Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘ytringsfrihet’ Category

ifla frivillige2.jpg

De som var frivillige under konferansen til stor og velfortjent takk.

Verdenskonferansen om bibliotek og informasjon er over for denne gang. Avslutningsseremionien var en fargerik markering av vitalitet og mangfold i bibliotekverdenen. Det har vært kjent fra i fjor at neste år blir det samling i Athen, mens det gikk et sus gjennom forsamlingen da New Xealands statsminister kom på lerretet og ønsket velkommen til New Zealand og  Auckland i 2020.

IFLA-president Gloria Perez-Salmeron gjentok sitt budskap: Når du støtter biblioteket ditt, støtter du lokalsamfunnet.  Når du vedtar lover om bibliotek, vedtar du lover for samfunnet.» Jeg legger til: når du vedtar handlingsplaner for universitetsbiblioteket, vedtar du handling for hele universitetet!

Hvorfor dra på IFLA?

Bør norske bibliotek bruke tid og penger på IFLA? Jeg mener ja. Norske bibliotek tilhører bibliotek-overklassen. IFLA gjør en viktig jobb for bibliotekene gjennom påvirkning mot nasjonale regjeringer, FN-systemet og ikke minst overfor egen sektor gjennom standarder, veiledning osv. IFLA-konferansen er stedet der de stående komiteene til IFLA møtes og jobber. Mitt inntrykk er at IFLA de siste årene har lagt inn et nytt gir, og er blitt mye mer på hugget i å utforme politikk for bibliotekene. Hvis Norge ikke finner det verdt å delta her, hvem skal da delta?

For egen del lærer jeg mye om felles oppgaver og utfordringer for bibliotek over hele verden, gjennom IFLA fikk jeg først høre om data-mining, om open science, om MOOCs. På dette møtet har jeg deltatt på mye som har handlet om Open Access. Personlig er det stimulerende å se at man tilhører en global bevegelse som tross mange ulikheter kjemper for de samme målene.

Jeg deltar på IFLA for å bygge nettverk, lære av andre, dele erfaringar. Fortelje om noko eg driv med som poster eller presentasjon, og å treffe vennar, sier Ane Landøy som er universitetsbibliotekar i Bergen. Biblioteksjef i Bergen, Leikny Haga Indergaard er en IFLA-veteran. Også hun peker på at nettverksbygging er viktig, sammen med å dele erfaringer. «Dessutan får du eit vidare perspektiv på den jobben du har heime, og korleis bibliotek er med å byggje samfunnet. Du vert meir bevisst på kjerneverdiane, og det er svært inspirerande. Og så lærer du nye ting. Eg har fått med meg nokre idear til å prøve ut i eige bibliotek. Dessutan er det kjekt å jobbe i komitear. Ifjor hadde vi eit satelitte meeting på Bergen Offentlege Bibliotek, og då var eg svært stolt over å presentera biblioteket for bibliotekarar frå 60 land. Akkurat nå er eg og med i juryen for Public Library of the Year Award, det har vore mykje arbeid, men gledeleg – så mange flotte bibliotek og bibliotektenester det er worldwide,» sier Leikny.

En annen IFLA-veteran er Almuth Gastinger fra NTNU. Hun er nå på sin fjortende IFLA-konferanse. I fjor skrev hun en artikkel i Bok og Bibliotek om «hvordan IFLA har endret livet mitt». Hun mener også at nettverksbygging og læring er viktig, I artikkelen skriver hun også «Jeg har fått utallige venner fra mange forskjellige land, jeg har blitt inspirert, fått mange nye ideer til jobben min, blitt god i engelsk, fått større selvtillit, jeg har publisert mer og fått invitasjoner til å holde foredrag på internasjonale konferanser. Alt takket være IFLA! «

