Lars Egelands blogg

fPå terrassen på Alta Museum og Verdensarvsenter. Bak oss ligger Altafjorden med helleristningene. Fra venstre Lars Egeland, arkeolog Karin Tansem, direktør Gerd Johanne Valen og styreleder Kristian Johnsen

I 1973  var det en sprengingsbas som skulle sprenge bort en enorm stein – Storsteinen – for å gi plass til bygging av boliger i Hjemmeluft i Alta. Det var en mann med historisk interesse. Han oppdaget at steinen var full av rissninger og bilder, og varslet Tromsø museum. Det ble starten på avdekking av store helleristningsområder i Alta. I dag er det registrert 3000 figurer i 5 ulike områder langs Altafjorden. Dette var så oppsiktsvekkende funn at de kom inn på Unescos verdensarv-liste allerede i 1985.

Etter konsolideringen av museene i Finnmark ble det kommunale museet omdannet til et IKS sammen med Finnmark Fylkeskommune. Det ble en sammenslåing til et Verdensarvsenter. Fylkeskommunen bidrar i dag med 1.1 millioner kroner, hvorav 500.000 er øremerka arkeolog-stilling, 300.000 er øremerket skjøtsel av bergkunsten. Alta kommunes bidrag er noe større, samt at de stiller med lokaler. Kulturdepartementet bidrar med nesten 4 millioner til driften av museet. Det betyr – i følge direktør Gerd Johanne Valen – at museet blir svært avhengig av inntekter fra besøkende, som kan variere. Dårlig sommervær betyr ofte godt museumsbesøk, men for Alta museum er det omvendt siden de viktigste attraksjonene ligger ute. I tillegg til inntekter av billetter og tilskudd, har museet fått mye prosjektmidler fra Riksantikvaren knytta til Verdenskulturarven. Men det er midler knytta til kortvarige prosjekter. Det museet ønsker er statlige midler knytta til to ting for bergkunsten: Formidling som det i dag ikke gid penger til, og forskning som det utføres alt for lite av.

Hvordan skal bergkunsten bevares for å hindre at den blir ødelagt? Å dekke den til og legge på sprit for å drepe alger, har vært et tiltak. Men om det egentlig er bedre på sikt, eller om det kan påføre bergkunsten skader, vet man egentlig ikke. Det gis penger til enkle sikringstiltak, men ikke til å forske i hva som egentlig er det riktige sikringstiltaket. Her kan man ikke uten videre bygge på erfaringer fra andre bergkunst-anlegg på grunn av ulikheter i steintyper og ikke minst klima.

Miljøverndepartementet har hatt en høring på et dokument for en ny Verdensarvpolitikk. Nå forventer museet en mer offentlig statlig holdning og et sterkere ansvar for bevaring og formidling. Å lage moderne og oppdaterte utstillinger om Verdensarven koster så mye at de ikke har mulighet til å gjøre det innafor et ordinært budsjett. Valen føler også at Alta blir forfordelt i forhold til Brygga i Bergen og Verdensarven på Røros, fordi de økonomiske behovene for bevaring av trebygningene og håndverket knytta til dette, virker mer synlig.

Storsteinen som har en overside på nesten 60m2 ligger midt mellom relativt nybygde eneboliger, på privat grunn. I år ble en av eneboligene malt, det resulterte i at steinen ble skvettet full av maling. Museet har fått penger til et prosjekt for å fjerne malingen, men ønsker seg midler til en mer langsiktig bevaring og formidling.

Valen tar til orde for en nasjonal prosjektpott for å lage utstillinger. Det er jeg skeptisk til. Det kan fort føre til at det blir et statlig ansvar å bevilge penger til utstillingene i museene, mens det å lage utstillinger skal være en integrert del av et museums virksomhet. Men formidling av de få Verdensarvprosjektene vi har, tilsier et større statlig ansvar enn dagens.

Helleristningene i Alta er blant de eldste vi har i landet, de eldste er over 7000 år gamle. Det er mange bilder av båter, av bjørn, svært mange reinsdyr. Muligens er det ikke bare enkeltbilder men fortellinger der vi ser bjørnen ligge i hiet, ser fotavtrykkene som muligens skal fortelle om tida fra vår til ny higang om høsten. Det er  jaktskildringer og bilder av folk som muligens er involvert i prosesjoner. Enkelte av tegningene av menneskene er svært detaljert hvor man ser om det er menn eller kvinner, og også gravide kvinner.