Det nye museet Flugt i Oksbøl i Danmark er verdens første museum om det å være flyktning. Det er laget i det som var Danmarks største leir for tyske flyktninger under andre verdenskrig.
– Med Flugt vil vi fortelle den for mange ukjente historien om den største flyktningstrøm som Danmark noensinne har mottatt. Men Flugt ser ikke bare tilbake. Vi er forankret i nåtida og formidler de universelle fortellingene om det å være et menneske på flukt. Dette er fortellinger som angår oss alle – uansett herkomst og nasjonalitet. Vi vil gjøre tall til mennesker, forklarer Claus Kjeld Jensen, direktør for Vardemuseerne, som Flugt tilhører, i en pressemelding.
OPPVEKST I FLYKTNINGLEIREN
– Det er meg. En gammel mann står foran bildet av barn som leker mellom brakkene i Oksbøl flyktningleir. – Er det virkelig deg? – Det vet jeg ikke, men det kunne ha vært meg. Jeg er nemlig oppvokst her i leiren, svarer han. Helmut Tomaschewski forteller at han ble født i Allenstein i Øst-Preussen – nåværende Polen – i 1941. I januar 1945 la mor, bestefar og tante ut på flukt fra de framrykkende sovjetiske styrkene. Turen gikk med båt fra Danzig-området til Danmark, hvor de landet i Haderslev. I august 1945 ble de sendt videre til Oksbøl. I alt var de 72 mennesker som reiste sammen.
– Hvordan opplevde du det å komme til Oksbøl? – Som trygt og godt. Her hadde jeg mor og bestefar og mange andre barn. Og det var ikke lenger krig. – Det fortelles at tyske flyktninger ikke fikk særlig god forpleining eller legehjelp? – Det er klart, vi var jo fienden, så danskene var ikke særlig vennlig innstilt til oss. Maten kan jeg ikke klage på, vi var jo ikke vant med så mye under flukten, og vi vente oss til at det var slik det var i leiren.
– Hva synes du om museet? – Jeg er rørt over at danskene vil bruke ressurser på å lage et museum som forteller historien om oss. Men samtidig er det jo nødvendig når vi nå ser at historien gjentar seg, med mange mennesker som må flykte, og mennesker som drukner i båter på vei over Middelhavet.
Tomaschewski forteller at familien i 1949 flyttet til Bayern. At det ble akkurat dit, var litt tilfeldig. Tanta hans flyttet dit året før, fordi hun hadde en arbeidsfør mann som fikk jobb der. Dermed hadde Helmut, mor og bestefar et sted å komme til der familien allerede var etablert. – Men du snakker ikke bayersk? – Nei, det var i Oksbøl jeg lærte å snakke, og der snakket vi høytysk. Men jeg snakket østprøyssisk med min familie og bayersk med de ansatte i firmaet mitt, for[1]teller han. – Som flyktninger var vi ikke særlig populære i Bayern heller, legger han til. – Vi ble kalt for purkeprøysere. Men jeg har ikke noe å klage over i dag. Spesielt glad er jeg for at jeg har fått en internasjonalt orientert familie, med tyrkisk svigersønn, en sønn i Frankrike og nederlandsk kone.
DANMARKS SJETTE STØRSTE BY – BAK PIGGTRÅD
Den største leiren for tyske flyktninger var i Oksbøl i Sydvestjylland. Den ble etablert i februar 1945, i det som før var en militærleir for den danske hæren. Etter okkupasjonen i 1940 overtok Wehrmacht og bygget ut leiren kraftig, slik at den hadde kapasitet til en hel divisjon, dvs. 12 000 soldater. I mai 1945 rommet leiren 9000 flyktninger, utover året vokste den til hele 36 000. Det vil si at leiren var Danmarks sjette største by. 50 % av innbyggerne var barn, resten var stort sett kvinner og noen få eldre menn. Leiren ligger kun kort vei fra landsbyen Oksbøl, men dit fikk ikke flyktningene komme. 400 vakter passet på at de ikke forlot området. Flyktningene hadde heller ikke tillatelse til å snakke med vaktene. Selv om leiren ble bygget på kort tid, var infrastrukturen ikke så dårlig: Det var innlagt vann og strøm i brakkene. Men det er klart at det var slitsomt å dele rom med 12–15 andre gjennom flere år.
