere det digitale biblioteket i det fysiske. Informasjonskompetanse hadde vi allerede blitt enige om, handler også om enklere grensesnitt. Men framfor alt handler det ikke om en felles pakke du kan gi til alle, men at det handler om noe som er svært komplekst og dynamisk. Oliver Kohl-Frey fra Universitetsbiblioteket i Konstanz snakket om hvordan biblioteket en gang hadde fysiske gjenstander i et fysisk rom. Etter hvert har vi fått digitale enheter i et ukjent magasin. Kan vi lage et «blended» bibliotek der de digitale mediene også er synlige? Dette var utgangspunktet for at man i Konstanz har utviklet en digital bokhylle, der bpde fysiske bøker og digitale bøker er synlige som bok-symboler på en berøringsskjerm som står blant bøkene. Den kan brukes til å søke bøker, men også for at biblioteket kan vise nye bøker – både fysiske og digitale. Eller lage utstillinger om deler av samlingen i forbindelse med bursdager eller andre begivenheter. Skjermen gir mulighet til å se nærmere på både digitale og fysiske bøker. Den digitale bokhylla implementeres nå i Konstanz, men vil bli tilgjengelig som open software fra etter sommeren 2015. Mer informasjon finner du på www.hybridbookshelf.de.

Kona mi er med meg til Nürnberg. Hun var ikke hjemme da jeg kom hjem til hotellet etter foredragene torsdag. Hun kom rett etter og var begeistret: Jeg har hatt litt av en Bibliotekardag, sa hun. Hun hadde gått til byen for en museums- og handlerunde. Ved lunsjen kom hun i prat med to karer som selvfølgelig var bibliotekarer, fra Berlin. De hadde spandert øl og diskutert norsk bibliotekvesen med henne. Og hun hadde lært mye om utfordringene i tysk bibliotekvesen. Kanskje mer enn meg?

Uvanlig med kvinner i ledelsen?

«To kvinner overtar ledelsen i yrkesforbundene for bibliotek» var førstesideoppslaget i dagens utgave av kongressavisa som gis ut her på Den tyske bibliotekdagen. Det er altså en nyhet at det er to kvinner som leder bibliotekforeningene i et av de mest kvinnedominerte yrkene.

Vesna Steyer som er bibliotekleder for Politimesteren i Berlin overtar ledelsen i den største foreningen, Bundesverbandes Bibliothek Information, som organiserer bibliotekassistenter og bibliotekarer av lavere grad. Foreningen er i en krise, og klarte heller ikke å velge et fullstendig forbundsstyre. Krise er det imidlertid ikke i Verein Deutscher Bibliothekarerinnen und Bibliothekare, der Konstanze Sølnner overtar. Hun er direktør for Universitetsbiblioteket i Erlangen-Nürnberg. Foreninga som hovedsakelig jobber for forskningsbibliotekene og har medlemmer med doktorgrad, åpner nå for at også andre bibliotekarer kan bli medlem.

Retten til å e-lese

Fredag deltok  jeg på en serie foredrag om bibliotekpolitikk i en føderal stat, og med fokus på behovet for å endre opphavsrettslovgivningen til å bli bedre tilpasset en digital tid. Den europeiske bibliotekforenings-sammenslutningen EBLIDA har hatt stor suksess med kampanjen «The right to e-read». Vi har ikke hørt så mye om denne kampanjen i Norge. Det skyldes delvis at bibliotekene har vært i en forhandlingsposisjon med forlagene, der en slik kampanje ville lage vanskeligheter. Men også i Norge vil det komme endringer i opphavslovgivningen, som i likhet med lovgivningen i EU baserer seg på kommisjonsbeslutninger fra 2001. Det var før Facebook, Youtube og WordPress.

Den tyske bibliotekeierforeningen har jobbet aktivt mot de politiske partiene for å få endret lovgivningen slik at fjernlån og tilgang til digitalt materiale ikke kan forskjellsbehandles fra papir. I regjeringserklæringen for den nåværende koalisjonsregjeringen er det kommet med at man vil lage løsninger som gir lik tilgang til digitalt materiale for forsknings- og utdanningsformål. Foreningen ønsker en konkret endring i den tyske åndsverksloven ved at den paragrafen som gir bibliotekene adgang til å låne ut bøker, endres til å omfatte alle medier.

Forslag til endringer i opphavsrettslovgivingen har vært varslet før. Et forslag ble utsatt i fjor på grunn av lekkasjer om at det var for lite ambisiøst. Nå forventer man at det kommer et nytt forslag i august i år. Før det skal Jus-komiteen i EU-parlamentet stemme over en rapport med forslag fra Julia Reda som er tysk medlem i EU-parlamentet – fra Pirat-partiet som heller snakker om Copy-wrongs enn Copy-rights.

Konferansen ble avsluttet med prisutdelinger og høytidelighet.

Nürnberg er en flott by å ha konferanse i. Sentrum er lite og kompakt og finnes innenfor middelalderske bymurer. 90% av byen ble ødelagt de siste dagene av andre verdenskrig, men er bygget opp igjen. I middelalderen var det Nürnberg, Køln og Praha som var de dominerende handelsbyene i det tysk-romerske keiserriket. Etter reformasjonen ble Nürnberg protestantisk, men etter at byen på 1800-tallet ble en del av fristat Bayern har byen nå en tredjedel katolikker. I 1803 holdt kongen sine Rikspartimøter i Nürnberg. Det var denne tradisjonen nazistene grep tak i når de arrangerte sine Rikspartimøter her i byen og ønsket å bygge opp en enorm kongresshall for dette formålet. Det uferdige bygget er i dag et monument over nazistenes storhetsvanvidd. Der finnes en stor utstilling om fascinasjonen for vold. Nürnberg prøver i det hele tatt å markere seg som en by for menneskerettigheter og demokrati. Byen ga navn til nazistenes forferdelige raselover – Nürnberg-lovene. Samtidig er byen stedet der man begynte et forsøk med å stille krigsforbrytere til ansvar for deres forbrytelser etter krigen. Rettsalen der Nürnbergerprosessene ble gjennomført er ennå i daglig bruk i Justispalasset, men det er også et museum der med dokumentasjon om rettsoppgjøret. I går ettermiddag besøkte jeg sentralbiblioteket i byen som hadde en utstilling om reiseguider til Nürnberg, fra 1600-tallet til i dag. Der var imidlertid nazi-tida stort sett ukommentert.