Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Afghanistan’ Category

Hent soldatene hjem!

I anledning 10-årsdagen for Norges deltakelse i krigen i Afghanistan, hadde Bård Vegar Solhjell en interpellasjon i Stortinget i dag. Temaet var ikke minst hvilke beslutningsprosesser som lå til grunn for at vi ble med, og hvilke beslutningsprosesser vi bør ha i framtida. Det var Regjeringa Bondevik som tok avgjørelsen om deltakelse, takket være SV ble det også en debatt i åpent Storting. Det hjalp imidlertid ikke mye siden det bare var SV som opponerte mot krigen. I debatten ble det stadig referert til hva som ble sagt i 2001. Det hadde vi aldri fått dokumentert hvis ikke saken hadde blitt diskutert i Stortinget der debattene dokumenteres ord for ord.

Alle talerne takket Solhjell for å ha reist en viktig debatt. Også jeg takket Bård Vegar for at jeg som vikarierende stortingsrepresentant fikk anledning til å uttrykke SVs krigsmotstand – en motstand som deles av mange, kanskje flertallet i folket.  Trine Skei Grande fortalte i sitt innlegg om hvordan hennes slektninger i USA som var mot krigen i Irak, likevel hadde reist seg i respekt for soldatene. Hun mente at jeg ikke viste respekt for våre soldater, fordi jeg kalte dem okkupanter.  Jeg har full respekt for den vanskelige jobben soldatene gjør. Det er de politiske oppdragsgiverne som skal ha kritikken. Jeg var faktisk den eneste i hele debatten som nevnte antallet som har falt – både blant soldater og sivile.

Her er innlegget jeg holdt:

President!

Norge har vært i Afghanistan dobbelt så lenge som vi selv var okkupert under den andre verdenskrig. Det er også lengre enn Vietnamkrigen som ble skjellsettende for mange, sikkert også i denne forsamlinga. Kostnadene for krigen har vært enorme – og de er sterkt økende. I 2010 brukte amerikanerne like mye som i de fem første årene aleine. Pr 22 november var antallet drepte soldater fra okkupantene 2740 inkludert norske falne, når det gjelder antallet drepte sivile er anslagene mer omtrentelige og varierer mellom 17 og 37.000.

Begrunnelsen for vår deltakelse var at vi skulle bidra for å hindre framveksten av internasjonal terrorisme, sikre fred og stabilitet, bidra til utvikling og hindre nød. Ikke bare er målene ikke nådd, men det har altså kostet titalls tusen mennesker livet og vi har brukt ressurser som ved alternativ bruk kunne ha reddet enda flere titalls tusen menneskers liv. Anders Romarheim som i dag er forsker ved Senter for forsvarsstudier analyserte i sin hovedoppgave i 2005 hvordan det propaganderes for å starte en krig. Han påviser at to av de vanligste propagandavirkemidlene som følger krigen mot terrorisme, er å skape frykt og og å overføre denne på en situasjon som ikke er relevant, som å svare på 11. september angrepet med å starte krig mot Afghanistan. Frykten er også målet for terroristene. Dermed ender befolkningen i en kryssild av frykt, skapt av både terrorister og okkupanter.

Britisk etterretning uttalte eksempelvis under Irak-høringene i fjor at krigene i Irak og Afghanistan har økt faren for terror. Krigen i Afghanistan har bidratt til økt oppslutning for radikale islamister, og forsterket ”oss mot dem”-problematikken. Selv om flere områder er roligere enn før, er neppe fred og stabilitet begreper lokalbefolkningen vil bruke for å beskrive Afghanistan i dag. Soldatene tvinges til å gjemme seg i sine forlegninger og kan knapt beskytte seg selv, de er sterkt utsatt om de beveger seg ute blant dem de skulle hjelpe. Antallet veibomber og andre bombeangrep har økt sterkt. Oppslutningen om Taliban øker, snarere enn å synke.

Forskningsdirektør Arne Strand ved Christian Michelsens Institutt uttalte nylig at Afghanistan er et godt bilde på hvordan krigen mot terror har gått de siste ti årene. Det er ingen lystig analyse. Det parlamentariske systemet i Afghanistan er preget av nepotisme og er i kaos. Blant innbyggerne er det en sterk etnisk spenning, og enormt stor frykt for borgerkrig. Det er langt flere usikre områder i landet nå enn for ti år siden, det blir et stadig større spørsmål hvordan menneskerettighetssituasjonen vil utvikle seg, sier Arne Strand i følge universitetsavisa På Høyden.