Det ble etter hvert etablert skoler, ulike kirker etter ulike trosretninger og en egen sykestue. Det var også et meget populært teater som hadde eget orkester. Alle over skolealder hadde arbeidsplikt. Arbeidet dreide seg i stor grad om å drifte leiren og sørge for mat, helsetjenester, skole osv. Det var stor grad av selvstyre i leiren, med egen valgt borgermester. Det meste av leiren bestod av brakker i tre, kun noen få bygninger var i teglstein.
Da de siste flyktningene reiste i 1949, ble det bestemt at hele leiren skulle ryddes, alt inventar selges og området tilbakeføres til skogsområde. Leiren kom til å bli en del av en miltærnekterleir, der de gjennom hele 50-tallet jobbet med riving og gjenetablering av skogsplantasjen.
OM FLYKTNINGER TIL ALLE TIDER
Museet Flugt er faktisk det første museet i verden som er dedikert til å fortelle historien til de som ble tvunget til å flykte. Museet ble åpnet i juni 2022 av dronning Margrethe Til stede var også noen med personlige erfaringer med å være flyktning, som Rahima Abdullah. Hun var en liten jente da familien flyktet fra Aleppo i Syria. – Flukt er bare et 5-bokstavers ord, men det er et ord som inneholder millioner av historier», sa hun på åpningen. – Ikke minst historien til alle de som ikke klarte det. Som druknet i Middelhavet på vei hit. Museet er lokalisert i de to tidligere sykebrakkene i den tidligere flyktningleiren Oksbøl, som i årene etter annen verdenskrig huset 39 000 tyske flyktninger.
I den ene brakken fortelles historien om de tyske flyktningene, i den andre nyere historier om mennesker på flukt fra Ungarn, Vietnam, Chile, Libanon, Iran, Bosnia, Syria, Afghanistan og, helt aktuelt, Ukraina.
FORMIDLING UTEN GJENSTANDER
Siden flyktningleiren ble ryddet og revet på 1950-tallet, er det nesten ingen gjenstander å vise. Utenfor de to teglsteinbrakkene er det som en gang var en stor by, nå kun skog. Hvordan kan museet da formidle historien? Jo, de kan ha audioguider, på dansk, tysk og engelsk. Du inviteres til å gå en tur på tre–fire kilometer gjennom skogen. På veien hører du folk fortelle, samtidig som det er en lydkulisse av f.eks. lekende barn. Det fungerer svært bra.
Audioguiden gir deg også informasjon inne i museet og gir deg mulighet til via blåtann å fordype deg i det du er mest interessert i. Den mer generelle fløyen er delt opp i avdelinger som forteller personlige historier om grunner til å flykte, selve flukten, mottak i Danmark, følelsen av hjemløshet og tanker om framtida. Det er helt vanlige menneskers dramatiske historier, men også noen eksempler på flyktninger som har bidratt med mye i landet de kom til. En montasje viser hvordan man har kunnet holde andre informert om flukten, fra oppslag på tavler, brevlapper, via de første sms-er til dagens sosiale medier. Vær forberedt på et museum som gjør sterkt inntrykk
Tyske flyktninger i Danmark etter andre verdenskrig
I slutten av 1944 og vinteren og våren 1945 kom 250 000 tyske flyktninger til Danmark, på flukt fra de framrykkende sovjetiske styrkene. De fleste kom fra Øst-Preussen, Pommern og Baltikum, altså de østlige områdene av Tyskland som i dag er Litauen, Polen og enklaven Kaliningrad. For mange var det kortere vei å flykte til Danmark enn videre vestover i Tyskland.
På det meste utgjorde de tyske flyktningene over fem prosent av Danmarks befolkning. Det var hovedsakelig kvinner og barn. I første omgang ble flyktningene innkvartert på skoler og i offentlige bygninger som ble rekvirert, senere ble de samlet i store leirer som Oksbøl, som ble etablert i februar 1945. Leirene var inngjerdet med piggtråd. Med utgangspunkt i lov nr. 21 av 4. februar 1871, § 7, var det forbudt og straffbart å ha samkvem og forbindelse med de internerte tyske flyktningene. Dessuten ble flyktningene med hjemmel i fremmedlovens §14 «nægtet varigt ophold i Danmark».
