Regjeringas forslag om kutt i innkjøpsordningene i Norsk kulturfond har skapt debatt, en debatt som har dreid seg om kulturfondbøker som hyllevarmere i overfylte bibliotek. Nå skal kulturfondordningen evalueres. Debatten må ikke bare handle om noen hyller med bøker som ikke blir lest. Den må handle om bibliotekets rolle for norsk litteratur.
Det er i biblioteket at du finner bredden av norsk litteratur: gamle klassikere, men også nyere bøker som ikke ble kioskveltere. Ofte kan en forfatters første bøker bli interessante for et bredere publikum først i ettertid, når forfatteren har skrevet mer.
Hvis bibliotekene inntar den samme holdningen som bokhandlerne og kun vurderer sine varer etter etterspørsel, risikerer vi å gå samme traurige skjebne i møte. Dette vil være alvorlig for norsk litteratur og språk. Biblioteket må føle en plikt i å gjøre tilgjengelig bredden av norsk og utenlandsk litteratur, fordi vi er de eneste som gjør det.
Som bibliotekar har også jeg tatt sterkt til orde for kassering og presentert markedsøkonomiske argumenter om at hvis vi hiver 20 prosent av boksamlingen, så øker vi utlånet tilsvarende. Ikke minst er dette viktig når det gjelder faglitteratur der det må være et krav om at biblioteket ikke sprer utdatert kunnskap. Men alt med måte.Når vi kasserer, vil vi alltid vurdere om boka vil bli tilgjengelig i det norske kollektive biblioteksystemet, slik at den lar seg skaffe. Men økt digitalisering vil bety at kravet om rask levering øker. Brukerens terskel for å vente på at en bok skal leveres fra Nasjonalbibliotekets depotbibliotek, vil bli redusert.
Regjeringen har klart å holde debatten på et smalt spor: hvordan man skal kutte i kulturfondordningen. Statssekretær Knut Olav Åmås foreslo å kutte innkjøp av kriminallitteraturen – som er etterspurt, men lavt vurdert ut fra kulturverdi. Bibliotekene kom på banen og mente at man heller burde kutte antall eksemplarer. Debatten ble vridd fra fokus på litteraturpolitikk til mer spesifikk bibliotekpolitikk.
Men det viktige er ikke hvordan vi kan kutte småpenger. Det er hvordan vi kan øke satsinga på bibliotek. Dette er også regjeringen forpliktet til.
I valgkampen lovte Venstre en milliard til folke- og skolebibliotekene. Nå er de en del av regjeringas parlamentariske grunnlag. Andre partier var mer nøkterne, men diskusjonen handlet likevel om økning, ikke om reduksjon. «Vi har ikke en milliard», sa Høyres Olemic Thommessen, «men vi er veldig positive til forslaget». Han må tas på ordet.
Enger-utvalgets vurdering av Kulturløftet, var at kulturens grunnmur – bibliotek og kulturskoler – ikke hadde fått den veksten som resten av kulturlivet fikk. Konklusjonen var at nå må det være folkebibliotekenes tur.
Årsaken til at folkebibliotekene har tapt budsjettkampen, er at de er kommunalt eide. Med pressede budsjetter, er det ikke tilstrekkelig å argumentere godt for nytten av bibliotek på lokalplanet. «De politiske argumentene gjelder ikke når likene ligger på bordet», som en oppgitt ordfører sa. Eldreomsorg, helse og andre lovfestede tjenester trumfer.
Bibliotekloven sier at alle kommuner skal ha en bibliotektjeneste. Men loven sier ikke noe om nivået, og Stortingets terskel for å øremerke bevilgninger til folkebibliotekene er høy. Det vil neppe skje i form av annet enn forsøksmidler og belønningsordninger.
Hvordan skal man da sikre økte bevilgninger til folkebibliotekene? En mulighet er at staten avlaster kommunene med å ta kostnadene for en generell infrastruktur. Det kan omfatte at staten tar kostnadene for tilgang til digitale kunnskapskilder der bibliotekene i dag bruker mye penger hver for seg for å finansiere innelåste løsninger. Det vil altså si at mye av kostnadene ved å kjøpe fulltekst-tilgang for brukere, ligger i at de som ikke betaler ikke skal få tilgang.
I tillegg mener jeg at kulturfondordningen er grunnleggende bra og bør styrkes. Vi må ikke hive barnet ut med badevannet. Det betyr en statlig finansiering av deler av bibliotekenes mediebudsjetter. Den sørger for at publikum får bred tilgang til norsk litteratur – biblioteket er det eneste stedet de får det! Ordningen skaper et likere tilbud over hele landet. Men det er åpenbart behov for forbedringer og endringer. Ikke minst må bøkene komme fortere ut i bibliotekene.
Noe av kravet om bredde kan løses ved å tilby flere ebøker. Etter den blåblå regjeringas kutt får Norsk kulturfond i overkant av 150 millioner kroner, hovedparten av disse midlene går til de ulike innkjøpsordningene.
Hovedsaken er at dette betyr en subsidiering av å utgi litteratur på norsk. Men kanskje kunne ordningen endres til å tilpasses bedre til bibliotekenes behov ved at statlig innkjøp av Jo Nesbø subsidierer diktsamlingen som det ikke trengs like mange eksemplarer av, men som også bør utgis?
(Trykt som kronikk i Klassekampen 18. februar 2014)
Lars Egelands blogg 
Legg igjen en kommentar