Lars Egelands blogg

>Den nye brygga i Tønsberg er tidenes største byggeprosjekt med tungmetallholdige trykkimpregnerte materialer i Vestfold – tilsvarende normalbruk av trykkimpregnerte materialer i 500 eneboliger. Under brygga er det brukt kreosot som er svært helse- og miljøskadelig. Hva skjedde med vedtaket fra bystyret fra mars 2008 om at det mest miljøvennlige alternativet skulle velges? Nasjonalt finner man få tilsvarende prosjekter hvor det så gjennomført er valgt miljømessig feil materialer.

SV fremmet forslaget i bystyret. Vi har bedt byggmester og lærebokforfatter Anders Frøstrup om å lage en vurdering av saken. Rapporten er oversendt havnefogd, rådmann og kontrollutvalg. Frøstrup er daglig leder av firmaet Timber as som også deltok i anbudskonkurransen. Men Timbers engasjement svekker ikke argumentene til Frøstrup i denne saken.

I Havnevesenets prekvalifisering var miljøhensyn ikke nevnt. I det utlyste anbudet skulle det prises tre materialvalg for bryggedekket: Trykkimpregnert, Kebony furu og eik. Etterpå har man i realiteten bare vurdert den konvensjonelle trykkimpregnerte trelasten, selv om denne inneholder giftstoffer i form av kobbersalter.

2. april 2009 sier havnefogden i Tønsbergs Blad: Dette er et byggverk som krever godkjenning fordi det kan oppstå personskade hvis materialene ikke holder mål. Vi har valgt det mest miljøvennlige dekket som også er godkjent. Og det må det være. Vi tør ikke bruke noe som ikke er godkjent. Det er feil. Det finnes ingen godkjenningsinstans for bryggedekker. I stedet stilles det krav til dokumenterte egenskaper og en selvstendig vurdering av dokumentasjonen i forhold til den aktuelle bruken. Det er ikke framlagt noen dokumentasjon på hvorfor man begrenser valget til bare et alternativ og hvilke miljøvurderinger som er lagt til grunn for valget. Dette er alvorlig fordi påstanden om godkjenningskrav står sentralt i argumentasjonen for hvorfor man ”måtte” velge kobberimpregnert trevirke og miljøverstingen kreosot.

Vanlig ”grønn” impregnert trelast er innsatt med metallholdige salter. I dag skal vanlig trykkimpregnert tre ”bare” inneholde tungmetallet kobber, men da opptil tre ganger så mye som tidligere. Kobber er et svært miljø- og helseskadelig tungmetall. Bundet i trevirke er ikke kobber direkte helsefarlig for mennesker. I løpet av 25 år vil cirka 25-30 % lekke ut til omgivelsene. Stoffene som blir igjen i treet vil være et avfallsproblem ved riving i framtida. Kobberimpregnert trelast kan aldri klassifiseres som et miljøvennlig materiale. At det noen ganger kan være nødvendig å bruke slike materialer, er en annen sak. Det er lov å bruke trykkimpregnerte materialer, men av miljøhensyn bør bruken unngås.

Både kobber og kreosot står på SFTs liste over helse- og miljøfarlige stoffer som representerer særlige store problemer ved bruk, produksjon, lagring eller som avfall. Stoffer oppført i listen skal bare brukes hvis det kan dokumenteres at det ikke finnes erstatningsprodukter eller alternative løsninger. I veiledning til Teknisk forskrift (8.5) står det derfor blant annet: Materialer og produkter som inngår i byggverk, bør velges slik at den samlede ressursbruken og miljøbelastningen over byggets livsløp blir så lav som mulig. (……) Det må velges byggevarer med lavest mulig innhold av miljø- og helseskadelige stoffer. Virksomhet som benytter produkt med innhold av kjemiske stoffer som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse (forstyrrelse av økosystemer, forurensning, avfall, støy o.l.), er forpliktet til å undersøke om det finnes, og i så fall velge, det produkt som ikke gir slike følger.

