I anledning 10-årsdagen for Norges deltakelse i krigen i Afghanistan, hadde Bård Vegar Solhjell en interpellasjon i Stortinget i dag. Temaet var ikke minst hvilke beslutningsprosesser som lå til grunn for at vi ble med, og hvilke beslutningsprosesser vi bør ha i framtida. Det var Regjeringa Bondevik som tok avgjørelsen om deltakelse, takket være SV ble det også en debatt i åpent Storting. Det hjalp imidlertid ikke mye siden det bare var SV som opponerte mot krigen. I debatten ble det stadig referert til hva som ble sagt i 2001. Det hadde vi aldri fått dokumentert hvis ikke saken hadde blitt diskutert i Stortinget der debattene dokumenteres ord for ord.
Alle talerne takket Solhjell for å ha reist en viktig debatt. Også jeg takket Bård Vegar for at jeg som vikarierende stortingsrepresentant fikk anledning til å uttrykke SVs krigsmotstand – en motstand som deles av mange, kanskje flertallet i folket. Trine Skei Grande fortalte i sitt innlegg om hvordan hennes slektninger i USA som var mot krigen i Irak, likevel hadde reist seg i respekt for soldatene. Hun mente at jeg ikke viste respekt for våre soldater, fordi jeg kalte dem okkupanter. Jeg har full respekt for den vanskelige jobben soldatene gjør. Det er de politiske oppdragsgiverne som skal ha kritikken. Jeg var faktisk den eneste i hele debatten som nevnte antallet som har falt – både blant soldater og sivile.
Her er innlegget jeg holdt:
President!
Norge har vært i Afghanistan dobbelt så lenge som vi selv var okkupert under den andre verdenskrig. Det er også lengre enn Vietnamkrigen som ble skjellsettende for mange, sikkert også i denne forsamlinga. Kostnadene for krigen har vært enorme – og de er sterkt økende. I 2010 brukte amerikanerne like mye som i de fem første årene aleine. Pr 22 november var antallet drepte soldater fra okkupantene 2740 inkludert norske falne, når det gjelder antallet drepte sivile er anslagene mer omtrentelige og varierer mellom 17 og 37.000.
Begrunnelsen for vår deltakelse var at vi skulle bidra for å hindre framveksten av internasjonal terrorisme, sikre fred og stabilitet, bidra til utvikling og hindre nød. Ikke bare er målene ikke nådd, men det har altså kostet titalls tusen mennesker livet og vi har brukt ressurser som ved alternativ bruk kunne ha reddet enda flere titalls tusen menneskers liv. Anders Romarheim som i dag er forsker ved Senter for forsvarsstudier analyserte i sin hovedoppgave i 2005 hvordan det propaganderes for å starte en krig. Han påviser at to av de vanligste propagandavirkemidlene som følger krigen mot terrorisme, er å skape frykt og og å overføre denne på en situasjon som ikke er relevant, som å svare på 11. september angrepet med å starte krig mot Afghanistan. Frykten er også målet for terroristene. Dermed ender befolkningen i en kryssild av frykt, skapt av både terrorister og okkupanter.
Britisk etterretning uttalte eksempelvis under Irak-høringene i fjor at krigene i Irak og Afghanistan har økt faren for terror. Krigen i Afghanistan har bidratt til økt oppslutning for radikale islamister, og forsterket ”oss mot dem”-problematikken. Selv om flere områder er roligere enn før, er neppe fred og stabilitet begreper lokalbefolkningen vil bruke for å beskrive Afghanistan i dag. Soldatene tvinges til å gjemme seg i sine forlegninger og kan knapt beskytte seg selv, de er sterkt utsatt om de beveger seg ute blant dem de skulle hjelpe. Antallet veibomber og andre bombeangrep har økt sterkt. Oppslutningen om Taliban øker, snarere enn å synke.
Forskningsdirektør Arne Strand ved Christian Michelsens Institutt uttalte nylig at Afghanistan er et godt bilde på hvordan krigen mot terror har gått de siste ti årene. Det er ingen lystig analyse. Det parlamentariske systemet i Afghanistan er preget av nepotisme og er i kaos. Blant innbyggerne er det en sterk etnisk spenning, og enormt stor frykt for borgerkrig. Det er langt flere usikre områder i landet nå enn for ti år siden, det blir et stadig større spørsmål hvordan menneskerettighetssituasjonen vil utvikle seg, sier Arne Strand i følge universitetsavisa På Høyden.
Når det gjelder målet om utvikling, så har det skjedd positive ting innenfor skole og helse . Situasjonen for kvinner er bedre, men flere kvinnefiendtlige vedtak fra parlamentet viser at internasjonalt press ikke påvirker dette politikkområdet. I målsettingen om å lindre nød er det mange som har fått det bedre etter Taliban forsvant. Samtidig er svært mange berørt av de mange tusen sivile livene som har gått tapt i krigen. Når det gjelder manglende utvikling – er det også et poeng å peke på den økende opiumsindustrien som gjør at Afghanistan er storlangeren i Norge med over 90 % av markedet.
Afghanistan er et langsiktig utviklingsprosjekt som ikke kan demokratiseres gjennom en kortsiktig militær kampanje, sier norsk antropologis nestor Fredrik Barth som har forsket mye på Afghanistan, – Da måtte man forsere en utvikling som har tatt flere hundre år andre steder. Det er et fåfengt prosjekt. Det stråler av tradisjonell vestlig etnosentrisme, sier den sikkerhetspolitiske rådgiveren Øystein Steiro. I dag er de fleste enige om at det ikke finnes en militær løsning i Afghanistan.
Da regjeringa Bondevik i 2001 vedtok at vi skulle delta i krigen i Afghanistan hadde de nok ikke sett for seg at krigen skulle vare i over ti år. Vi må svare på tre spørsmål: Var det riktig å gå inn, er Norges innsats noe vi kan stå for og når er det riktig å trekke seg ut? SV mener at det var galt å gå inn, vi mener vi ikke bør være i Afghanistan, og Norgebør være pådrivere for en så rask som mulig tilbaketrekking.
Legg igjen en kommentar