Lars Egelands blogg

Tidsskriftet FORMakademisk er et av 7 tidsskrifter som publiseres av HIOA med Læringssenter og bibliotek som teknisk utgiver. Det gjør Læringssenter og bibliotek ved HIOA til Norges største open-Access-forlegger.

Teksten nedenfor ble publisert i Klassekampen 20.mars 2014:

Vi er sterke tilhengere av open access, men vi vil ikke at det skal gjelde for våre tidsskrifter, mener lederne av Holbergprisen og Videnskapakademiet i Bergen. Tidligere har Cecilie Høigård ved UiO uttrykt det samme i Klassekampen.

Forskerne er avhengig av tilgang til andres forskning. Ideen bak open access er en solidaritet som bygger på at vi gir tilgang til vår forskning, mot at vi får tilgang til andres. Open access er som navnet antyder, en internasjonal bevegelse der en rekke land og en rekke universiteter krever at forskningsresultater skal gjøres åpent tilgjengelig for alle.

Bakgrunnen for protestene her hjemme er at Forskningsrådet har vedtatt at norske tidsskrifter som de gir økonomisk støtte til, skal gjøres åpent tilgjengelig innen 2017. Det grunner seg i en nasjonalt vedtatt politikk om at offentlig finansiert forskning skal være tilgjengelig for alle. Det utfordrer dagens forretningsmodeller. Jeg mener at vi da må finne nye forretningsmodeller og ikke klamre oss til gårsdagens dyre og ineffektive modeller.

Mesteparten av forskninga innen humaniora og samfunnsfag i Norge utføres av forskere som får sin lønn fra det offentlige. Tellekantsystemet som er innført betyr at institusjonene får godt betalt pr publisert artikkel eller bok.  Flere og flere tidsskrifter innfører et system der institusjon eller forfatter må betale for publisering, det skjer uavhengig av om publikasjonen er open access eller ikke. Den norske tidsskriftenes inntekter utgjøres av støtte fra Forskningsrådet, indirekte støtte gjennom at forfatterne har lønn fra sine institusjoner, samt abonnementsinntekter. Abonnementsinntektene fra papirutgaver daler, mens den digitale tilgangen øker. For norske fagbibliotek som kjøper tilgang på vegne av sine brukere, har kostnadene for de norske tidsskriftene gjennom Idunn, økt med mange ganger konsumprisindeksen de siste årene.

Her er vi ved sakens kjerne. Kostnadene for digital publisering blir betydelige nettopp fordi betalingsmodellen bygger på å hindre at de som ikke deltar i spleiselaget får tilgang. Samfunnsmessig ville det være mye billigere å publisere open access. Utfordringen ligger i å vri kostnadene fra bibliotekenes mediebudsjetter (som betales av universitetene og høgskolene) til eventuelt å betale en sum pr publisering. Det vil også måtte betales av institusjonene, men det gir samtidig også inntekter via tellekantsystemet. Ikke minst: Det vil bety at de totale kostnadene blir lavere samtidig som alle får tilgang.

Cecilie Høigård innvender at forskere uten institusjonstilknytning vil ha problemer med å betale for publisering. Det er riktig, samtidig som de i dag ofte har vanskeligheter med å betale for tilgang til å lese tidsskriftene.

Abonnementskostnadene utgjør en forholdsvis liten del av finansieringa av publikasjoner. Da må ikke denne gamle betalingsmodellen få styre hvordan vi organiserer forskningspublisering. I stedet må vi ta utfordringen fra Forskningsrådet og utvikle betalingsmodeller tilpasset målet om åpen tilgang. Da må forskningsinstitusjonene på banen slik at man kan lage løsninger som løser to åpenbare problemer: Noen institusjoner står for en forholdsvis stor del av publiseringene og vil med forfatterbetaling måtte betale en større andel enn i dag. I tillegg må det lages løsninger som også tar hensyn til forfattere uten institusjonstilhørighet. Institusjonelle publiseringsfond må etableres for å dekke forskernes kostnader for å publisere.

Stadig mer blir digitalt. Et eksempel er IEAs World Energy Outlook som har vært en sentral kilde i klimadebatten. Tidligere kunne du låne denne boka fra et bibliotek som hadde kjøpt den inn. Når den bare finnes digitalt er det riktignok slik at flere får tilgang til den, men bare hvis du er student eller ansatt på en undervisningsinstitusjon som har kjøpt tilgang. Dette gjelder f.eks. også for en rekke UNESCO publikasjoner. Å kjempe for open access-publiseringer blir derfor mer og mer nødvendig for å sikre retten til lik tilgang til kunnskap.