1. Når man kommer i kontakt med en naturist-gruppe, så forsvinner den subjektive følelsen av skam og den objektive sjokk-følelsen, med en gang eller svært raskt. Det er ingen sjenerthet. Synet av naken kropp er ikke opphissende i en gruppe. Når ikke oppmerksomheten dras mot spesielle deler av kroppen, framstår man som hele mennesker – hele kropper. Men det er ikke nok å være nesten naken, så lenge kroppstabuet blir anerkjent er vi ikke frie.

Det er den amerikanske psykologen Howard Crosby Warren (1867-1934) som hevder dette i en artikkel fra 1933. Warren var den første lederen av Princeton University’s psykologiavdeling. Han var president i den amerikanske psykologforeningen i 1913 og var også medredaktør av Psychological Review. Etter studier ved Princeton, studerte han også i Leipzig, Berlin og München. Artikkelen som jeg har oversatt selv, sto i Psychological Review i mars 1933 (vol 40), sidene 160-183. Jeg har tillatt meg noen forkortelser ved at jeg utelater noen av referansene til Warren. Originaltittelen er Social naturism and the body taboo. Jeg har tillatt meg å bruke begrepet nakenhet som oversettelse på nudisme.  Her finner du originalutgaven.

 

Sosial nakenhet og kroppstabu

Innhold:

1. Tabuet knyttet til menneskekroppen

2. Noen samtidige oppfatninger

3. Et eksperiment med sosial nakenhet

4. Psykologiske aspekter ved nakenhet

Brudd på tabuet

Skam og sjenanse

Sjokk og diffus oppmerksomhet

Erotisering

Nesten-nakenhet og psevdonakenhet

Nakenhet i samfunnet

Sammendrag

 

1. Tabuet knyttet til menneskekroppen

Det utbredte tabuet knyttet til menneskekroppen er et bemerkelsesverdig fenomen i sosialpsykologien. Klær blir brukt ikke bare for beskyttelse eller for pynt, men også for å skjule ulike deler av kroppen fra å ses. I idretter som f. eks. svømming, turn, tennis eller rytmisk dans er det ikke nødvendig med klær for å beskytte kroppen.  I de fleste av disse tilfellene handler det om at klær som brukes til pryd, i noen tilfelle at klær er tilpasset en aktivitet, men i noen tilfeller brukes klær  som er direkte helseskadelige Men sosialt press tvinger fram bruk av noen klær i mange sammenhenger.
Dette kroppstabuet er ganske universelt. Det finnes både blant primitive og siviliserte raser, og i alle klimasoner. De fleste forskerne har vært opptatt av opprinnelsen til klærne, framfor opprinnelsen til kroppstabuet. Det er to ulike problemer, om enn nært beslektet. Opprinnelsen til ønsket om å dekke til kroppen har blitt forklart forskjellig av ulike forfattere. Det har blitt vist til behovet for å beskytte kroppen mot kulde, insekter, fuktighet, sterk varme, torner og harde overflater, onde ånder etc. – eller ønsket om pryd for å være seksuelt tiltrekkende. Noen forfattere tilskriver klærnes opprinnelse til et primitivt sømmelighets-instinkt. Noe som vil gjøre kroppstabuet til et arvelig trekk ved den menneskelige rasen.

Denne artikkelen handler ikke primært om klær, bare der klærne har en relasjon til tabuet som krever at deler av kroppen må dekkes til. Vi skal heller ikke vurdere de estetiske, hygieniske eller etiske problemene knyttet til klær og nakenhet, unntatt der det har psykologisk betydning. Den sterke og vedvarende tabuet knyttet til menneskelig nakenhet i dag og i mange tidligere kulturer, er av psykologisk interesse. Erfaringene knyttet til overtredelse av tabuet er et fenomen for psykologisk forskning.

Blant grekerne ble tabuet delvis hevet i deres gylne storhetstid. Deltakerne i leker og idrettskonkurranser – menn og gutter – opptrådde nakne foran publikum. Ordet gymnastikk betyr egentlig ukledd trening. Grekerne la også vekt på nakenhet i kunst, en trend som ble fulgt opp hos romerne, og gjenskapt under renessansen etter århundrer med rigorøse restriksjoner.

Det finnes også mange andre eksempler på situasjoner der klærne blir lagt til side i spesielle situasjoner, både i klassisk og mer moderne historie. Det mest vanlige er ved utendørs bading og der man er modell for kunstnere. Men hovedregelen er at tabuet har holdt seg sterkt. Det er heller ikke store regionale forskjeller med tanke på hvor mye påkledning som forventes. Fuegianerne som lever i en sub-arktisk sone, har lite eller ingenting på seg, de fleste afrikanske stammer dekker i det minste en liten del av kroppen. Eskimoene som lever i et klima der det er nødvendig med mye klær, kler av seg alt unntatt noe undertøy når de er inne i igloen.

Tabuet har historisk sett tatt mange former. Eneboere har ment at det har vært syndig å dyrke kroppen. Det fullstendige tabu har noen ganger blitt gjennomført i moderne jente-skoler og i klostre. En form er tabuet mot framvisning av kroppen til noen som helst, også til andre av samme kjønn. Et tredje tabu som er mindre restriktivt, er familietabuet som forbyr framvisning av kroppen mellom foreldre og barn, og også mellom mann og kone.

Denne formen for kroppstabu ser ut til å ha seiret tidlig blant de semittiske folkene. Vi leser at Adam og Eva oppdaget sin nakenhet og at de prøvde å dekke seg til, selv om de var alene. Og når de to sønnene kommer over Noah naken, rygger de bakover, og de dekker han til uten å se på kroppen hans. Det kan se ut som om tabuet blant jødene ikke var fokusert på kjønn, men på familie. Et liknende tabu eksisterte blant romerne.

