Lars Egelands blogg

Sametingspresident Egil Olli og Lars Egeland

Sametingspresident Egil Olli tar i mot i den praktfulle bygningen som huser sametinget og sametingets administrasjon i Karasjok. Olli ble valgt som president i 2007, som den første fra Arbeiderpartiet. Fra opprettelsen i 1989 har det vært presidenter fra Norske samers Riksforbund, men Olli har sittet i tinget hele tida. Sametinget ble oppretta som en følge av oppmerksomheten om samiske rettigheter etter at Stortinget presset gjennom oppdemminga av Alta-kautokeinovassdraget i 1978.

I 2000 ble Sametingets parlamentsbygning åpna av Kong Harald. Bygget fikk Statens byggeskikkpris i 2001. Det er tegna av arkitektene Stein Halvorsen og Christian Sundby og har et areal på 5 300 m2

Sametinget velges ved direkte valg av de som står i samemanntallet. Der er det pr i dag registrert ca 13.000 velgere. Kravet til å kunne være i samemanntallet er at minst en av besteforeldrene snakket samisk. Etableringa av sametinget er på mange måter en nasjonsbygging, med vekt på økt bruk av samisk språk og vektlegging av samisk kultur. Sametinget har en konsultasjonsavtale med regjeringa, men den omfatter ikke størrelsen på sametingets budsjett. Det beklager Olli, som vil ha mer innflytelse på Sametingets økonomi.

Olli forteller at er oppvokst i Trollholmsund i Porsanger. Det var et så øde sted at han ikke møtte storsamfunnets kultur som sa at samene var mindreverdige. Da han begynte på skolen, kunne han ikke snakke norsk i det hele tatt. Men gjennom utdanning og politisk aktivitet, lærte han språket. Norsk ble møtespråket mitt, sier han, derfor bestemte jeg meg for at i sametinget skulle jeg bare snakke samisk. Det har jeg gjort, sier han, sjøl om mange parlamentsmedlemmer må ha oversetting fra samisk til norsk.

Vi hadde en interessant samtale om mineralressurser, motorferdsel, Finnmarkeiendommen og reindrift.

Mineralressurser

Det er stor interesse for å utnytte mineraler i Finnmark. Det meste av grunnen eies av Finnmarkseiendommen, mens Sør-Varanger gruver er på private hender. Olli er opptatt av at lokalsamfunnene må få noe igjen for inngrep i arealene, det gjelder strømledninger, vindkraftanlegg, gruver og olje- og gassdrift. Eiendomsskatten går til den kommunen der virksomheten er, dermed får vi en kamp om plassering. Vi trenger en ordning som kommer flere til gode enn kommunen der installasjonene kommer. En ressursavgift eller mineralavgift kan være en god løsning, mener Olli – det har Sametinget tatt til orde for.

Motorferdsel

Snøskuter på gata i Hammerfest

Motorferdsel i utmark medfører miljøulemper. Når det gjelder barmarkkjøring er det spesielt stor slitasje og skader på marka, ikke minst er dette viktig i Finnmark der vegetasjonen vokser saktigere. Motorferdsel kan virke forstyrrende for andre brukere av naturen, og selvsagt for dyreliv. Derfor har vi i Norge lagt opp en restriktiv politikk mot motorferdsel, en politikk som ofte latterliggjøres ved at folk ikke skjønner den, mange mener at det er snakk om sentrale myndigheters overgrep mot det lokale sjølstyret, samtidig som manglende kontroll fører til mye ulovlig kjøring.