Det finnes langt mer miljøvennlige alternativer enn det valgte kobberimpregnerte dekket. Dermed er havnevesenets valg også i motstrid til den aktuelle bestemmelsen i Teknisk forskrift. Det gjelder også valget av kreosotimpregnerte materialer. Man var forpliktet til å undersøke om det fantes mer miljøvennlige alternativer – og alternativene finnes. Bl.a. på Brygga i Bergen har man valgt tungmetallfritt trevirke.
1. Furu kjerneved består av den innerste harpiksholdige og svært holdbare delen av furustokken. Trelasten er norsk og derfor kortreist. Materialprisen ville vært cirka 1,5 ganger prisen for kobberimpregnert virke. Dette ville vært det beste alternativet både når det gjelder miljø og helse – og i forhold holdbarhet, tekniske egenskaper, brukbarhet og pris.
2. Eik kjerneved har eldgamle maritime tradisjoner også som brygge- og kaidekke. Eik har en holdbarhet som er langt bedre enn både furu kjerneved og trykkimpregnert furu. Eik kunne vært levert fra norske sagbruk, eller fra Danmark eller Sverige. Materialprisen ville ha vært 1,8 ganger prisen for kobberimpregnert virke.
3. Kebony furu er trevirke som har blitt mettet med kjemikalier basert på restprodukter fra sukkerroer og maiskolber. Produktet er Svanemerket. Et dekke av Kebony furu har en materialpris som er ca 3,3 ganger prisen på kobberimpregnert virke.
4. Azobe er et tropisk afrikansk treslag som er svært mye brukt som ”havnetømmer”, jernbanesviller osv. Planker er lagervare i Europa og kan leveres med anerkjent miljøsertisifisering. Holdbarheten er svært god. Prisnivået er litt uoversiktlig, men så absolutt håndterbart.

Som pæler har man valgt kreosotimpregnert virke. Valget er også her det klart mest ”miljøuvennlige”, når man sammenligner med alternativene under:
1. Trepæler av tropiske treslag som Aburiana, Kakarelli/Mata mata eller Iron gum hadde vært gode miljømessige alternativer. Holdbarheten er tilsvarende Greenheart som igjen bare overgås av teak når det gjelder naturlig holdbarhet mot marine borere. Prisnivået er håndterbart.
2. Saltimpregnert furu er trykkimpregnert virke (klasse M) som inneholder kobber og krom. Dette er ikke et godt miljøalternativ, men tross alt bedre enn kreosotimpregnert i følge myndigheter og tremiljøer i Danmark og Sverige. Prismessig er det mye rimeligere enn kreosottreet.
Også hovedbærekonstruksjonene er i kreosotimpregnert trelast. Det var helt unødvendig – både av hensyn til miljø, helse og holdbarhet. Bjelkene angripes ikke av marine borere og skulle derfor i utgangspunktet vært ”degradert” til kobberimpregnert furu (klasse A) som i bryggedekket. Med dette som utgangspunkt skulle man av miljømessige årsaker ha valgt enten furu kjerneved, eik kjerneved, Kebony furu, Azobe el.l.

Nå er brygga ferdig. Den er blitt fin, men den også kunne blitt et utstillingsprosjekt for miljøvennlige bygging og riktig bruk av tre. Det toget er nå gått. Vi bør granske hvorfor dette kunne skje. Snart skal brygga forlenges, da må det velges andre materialer samtidig som Tønsberg bør få laget en miljøveileder for alle bygg i kommunen.

>Det er feil når jeg hevder at forbrenningsanlegget på Slagentangen vil føre til reduserte CO2-utslipp, hevder Øyvind Trygstad som har engasjert seg sterkt i kampen mot anlegget. Tall og påstander blir framsatt, som bidrar til å forvirre. Ofte har jeg inntrykk av at motstanden mot forbrenningsanlegget kommer av det som på amerikansk heter NIMBY: Not in my back yard. Man er ikke mot forbrenningsanlegg, men bare mot å ha det i sitt nabolag. Å mene det er helt OK. Men da må vi også ta i betraktning av at miljøargumentene som brukes er oppkonstruert for å støtte opp om dette målet.

