Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘fordeling’ Category

Både Høyre og AP sier at de vil gjøre de økte forskjellene til en hovedsak i valgkampen. Dette er en seier for SV. I lang tid har vi brukt enhver anledning til å peke på den økende forskjellen i makt og rikdom som ikke bare er urettferdig, men som også bidrar til å undergrave tilliten i samfunnet.

Foreløpig har H og AP stort sett pekt på små tiltak for å redusere forskjellene. Erna vil øke etterutdanning av lærere, AP vil ha økt kompetanse i arbeidslivet i tillegg til at de protesterer mot deler av skattelettene til H og FrP.

Når Stortinget om kort tid skal behandle revidert nasjonalbudsjett vil SV fremme 30 forslag til et mer rettferdig Norge. Da blir det mulig for H og AP å vise hva de mener. Velgerne har krav på å få vite hva partiene vil gjøre, ikke bare hva de sier.

Den blåblå regjeringen har gitt skatteletter på 21 milliarder kroner. De med vanlige inntekter har fått en tier om dagen, de rikeste har fått tusenvis av kroner hver dag. I revidert nasjonalbudsjett foreslår de nye 1,74 milliarder i skattekutt. De kaller det gründerskatt, men er bare nok en måte å sørge for at vennene deres i den økonomiske eliten skal slippe skatt på investeringene sine. Nå skal de få skattefradrag når de kjøper aksjer i en stor andel av norske bedrifter.

Samtidig har regjeringen kuttet i støtten til enslige forsørgere og fattige mennesker som strever i boligmarkedet. I tillegg har pensjonistene fått mindre å leve av.

Et av forslagene til SV handler om en plan for opptrapping av barnetrygden som ikke har vært justert på over 20 år. SV vil ha barnetrygda tilbake på det nivået den var på i 1996 i tillegg til å sikre ekstra barnetrygd til familier med enslige forsørgere eller der det er mange barn. Å øke barnetrygda er det enkleste og mest målrettede tiltaket vi kan gjøre for de nesten 10.000 barna i Vestfold som vokser opp i fattige familier.

Andre forslag SV vil fremme i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett:

• Fjerne kuttene i barnetillegg for uføre

• En ny ungdomsgaranti som sikrer arbeidsløs ungdom under 25 år arbeid, utdanning eller annen aktivitet innen 90 dager

• Styrke bostøtten, slik at de som urettmessig har mistet støtte får den tilbake

• Innføre en sterkt omfordelende arveavgift, med høyt bunnfradrag, for å sikre at de aller rikeste også må betale en rettferdig skatt.

• En massiv pakke med tiltak mot skattekriminalitet, en nasjonal boligplan og lovendringer som styrker retten til fast jobb

• Lovfeste retten til hel stilling, strengere straffer for brudd på arbeidsmiljøloven

Vi er spent på hva de andre partiene gjør. Det nytter ikke å bare snakke om ulikhet, vi må faktisk også handle mot ulikhet!

Barn som vokser opp i fattige familier, blir ofte ekskludert sosialt.

Barn som vokser opp i fattige familier, blir ofte ekskludert sosialt.

Reklamer

Read Full Post »

nullI dag la regjeringen frem statsbudsjettet for 2017. SV mener at regjeringen viser handlingslammelse i møte med virkeligheten. De styrer med skylapper mot økte forskjeller, økte klimautslipp og krydrer det med fortsatte skattekutt til de som har mest.

Statsbudsjettet inneholder ingen tiltak for å stoppe boligspekulasjonen. Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme inn på boligmarkedet. De eneste som tjener på dette er de som eier flere boliger enn de trenger. Men regjeringa kommer ikke med noen tiltak for å stoppe den galopperende prisveksten og boligspekulasjonen. SV mener at det trengs en nasjonal boligskatt, særlig på sekundærboliger!
Klimautslippene har økt under denne regjeringa. Det såkalte grønne skatteskiftet er en vits. SV er ikke i mot at økt drivstoffavgift skal kompenseres med at andre skatter eller avgifter senkes. Men regjeringa kompenserer med å redusere andre bilavgifter slik at skatteskiftet innebærer at det blir 900 millioner billigere å kjøre bil! Skal vi lykkes i å skifte ut bilparken til lavutslipps- eller nullutslippsbiler, må vi øke engangsavgifta for fossilbiler! Dette tiltaket vil regjeringa ikke ta i bruk!
Regjeringa foreslår over 6 milliarder i skatteletter. Fortsatt er de de med de høyeste lønnene som får mest. I tillegg foreslås det en stor skatterabatt til aksje-eierne. Forskjellene øker og det blir mindre penger til skole og eldreomsorg.