I tillegg til ulike typer tabu knyttet til kropp, er det stor variasjon med tanke på hvor mye og hvilke deler av kroppen som må dekkes til.  Tabuet er ikke alltid knyttet til kjønnsforskjeller. Tyrkiske kvinner dekker til ansiktet, kinesiske kvinner vil skamme seg over å vise en naken fot offentlig, arabiske kvinner kan vise seg fram nakne, men dekker bakhodet. I Assam dekker kvinnene bare brystene, blant noen stammer i Filipinene er det bare navlen som er betraktet som usømmelig å vise.

Tidlig i den kristne kulturen oppsto det en oppfatning av at det var usømmelig å vise kroppen, med unntak av hender og ansikt.  Med renessansen kom de greske idealene.  Det ble en motsetning mellom estetikk knyttet til kroppen, og skam. Et kompromiss var at den menneskelige formen ble akseptert i kunsten, men forbudt i virkeligheten.

I moderne tid har kroppstabuet variert med hensyn til omfang og retning blant ulike folk, men det har vært et klart tabu knyttet til kropp, og mest typisk knyttet til å vise kroppen til det annet kjønn. I de fleste vestlige land kan menn og gutter bade sammen nakne, men ikke når det er kvinner til stede.

Tabuet har i sin sosial form blitt spesielt rigorøst blant angel-sakserne. Under puritansk innflytelse i USA, har tabuet blitt endret fra en sosial konvensjon til et moralsk prinsipp. Enhver visning av kroppen med unntak av privat i sitt eget værelse, har vært sett på som usømmelig framvisning som har vært gjenstand for straffe-forfølging. Misjonærene kunngjorde denne doktrinen for de primitive folkene. De som ble omvendt ble utstyrt med rikelig tøy, noe som i tropisk klima kunne være direkte helseskadelig. Bilder og statuer ble utstyrt med fikenblader.

Kroppstabuet nådde sitt høydepunkt på midten av 1800-tallet. I England og USA økte bekledningen, særlig for kvinner, og det ble usømmelig idet hele tatt å snakke om detaljer ved kroppen i sammenhenger der det annet kjønn var til stede. En kvinne fikk lov til å ha hode og føtter, men mellom ankel og nakke var det bare hjertet som kunne nevnes i dannet selskap. Å vise ankelen ble betraktet som udannet, selv når den var tekkelig påkledd.

En interessant episode oppsto på Brook Farm, en radikal bosetting i 1840-årene i Massachusetts. Noen svært radikale medlemmer av samfunnet, prøvde å demonstrere mot det framvoksende tabuet. De satte seg nakne foran inngangsdørene til husene sine på søndagene når resten av samfunnet skulle gå til kirken. Men dette ser ut til å være en helt isolert hendelse, som det i min barndom bare ble hvisket om.

Reaksjonen startet mot slutten av 1900-tallet med en endring til mer funksjonelle klær. Dette var klær som da ble betraktet som vågete, mens som i dag er helt vanlige. 15 år etter begynte revolten for alvor. Færre klær, spesielt for kvinner, ble vanlig. De omfattende badeklærne fra Viktoria-tiden ble erstattet av en- og todelte badedrakter som senere er blitt moderne på vanlige badestrender. Alt dette var imidlertid bare moderasjoner av kroppstabuet. Det underliggende prinsippet om at deler av kroppen skulle tildekkes, fortsatte – og var kanskje like sterkt som før.

I de seinere år har mange begynt med solbading i USA, men nesten alltid i ensomhet og aldri sammen med det andre kjønn. De åpenbare fordelene som solbading har for helsen har blitt viktigere enn tradisjonelle innvendinger mot eksponering av nakne kropper. Dette har ført til en viss utfordring også av selve kroppstabuet. I særdeleshet er det nakenhet innad i familien som er blitt mer vanlig.

Samtidig har rapporter om den voksende naturistbevegelsen i Tyskland, kommet til USA. Det har blitt mottatt med mindre sjokk enn en kunne ha forventet. Våren 1931 kom boka «Among the nudists» skrevet av ekteparet Merrill. Her finner vi detaljerte beskrivelser av naturistbevegelsen i Europa, framfor alt i Tyskland. Forfatterne som er et ungt, gift par, beskriver sine egne erfaringer fra en naturistpark i nærheten av Lübeck. De tegner et attraktivt bilde av livet der, og fordelene ved nakenhet. På samme tid kom Parmalee’s bok «New Gymnosophy» som tar for seg teoriene om nakenhet fra alle synsvinkler. De psykologiske sidene er ikke spesielt omtalt, men det er likevel mange detaljer som har betydning for også å vurdere psykologiske konsekvenser

2. Noen samtidige oppfatninger

Selv om jeg er oppdratt i en familie og et samfunn preget av kroppstabuet, så har jeg i mange år stilt spørsmålstegn ved fornuften i disse tradisjonelle holdningene. Merrills bok vakte min oppmerksomhet siden jeg før det ikke hadde noe kjennskap til naturistbevegelsen i Europa. Det var med en viss nøling, jeg til slutt tok mot til meg og gikk inn i en bokhandel og ba om boka som jo har en avslørende tittel. I mine tanker hadde eksponering av kroppen å gjøre med ekshibisjonisme, men boka forteller at naturistene i Tyskland var blottet for slikt. Hvis det er tilfelle, så har kroppstabuet mer å gjøre med konvensjonelle holdninger som kan være – eller ikke være – fornuftige.

For å teste verdien av nakenhet, begynte jeg med daglig soling ved godt vær. En avlukket hage og et usjenert tak gjorde dette mulig. Resultatet ble en merkbar bedring i den generelle helsen. En naturlig følge av dette var at jeg også droppet å være påkledd om natta.