1.juli trådte forbudet mot deponering av avfall i kraft. Forbudet er kommet for å hindre utslipp av klimagasser fra forråtnelse av avfall på fyllplassene. Selvfølgelig har Trygstad rett i at forbrenning av avfall også fører til CO2-utslipp. Men jeg håper vi kan være enig i at CO2-utslippene vil være like store enten avfallet forbrennes på Slagentangen, i Sverige eller i Brevik? Bunnaske blir det også like mye av uansett hvor søppelet brennes.

En forutsetning for å få tillatelse til å brenne avfall er at energien fra forbrenninga utnyttes. Den kan utnyttes til fjernvarme som sparer olje og elektrisk strøm, eller i industriell produksjon som ved Norcem i Brevik. Der spares bruk av fossilt brennstoff – olje. På Slagentangen vil energien redusere bruk av butan og propan i Essos produksjon. Gass er ikke fullt så forurensende som olje. Hadde dette vært den eneste gevinsten ville det derfor vært bedre å sende avfallet til Brevik.
Men den store gevinsten er at forbrenningsanlegget på Slagentangen vil føre til at spillvarmen fra Esso kan brukes til fjernvarme. På Esso slippes det i dag ut langt mer energi enn det som trengs til å varme opp hele Tønsberg by. Ved hjelp av en ekstra puff varme fra forbrenningsanlegget kan vi bruke denne spillvarmen som gjør at oljekjeler og panelovner kan fjernes i en rekke bygg i Tønsberg.

Trygstad skriver at Esso vil spare penger på å erstatte bruk av propan med energi fra søppelforbrenninga. Det er åpenbart. Poenget med kvotesystemet er nettopp å gjøre det lønnsomt for bedrifter å redusere sine utslipp. Vi kan diskutere hvor godt kvotesystemet virker siden Esso kan selge de kvotene de frigjør. Det er en innvending mot systemet, som jeg deler. Jeg mener at det er nødvendig at frikvotene gradvis reduseres for å få til en reduksjon av utslipp og ikke bare en flytting. Men slik jeg har forstått det, vil det også komme en slik gradvis reduksjon av frikvotene.

Forbrenningsanlegg er ingen betingelse for fjernvarme, skriver han. Nei, det er rett. Vi kunne oppnådd det samme med et bioenergianlegg . Det ville trolig være like stort. Vil Trygstad kunne akseptere det?
Er Trygstad mot fjernvarmeledning til Tønsberg? Alternativet vil etter SVs mening bety utbygging av 100 % av det regulerte næringsområdet i Essoskogen, ikke bare 15 %. Det vil ødelegge rekreasjonsmulighetene og skade de truede dyre, plante og insektartene som er lokalisert i det regulerte næringsområdet.

Trygstad skriver at vi må betale mellom 50 og 100 millioner skattekroner for fjernvarmeledningen. Jeg går ut fra at han snakker om tilskuddet fra ENOVA. SV har kjempa for både å øke de samlede tilskuddene til ny og fornybar energi, og at det skal være mulig for Enova å gi penger til dette prosjektet som er større og sprenger rammene for de tilskuddene Enova har pleid å gi. Er Trygstad mot at staten skal engasjere seg for miljøvennlig energi ved å gjøre fjernvarme lønnsom gjennom tilskudd?

Trygstad skriver at vi risikerer å måtte importere søppel fra England. Mitt håp er at det skal forbrennes lokalt avfall. I Norge har vi en egen avgift på forbrenning som skal gjøre det lønnsomt å gjenvinne avfall for eksempel gjennom kildesortering. En utilsikta bieffekt av denne avgiften er det nå kjøres 5000 trailere i året til Sverige for forbrenning der. Slik kan det ikke fortsette. Jeg trur derfor at vi må se på avgiften på nytt, og muligens heller lage reguleringer av hva slags avfall det er lov å forbrenne. Derfor foreslo SV i bystyret at det ikke skulle være lov å forbrenne avfall som inngår i kommunenes avfallsplaner, dvs som kildesorteres.

Se Trygstads innlegg her