Lars Egelands blogg

Et typisk interiør fra et gjenreisningshjem

I Hammerfest kigger Gjenreisningsmuseet for Nord-Troms og finnmark. Museet forteller historien om evakueringa  av Nord-Troms og Finnmark i 1944 – og historien om de som ble igjen og nektet å la seg evakuere. Men ikke minst fortelles det om Norgeshistoriens største sivile ulydighetsaksjon – nemlig at Finnmarkingene vendte hjem til sitt nedbrente fylke til tross for at myndighetene sørpå ville ha kontroll på hvem som reiste.

Det er vanskelig å forestille seg hvor grundig alt ble ødelagt i fylket. Hver telegrafstolpe over vidda ble sprengt, alle hus brent så nær som noen bygder i Øst-Finnmark. Det var en tragedie av dimensjoner, en historie som er kraftig underkommunisert i norsk krigshistorie.

Når gjenoppbygginga skulle starte ville myndighetene ha kontroll. Nå hadde man muligheten til å planlegge, sørge for nye bystrukturer, sørge for at det ble bygd gode og sunne hus. Dette ga muligheter for mange arkitekter å skape ”det nye samfunnet”.  Men folk var utålmodige, mange følte at planleggerne hindret dem og detaljregulerte. Møte mellom plan og virkelighet er en interessant historie. Landsdelens store SV-politiker Ottar Brox skriver om noe av planleggingstrua i boka ”Dit vi ikke vil”. Han tror ikke at man kan planlegge seg til et lykkelig samfunn, men vi kan bruke planlegging til å hindre at vi kommer dit vi ikke vil.

Dette forteller museet om på en fin måte – på norsk. Men vi syntes at den tyske oversettinga var tendensiøs i beskrivelsen av den norske etterkrigstida. Det er ikke vanlig å oversette Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet med ”Sosialistisch”. De norske likeverdsideene ble framstilt som likeretting – ensretting. Gleichschaltung – i stedet for gleichberechtigung eller gleichheit. Beskrivelsen minnet om beskrivelsene av DDR, og Finnmark etter krigen var nok et stykke unna slike forhold, selv om det forekom statlige overtramp i trua på å skulle planlegge et godt samfunn.