Jorun Systad er biblioteksjef i Førde og deltar i en delegasjon av folk fra Fagforbundet. Hun er enig i at nettverksbygging er viktig for å kunne dele erfaringer. «Ikkje minst å dele «best practice», sier hun og legger til:. «Vi har hatt prosjekt på Førde bibliotek inspirert frå IFLA. Den administrative kunnskapen er og viktig. Som leiar du får kunnskap om korleis leie ein internasjonal organisasjon. Det aller viktigaste til slutt – biblioteket si rolle i samfunnet – nasjonalt og internasjonalt og sikre gode bibliotektenester for barn og ungdom! Eg er så takknemlig for at Fagforbundet ser IFLA-arbeidet som viktig og gjev oss moglegheiter til å delta og gjere ein jobb!. Det å møte bibliotekarer og sjå bibliotek i land der vi møtast gjev inspirasjon og gode idear ein kan ta med heim. Politieskorte for bibliotekarer på bibliotekbesøk vil eg hugse lenge!»

Jorun hadde for øvrig en presentasjon for malaysiske barnebibliotekarer på et bibliotek et stykke fra konferensesenteret. Da det ble litt snaut med tid for å komme dit, sørget arrangølren for eskorte med 4 politimotorsykler som ryddet veien!

«Jeg vil framheve det globale perspektivet man får ved å delta på IFLA – med det tenker jeg spesielt på verdien ved å gli ut av ‘den europeiske bibliotekbobla’ (les komfortsona) man befinner seg i som norsk bibliotekar» sier Hilde Kaalvik fra NTNU.

Hans-Petter Storemyr er valgt inn i «School Library section», han er også observatør i seksjonen for Information literacy. Han sier at det er en del forskjellige, men også mange felles problemstillinger med andre bibliotekarer som jobber i utdanningssektoren. «Ikke minst mye felles med skolebibliotekarer i vertslandet Malaysia. Noe som klart fram på vår konferanse som ble holdt i forkant av IFLA konferansen. Ytringsfrihet, kildevurdering, «fake News» var bl.a oppe som temaer», sier Hans –Petter som til daglig jobber som skolebibliotekar på St. Olav videregående skole i Sarpsborg.

«Det er flott å få et større perspektiv på det jeg driver med til daglig: å se hvor mye vi har felles med kolleger i andre deler av verden, samtidig som det er veldig store forskjeller, « sier Ingvill Aanensen som jobber på Lyd og Blineskriftbiblioteket og er med i seksjonen for  «Libraries serving persons with print disabilities». Seksjonen fungerer godt, og vi har mye nyttig samarbeid og felles prosjekter, sier Aanensen.

Siste dags program

Jeg innrømmer at det er godt at konferansen ikke er lengre enn 5 dager. Det er intenst å delta på sesjoner og foredrag fra morgen til kveld. Man blir konferansetrøtt til slutt. Men IFLA hadde startet med en ny type program, Library insight – eller det vi ofte kaller pecha-kucha foredrag: Her ble hver taler tildelt 7 minutter. Det betyr at det er mange ulike tema som kommer litt hulter til bulter, men det er mye interessant. Fra en presentasjon om et prosjekt for å scanne gamle dokumenter i universitetsbibliotek i Irak for å sørge for å gjøre kulturarven tilgjengelig og ikke minst å bevare den. I Irak opplevde de at bibliotekene ble ødelagt i byer som IS har okkupert, blant annet Universitetsbiblioteket i Mosul som IS gjorde til sitt hovedkvarter. Gjennom en kald vinter holdt de varmen med å brenne gamle bøker. Adetoun Oyelude fortalte om arbeidet med å gi bibliotektilbud til interne flyktninger i Nigeria. Mange har måttet flykte fra Boko Haram, de er traumatiserte, kan ofte ikke det lokale språket, mange har vært utsatt for vold og voldtekt, mange barn har mistet foreldrene. Da kommer bok-bussene og arranfgerer historiefortellinger og rollespill, biblioterapi, samtaleterapi. Ikke minst er det viktig å spørre flyktningene hva de har arbeidet med tidligere. Slik har vi funnet mange bibliotekarer, byplanleggere som vi trenger til flyktningeleirene og sjåfører til bokbussene. Vi kan gjøre en forskjell, mente Oyelude.

