Lars Egelands blogg

(Artikkelen står trykt i siste nr av Bok og Bibliotek – nr 4 2014)

Jeg leser hele året, men mest om sommeren. Da er det tid til å få lest de nye fagbøkene og de viktigste skjønnlitterære bøkene fra forrige år som jeg ikke rakk å få med meg. I tillegg benytter jeg alltid anledningen til å få med meg noen klassikere. I år koste jeg meg med Steinbecks bøker om dagdrivergjengen i Cannery Row. De kunne jeg bare få på norsk fordi vi har bibliotek.

Det nye i år var at en stor andel av bøkene var ebøker. Ikke minst benyttet jeg meg av muligheten av å låne ebøker fra biblioteket. De kunne jeg riktignok bare få lastet ned til ipad-en min. Som de fleste som låner bøker, kjøper jeg også. Mange ebøker kan jeg nå få lastet ned til Kindle-lesebrettet mitt, men jeg kjøpte også et par helt nye og dyre ebøker som jeg aldri fikk lastet ned i det hele tatt på grunn av en krøkkete DRM.

At ebøker supplerer og delvis erstatter papirbøker, er bare en av endringene i mitt mediebruk det siste året. Til jul kjøpte jeg smart-tv og startet å abonnere på Netflix. Jeg sitter ikke lenger foran statskanalen og venter på at et program skal begynne. Jeg velger selv filmer som jeg ønsker å se. Utvalget på Netflix er ikke all verden, og noen ganger må jeg supplere med å leie på Itunes, eller rett og slett Youtube. Om det er noen helt spesielle filmer jeg vil se, er løsninga biblioteket – her på Høgskolen i Oslo og Akershus har vi medieutdanning og derfor en stor filmsamling. Jeg abonnerer på podkast med radioprogram som Friluftmagasinet, Dagsnytt 18, Verden på Lørdag og Verdibørsen som jeg hører når jeg er på joggetur med bikkja. CD-platene er pakka bort og jeg hører musikk fra Ipod’en eller strømmer fra Spotify.

Jeg er ikke aleine om å ha endret medievanene slik. På Nasjonalbibliotekets lederkonferanse i fjor fortalte NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen at det allerede er slik at de fleste som ser barne-tv nå ser det «on demand» framfor når NRK velger å sende programmene. Etableringa av radiokanalen P1+ gjorde at salget av DAB-radioer gikk i været, med den konsekvensen at seer-tallet på NRKs Derrick-repriser sank tilsvarende. For to år siden var det nesten ingen i Norge som hadde hørt om Netflix, nå har de ifølge VG over 520.000 abonnenter i Norge.

I april i år passerte utlånet av ebøker i norske folkebibliotek 13.000, en økning fra en beskjeden start på 6700 et halvt år tidligere. På samme tid økte salget av ebøker kun fra 5100 til 6926. Det gjorde at mange forlagsfolk tok til orde for at det skulle bli vanskeligere å få låne ebøker. På lederplass tok Klassekampen til orde for at det skal settes tak på hvor mange ganger en ebok kan lånes ut og at staten må kompensere mer for utlån.

Foreløpig er bruken av ebøker beskjeden, selv om veksten er betydelig. Med utlån hver måned på nivå av utlånet i april, vil det fortsatt utgjøre mindre enn en prosent av folkebibliotekenes utlån. Men det er jo all grunn til å tro at det vil vokse. I fag- og forskningsbibliotekene som var tidligere ute med å ta i bruk digitale kunnskapskilder, har digital nedlasting økt med 300% i perioden 2005-2012. Nedlasting er nå mer enn dobbelt så stort som antall lån av bøker. Likevel har utlån av papirbøker holdt seg rimelig stabilt. Økt digital bruk betyr at den totale mediebruken har økt, fra 24.4 fysiske lån og nedlastinger i 2005, til 33.4 i 2012.

Suksessen med ebokutlån fra folkebibliotekene gjør at folk vender seg til å få gratis bøker, blir det hevdet. Men gratis bøker har man jo alltid fått i biblioteket. Det er ikke nytt at antallet lånte bøker overgår antallet solgte bøker. Forleggerforeningens medlemmer solgte i 2012 litt over 21 millioner bøker (unntatt skolebøker). Samtidig var det 29 mill. utlån i folke-, skole, fag- og fengselsbibliotek. Det betyr at forholdet mellom solgte og lånte bøker er slik at ca. 59% er lån og 41 % kjøp. Når det gjelder ebøker er nå 65% lån og 35% kjøp. Da lydbøkene ble introdusert utgjorde bibliotekenes andel opp til 80%! Lydbøkene ble altså introdusert til publikum gjennom bibliotekene.

Etter min mening har forlagene en jobb å gjøre i ytterligere å forenkle grensesnittene for kjøp av ebøker. Prisen kan også ha en betydning, særlig for nye bøker. Men kanskje viktigst er det at de må lage en mer fornuftig måte å dele bøkene på. Kona mi har kjøpt flere hundre bøker som ligger på hennes nettbrett. – Denne boka er god, sier hun, den burde du også lese! Men hun vil jo ikke gi meg nettbrettet sitt, det blir jo omtrent som å dele på et par briller: Denne uka er det du som har brillene og kan lese! Hvis jeg skal kjøpe en bok til flere hundre kroner vil jeg gjerne kunne dele den med kona ved at hun får den til sitt nettbrett på en enkel måte.