Det er av psykologisk interesse å avdekke de generelle holdningene i samfunnet til solbading og sosial nakenhet. Dette testet jeg ved at jeg gjorde det til et poeng å fortelle venner og bekjente om min solbading hver gang jeg hadde en mulighet. I motsetning til det en kunne vente, var det nesten ingen som ble sjokkert over at jeg eksponerte hele kroppen for sola, i det minste når jeg var aleine. Alle virket interesserte. Noen responderte hjertelig, eller foreslo at jeg hadde sluttet meg til naturistene.

Jeg fant ut at en rekke gifte par var vant til å bade i innsjøer eller havet, uten tøy. Mange menn hadde også sluttet å bruke tøy om natta. Det var flere familier som oppdro barna til at de ikke alltid måtte ha på seg tøy i huset eller hagen, ja til og med sammen med andre barn av det motsatte kjønn. Siden disse dataene ble samlet fra ulike deler av landet og ikke var en del av en organisert bevegelse, synes det å indikere en ny sosial trend i intelligentsiaen i USA.

Når det gjelder sosial nakenhet – altså at menn og kvinner er sammen helt uten klær for gymnastikk og sport – så var holdningene mindre positive. Mange ble definitivt sjokkerte eller møtte spørsmål med obskønitet. Andre – med et mer åpent sinn – var tilbøyelig til å tro at en slik praksis ville fremme umoral. Noen få var positive. Men man kunne ikke på forhånd utfra folk karakter og posisjon, avgjøre hvem som ville være positiv eller negativ. I det store var folk med konservative holdninger tilbøyelige til å være negative, mens progressive mennesker ofte mente at dette var noe som var verdt å prøve. Men det var betydelige unntak. Jeg ble overrasket over hvor sterkt mot enkelte progressive kunne ytre seg, mens ultrakonservative kunne vise seg å være positive. Generelt sett var yngre mennesker enten for eller likegyldige, mens eldre var enten sterkt for eller mot.

Innvendingene var av mange slag. Den mest naive var at «til og med ville mennesker har noe klær på seg». Dette ble nevnt flere ganger. Etter min mening kan en vane blant innfødte ikke være et bevis på at det samme må gjelde blant siviliserte mennesker.

Ellers var det de vanlige innvendingene av etiske grunner. Mange hadde også innvendinger av estetiske grunner, det vil si at de anså at menneskekroppen er så stygg at den trenger å bli tildekket for at menneskene skal framstå attraktive. En psykolog-kollega som mente dette, modifiserte utsagnet ved å si at hvis vi alle måtte vise fram kroppen naken, så ville vi kanskje tatt bedre vare på den.

Ingen av innvendingene utgjør den samme tyngden som fordelene for helse og kroppsutholdenhet som det har at kroppen utsettes for sol og frisk luft. Den eneste innvendingen som kunne vurderes, er fra noen av mine mannlige venner som mente at den ukontrollerbare virile refleksen kunne komme til å skape pinlige situasjoner!

Høsten 1931 forberedte Merrill-ekteparet nok en bok, der temaet skulle være nakenhet i USA. De ville inkludere meningene til et representativt utvalg av leger, psykologer og filosofer. På forespørsel fra dem, lagde jeg en liste over 85 amerikanske psykologer, stort sett nåværende eller tidligere tillitsvalgte i den amerikanske psykologforeningen. De fikk tilsendt spørreskjema der de ble bedt om synspunkter på sosial nakenhet for trening, sport og rekreasjon. Forfatterne var advart mot at psykologer blir oversvømt av spørreskjemaer, og at de vanligvis bare svarer der de er spesielt interessert i emnet. Som forventet, var det bare ca halvparten som svarte. Noen nevnte noen fordeler ved nakenhet, uten å uttrykke en egen mening. De som kom med personlige synspunkter fordelte seg på omtrent halvparten for og mot. Mange av dem som var for, stilte betydelig spørsmål ved om det var lurt å anbefale at kjønnene var nakne sammen.

Et slående trekk var at alt var bygd på teori. Ingen amerikansk psykolog i utvalget hadde noen erfaring med sosial nakenhet. Det skyldes nok at det er så nytt, og at loven gjør slik nakenhet vanskelig i USA.

Saken er så viktig i sosialpsykologien at det krever førstehånds kunnskap av de som er interessert i sosial atferd. To fundamentale spørsmål må undersøkes: 1. Er det tradisjonelle tabuet for den menneskelige kroppen noe som er nedarvet iden menneskelige natur? 2. Er sosial eksponering av kroppen umoralsk eller obskønt, slik som den generelle oppfatning – og de fleste lands lover – insisterer på?

3. Et eksperiment med sosial nakenhet

Klingberg – naturiststedet som Warren omtaler, lå i kommunen Scharbeutz i Schleswig Holstein, ved Pönitzer See, ikke langt fra Lübecker Bucht.

I anledning av en internasjonal kongress I København, hadde jeg muligheten til å få testet ut disse spørsmålene I begrenset omfang ved personlig observasjon. Jeg kom til Bremen 10 dager før møtet begynte i København, og da dro jeg til Klingberg, naturistanlegget som ble besøkt og beskrevet av ekteparet Merrill. Stedet og livet der er utførlig beskrevet i deres bok, samt av en nylig utgitt bok av en amerikansk kvinne, Jan Gay. Derfor beskriver jeg stedet bare overfladisk.