Når det gjelder målet om utvikling, så har det skjedd positive ting innenfor skole og helse . Situasjonen for kvinner er bedre, men flere kvinnefiendtlige vedtak fra parlamentet viser at internasjonalt press ikke påvirker dette politikkområdet. I målsettingen om å lindre nød er det mange som har fått det bedre etter Taliban forsvant. Samtidig er svært mange berørt av de mange tusen sivile livene som har gått tapt i krigen. Når det gjelder  manglende utvikling – er det også et poeng å peke på den økende opiumsindustrien som gjør at Afghanistan er storlangeren i Norge med over 90 % av markedet.

Afghanistan er et langsiktig utviklingsprosjekt som ikke kan demokratiseres gjennom en kortsiktig militær kampanje, sier norsk antropologis nestor Fredrik Barth som har forsket mye på Afghanistan, – Da måtte man forsere en utvikling som har tatt flere hundre år andre steder. Det er et fåfengt prosjekt. Det stråler av tradisjonell vestlig etnosentrisme, sier den sikkerhetspolitiske rådgiveren Øystein Steiro. I dag er de fleste enige om at det ikke finnes en militær løsning i Afghanistan. 

Da regjeringa Bondevik i 2001 vedtok at vi skulle delta i krigen i Afghanistan hadde de nok ikke sett for seg at krigen skulle vare i over ti år. Vi må svare på tre spørsmål: Var det riktig å gå inn, er Norges innsats noe vi kan stå for og når er det riktig å trekke seg ut? SV mener at det var galt å gå inn, vi mener vi ikke bør være i Afghanistan, og Norgebør være pådrivere for en så rask som mulig tilbaketrekking.

Reklamer

Read Full Post »

>
Det er et gap mellom hvordan krigen oppleves i Afghanistan, og hvordan den oppfattes her i Norge sa Tønsberg-mannen Anders Sømme Hammer da på møtet Tønsberg Litterære Selskap arrangerte mandag. Hammer har bodd tre år i Afghanistan og livnært seg som freelance-journalist. Nylig ga han ut boka “Drømmekrigen”. Neste uke reiser han “hjem til afghanistan”.

– Jeg skjønner godt at norske soldater føler seg svikta av politikere som forsvarsministeren som er sjokkert over ukultur blant soldatene. For mange i Norge er ikke problemet hvordan forholdene er i Afghanistan, men at det kommer fram. Norske soldaters bruk av hodeskallesymboler må ha vært kjent også av forsvarsledelsen. Jeg mener at norske soldater gjør det farlig for seg sjøl med slik symbolbruk. Men vi må ikke glemme at soldatene hver dag risikerer livet og det er ingen myk humanist-krig de deltar i.

Etter tre år i Afghanistan er ikke Sømme optimist. – Utviklingen går klart i negativ retning. Det norske forsvaret hevder at det må bli verre før det kan bli bedre. Det er ingen ting som tyder på at det vil kunne bli bedre. I dag har Taliban sjekkposter på hovedveiene i de “norske områdene” ved høylys dag, mens soldatene må holde seg innendørs. Går de ut må de regne med å bli skutt på. Det skjer hver dag. Problemet til forsvaret er at de ikke kan innrømme nederlaget, for da kan de ikke sende flere soldater dit. Men det er ingen som tror på militær seier lenger. At norske soldater risikerer livet for noe ingen tror på lenger, er en vanvittig ranke, mente Hammer.

Sømmes interesse for Afghanistan våknet i 2006 da han ble med på en journalist-tur som Forsvaret arrangerte. Det var en uke med tettpakket program som presenterte Forsvaret slik Forsvaret ønsket. Sømme hoppet av programmet etter en dag og tok seg fram på egen hånd. I juni 2007 flyttet han til Afghanistan som freelancer. Han lot seg innrullere som journalist i styrker fra USA, Nederland og Canada. Etter et halvt år hadde han fått nok: Enten er soldater i kamp, eller de kjeder seg, det var meningsløst å følge dem mer enn dette halve året. Seinere har han reist rundt på egen hånd med afghansk sjåfør og tolk. Han forteller om ubehagelige og til dels farlige situasjoner han har kommet opp i, men mest utrygt har det vært å bli satt i forbindelse med militæret, fortalte han.

Norske redaksjoner vil helst ha stoff når en norsk soldat er såret eller drept. Men jeg synes ikke jeg kan stille kritiske spørsmål til soldater som er i sorg etter å ha mistet en medsoldat, sa Hammer. Ikke så mange redaksjoner ber om stoff om utviklinga i landet. Forsvaret sier at vi er der for å trygge demokratiet og redde kvinner. Men afghanerne opplever at det blir verre både når det gjelder sikkerhet og jobb.