 

 

Read Full Post »

FrPs Christian Tybring Gjedde sier det som det er. Han skildrer ikke noe vakkert bilde av en fri markedskapitalisme, som han elsker. Økte forskjeller er nødvendig for å skape økonomisk vekst, mener Gjedde. De andre opposisjonspartiene er mer forsiktige: de kritiserer regjeringas ensidige fokus på å fordele godene…

I dag har Stortinget debattert regjeringas Fordelingsmelding. Den er igjen en oppfølging av NOU’en fra Fordelingsutvalget (2009:10) Utvalget ble satt ned av daværende finansminister Kristin Halvorsen, med oppdrag om å beskrive forskjeller og hva vi kan gjøre for å minske fattigdom i Norge. Det er tiltak som regjeringa er i gang med: Minske forskjellene gjennom mer rettferdig skatt, øke de laveste trygdene, gi gratis kjernetid i barnehager, holde barnehagesatsene lave, kutte kontantstøtta som holder innvandringsmødre hjemme og svekker inkludering og skaper varig fattigdom. Å sørge for at ungdom klarer skolen, kommer i arbeid er avgjørende for å hindre at fattigdom går i arv. Vi har mer å gjøre, men vi har ikke noe å lære fra opposisjonen. Forskjellene går ned. Sjøl om andelen fattige ikke øker, så er det pga befolkningsøkninga ikke vært noen nedgang i fattige familier.

De nye fattige er særlig våre nye landsmenn mens det før var enslige eldre. Det setter krav til inkludering, mens Tybring Gjedde spurte finansministeren om hva han syntes om at det blant fattige innvandrere var mange som likevel sendte penger til hjemlandet.  Finansministeren syntes det var hyggelig  at også innvandrere som bleir definert som fattige skal ha rett til å føle omsorg for foreldrene..

De som har vært her på Stortinget en stund, sier at det er lenge siden SV har vært så tydelig til stede i en debatt som i dag. Ny finanspolitisk talsmann Geir-Ketil Hansen holdt hovedinnlegget. Etterpå fulgte Karin Andersen opp med å snakke om fattigdomsbekjemping. Hun snakket ikke minst om opposisjonspartias dobbeltmoral når de kritiserer manglende bekjemping av barnefattigdom når de samtidig kom med forslag i budsjettet som ville rasere inntektene til tusener av de fattigste. Jeg snakka om at det faktisk er slik at vi kan fordele oss til velferd og om hvor viktig fordeling er. Alf Holmelid snakka om arbeidslivet, mens Aksel Hagen snakka om utdanningas betydning i kamp mot fattigdom. Og så var diskusjonen i gang..

Nedafor følger hva jeg sa i mitt første innlegg som jeg har manus til:

President, Vi kan ikke fordele oss til velstand sier Fremskrittspartiet som mener at økte forskjeller stimulerer veksten i økonomien. Det er bare kunstnere som blir kreative av å være fattige og sultne, alle andre stimuleres først og fremst av økonomiske incentiver. Sammen å betale for fellesskapets tjenester etter evne, kaller FrP konfiskasjon av privat eiendom. De andre opposisjonspartiene følger opp samme spor ved å kritisere regjeringas ensidige fordelingsfokus.

Jo, vi kan faktisk fordele oss til velstand. Det er dette klasse-kompromisses som kalles den nordiske modellen. Samfunn med små forskjeller er de mest produktive samfunnene. Effekten av økonomiske incentiver er sterkt overdrevet og har den samme virkning som narkotika: Du må ha stadig mer av det. Små forskjeller virker produksjonsfremmende, samtidig som folk får det bedre. Det er dette Wilkinson og Picket dokumenterer i boka ”The Spirit Level”. Norske professor Ottar Hellevik viser det samme i sine monitorundersøkelser, der de med størst inntekt har størst tendens til å mene at de har mindre enn andre og være mest misfornøyde. Likheten mellom narkotika og ulikhet er også den at har man først begynt på den galeien, er det krevende å slutte. Det har ofte en aksellerende virkning, slik vi har sett i den vestlige verden de siste 20 åra. Det er dette som skapte finanskrisa, som like gjerne kan kalles en ulikhetskrise med opphopning av formue på få hender og stagnasjon og tilbakegang hos flertallet. Norge under den rød-grønne regjeringa er et bemerkelsesverdig unntak. Vi har snudd trenden og bør ha ambisjoner om å snu den enda sterkere. Undersøkelser i Norge og andre land viser at folk ønsker mer likhet.

At fordeling også er nøkkelen til å bekjempe fattigdom, er åpenbart. Fattigdom er et relativt begrep. Det handler om de som ikke har råd til ting som vi andre betrakter som en selvfølge. Om mennesker som marginaliseres fordi andre stikker av med av rikdommene. Driverne for økt fattigdom er økte lederlønninger og økte kapitalinntekter. Slikt skaper relativ fattigdom, og må bekjempes. Samtidig må vi sørge for å øke andelen til de med lavest inntekt. Det handler selvfølgelig om å få folk i jobb, men også om å ta godt hånd om de som ikke kan jobbe. Jeg deler ikke bekymringa for at vi har mange på trygd, det viktige er at vi har høyere sysselsettingsgrad enn de fleste andre land, resten handler om hvordan vi sikrer velferden til de som ikke kan jobbe som da er færre hos oss enn i andre land.