Et lite, koselig vertshus, Landhaus Zimmermann. Nær vertshuset er det en park på mange dekar, tett beplantet med furutrær som det går små stier mellom. Inne i parken er det en rekke små hytter der man kan innlosjeres. Det er en rekke åpne plasser for spill og lek, samt enger der sola kommer godt til. På den andre siden av en offentlig vei, ved bredden av en sjø med en omkrets på tre kilometer, er det en privat avskjermet badestrand som tilhører etablissementet.

Paul Zimmermann, eieren, er en pioner i praktisering av naturisme. Han kjøpte eiendommen i 1903, før bevegelsen startet for alvor i Tyskland. Her oppdro han sin familie etter naturist-prinsipper, plantet trær på eiendommen, og utvidet anlegget til også å omfatte badestranda for akkrediterte gjester. De må gjøre rede for sine gode hensikter og motiver for å få adgang. Måltider blir servert i vertshuset, hvor det er påbudt med tøy – vanligvis sportsklær uten strømper og slips. I parken og badestranda har man ikke på seg tøy. Et skallet hode kan dekkes med en hatt, og kvinner som menstruerer kan ha på seg en kort bukse. Sko eller sandaler kan brukes av de som ikke er vant til å gå barføtt. Men de fleste gjestene har ikke på seg noe i det hele tatt.

Jeg ankom om kvelden. Etter frokost neste dag leste jeg og skrev under reglene for stedet og fikk tildelt et formelt adgangskort. Herr Zimmermann viste meg rundt. På stranda var det rundt 30 menn og kvinner i alle aldre, samt noen barn. Noen lå i gresset og slikket sol. Noen drev med gymnastikk eller spilte volley-ball. Andre svømte i innsjøen. Vi hang tøyet vårt på kroker i en frilufts garderobe, og herr Zimmermann introduserte meg for selskapet.

Det var min første erfaring med sosial nakenhet, men jeg følte meg ikke beklemt. Det var heller ikke noe sjokk å se alle de nakne menn og kvinnene rundt meg. En av mennene var engelsk, en amerikansk, de andre mennene og kvinnene var tyske. Vi pratet en stund uten noen begrensning fra min side. Så ble jeg med en gruppe for å svømme.

Jeg har lenge vært av den overbevisningen at å ha på seg tøy for å bade er en absurditet. Det blir som å putte bomull i ørene når man går på en konsert, eller ta på seg mørke briller for å se et maleri eller et skuespill. Men det hadde aldri før vært min skjebne å bade naken i noe som var større enn badekaret hjemme. Den nye opplevelsen overgikk alle mine forventninger. Forskjellen mellom å bade selv med den minste badebukse, og det å bade naken er som forskjellen mellom en delvis og en full solformørkelse – fenomenet tilhører to helt ulike kategorier. Etter noen minutter i vannet, gikk vi ut i den varme sola for å ligge i gresset eller på et teppe.  Først løp vi litt rundt for å bli tørre og varme. Noen snakket med hverandre – menn og kvinner – før det var tid for enda et bad. Det var ikke uvanlig med et dusin bad i løpet av dagen. Barna løp selvfølgelig inn og ut av vannet hele tida.

Senere på formiddagen dro de fleste av oss til parken for å rusle mellom trærne, delta i ring tennis, eller bare ligge å sole seg før vi kledde på oss til middag. Mange av de besøkende – inkludert denne forfatter – kombinerte arbeid og rekreasjon. Noen leste eller skrev, noen lærte seg engelsk eller tysk, noen tegnet eller sto i sola og malte.

Om ettermiddagen var det samme program. Til tross for den tilsynelatende monotonien, ble en aldri forsynt. Merrills som kom i 1930 hadde bestemt seg for å bli en uke hvis den første dagen ikke var for sjokkerende. De ble en måned. Forrige år kom frøken Gay for en uke og ble i seks. Siden jeg ikke kunne utsette eller droppe psykologi-kongressen, ble mitt besøk begrenset til 8 dager. Under andre omstendigheter ville jeg ha utvidet det til minst en måned.

Maten på Landhaus var fullstendig vegetarisk. Forfatterne som jeg har vist til syntes det ble litt ensformig i lengden. Denne forfatter syntes ikke det. I 8 dager hadde jeg ikke noe problem med å nyte maten som ble satt foran meg, og trengte ikke å dra til nabovertshuset Waldschänke der man kunne få et kjøttmåltid. Det er også forbud mot alkohol i Landhaus, og røyking er forbudt i parken, men tillatt andre steder. Denne foreninga av vegetarisk mat og andre restriksjoner ved praktisering av felles nakenhet, er vanlig i naturist-samfunn og er sett på som en integrert del av kulturen. Personlig ser jeg ingen grunn til at det må være en slik kopling. Sosial nakenhet betyr bare at et ufornuftig tabu løftes. På den annen side er jeg ikke overbevist om verdien av å avstå fra kjøtt.

Etter to netter i Landhaus, var jeg så heldig å få bo i en hytte i parken. Denne hytta var helt passende kalt Rousseau-hytta. Hyttene er små og enkle. En køyeseng, et bord og en stol, et vaskefat og en kjempestor vannbeholder, men ingen utslagsvask, kroker for klær og et gulv av ren sand. Alt var i tråd med idealet om å leve nært naturen. Å bevege seg i parken gjør at man ikke bare kan erfare sol-bading, men også luft-bad til alle døgnets tider.

For meg var det tre spesielle fenomener jeg merket meg ved livet på Klingberg. Det første var det umiddelbare og smertefrie fjerningen av kroppstabuet. Nakenbadingen var en annen episodisk opplevelse som faktisk var sterkere enn det å kle av seg.