Fra «de rike « landene blir det mindre dramatisk. Robin Kear fra Pittsburg University viste til et program de har laget som heter «Checkyorfacts» for å rette oppmerksomheten om konflikter omkring informasjon. Her er det mange oppskrifter på enkel kildekritikk som kan brukes både i folke- og fagbibliotek: pitt.libguides.com/checkyourfacts

Cate Carlyle fra Halifax hadde et innlegg om å være ulandsfrivillig. Hun var lei av jobb og lei av livet, mens så hadde hun meldt seg til «Librarians without borders» og jobbet i Guiatemala. Seinere var det blitt både Mexico, Honduras og Nicaragua. Å være frivillig er godt for både den fysiske og psykiske helsa, mente hun: Doing good is good for you! Vi får bare håpe at hun også var til nytte for biblioteket lokalt!

 

 

 

Reklamer

Read Full Post »

fake newsRyktespredningen om Trine Skei Grande har ikke noe med #Metoo-kampanjen å gjøre. Denne kampanjen skal bidra til å stoppe overgrep og trakassering. Ryktespredningen fra Resett og filosofen Nina Karin Monsen er et alvorlig angrep på demokrati og ytringsfrihet fordi det tømmer begrepet sannhet for innhold: Vi påstår hva vi vil, og du kan velge å tro hva du vil, det er ingen sannhet!

Fakta i Trine Skei Grande-saken!

  • For ti år siden hadde hun sex på et bryllup med en mann som var vesentlig mye yngre enn henne. Det skjedde ikke i noen parti-sammenheng, mannen var ingen partifelle. Det hele var lovlig. Historien har fulgt den unge gutten seinere. Norske redaksjoner har kjent til hendelsen, men har betrakta den som en del av privatlivets fred fordi det ikke er noe element av trakassering, vold, utnyttelse av posisjon osv. i saken.
  • Så begynner noen å spre varianter av historien på sosiale medier. Det høyreorienterte nettstedet Resett forteller historien offentlig med en rekke insinuasjoner om at dette bare er et eksempel fra Trine Skei Grandes liv, at det var snakk om overgrep osv.
  • Trine Skei Grande ser seg nødt til å gå ut i Aftenposten hvor hun sier at hun har gjort ting i sitt liv som hun ikke er stolt av, men at dette ikke handler om overgrep.
  • Gutten som var sammen med Grande går ut i VG. VGs vinkling er at det er nyanser i hans og hennes historie om hvem som var mest aktiv. Det er ikke vesentlig: Det viktige er at han slår fast at det ikke var noe overgrep.
  • En støttespiller til høyreorienterte Resett er villig til å betale 400.000 for et intervju med gutten. For folk med mye penger er det verdt å bruke så mye penger hvis det kan ta livet av t Trine Skei Grande politisk.

Dertte burde være en ikke-sak. Det er ingen grunn til offentlig å diskutere Trine Skei Grandes dømmekraft på en fest for ti år siden.

  • Så dukker nye varianter opp. Filosofen Nina Karin Monsen påstår at mannen Grande hadde sex med var psykisk utviklingshemmet. Hvis det var sant, ville jeg mene at saken endrer karakter. Er det sant? Jeg har vanskelig for å tro det, siden ingen medier har nevnt den vinklinga. I VGs intervju med gutten framstår han ikke som utviklingshemmet. Hvordan går det da an at Monsen påstår det?
  • Man kunne la Monsens påstand forbigås i stillhet. Men mange bruker henne nå som kilde for å spre ytterligere rykter. Det er etter oppskriften: Jeg veit at det ikke er sant, men det er for jævli! Monsen representerer derfor sammen med nettstedet Resett et alvorlig angrep på demokrati og ytringsfrihet, ved at begrepene sannhet tømmes for innhold. Du kan påstå hva du vil, folk kan velge å tro hva de vil etter eget ønske.
  • Vi må fastholde at det faktisk er noe som heter sannhet. Hvis ikke blir offentlig debatt meningsløst. Offentlig debatt  er en forutsetning for demokrati!