I Finnmark og Nord-Troms åpner Motorferdsellloven for snøskuterløyper med fri ferdsel, det vil si også til rekreasjonskjøring. Det er omtrent 5600 km slike snøskuterløyper i fylket – de er åpne til 4. mai. Løypene fastsettes av Fylkesmannen etter forslag fra kommunene. Finnmark har også en særordning med løyper for motorferdsel på barmark som er åpne for kjøring i forbindelse med jakt, fiske, bærplukking og transport til hytter. Det er ca 750 km slike løyper. I tillegg kommer muligheten av å søke dispensasjon fra disse løypene. Sametingspresident Olli mener at statistikken for slike dispensasjoner, lyver. Sjøl søkte han om 6 dispensasjoner for barmarkkjøring for å komme til multemyrene, han trengte så mange dispensasjoner siden han ikke visste hvor det ville være multer. Men i realiteten har han bare brukt en dispensasjon. Olli mener at motorferdsel i utmark i Finnmark er et lite problem. Han tror ikke på at folk kjører på vidda med firehjuling om de ikke har noe der å gjøre – det vil si fiske, jakte osv. Folk får bruke skuter og firehjuling i næring, men for mange finnmarkinger er fiske, jakt og bærplukking viktig uten at det er deres næring. All motorferdsel er forbudt mellom 4. mai og 1. juli, det mener Olli kan være et problem fordi det foregår mye fiske i juni. Vannene på vidda er overbefolka med små fisk, det er behov for mer fiske i juni.

 Firhjulinger på kaia i Honningsvåg – klare til å ta turistene med på rally-turer

Finnmarkseiendommen (FeFo)

Finnmarkseiendommen ble etablert i 2005 med grunnlag i Finnmarksloven. FeFo overtok eiendomsretten til 96 % av landeiendommen i Finnmark fra Statskog. Styret i Finnmarkseiendommen utnevnes av Finnmark Fylkeskommune og sametinget med 3 medlemmer hver. For mange finnmarkinger med ikke-samisk bakgrunn er det provoserende at Sametinget har like stor innflytelse om fylkestinget. Men Finnmarkseiendommen understreker at de forvalter sine verdier uten hensyn til etnisitet. Som eneste nordiske land ratifiserte Norgei 1990 ILO-konvensjon 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, og vi har anerkjent samer som urfolk. Det gir samene en beskyttelse som minoritet. Men forskjellene mellom for eksempel samer og kvener som er definert som nasjonal minoritet, er flytende. Reindriftsnæringa som på mange måter er en avgjørende kulturbærer for den samiske kulturen, trenger store arealer. Totalt bruker næringa 40 % av landarealet i Norge, uten å ha eiendomsrett til området – bare gammel bruksrett. Dette setter spesielle krav til forvaltinga av land og vann i Finnmark, dvs at det forvaltes slik at det tas hensyn til reindrifta uten at den øvrige befolkningen i Finnmark mister sine allemannsretter dvs rett til også å kunne plukke multer, fiske og jakte. I dag er det slik at folk som er bosatt i Finnmark har andre retter enn andre nordmenn, f eks fritt fiske i Finnmarks 60.000 innlandsvann.

For mye rein, men ikke noe reinkjøtt

Reindriftarealet blir stadig mindre som følge av ulike arealinngrep. Reindrifta foregår på områder der den årlige tilveksten på beitene er liten, derfor må reinen bevege seg over store områder for å få næring nok. Rein er det eneste tamme beitedyret som er avhengig av selv å finne beite hver eneste dag i året. Reinen er avhengig av ulike årstidsbeiter og ulike beiteplanter til ulike årstider. Det er nødvendig med trekk-og flytteveier mellom beitene.

De sist tiåra har antallet rein i Finnmark økt mye, slik at det ikke er balanse mellom antall rein og reinbeiteområder. Det er den enkelte reineier som sjøl bestemmer hvor mye rein som skal slaktes. Når det slaktes for lite er det ikke en bærekraftig næring. Dette er samme type problem som tidligere overfiske, der hver enkelt fisker visste at det blei fiska for mye fisk, men hvor den enkelte ikke sjøl ville redusere eget fiske. Reineierne sparer for dårligere tider ved å holde flokken stor, og de tilpasser seg en situasjon der de i framtida blir nødt til å redusere flokken. Da er det mange som tenker at det er greit at utgangspunktet er en stor flokk.  Reindriftloven forutsetter at Reindriftstyret sjøl skal foreta regulering av antall rein. Dette ansvaret må næringa nå ta! Alternativet er at sentrale myndigheter griper inn og sjøl foretar reguleringa!