Den tredje slående erfaringen var morgen-gymnastikken. Litt etter kl 7 kom gymnastikk-kultur-læreren, herr Lühr, gående inn i parken mens han slo på en tromme. Ved lyden av denne, kom gjestene fra Landhaus, fra hyttene og fra pensjonater i nabolaget, og samlet seg på tennis-banen. De som kom fra utsiden av parken kastet av seg sine badekåper, mens de andre allerede kom nakne. Alle samlet seg i ring. Treningen besto av løping, armsving, kroppstøying av ulike slag, ben løft og andre muskel-aktiviteter. Det varte en time. Det er en spesiell glede i frie bevegelser når man er naken. Som mangler når man har på seg en vanlig gymnastikk-drakt. Det er også en fornøyelse å se på muskelbevegelsene hos de som står rundt en. Drillen var akkompagnert av rytmiske trommeslag, mens læreren ropte instruksjoner.

Etter øvelsene som etterlot en i en løftet stemning, gikk alle til Moorteich, en liten dam inne i parken. Der ble det en liten dukkert, mens de som bodde i parken ofte tok en kald dusj i frilufts dusjene ved vannpumpa, før man kledde seg til frokost.

Hvis det ikke var for at jeg allerede hadde erfaring med solbading, ville det vært en annen viktig opplevelse. Selv om opplevelsen ikke var ny, var det en betydelig forskjell mellom å sole seg i ensomhet i sin egen hage mens man var redd for at naboen skal kikke gjennom hekken – og det å sole seg i en gruppe helt uten redsel for snerpete kommentarer. Det første er en oppgave, det andre er rekreasjon. Det er også en spesiell nytelse å rusle naken mellom furu-trærne, enten det er på dagen eller i måneskinnet. Det overgår langt det å bare trekke frisk luft i en avgrenset hage.

4. Psykologiske aspekter ved nakenhet.

Det har vært vanskelig å ikke krydre denne raske beskrivelsen av en faktisk opplevelse som naturist med følelsesmessige adjektiver. De første dagene glemte jeg helt å psykologisere. Man blir så fylt av alt det nye, så intenst opptatt av å absorbere og nyte denne måten å leve på, at det ikke var tid til å analysere erfaringene, ingen tanker på å vurdere hvilken effekt nakenhet har på kroppstabuet.

Det var kanskje den tredje dagen at psykologen begynte å stige fram fra bare det å være menneske. Da hadde jeg sett og erfart nok til å kunne gi tentative svar på noen av spørsmålene som hadde blitt reist teoretisk av psykologer og andre.

1. Brudd på tabuet.

Det som er mest interessant for psykologer, er årsakene til tabuet. Er det en grunnleggende egenskap ved mennesket – arvet, eller som en nødvendig konsekvens av menneskets sosiale liv? Det er, for eksempel, den underlige forholdet til kvalmende responsen på nystagmus og vertigo – en tilsynelatende innfødt eller tidlig tilegnet forbindelse mellom to svakt beslektede fenomener. Er skam en reaksjon på ens egen nakenhet, eller en reaksjon på sjokk som følge av syn av nakenhet, et primitivt responsmønster av denne typen?Jeg hadde ikke anledning til å finne ut hvor lenge kvinnene var preget av tabuet. Men det forsvant åpenbart etter kort tid. For å vise til et tilfelle: En engelskmann kom en kveld med sine tre døtre og ba om tilgang til parken. Faren og den eldste datteren hadde vært der en gang tidligere, men ikke de to de yngste jentene som var i slutten av tenårene. Neste morgen kom de alle fire til gymnastikk-timen. De to yngste viste ikke det minste tegn på ubehag eller sjølopptatthet, selv om det var deres første erfaring med sosial nakenhet.Jeg kan ikke gi noen data på langvarigheten av kroppstabuets virkning i naturist-sammenheng. Men mine egne og andres observasjoner gjør det helt klatt at for et normalt menneske som ikke er totalt dominert av tabuet, så forsvinner sjenanse og skam i løpet av en bemerkelsesverdig kort tid.Oppførselen til mennene og kvinnene på Klingberg kan ikke tilskrives noe opprør eller protest slik det var med demonstrantene på Brook Farm. Oppførselen på Klingberg var naturlig og avslappet. Det var ingenting som tydet på at noen gjorde noe som noen følte var unaturlig eller våget. Det så ut som om alle – inkludert denne forfatteren – bare nøt livet og denne uvanlig fine opplevelsen. Det var ingen tilfeldig sammensatt gruppe, men det var heller ingen samling av radikalere og opprørere. Det var ingen der som jeg ville klassifisere som perverse eller nevrotiske.

Ingen som har erfaring med sosial nakenhet i trygge og gode omgivelser, vil nøle med å svare negativt på dette spørsmålet. In noen tilfeller vil tabuet og vanlige reaksjoner på det, opphøre umiddelbart. Når jeg spurte mennene som besøkte Klingberg, fant jeg ut at mistilpasningen ved å kle av seg, for de flestes vedkommende bare varte noen minutter, for andre en hel dag. Etter det var felles nakenhet helt naturlig og kroppstabuets makt var helt brutt.

2. Skam og sjenanse.

Freisonnland, Hamburg, 1919

Kroppstabuet fremmer to reaksjoner – reaksjon ved å vise sin egen kropp naken for andre, og reaksjonen på å se andre nakne. Sjenanse er reaksjonen som ifølge konvensjonen skal komme på at man bryter reglene for å dekke til kroppen. Skam er en følge av brudd på konvensjonen, mens ekshibisjonisme er den trassige reaksjonen på den rådende konvensjonen.

På Klingberg var de sosiale konvensjonene helt annerledes enn i det vanlige livet, på grunn av at det ikke fantes noe kroppstabu. Skamreaksjonen som vanligvis følger det å vise seg naken, rødming, sjenanse, kortpustethet, forsøk på å dekke seg til – var helt fraværende etter at man hadde vent seg til Klingbergs koder. Det var heller dermed ingen grunn til ekshibisjonisme, fordi hele konvensjonen om at man egentlig burde være tildekket, ikke eksisterte.