Read Full Post »

Hvem har ansvaret for de som er blitt drept etter Koranbrenningen i USA? Er det bare de fysiske morderne, er det den gale pastoren som fyrte opp Koranen? Eller er det media som fortalte historien? Eller har alle sin del av ansvaret?

Pastoren i Florida har opplevd sine minutter med verdensberømmelse. Han er leder av en menighet som teller 50 medlemmer. Han er altså ikke interessant med bakgrunn av hvem han representerer. Synspunktene hans er vel heller egentlig ikke så interessante.  Det er det ekstreme i handlingen – brenningen av Koranen – som gjør at han er blitt kjent. Han visste sannsynligvis på forhånd at dette ville koste mange mennesker livet, men han ønsker økt konflikt med islam og ønsker sannsynligvis først og fremst en tilspissing.

Hva er medias interesse i saken? Å forsvare ytringsfriheten? Da kunne de tilbudt pastoren kronikkplass. Nei, de mediene som har omtalt saken er først og fremst ute etter å selge nyheter. Det samme gjelder Muhammed-tegningene.  Desto mer ekstreme virkemidler, jo bedre nyhet.

Selvfølgelig fratar ikke dette ansvaret fra de menneskene som fysisk har drept ved opptøyene og demonstrasjonene. Men  slik er religionens makt over sinnene. Vi kunne ønsket at de ville heve seg over fornærmelsen, men vi visste på forhånd at det ikke ville skje.

I Dagsnytt 18 forsvarte Per Edgar Kokkvold retten til å trykke Muhammed-tegninger og å vise brenning av Koranen. Det er ytringsfrihet, mente han. Det endte i en håpløs diskusjon om hvor grensene for denne ytringsfriheten går. Kokkvold synes det både er dumt å brenne Koranen, og å fortelle om det. Men når noen velger å fortelle om det mener han det er ytringsfrihet. Intervjueren spør: Er det OK å urinere på Koranen? Ja, mener Kokkvold. Men å drite på den da, eller la en gris drite på den, er det over streken?

Det er viktig å la religionskritikk komme fram i media – i spalter og i sendetid. Men samtidig må media klare å sette grenser for hvilke virkemidler som må tas i bruk for å få oppmerksomhet. Jeg har sagt det før: Medias selvhøytidelighet på vegne av ytringsfriheten øker proporsjonalt med kommersialiseringa og deres minskende interesse for samfunnsansvaret som ligger i å la folk slippe til sjøl om de ikke er ekstreme eller har lomma full av penger.

Folk må vurdere konsekvensene av sine handlinger. Publiseringen av Muhammed-tegningene kostet mye penger og noen mennesker livet. Det samme med Koran-brenningen. Det ansvaret kan ikke media som kanaler for andre løpe fra. De kan sjølsagt  hevde at det er vært det, men må da tenke over om det er innholdet i kritikken eller retten til ekstreme PR-aksjoner som er den ytringsfriheten de sier de kjemper for.

Read Full Post »

>
Norsk Bibliotekforening som er en bred interesseforening for bibliotek, Norsk fagbibliotekforening, fagforeningen Bibliotekarforbundet samt Fagforbundets avdeling for biblioteksansatte – har forfattet en uttalelse med støtte til WikiLeaks. Det er et flott og viktig initiativ! Det er viktig at bibliotekene er på banen som forsvarere av informasjonsfriheten. Foreningene påpeker ganske riktig at ingen av forsøkene på å stanse WikiLeak er sanksjonert i noen rettssal. Forsvaret av WikiLeaks tar utgangspunkt i bibliotekenes felles etiske retningslinjer. Her er uttalelsen:

Åpne samfunn
Det er et grunnleggende prinsipp i et demokrati at befolkningen skal ha innsyn i de beslutninger og beslutningsprosesser som angår dem. Åpne samfunn er et hinder for korrupsjon og misbruk av makt. WikiLeaks har bidratt til økt innsyn for allmennheten gjennom å bringe fram til offentligheten kritikkverdige forhold. Forsøkene på å stenge WikiLeaks bærer preg av forhastede reaksjoner, som pr i dag ikke er sanksjonert i noen rettssal. Dette kan true informasjonsfriheten.