Det er interessant at både SVs Bård Vegar Solhjell og senest nå Aps Jonas Gahr Støre åpner for nullmoms på digitale aviser. Bakgrunnen for dette er nødhjelp til en bransje der leserne flykter fra papiravisene, mens inntjeninga på de digitale nyhetskildene ikke kompenserer for inntektssvikten på papir. Når det gjelder moms på ebøker, er situasjonen motsatt. Til nå har alt for mange holdt fast på papir, slik at man har ønsket nullmoms på ebøker for å fremme overgangen til digital bruk. Uansett tror jeg at varige momsfritak på dette området blir vanskelig å gjennomføre. Kravet om momsfritak på ebøker var opprinnelig knytta til at det finnes tilsvarende momsfritak for lydbøker – men bare under forutsetning av at lydboka er en innlesning av en publisert papirbok. Vi ønsker vel ikke i framtida at man skal tvinges til å utgi en papirbok for å få momsfritak på den digitale utgaven? Hva med grenseoppgangene mot lyd, musikk, bilder, film og programvare der det i dag ikke er problematisert at det er momsfritak?

Nå lanseres Cappelen Damm sin strømmetjeneste for bøker. I samarbeid med den svenske veletablerte tjenesten Storytel og 20 andre norsk forlag, tilbyr de 20.000 lydbøker og ebøker. Ved å betale et fast månedlig beløp kan du lese og høre så mye du vil. I Sverige har tjenesten allerede fått 100.000 abonnenter. Prisen – over dobbelt så mye som et Netflix-abonnement – kan synes høy. På den annen side er det mange som bruker 179 kr på bøker pr måned, under forutsetning av at Storytel kan erstatte annet bokkjøp. Tjenesten møter det som er problemet med informasjon som vare, nemlig at du ikke vet verdien av den før du har forbrukt varen. Du vet ikke om de pengene du betaler for en bok var penger ut av vinduet, før du har lest den. Med Storytel er det ikke penger ut av vinduet, er boka dårlig, velger du deg en ny!

Etableringa av Storytel og forlags-reaksjonene mot bibliotekets utlån av ebøker, reiser spørsmålet om hva som er verdien av en lest bok. De forlagsfolkene som har tatt til orde for at det skal bli vanskeligere for bibliotekene å låne ut ebøker, mener at det har en større verdi for kunden å bli sittende igjen med en lest papirbok, enn med en lest digital fil. Det er en forestilling fra en tid da bøker var et særdeles knapphetsgode og der et hjem med bokhyller på veggen var et statussymbol. I dag vil jeg vurdere verdien av en lest bok som svært lav. Det er sjelden jeg leser bøker om igjen, sjøl om det kan det være kjekt å ha tilgang til bøkene for å gå tilbake og sjekke opplysninger – ikke minst i faglige bøker. Men jeg vil personlig helst slippe å bruke penger på å holde hus for en mengde papirbøker, da foretrekker jeg digitale filer. Den største fordelen med en lest papirbok er at den så lett kan gis bort og bli en verdifull ikke-lest bok for en annen. For forlag og bokhandel er verdien av en ikke-lest papir-bok svært lav for ikke å si negativ, om den ikke har et rimelig potensiale for å bli solgt. Dermed satser man på færre bøker med sikkert salgspotensiale. På den måten har særlig bokhandlerne sjøl bidratt til å redusere sin betydning som kulturformidler.

Bokbloggeren Geir Tangen er begeistret for Storytel. På bloggen sin (http://bokbloggeir.com/tag/storytel/)  skriver han at han «frykter at det vil bety kroken på døra for svært mange bokhandlere, og dessverre også for mange biblioteker.»  Det har vært en forestilling lenge om at digitalisering og ebøker vil bety slutten på bibliotekene. Hvis bibliotekfolk og brukere kun oppfatter biblioteket som et lager for papirbøker, kan Tangen få rett. Men hvis man mener at bibliotekets primære funksjon er å tilby tjenester knytta til å formidle kunnskap og opplevelser, så vil det ha lite å si om kunnskapen kommer fra hyllene, fra magasinet i kjelleren eller fra den digitale skyen. Bibliotekets oppgave har vært å tilby sine tjenester gratis, det vil sannsynligvis bare bli viktigere i framtida. Folkebibliotekene har i tillegg funksjoner som debatt-arena og møtesteder. Dette er også funksjoner som blir viktigere både for mennesker og som nødvendige byutviklingstiltak i en tid hvor digitaliseringa med økt netthandel truer butikkene og byen som møtested. Det som kan true bibliotekene er om de slår seg på samme markedsmessige tenking som bokhandlerne, nemlig et smalere utvalg og kortere oppbevaringstid. Bibliotekene må holde fast ved at det er de som kan formidle og gi tilgang til den samlede kunnskaps- og kulturarven, alle de bøkene som du ikke finner i bokhandelen, ebokhandelen eller Storytel!

I Åndsverksloven gis det et eksplisitt rett for bibliotekene til å låne ut bøker så lenge det skjer gratis. Dette unntaket er ikke bundet til fysisk form. Forfatterne får en godtgjørelse basert på totalt utlån i bibliotekene. Det er rimelig at ebokutlån inngår i dette, men det ville være helt urimelig å lage egne regler for å gjøre ebokutlån vanskeligere.

Vi vet fra undersøkelser at bibliotekbrukere, også er de som kjøper flest bøker. I stedet for å være bekymret for at ebokbruken i bibliotekene nå tar av, kan man være optimist og tenke at folkebibliotekene vil introdusere folk for ebøker, og at dette vil gjøre at de også vil kjøpe bøker. Ikke minst vil mange kjøpe seg lesebrett! Wahl argumenterer med at folk samler på papirbøker, men vil ikke samle digitale filer. Det er en defensiv holdning. Personlig foretrekker jeg ebøker nettopp fordi de er så greie å lagre og tar så lite plass.