Det ville være feil å konkludere med at blyghet i seg selv forsvant. Men, underlig nok, tok blygheten helt nye former. Oppførsel og gester som i et vanlig samfunn indikerer blyghet, ble høyst usømmelig i en naturist-gruppe. Enkelte reaksjoner og holdninger som tradisjonelt blir vurdert som usømmelige, blir nå tegn på naturlig, opprinnelig blyghet.

For eksempel: Hvis man blir overrasket naken i en tradisjonell sammenheng, er det naturlige reaksjonen å dekke til noen deler av kroppen. Muslimske kvinner vil dekke til håret, europeiske menn og kvinner vil dekke til kjønnsorganene. Denne blyghetsreaksjonen er ofte illustrert i kunsten ved beskyttende fakter på statuer og malerier og ved det tradisjonelle fiken-bladet. I en naturistpark ville alle slike fakter bli oppfattet som usømmelige. Det ville ingen forsøke på, hverken manne eller kvinne, frivillig eller ufrivillig. På morgenen kom de som bodde utenfor parken gjerne ikledd en morgenkåpe. Noen tok den av seg, andre ventet til gymnastikken begynte hvis lufta var kjølig. Men vanligvis var morgenkåpen åpen foran slik at forsiden av kroppen var synlig. Å trekke sammen morgenkåpen når man skulle snakke med noen fra det motsatte kjønn, ville være en usømmelig reaksjon mens det å ikke dekke seg til i andre situasjoner nettopp ville vært usømmelig. Mens man solet seg lå menn og kvinner side om side, noen ganger på magen, andre ganger på ryggen med bena spredt og armene til side for å få mest av de gode solstrålene. Det var ingen som gjorde mine til gester for å dekke til noe av kroppen, når noen kom spaserende forbi. Denne tilpasningen av adferden var så naturlig at mange ikke tenkte over den. Til og med jeg som en erfaren psykolog la ikke merke til betydningen av dette, før etter flere dager. Det har ikke, så langt jeg vet, tidligere vært nevnt i litteraturen.

3. Sjokk og diffus oppmerksomhet.

Det andre aspektet ved tabuet er dets objektive effekt. Når en tabuisert kroppsdel blir vist fram, responderer den som blir utsatt for det med sjokk. Holdningen med nysgjerrighet i forhold til de framviste kroppsdelene har blitt kalt for inspeksjonisme (voyerisme etter kikking), som er motsatsen til ekshibisjonisme.

Sjokkopplevelsen manifesterer seg på mange ulike måter – raske hjerteslag, forstyrrelser i det cardio-vaskulære systemet, rødme, å snu seg vekk, lyst til å komme seg vekk etc. Noen ganger reagerer man ved å føle seg lammet, eller ved en fascinasjon som gjør at man trekker seg inn i seg selv for et øyeblikk. Intense sjokkopplevelser kan bli fulgt av intenst verbal aktivitet ved at man uttrykker misbilligelse, indignasjon osv., noe som ofte skjer lenge etterpå, når man gjenkaller sjokk-opplevelsen.

I et naturist-miljø forsvinner sjokk-følelsen svært fort. Siden ingenting er skjult, blir det heller ikke noe rom for kikking, hverken naturlig eller patologisk.  I begynnelsen kan det bli spesiell oppmerksomhet mot de kroppsdelene som vanligvis er skjult. Men siden hele kroppen er likt eksponert, er det ikke noe fokus som trekker til seg observatørens oppmerksomhet. Veldig snart får man en oppfattelse av kroppen som en helhet, man legger merke til hele kroppen, enten det er en mann eller kvinne, heller enn de kjønnsbetingede forskjellene. Dette er beskrevet utførlig av Merrills, og er beskrevet fra en kvinnes synspunkt av frøken Gay. Min egen observasjon bekrefter deres oppfatning. Åpen framvisning skaper ikke noe sjokk hos observatøren, mens forsøk på å skjule kroppen ville helt sikkert være sjokkerende.

I parken ble nødvendig tøy som sko og luer akseptert på samme måte som fullstendig nakenhet, men noen form for oppførsler ville bli ansett som upassende. Heller ikke blandinga mellom påkledde og nakne, lagde noen problemer. På vei til stranda, eller før man gikk fra parken, kunne man møte fullstendig påkledde mennesker som snakket ubesværet med helt nakne. En kunstner som slet med lumbago gikk rundt påkledd veldig ofte, og ved ettermiddagsteen i parken var det mange fullt påkledde besøkende.

Bare en opplevelse i parken ga med et skinn av sjokk som ikke fortok seg under oppholdet mitt. Det var ved morgenstellet ved friluftsdusjen. Jeg syntes det ble litt vel familiært og intimt å stå i kø til vannpumpa mens en kvinne såpte seg inn og dusjet og et par menn sto og barberte seg – alle helt nakne. En slik følelse av at det var litt for intimt, fikk jeg ikke når det gjaldt massasjen som ble gitt av en mann eller en kvinne på en massasjebenk utenfor hovedhuset. Det skjedde vanligvis etter frokost, mens jeg satt ved et bord ved siden av og arbeidet. Arbeid som vel som lek i alle nakenhet, var helt naturlig.

Når det gjelder virkningen av å se ikke-velformede eller stygge kropper, kan jeg ikke uttale meg. Bortsett fra noen menn med store vommer, var de parkbesøkende svært velbygde.  Uten tvil ville det kunne vekke avsky å se stygge misformede kropper eller kropper dekket med utslett, åpne sår osv. I slik tilfeller vil klær være en nødvendighet framfor en fetisj.