Ytringsfrihet
Bibliotekene betrakter informasjonsfriheten som grunnleggende for å fremme ytringsfrihet og demokrati. WikiLeaks’ virksomhet og materiale åpner for fornyet diskusjon om hvilken rolle bibliotekene skal spille i den forbindelse. Det grunnleggende er etter vårt syn at bibliotekene bl.a. skal kunne tilby informasjon – også på nett – som er maktkritisk. Bibliotekorganisasjonene i Norge har gjennom sine felles etiske retningslinjer slått fast at så sant materialet er innenfor lovens rammer skal ikke dette materialet spesialbehandles, men være like tilgjengelig som annet materiale ved biblioteket.

Svein Arne Tinnesand
Norsk Bibliotekforening

Kristin Røijen
Norsk fagbibliotekforening

Monica Deildok
Bibliotekarforbundet

Trygve Eliasen
Fagforbundet – rådet for bibliotekansatte

Read Full Post »

>

Human Etisk Forbund ved informasjonssjef Jens Brun Pedersen vil at NRK skal fjerne sine andakter og gudstjenester. Kirka får opprette sine egne radio og TV-stasjoner eller gå til de etablerte kommersielle stasjonene hvis de absolutt vil spre sitt budskap, mener Brun Pedersen. Begrunnelsen er at NRK bare skal sende materiale som har vært gjennom en kritisk journalistisk vurdering.

Etter min mening er dette et totalt bomskudd av Human Etisk Forbund som jeg sjøl er medlem av. Et rimelig krav er at NRK også må slippe andre livssyn til, etter min mening. Jeg er bekymra for den tiltagende selvhøytideligheten hos enkelte journalister. Den øker i takt med kommersialiseringa av media.

Journalistene ønsker å være de nye gudene som skal sitte og dømme om hva slags informasjon de synes det er riktig at allmuen får. Jeg er en sterk tilhenger av kritisk journalistikk, men jeg ser jo også at det blir mindre av den etter som redaksjonene presses når det gjelder bemanning og ressurser, samtidig som det blir viktigere med pikante oppslag som selger.

Har du penger kan du kjøpe deg et oppslag i Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. – Det er ofte mer virkningsfullt enn reklame sier informasjonsbyråene som lager nyhets-agn som de vet at redaksjonene biter på.

Ved siden av kritiske journalister tror jeg at det er riktig i større grad også å slippe til politiske partier, frivillige organisasjoner, livssynsorganisasjoner – med informasjon på egne premisser. I gamle dager anså NRK at de hadde et slikt folkeopplysningsoppdrag. I forbindelse med valgkamper var det utspørringer der partiene sjøl fikk snakke til sine velgere om hva de synes er viktig. I dag skal de svare på spørsmål fra journalistene om hva journalistene mener er viktig.

La oss få mangfold i media. Det er viktig at alle slipper til i aviser og kringkasting, ikke bare de med penger til å kjøpe seg reklameplass eller informasjonsrådgivere. Ikke bare de som slipper gjennomnåløyet for hva journalistene synes er interessant. Human Etisk Forbund burde derfor kjempe for at flere livssynsorganisasjoner – inkludert Human Etisk Forbund sjøl – slipper til i NRK. Skal NRK beholde lisensen må de nettopp ha en slik bredde, ikke skyve alle som har et budskap over til private kanaler.
Vi publikummere må lære oss til å være kritiske mot budskapet fra politiske partier, frivillige organisasjoner, næringslivsorganisasjoner eller livssynsorganisasjoner. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på at journalistenes budskap ikke er nøytralt. Slikt skal det også være.

