Dette er en artikkel som jeg skrev til Vestfold Arbeiderblad i 1982. Den er basert på en oppgave jeg skrev som student på Statens Bibliotekhøgskole samme året. VA ville ikke trykke artikkelen, så dette er første publisering.
Aldri mer: fredsduen spiddet på bajonetten. Når vi alle ikke vil mer, vil det aldri mer skje: Moren med barnet og den unge soldaten omgitt av giftgrønn gass. John Heartfields fotomontasjer gjør et sterkt inntrykk. Dessverre er mange av dem fortsatt så altfor aktuelle.
John Heartfield har hatt betydning for årtier av tysk kunstutvikling. Han grunnla den moderne fotomontasjen. Alle som i dag arbeider med plakatkunst, bokomslag, propaganda-kunst er han stor takk skyldig. Hans betydning i utformingen av foto-kunsten lar seg ikke skille fra hans kunstneriske og politiske bakgrunn i 1920- og 30-åra: Kampen for fred og mot fascisme, kampen for den spanske republikken.
John Heartfield var ikke hans egentlige navn. Han var født Helmut Herzfelde, i 1891. Det engelske navnet John Heartfield tok han i 1916, under første verdenskrig, i protest mot hetsen mot England.
I 1917 dannet Heartfield sammen med bl.a. broren Wieland Herzfelde forlaget Malik. Heartfield var da ferdig med studier ved kunsthåndverkskoler i München og Berlin. I 1918 gikk han inn i Rosa Luxemburgs kommunistparti. Fra da til 1933 hadde han regelmessige oppdrag for partiet. Fra 1921 var han dessuten ansatt i Malik-forlaget hvor broren var forlagssjef. Samtidig arbeidet han med fotografiske bidrag til ulike tidsskrifter og ukeblader, spesielt Arbeiter-Illustrierte-Zeitung, A-I-Z, hvor han leverte ukentlige bidrag. I 1933 tvang nazistene han til å flykte til Praha.
«Hatet mot den borgerlige kunsten ledet oss etter den første verdenskrig til dadaismen. Det var ingen kunstretning, heller ingen stil, det var en slags kunststreik. Den hadde ingen produktiv, heller ingen eksperimentell karakter, likevel førte den Heartfield til oppdagelsen av fotografiet som kunstnerisk materiale.» Det er Heartfields bror, Wieland, som skriver dette i en biografi over broren. For dadaistene var ikke den enkelte kunstnerens ferdigheter det viktigste, men kunstnerens evne til å formidle virkeligheten. Til dette forkastet dadaistene den borgerlige kunstform og søkte nye veier.
Billedkunsten hadde fått mindre betydning ettersom fotografiet vant fram. Men lenge skulle fotografiet være pent: Smil til fotografen, så blir det et godt bilde. Med nye trykketeknikker for aviser ble fotografiet oppdaget som et dokument i forbindelse med reportasjer. Fotografiet var mer egnet til å formidle virkeligheten enn et maleri. Fotografiet fikk ord på seg for å være sant: Objektivet er objektivt.
Men selv et fotografi er subjektivt, mente Heartfield. Bak den tekniske prosessen skjuler fotografens subjektivitet seg, bl.a. i det utvalget fotografen gjør. Heartfield så på fotografiet som et halvfabrikat. Under første verdenskrig var han blitt overbevist anti-krigsforkjemper og sosialist. Fotomontasjen var for han ikke noe effektfull lek med saks og lim, men et uttrykk for bevisste valg. Han framstilte virkeligheten ikke ved å gjenspeile den, men ved å bevisstgjøre den. Hvem kan si at et bilde av Herman Gøring med rovdyransikt er mindre sant enn det offisielle bildet nazistene ga av han?
Redskapet John Heartfield hadde for å nå ut med sine fotomontasjer, var i første rekke Arbeiter Illustrierte Zeitung. Nesten alle av hans berømte montasjer ble trykt der første gang. Gjennom AIZ nådde han ut til et stort publikum, til vanlige arbeidsfolk. Da han måtte flykte i 1933 flyttet også Malik-forlaget og AIZ til Praha. Der lagde Heartfield sine beste montasjer: En serie med anti-krigs og anti-fascisme-bilder og en rekke montasjer om den spanske borgerkrigen. «Med mine montasjer ville jeg gi mot og kraft til de illegale motstandsfolkene i det tredje riket», skrev Heartfield selv. Og AIZ ble smuglet inn i Tyskland og lest. Nazistene betraktet Heartfield som en av sine farligste motstandere i kulturkampen.
Etter undertegninga av München-avtalen i 1938 krevde Hitler Heartfield utlevert fra Tsjekkoslovakia. Heartfield rømte til England hvor han svært syk ble satt i interneringsleir. Fra 1943 til 1949 arbeidet han som produksjonsleder for en rekke engelske forlag og laget bokomslag bl.a. for Penguin.
I 1950 vendte han tilbake til Tyskland, til DDR. Her ble han hedret og gjort stas på, men hadde ikke arbeidsforhold til å utvikle fotomontasje-arbeidet videre. Han døde i 1968.
I dag er det først og fremst Klaus Steck i Vest-Tyskland som fører arven videre fra John Heartfield. Men Terje Roaldkvams montasje fra Chile etter kuppet i 1973 eller plkater om oljeboring, viser at vi også har en ny politisk fotomontasje i Norge.
Etter ti år: Fedre og sønner
Dette var Heartfields første fotomontasje fra 1924. Bildet ble utstilt i et utstillingsvindu hos Malik-forlaget sammen med bøker om første verdenskrig. Det ble mye oppstuss omkring bildet og så mye debatter at politiet krevde vinduet ryddet. Bildet er sterkt, og er fortsatt aktuelt. Heartfield har da også laget dette bildet i mange utgaver. I et Tyskland med en generasjon forlatt i skyttergravene er det ikke forunderlig at det ble debatt om bildet som viser barna i marsj til krigen.
Aldri mer!
Et virkningsfullt, enkelt komponert bilde med et innhold som ikke er å ta feil av: Aldri mer må fredsduen bli spiddet på bajonetten!
Når vi alle ikke vil det- vil det aldri skje!
Fotomontasje fra 1957. den første utgaven ble laget i 1934 som en kommentar til en artikkel i Prager Abendzeitung hvor en spansk general truer med giftgass mot opptøyer i Barcelona. Heartfields kommentar: Først litt giftgass skaper det rette folkefellesskapet!
Mødre – la barna deres leve
Fotomontasje er bilder klippet sammen, men det er også tekst som plasseres i bildet i en sammenheng. Heartfields bilder ble ofte laget med ulike tekster til, ofte tok han opp gamle bilder og laget varianter av dem. Teksten til dette bildet er hentet fra diktet «Til mine landsmenn» av Bertolt Brecht. Den opprinnelige teksten var: «Tvangsleverandør av menneskemateriell: Godt mot! Staten trenger arbeidsløse og soldater!» De knappe tekstene til Heartfield understreker det groteske innholdet i bildet: At mødrene må føde sine barn inn i verden for at de skal drepes som soldater.
Lars Egelands blogg 