4. Erotisering.

Det gjenstår å vurdere effektene av sosial nakenhet med hensyn til relasjoner og holdninger mellom kjønnene. De amerikanske forfatterne jeg allerede har sitert er enige om at sosial nakenhet, i ordnede former, ikke stimulerer erotisering og har ingen ødeleggende virkning på kjønnsmoralen. Frøken Gay nevner et tilfelle med en ung mann og en ung kvinne som åpenbart var forelsket, og som var sammen hele dagen i parken – helt uten noen flørting og uten så mye som at han rørte kroppen hennes. Men om kvelden, når de var påkledd, så kjærtegnet han henne stadig vekk. Merrills beskrivelse av oppførselen til de unge mennene og kvinne i Koch-skolens gymnastikksal i Hamburg, peker i samme retning.

Under oppholdet mitt på Klingberg la jeg merke til at mennene hadde ofte oppsøkte kvinnene for å prate på en helt uanstrengt måte. Barrieren mellom kjønnene som man kan legge merke til i andre sosiale sammenhenger, var helt fraværende. Det var ingen flørting, klining eller spor av grovheter, ingen utillatelig oppførsel basert på framvisningen av den nakne kroppen. Jeg hverken så eller hørte noen ting som tydet på at sosial nakenhet fremmet den virile refleksen – i hvert fall ikke etter at det første sjokket over det nye, hadde gitt seg.

En av mine hyggelige minner fra parken er en scene en ettermiddag da en gruppe unge menn og kvinner kom på besøk. På en av slettene var fire eldre menn og kvinner i gang med å spille ring-tennis. På en liten høyde rett ved satte et dusin av disse guttene og jentene seg ned side ved side, for å se på spillet og prate. Luften ble fylt av rop og latter, mens de tøyset med hverandre og ropte til spillerne rett ved. Det var ingen tegn til grovheter, ingen usømmelighet fremmet av den felles nakenheten.

Selvfølgelig kan det forekomme irregulære kjønnsrelasjoner i en naturistpark. Den menneskelige natur blir jo ikke forvandlet av at man tar tøyet av. Det er jo også alltid skandaløse tilfeller på alle sommersteder der den vanlige kleskoden hersker. Min observasjon, og andres mer omfattende erfaring, fører til konklusjonen om at sosial nakenheten på ingen måte fremmer en erotisering. Det er heller slik at sosial nakenhet fremmer en sunnere syn på sex og et mer naturlig forhold mellom menn og kvinner, til og med hos unge i de årene da seksualiteten våkner.

5. Nesten-nakenhet og pseudonakenhet.

Det er stor forskjell mellom sosial nakenhet slik som det blir praktisert på naturiststeder, og den nesten-nakenheten som dominerer på moderne bade-strender, i idretten og på mange scener. Selv om mye av kroppen blir vises, så oppheves ikke kroppstabuet så lenge det er klare grenser for hvilke deler av kroppen som ikke kan vises. Lendekledet til idrettsfolk eller badetøy, uansett hvor smått det er, bygger på denne århundregamle tradisjonen. Den franske kolonien i Villennes og lignende anlegg i vårt land, bygger på dette tabuet eller er avhengig av å følge opp tabuet som følge av juridiske begrensninger. Sjøl om man reduserer bekledningen til det helt minimale, er det noe annet enn sosial nakenhet så lenge som kroppstabuet er eksplisitt anerkjent. Det gjenstår å avgjøre om det gode kameratskapet som man finner i naturistparkene, er tilstede også i de anleggene der man krever noe tøy, eller om dette kravet fører til at man ikke kan nyte gleden av full kroppslig frihet.

Fra det franske gymnastikksenteret i Villennes, der nesten-nakenheten var påbudt

Framvisninga av nesten-nakenhet på scenen er noe forholdsvis nytt i USA. I den seinere tid har man sett i enkelte show at skuespillerne poserer nesten nakne, eller slik at vi skal oppfatte at de er nesten nakne. Det er vanligvis ganske underholdende og det appellerer mer til den estetiske sansen enn til den erotiske. Men for de som har erfaring med sosial nakenhet vil det vil det være forstyrrende med en BH sjøl om den er liten eller gjennomsiktig, på samme måte som med en liten truse. De ødelegger den kunstneriske opplevelsen av en vakker kropp, omtrent som en prislapp på et maleri.

Den nesten-nakne dansen som praktiseres på moderne scener er med noen unntak for det meste uestetisk. For det meste er motivet å appellere til det erotiske. Strippingen i burlesk-dansen enten enda tydeligere designet for å hisse opp erotiske følelser. Et klesplagg etter det andre blir tatt av med store forførende bevegelser. Brystene blir først dekket av hendene, og så delvis framvist. Motivet er å trekke oppmerksomheten mot de kroppsdelene som skal vekke erotiske følelser. Psevdonakenheten er en form for visuell vold. Det er enten snakk om rein ekshibisjonisme eller å oppfordre til kikking. Den helt enkle avkledningen som man ser på Klingberg, er helt annerledes og vekker ikke mer erotiske følelser enn når man tar av seg frakken i garderoben.

En må konkludere med at forskjellen mellom nesten-nakenhet og helt naken ligger i tilstedeværelsen av kroppstabuet. Selv om de forbudte kroppssonene blir mindre og mindre, er det det grunnleggende kroppstabuet bestemmende og vil påvirke våre holdninger og vår atferd.  Sosiale konvensjoner holder dette ved like og opphøyer det til et moralsk prinsipp. Alle brudd på dette vil bli oppfatta som usømmelig og ekshibisjonistisk. Det mest slående fenomenet i livet i en naturistpark er at kroppstabuet forsvinner nesten med en gang, uten at det er noen negative virkninger på moralen. Man lærer raskt at det ikke er noe ved den menneskelige kroppen som er usømmelig. Det er ikke sikkert man vil uttrykke denne konklusjonen bevisst – i de fleste tilfeller sannsynligvis ikke. Men den innebygde aksepten vises raskt i måten man oppfører seg på.

