Lars Egelands blogg

Hele Norge er i sorg etter terrorangrepet mot Oslo og Utøya. 22. juli vil bli stående som en svart dag i Norges historie. Terrorangrepet var et politisk motivert angrep på demokratiet og det mangfoldige samfunnets grunnleggende verdier. Samtidig var massakren på Utøya et hensynsløst angrep på uskyldige og forsvarsløse ungdommer.

Mitt i sorgen og sjokket ser vi også at tragedien kalte fram det vakreste i menneskelivet, nemlig evnen til empati og medfølelse.
Det var vanskelig å forestille seg at det kunne skje et angrep som på Utøya. Men man burde kanskje ha ventet vold når man har sett den økte fremmedfrykten kombinert med økende kynisme og hatefull språkbruk som har vokst fram i Norge.  Samtidig er det viktig å slå fast at bare gjerningsmannen var skyld i massakren. Det er en vesensforskjell mellom synspunkter og bomber.  Vi bør diskutere hva slags holdninger i samfunnet som ga grobunn for Breiviks hat, men det fritar ikke Breivik for ansvaret for sine handlinger.

Angrepet rettet seg mot innvandrere og flyktninger i Norge og særlig de med islamsk tro. I gjerningsmannen s forestillingsverden foregår det en “snik-islamifisering” der muslimenes mål er å overta  Europa. I hans verden er venstresidas folk – de han kaller kulturmarxistene – de verste, fordi de er forrædere mot norsk kultur. Dette er holdninger som vi som nasjon må ta et oppgjør med. Som en av de etterlatte fra Utøya sa til meg: Vi må tørre å stå opp mot rasismen. Vi må ikke la den stå uimotsagt. Ut av det vonde må det komme et bedre samfunn.
Vi må bevege det mangfoldige Norge et stykke framover. Det betyr ikke at vi skal legge hindre i veien for en åpen diskusjon. Men vi må ta et oppgjør med de som forestiller seg at vi kan leve i et rent etnisk norsk samfunn. Vi skal diskutere integrering og mangfold, men basert på fakta og toleranse. Vi må diskutere balansen mellom fellesskap og forskjellighet.  Det skal selvsagt være lov å stille krav, til nye landsmenn, men også til oss selv. Terror har ingen religion var slagordet ved minnemarkeringen i Larvik.

Internasjonalt har det vakt oppmerksomhet at den hatefulle terrorhandlingen er blitt møtt med krav om mer kjærlighet. I stedet for økt kontroll og innskrenkinger i ytringsfrihet, har vi blant annet hatt en statsminister som tidlig sa at terroren skulle møtes med mer demokrati og åpenhet. Det er flott å ha en slik statsminister. Men like flott er det at vi har et folk som har tatt i mot et slikt budskap med begeistring. Hva skyldes dette? Er nordmenn spesielt gode?  Trolig ikke. Men vi har et samfunn med stor grad av likhet. Solskinn og brød og ånd eies av alle som det heter i Nordahl Griegs dikt “Til ungdommen” som han skrev ved starten av den spanske borgerkrigen for 70 år siden. Det er små forskjeller mellom folk i forhold til mange andre land. Det betyr at vi er et land med mye fellesskap og mye tillit. Sjøl om vi ofte er innadvendte så viser undersøkelser at folk oppgir at de har flere venner enn i mange andre land.  Vi er et samfunn – en gjeng. Dette skyldes politiske valg, i motsetning til Margaret Thatchers påstand om “there is no such thing as society”. Hun mente vi står hver for oss – som vår egen lykkes smed. I Norge føler vi at vi står sammen.

Det kommer til å bli en spesiell valgkamp. Ikke minst er det krevende fordi vi nå er i en prosess hvor mange har kommet over sjokket og terroren, og føler at det er tid for hverdag igjen. Men de som ble rammet  står fortsatt mitt oppe i sorgen og den vil vare. Det blir derfor ikke bare et spørsmål om når valgkampen skal starte, men hvordan den skal være. Mange problemer  og saker er nå blitt små og ubetydelige. Jeg vil håpe at denne valgkampen kan dreie seg mer om verdier, og at kampen for mangfoldet som verdi blir viktig.