Lars Egelands blogg

FrPs Christian Tybring Gjedde sier det som det er. Han skildrer ikke noe vakkert bilde av en fri markedskapitalisme, som han elsker. Økte forskjeller er nødvendig for å skape økonomisk vekst, mener Gjedde. De andre opposisjonspartiene er mer forsiktige: de kritiserer regjeringas ensidige fokus på å fordele godene…

I dag har Stortinget debattert regjeringas Fordelingsmelding. Den er igjen en oppfølging av NOU’en fra Fordelingsutvalget (2009:10) Utvalget ble satt ned av daværende finansminister Kristin Halvorsen, med oppdrag om å beskrive forskjeller og hva vi kan gjøre for å minske fattigdom i Norge. Det er tiltak som regjeringa er i gang med: Minske forskjellene gjennom mer rettferdig skatt, øke de laveste trygdene, gi gratis kjernetid i barnehager, holde barnehagesatsene lave, kutte kontantstøtta som holder innvandringsmødre hjemme og svekker inkludering og skaper varig fattigdom. Å sørge for at ungdom klarer skolen, kommer i arbeid er avgjørende for å hindre at fattigdom går i arv. Vi har mer å gjøre, men vi har ikke noe å lære fra opposisjonen. Forskjellene går ned. Sjøl om andelen fattige ikke øker, så er det pga befolkningsøkninga ikke vært noen nedgang i fattige familier.

De nye fattige er særlig våre nye landsmenn mens det før var enslige eldre. Det setter krav til inkludering, mens Tybring Gjedde spurte finansministeren om hva han syntes om at det blant fattige innvandrere var mange som likevel sendte penger til hjemlandet.  Finansministeren syntes det var hyggelig  at også innvandrere som bleir definert som fattige skal ha rett til å føle omsorg for foreldrene..

De som har vært her på Stortinget en stund, sier at det er lenge siden SV har vært så tydelig til stede i en debatt som i dag. Ny finanspolitisk talsmann Geir-Ketil Hansen holdt hovedinnlegget. Etterpå fulgte Karin Andersen opp med å snakke om fattigdomsbekjemping. Hun snakket ikke minst om opposisjonspartias dobbeltmoral når de kritiserer manglende bekjemping av barnefattigdom når de samtidig kom med forslag i budsjettet som ville rasere inntektene til tusener av de fattigste. Jeg snakka om at det faktisk er slik at vi kan fordele oss til velferd og om hvor viktig fordeling er. Alf Holmelid snakka om arbeidslivet, mens Aksel Hagen snakka om utdanningas betydning i kamp mot fattigdom. Og så var diskusjonen i gang..

Nedafor følger hva jeg sa i mitt første innlegg som jeg har manus til:

President, Vi kan ikke fordele oss til velstand sier Fremskrittspartiet som mener at økte forskjeller stimulerer veksten i økonomien. Det er bare kunstnere som blir kreative av å være fattige og sultne, alle andre stimuleres først og fremst av økonomiske incentiver. Sammen å betale for fellesskapets tjenester etter evne, kaller FrP konfiskasjon av privat eiendom. De andre opposisjonspartiene følger opp samme spor ved å kritisere regjeringas ensidige fordelingsfokus.

Jo, vi kan faktisk fordele oss til velstand. Det er dette klasse-kompromisses som kalles den nordiske modellen. Samfunn med små forskjeller er de mest produktive samfunnene. Effekten av økonomiske incentiver er sterkt overdrevet og har den samme virkning som narkotika: Du må ha stadig mer av det. Små forskjeller virker produksjonsfremmende, samtidig som folk får det bedre. Det er dette Wilkinson og Picket dokumenterer i boka ”The Spirit Level”. Norske professor Ottar Hellevik viser det samme i sine monitorundersøkelser, der de med størst inntekt har størst tendens til å mene at de har mindre enn andre og være mest misfornøyde. Likheten mellom narkotika og ulikhet er også den at har man først begynt på den galeien, er det krevende å slutte. Det har ofte en aksellerende virkning, slik vi har sett i den vestlige verden de siste 20 åra. Det er dette som skapte finanskrisa, som like gjerne kan kalles en ulikhetskrise med opphopning av formue på få hender og stagnasjon og tilbakegang hos flertallet. Norge under den rød-grønne regjeringa er et bemerkelsesverdig unntak. Vi har snudd trenden og bør ha ambisjoner om å snu den enda sterkere. Undersøkelser i Norge og andre land viser at folk ønsker mer likhet.

At fordeling også er nøkkelen til å bekjempe fattigdom, er åpenbart. Fattigdom er et relativt begrep. Det handler om de som ikke har råd til ting som vi andre betrakter som en selvfølge. Om mennesker som marginaliseres fordi andre stikker av med av rikdommene. Driverne for økt fattigdom er økte lederlønninger og økte kapitalinntekter. Slikt skaper relativ fattigdom, og må bekjempes. Samtidig må vi sørge for å øke andelen til de med lavest inntekt. Det handler selvfølgelig om å få folk i jobb, men også om å ta godt hånd om de som ikke kan jobbe. Jeg deler ikke bekymringa for at vi har mange på trygd, det viktige er at vi har høyere sysselsettingsgrad enn de fleste andre land, resten handler om hvordan vi sikrer velferden til de som ikke kan jobbe som da er færre hos oss enn i andre land.