Lars Egelands blogg

Hvem har ansvaret for de som er blitt drept etter Koranbrenningen i USA? Er det bare de fysiske morderne, er det den gale pastoren som fyrte opp Koranen? Eller er det media som fortalte historien? Eller har alle sin del av ansvaret?

Pastoren i Florida har opplevd sine minutter med verdensberømmelse. Han er leder av en menighet som teller 50 medlemmer. Han er altså ikke interessant med bakgrunn av hvem han representerer. Synspunktene hans er vel heller egentlig ikke så interessante.  Det er det ekstreme i handlingen – brenningen av Koranen – som gjør at han er blitt kjent. Han visste sannsynligvis på forhånd at dette ville koste mange mennesker livet, men han ønsker økt konflikt med islam og ønsker sannsynligvis først og fremst en tilspissing.

Hva er medias interesse i saken? Å forsvare ytringsfriheten? Da kunne de tilbudt pastoren kronikkplass. Nei, de mediene som har omtalt saken er først og fremst ute etter å selge nyheter. Det samme gjelder Muhammed-tegningene.  Desto mer ekstreme virkemidler, jo bedre nyhet.

Selvfølgelig fratar ikke dette ansvaret fra de menneskene som fysisk har drept ved opptøyene og demonstrasjonene. Men  slik er religionens makt over sinnene. Vi kunne ønsket at de ville heve seg over fornærmelsen, men vi visste på forhånd at det ikke ville skje.

I Dagsnytt 18 forsvarte Per Edgar Kokkvold retten til å trykke Muhammed-tegninger og å vise brenning av Koranen. Det er ytringsfrihet, mente han. Det endte i en håpløs diskusjon om hvor grensene for denne ytringsfriheten går. Kokkvold synes det både er dumt å brenne Koranen, og å fortelle om det. Men når noen velger å fortelle om det mener han det er ytringsfrihet. Intervjueren spør: Er det OK å urinere på Koranen? Ja, mener Kokkvold. Men å drite på den da, eller la en gris drite på den, er det over streken?

Det er viktig å la religionskritikk komme fram i media – i spalter og i sendetid. Men samtidig må media klare å sette grenser for hvilke virkemidler som må tas i bruk for å få oppmerksomhet. Jeg har sagt det før: Medias selvhøytidelighet på vegne av ytringsfriheten øker proporsjonalt med kommersialiseringa og deres minskende interesse for samfunnsansvaret som ligger i å la folk slippe til sjøl om de ikke er ekstreme eller har lomma full av penger.

Folk må vurdere konsekvensene av sine handlinger. Publiseringen av Muhammed-tegningene kostet mye penger og noen mennesker livet. Det samme med Koran-brenningen. Det ansvaret kan ikke media som kanaler for andre løpe fra. De kan sjølsagt  hevde at det er vært det, men må da tenke over om det er innholdet i kritikken eller retten til ekstreme PR-aksjoner som er den ytringsfriheten de sier de kjemper for.