Den 24. juli 1945 var om lag 10 000 dansker ansatt med å bevokte leirene, 400 av dem i Oksbøl. I begynnelsen fikk de ikke medisinsk hjelp, etter instruks fra den danske regjeringen. Totalt 13 000 flyktninger, av dem 7000 barn, døde av mangel på elementær legehjelp, små matrasjoner og kummerlige boforhold. De aller fleste døde i 1945. Etter hvert fikk leirene egne sykeavdelinger som ble bemannet med helsepersonell.
I 1949 ble leirene avviklet og de siste flyktningene sendt hjem til Tyskland. Kun 15 % kom tilbake til sine hjemområder, siden de fleste kom fra steder som var annektert av Polen og Sovjetunionen. For mange fortsatte derfor situasjonen som flyktninger i Tyskland.
ANDRE MUSEER I REGIONEN
TIRPITZ-MUSEET
Nei, det er ikke et krigsmuseum om skipet som herjet langs norskekysten under kri[1]gen. Museet er bygget i en bunker som det har fått sitt navn fra, som igjen fikk navnet fra en tysk storadmiral. Bunkeren var en del at Atlanterhavsvolden som skulle beskytte tyskerne mot alliert invasjon. Etter krigen ble bunkeren gjemt under sanden og glemt, og gjenoppdaget for kun få år siden. Det ble ombygget til museum, som åpnet i 2017, med Bjarke Ingels Group som arkitekter. De har integrert den gamle bunkeren i et nytt bygg med betong, stål og glass beplantet med marehalm på taket, slik at det er helt integrert i klittelandskapet. Museet forteller Vestkystens historie fra urtida opp mot i dag, gjennom omfattende bruk av audiovisuelle og andre tekniske virkemidler som får både voksne og barn til å gape.
VADEHAVSCENTERET
En times kjøretur fra Oksbøl, sør for Ribe, ligger det nye Vadehavscentret – kort vei fra Vadehavet, som er Danmarks flateste og våteste nasjonalpark med status som Unesco Verdensarv. Det strekker seg 500 km langs den danske, tyske og hollandske vestkysten, har en spesiell økologi og stor betydning for trekkfugler. Også her er en eldre teglsteinsbygning sammenføyd med et helt moderne bygg, tegnet av den verdenskjente danske arkitekten Dorte Mandrup. Bygningen er laget av takrørsiv fra den nærliggende fjorden. Det gir et inntrykk av et museum som nærmest vokser opp av jorden og tegner en bløt, lang og klar profil mot Vadehavets uendelige horisont.
NOLDE-MUSEET
Enda en times kjøring sørover så er man to kilometer sør for grensa til Tyskland, i Seebull, der Nolde Stiftung holder til. Den tyske kunstneren Emil Nolde (1867–1956) var en av de første ekspresjonistene og malte sterke og fargerike bilder. Naziregimet likte ikke stilen, erklærte han som «entartet» kunstner og forbød ham å male. Etter krigen hadde Tyskland behov for å presentere «nye tyskere» i utlandet – folk som kunne være symbol på hva den nye forbundsrepublikken sto for, med avstandstaging fra nazihistorien. Siegfried Lenz hadde Nolde som figur i sin berømte bok «Tysktime», som forteller historien om en maler på vestkysten som fikk maleforbud.
Etter Noldes død i 1956 ble det Bauhaus-inspirerte huset hans og verkene gitt til en stiftelse som også la vekt på Nolde som forfulgt kunstner. Det interessante med Nolde-museet er at det forteller en helt annen historie: Både Nolde og kona Ada var overbeviste nazister. Nolde mente at hans kunst representerte det nye Tyskland til forskjell fra anemiske bilder fra f.eks. franske kunstnere. Både Goebbels og Himmler kjøpte bilder av Nolde. Derfor var overraskelsen stor da han ble erklært som «entartet». Man kan si at den overbeviste nazisten Emil Nolde var forfulgt av nazistene, men var han et offer? Det er spennende at et museum tør å problematisere dette. Her er det også flotte bilder å se i museumsbygget. Samtidig kan museumsbesøkende følge restaureringa av Noldes bolig med galleri. Neste år vil bildene være på plass også i bolighuset. Flinke gartnere steller daglig den fantastiske blomsterhagen, som aleine gjør museet verdt besøket.
denne artikkelen ble skrevet for Museumsnytt og er publisert i nr 4/2022
Lars Egelands blogg 