6. Nakenhet i samfunnet.

Det ville være galt å trekke for vide konklusjoner av mine opplevelser, sjøl om de støttes av andres rapporter. Man kan ikke konkludere med at det å bryte kroppstabuet vil være til fordel for samfunnet som helhet. De besøkende ved Klingberg var ingen tilfeldig sammensatt gruppe. De som kom til parken hadde trolig gått gjennom en bevisstgjøringsprosess når det gjelder kroppstabuet. I tillegg passet eieren av stedet på at folk med gale motiver – seksuelle eller rein nysgjerrighet – ikke fikk adgang. På liknende måte skjer det i gymnastikk-klubbene i Tyskland. Ungdomsgruppene – Wandervögel – som streifer rundt i Tyskland på tur, bader ofte nakne saman og er mindre preget av tradisjonelle restriksjoner enn den eldre generasjon. Det er ikke gitt kva konklusjonen skal være. En avgjørende test kunne være å ta med en snerpete ugift kvinne eller en tillitsvalgt i en anti-nakenhetsorganisasjon, på besøk i et naturistsenter. Hvis deres etiske holdning er et resultat av patologisk natur, ville eksperimentet kanskje føre til et nervøst sammenbrudd. Gitt at det dreide seg om et normalt menneske, kunne man observere om sjokk-erfaringen varte med full intensitet, eller om den gradvis ga seg. Det ville være opplysende også å teste hvordan et ungt menneske som var opplært i usømmelighet, ville reagere på et ekte naturist-liv. I fraværet av et slikt bevis er det umulig å trekke en universell konklusjon. Jeg har bare beskrevet observerte fakta, og trukket det som kan anses som rimelige slutninger.

To konklusjoner av betydelig psykologisk viktighet er tilfredsstillende dokumentert: 1. Siden det tradisjonelle kroppstabuet kan bli brutt ned så fort, nesten umiddelbart, uten skadelige virkninger, er det ikke en grunnleggende egenskap ved mennesket. 2. Sosial nakenhet er ikke i seg selv usømmelig, bare et utbredt og utholdende sosial konvensjon har gjort det slik.

Sammendrag

En rask historisk gjennomgang viser at blant siviliserte raser og blant innfødte, har det i stor grad vært vanlig å tildekke deler av kroppen for å beskytte den og for pryd. Blant noen raser har dette kroppstabuet opptrådd innen familien, under kristen innflytelse har det i stor grad blitt gjeldende der begge kjønn er til stede. I anglo-saksiske land har dette tabuet blitt opphøyd til et moralsk prinsipp.

I den senere tid har det blitt en voksende tendens til å kutte ut overflødig tøy og redusere kroppstabuet til å omfatte spesielle deler av kroppen. Dette har modifisert tabuet, men ikke avskaffet det. I de siste årene har praksisen med sol-bading svekket tabuet, men siden kjønnene er adskilt i USA, så fortsetter de inter-kjønnslige restriksjonene. I Tyskland ser vi at naturistbevegelsen utfordrer kroppstabuet.

I artikkelen refereres holdningen til forfatterens venner og bekjente til sosial nakenhet. Det vises også til resultatet av en spørreundersøkelse blant psykologer. Begge undersøkelsene viser holdninger til nakenhet basert på teori og ikke på personlig erfaring.

Forfatteren tilbrakte en uke i en naturistpark i Tyskland og beskriver sine erfaringer og observasjoner. Datasamlingen, sammen med observasjoner av tidligere forfattere, leder til følgende konklusjoner om den psykologiske effekten av felles nakenhet:

1. Når man kommer i kontakt med en naturist-gruppe, så forsvinner den subjektive følelsen av skam og den objektive sjokk-følelsen, med en gang eller svært raskt.
2. Der hvor total eksponering av kroppen er vanlig praksis i en gruppe, er det ikke noen følelse av sjenerthet eller overdreven selvopptatthet på grunn av egen nakenhet. Blygheten forsvant ikke sammen med kroppstabuet, men manifesterte seg nesten motsatt. Ethvert gest av tildekning framstår som usømmelig. Slike gester eller holdninger ble aldri observert, fordi de ville bety at man sosialt stilte seg utenfor gruppen.
3. Der hvor en hel gruppe er nakne, slutter synet av en naken kropp å utløse opphisselse. Nakenhet er akseptert som en naturlig tilstand. Siden det ikke er noe som trekker oppmerksomheten mot en spesiell del av kroppen, får man inntrykket av kroppen som en helhet, og kjønnsforskjeller opphører å være viktige.
4. Forfatterens observasjoner og vitnesbyrd fra andre viser at sosial nakenhet ikke produserer erotisme. Det er mindre seksuell opphisselse, mindre tendens til å flørte, eller til grovheter enn i en sammenlignbar gruppe av påkledde.
5. Kroppstabuet er tilstede så lenge en del av kroppen er tildekket for å skjule kroppsdeler, utenom for praktiske årsaker. Dette lager et klart skille mellom nakenhet og nesten-nakenheten som man ser blant sportsutøvere eller psevdo-nakenheten på scenen.
6. Det er ikke entydig ut fra dataene som foreligger, om det vil være en fordel om nakenhet ble implementert i samfunnet som et hele.

Gå tilbake til side for Naturlig nakenhet