Hva er så alternativet? Sømme vil ikke være den som har løsningen på alt. Det vil være krig i Afghanistan i mange år, men den blir ikke bedre av at det er utenlandske soldater der, sier han.

På møtet deltok også Petter Width Kristiansen som er skuespiller fra Tønsberg. Han har i 7 år reist til og fra Kabul for å være med å bygge opp nasjonalteateret i Afghanistan. – Det er spesielt å drive med teater i Afghanistan. Vi må lytte og lære av afghanerne og ikke tro at vi har løsningen på alt. Nå er sikkerhetssituasjonen slik at Nasjonalteateret ikke lenger kan dra på turneer. Vi blir utsatt for en sensur av myndighetene som ofte får et latterlig skjær, forteller han. Skal du gjøre noe i Afghanistan må du ha et perspektiv på 30-50 år, sier han – derfor arbeider vi med barn og jenter som kan bli framtidas skuespillere.

Read Full Post »

>
Arne E. Nilsen har et innlegg i dagens Østlandsposten, som krever et svar. Det har jeg nå sendt, mens jeg ennå er inspirert av innlegget til Rannveig Kvifte Andresen i Stortinget i kveld. Innlegget viste at det er liv i de visjonene og holdningene hos SV som lå til grunn for danninga av SF.

Sviket mot SVs sjel?

I dag har Stortinget diskutert budsjett for forsvaret og utenrikstjenesten. Rannveig Kvifte Andresen holdt hovedinnlegget for SV. Det var befriende å høre et klart innlegg om atomnedrusting, om internasjonal solidaritet, om kvinners kår i Afghanistan. Ikke minst snakket Andresen om at krigen i Afghanistan ikke kan løses med militære midler. Mens møtet pågår leser jeg Arne E. Nilsens kommentar i ØP der han skriver om ”sviket mot SVs sjel”. Med det mener han at SV deltar i en regjering som fører en krig i Afghanistan, som SV er i mot.

SVs holdning er klar: Vi ser at for hver bombe som faller og for hver innbygger som blir såret eller drept, øker oppslutningen om Taliban. Situasjonen i landet har gått fra vondt til verre. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001, og de sivile dødsfallene i 2008 økte med 40 prosent sammenliknet med året før. Derfor mener SV at det norske militære engasjementet i ISAF-styrkene i Afghanistan må avvikles, at Norge bør konsentrere sin innsats på det sivile området og at vi må bidra til å styrke mulighetene for at FN overtar ansvaret for støtte til sikkerhet og stabilisering.
SV er aleine om å være motstander av krigen. Men stadig flere – også fagmilitære – innser at offensiv krigføring og flere soldater ikke er løsninga. I regjeringsforhandlingene fikk vi ikke gjennomslag for vår krigsmotstand. Men SV har gjennom sin regjeringsdeltakelse klart å dra utenrikspolitikken til venstre. Ja, vi kriger i Afghanistan, men det finnes ingen andre land som bruker større andel av sine penger i Afghanistan på sivil oppbygging og hjelp. Hadde SV trukket seg fra regjeringen er det nok av andre partier som ville hjulpet til for å sikre et flertall for krigen uten et eneste spørsmålstegn.
SVs innflytelse på norsk politikk har aldri vært større enn i forrige stortingsperiode. Ved dette valget gikk vi tilbake, det svekker også vårt gjennomslag i politikken. Det er synd nettopp for de som er opptatt av motstand mot krigen slik Arne E. Nilsen er. Jeg mener han sprer myter om Kristins kamelspising. I en koalisjonsregjering må alle spise kameler av og til. Også Jens har spist kameler når han har godtatt midlertidig freding av Lofoten mot oljeboring, eller vern av Vefsna. Dette var saker der det var et klart flertall i Stortinget for den politikken som Jens egentlig ville ført. Gjennom regjeringsdeltakelsen har SV fått gjennom de siste tiårenes store velferdsreform, nemlig barnehager til alle. Utenrikspolitisk fikk SV gjennomslag i regjeringa for motstanden mot det planlagte rakettskjoldet. Dermed ble Norge det første Nato-landet som markerte denne motstanden og som bidro til å trenere saken til Obama ble valgt som president i USA og endelig begravde rakettplanene, som han nå får fredsprisen for.
I dag ser vi at særlig Siv og Erna er ivrige etter å redusere SVs seire i regjeringa i håp om å lage frustrasjon slik at regjeringa sprekker og de kan få innflytelse sammen med Jens. Nilsens spådom om SVs snarlige død er overdreven og bidrar bare til å styrke høyresida.

Bilde fra Flickr

Read Full Post »