Lars Egelands blogg

Verdensarv Vega er en hyllest til kvinnenes innsats. Det var de som tok vare på ærfuglene, samla dun og renset den. Det var de som drev jordbruket og skapte kulturlandskapet mens mennene var på sjøen.

Verdensarvområdet Vega består av 6500 øyer. Området er det eneste kulturlandskapsområdet i Norge med verdensarvstatus som de fikk i 2004.  De øvrige på UNESCOS verdensarvlista i Norge er Bryggen i Bergen, Urnes Stavkirke, Bergstaden Røros, helleristningene i Alta og Geiranger.

Daglig leder i Stiftelsen Verdensarven Vegaøyan, Rita Johansen, møtte oss på brygga på Nes på Vega en regnfull fredag. Verdensarven har engasjert henne siden ideen om å søke slik status kom opp på slutten av 1990-tallet. Vega kommune hadde opplevd sterk tilbakegang i folketall. Det ble satt i gang et bygdemobiliseringsprosjekt som konkluderte med at man burde bygge videre på det som var sterke elementer på Vega, – kunst og øykultur. I 1996 kom det en rapport fra Nordisk Ministerråd der man så etter potensielle verdensarvområder i Norden – det skulle gjerne være natur og landskapsområder. Ideen om Vega som verdensarvområde vakte ikke umiddelbar begeistring, forteller Rita. Mange synmtes at det var vernet nok på øyene og ønsket ikke enda mer rigide regler. I dag er imidlertid alle enige om at det var en god ide. Det lokale Fremskrittspartiet hadde for et par år siden et leserbrev i avisa der de syntes verdensarven var noe herk. Da måtte avisa utvide med flere sider for å få plass til alle brevene fra folk som var uenig med FrP.

Rita Johansen og jeg på brygga i Nes, der Stiftelsen har kontorer

Verdensarv-status gir ikke mer penger, men gir en status som et viktig område. Hvis det kombineres med gode prosjekter og søknader, kan det være midler å få. På Vega har man vært flink, men Rita mener at det har de vært ved de andre Verdensarvstedene og. Derfor blir det av og til et lotteri hvem som får støtte, fordi det er for lite penger. De er spent på om de vil få midler til å etablere et Verdensarvsenter – en nødvendig bygning ikke minst til bruk for formidling. Det skjønner jeg godt, der vi satt i en iskald sjøbu og ble orientert av Rita. De vil også ha en naturveileder fra Statens Naturoppsyn – det burde de også få. Det tredje Rita ber om er at tilskuddet til jordbrukere i Verdensarvområdene må økes. I dag bevilges det 3 millioner via landbruksoppgjøret, det er for lite for å kompensere bønder som tar dyra ut på mange av de små øyene for å beite og holde kulturlandskapet ved like, når det ville vært lettere å ha dem på beite på hoveddøya Vega.

Verdensarvstatusen har ført til en 6. dobling av besøket til øyene. Men det er fortsatt ikke mer enn 30.000 – og vi trenger 50.000 for at det skal gi god lønnsomhet og stor nok drift. Vi har mange folk som har starta kombinasjonsvirksomhet, som for eksempel frisørsalong om vinteren og kajakkutleie og padlekurs om sommeren, eller gårdsdrift om vinteren og bakeri om sommeren. Vvega delikatesse lager den beste røykelaksen og har nå i tillegg spesialisert seg på sushi der delikatessen er største produsent nordpå. Det er bare 1250 innbyggere i kommunen. Jordbruk er den største næringa. Der har det skjedd et generasjonsskifte og bøndene investerer i melkeroboter og fellesfjøs. Kommunen er Nord-Norges største grise-kommune. Det er 30 aktive fiskere, men nå investerer kommunen i en ny fiskerihavn for å gi plass til flere. 50 mennesker pendler til arbeid i oljevirksomhet og anlegg.

I dag er innbyggerne stolte av at øyene har fått verdensarvstatus. Samtidig er det helt nødvendig at folk slutter opp om arbeidet med å ta vare på ærfuglene og bevare kulturlandskapet. Skoleelevene på øya driver for eksempel slått på øyene sammen med elever fra Brønnøysund. De drar ut på fugleøyene og steller med kassene som ærfuglene legger seg i, og de er med seinere og samler dun.  Slik overføres også kompetanse fra dagens fuglevoktere til morgendagens.

Vega har et fantastisk biologisk mangfold både i sjøen og på land. Det grunne vannet mellom øyene gjør at lyset kommer ned til havbunnen og gir gode forhold for liv. På øyene er det funnet 12 ulike orkide-sorter. Naturen er imponerende. På hovedøya rager Vegtindan over 700 meter, ut i havet ligger øya Søla med en topp på nesten 500 meter.

Jeg sitter i bobilen langs vannet og skuer utover øyene. Det regner, men det gjør ingenting. Det er en imponerende natur. Jeg har ingen problemer med å gi full støtte til Stiftelsen Vegaøyans og kommunens arbeid for å formidle og ta vare på naturen og kulturlandskapet. Og jeg har ingen problemer med å anbefale deg å ta turen hit.

Kveldsstemning på Vega