Read Full Post »

>
Etter førstemai-toget i Langesund var det lunsj i rådhuset. Jeg ble sittende sammen med tre irakiske kurdere – far og mor og sønn. De hadde vært i Norge i tre år fortalte de. Mannen var forfatter og måtte rømme fordi han ble truet på livet i Irak. Nå var han fortvilet over at han ikke kunne fortsette som forfatter i Norge. Han hadde en liten vaskejobb, men ingen forlag ville gi ut bøkene hans.

Jeg kjente han ikke, men han sa navnet sitt. Etterpå har jeg googlet han – og jeg skjønte at jeg var ganske kunnskapsløs. Det var den kjente irakiske forfatteren Mariwan Halabjaee som jeg hadde snakket med. Han skrev boka ”Sex, sharia and women in the history of Islam”.

Mullah Krekar er en av de som har truet Halabjaae på livet. Krekar har også truet broren til SV-politikeren Shahriar Boluri i Sande etter at han brant Koranen i protest mot overgrep mot kurdere. Dette er mennesker som har flyktet fra forfølgelse og så får de sin bevegelsesfrihet innskrenka i Norge. Det er helt uakseptabelt.

Jeg har snakket med flere innvandrere som spør: Er det bare våre henders arbeid dere vil ha, kan dere ikke bruke hodene våre? Godt utdannete folk med master- eller doktorgrad som ikke får jobb. Eller en forfatter som hadde sin garantiinntekt i Irak, men som her må starte på bar bakke på grunn av at han har brukt ytringsfriheten.

Halabjaees bok er om hvordan Islam og Sharia brukes til å undertrykke muslimske kvinner. Han er en modig mann som har reist en viktig debatt. Hvorfor er det ingen norske forlag som vil gi ut boka hans?

Les mer om Halabjaaeog boka her:

http://sites.google.com/site/charlesrcblog/home

Read Full Post »

>Det har skjedd et tragisk overfall på den danske Muhammed-karikatur-tegneren. Det er en terrorhandling som alle må ta avstand fra. Mitt inntrykk er at de aller fleste også gjør det – uavhengig av religiøst ståsted.

Etter min mening har Stortingets visepresident Akthar Chaudry gitt uttrykk for kloke synspunkter når det gjelder debatten om publisering av Muhammedtegningene. Han har gitt uttrykk for at norske redaktører har en selvsagt rett til å kunne publisere karikaturene. Det ligger klart innafor alle borgeres rett til ytringsfrihet.

Like lite som norske politikere skal forby noen å publisere disse tegningene, skal vi holde oss unna å anbefale eller pålegge redaktørene hva de skal trykke. Det påhviler enhver redaktør å bestemme hva han eller hun vil publisere.

Samtidig med retten til ytringsfrihet følger en etisk vurdering av hensikten med å publisere. At noen blir fornærmet over at Muhammed-tegningene blir publisert er ikke aleine en grunn til å la være å publisere dem, hvis hensikten er viktig nok. Hver enkelt redaktør måæ derfor vurdere hva som er hensikten med å publisere tegningene.

Å teste ut grensene for ytringsfriheten opp i mot retten til å fornærme folk, synes jeg ikke er nok. Det tyske nazibladet «Der Sturmer» trykket fæle karikaturer av griske jøder. Å publisere disse tegningene i dag kan ha en hensikt for å vise hva slags vrengebilde nazistene tegnet av jødene. Å invitere til en konkurranse for å lage de verste jødekarikaturene i dag, har vel neppe noen tiltrekkelig etisk hensikt. Men det bør være lov.

Hvis noen er mer fintfølende for eksempel når det gjelder religiøse følelser, enn man synes de burde være – så må man likevel ta det med i betraktning. Likevel kan publisering være viktig nok hvis det tjener et viktig formål. I diskusjonen om publisering av Muhammed-tegningene er jeg ikke sikker at alle som har trykket tegningene hadde etisk høyverdige hensikter. Etter min mening.

At noen tar til våpen og terror mot ytringer er helt uakseptabelt. Slikt skal vi ikke gi etter for. Men likevel må man vurdere om det er etisk høyverdig – og ikke minst klokt – å publisere slike ytringer hvis formålet bare skulle være å provosere.

Read Full Post »