Read Full Post »

Syk av ulikhet

Mer likhet gir bedre liv, også for andre enn eneggete tvillinger

Høyresida påstår at sosialister bare er misunnelige og ikke unner at noen har mer enn andre. Store forskjeller stimulerer konkurranse og økt innsats, sier de. Samtidig vet vi at folk sier når de blir spurt, at de ønsker mer og ikke mindre likhet. Nå er det påvist at store forskjeller fører til at folk blir syke og ulykkelige. Det gjelder faktisk ikke bare de som har lite, men også de med middels og høye inntekter får dårligere liv når forskjellene vokser.

Det er professor Richard Wilkinson  som dokumenterer dette i boka «Ulikhetens pris» som utkom på norsk i dag. Fra før har den engelske utgaven vakt stor oppmerksomhet. Likhet har vært et politisk stridstema. Wilkinson har undersøkt effektene av ulikhet statistisk i en rekke land. I land med små forskjeller føler folk at de kan stole på hverandre, det er mindre kriminalitet og vold- Psykisk og fysisk helse er bedre, den forventede levealderen er større. Det er færre tenåringsfødsler og faktisk mindre fedme. Barna gjør det bedre på skolen.

I land med store forskjeller vil det være fattige som kan få helseproblemer av dette. Wilkinson påviser at det ikke bare gjelder de fattige. I samfunn med større forskjeller er sjansen også større for at middelkassen lider av fedme, er mindre involvert i lokalsamfunnet, mindre sunne og mer utsatt for vold, skriver Wilkinson i en kronikk i dagens Dagbladet. Urettferdigheten i forskjeller skaper dårligere levekår også for de som langt fra er fattige.

Fattigdom er relativt, og handler om forskjeller. I SVs tid i regjering har forskjellene i Norge gått ned fordi det ble innført lettelser i formueskatten for de med middels inntekter og tilsvarende øking for de rikeste. Det ble innført skatt på aksjeutbytte. Dette reduserte forskjellene og bidrar til et bedre samfunn. Men vi har fortsatt store utfordringer med f eks å redusere barnefattigdom, barn som lever i familier med mindre inntekt enn halvparten av det som er middelsinntekten i landet. Med en slik fattigdomsdefinisjon vil lønnsøkinger til de rikeste bety at det blir flere fattige. Økt skatt på de rikeste som f eks eiendomsskatt – vil også redusere
antallet fattige.

SV har alltid visst at det er bedre med små forskjeller. Nå er det påvist statistisk. I kommunen skal vi gjøre en innsats for å redusere forskjeller gjennom en rettferdig eiendomsskatt for de rikeste, lavere betaling i barnehager og SFO for de med minst inntekter, bedre kommunale tjenester til de som har minst. Vi vil innføre et aktivitetskort for barn hvor familien har lite inntekter. Aktivitetskortet skal gjøre det mulig å delta på fritidsaktiviteter som de ellers ikke har råd til. En god
integreringspolitikk som gjør at innvandrere kommer i arbeid, er noe av det viktigste vi kan gjøre for mindre barnefattigdom.

Read Full Post »

>

I dag fikk jeg gratisavisa Vestfoldbld i postkassa. Jeg blei overraska da jeg så at avisa hadde en tendensiøs lederartikkel om regjeringas omlegging av pensjonsskattene. Så tenkte jeg at det viser at vi er på rett vei. Radikal omfordeling skaper elvfølgelig også motstand. Motstanderen vil alltid påstå at hun representerr vanlige folk og rettferdighet. Men slik er det ikke. Omfordelinga i pensjonsskattene kan danne mønster for e liknende omfordeling blant lønnsmottakere: 50 % får lavere skatt, 20 % uendra, 30 % for en økning – liten for de fleste, litt større for de rikeste..

(Bildet: Fra Flickr: En fornøyd pensjonist)
Nedafor følger et svarinnlegg jeg har sendt avisa:

Går du på den..

.. går du vel på denne og? Det er mulig at det er slik redaktør Marianne Henriksen har tenkt når hun skrev sin lederartikkel under overskriften: Tåler du den, så tåler du den. Hennes overskrift henspiller til regjeringas nye forslag til skatt på pensjoner hvor hun mener regjeringa ikke har magemål for skatteøkninger. Min overskrift henspiller til alle de tendensiøse påstandene hun kommer med i artikkelen.

Første feil: Dette er ingen skatteskjerpelse, men faktisk en skattelette på 400 millioner til pensjonistene. Men først og fremst er det en omfordeling hvor de med lavest inntekt får beholde mer av inntekten, mens de med størst inntekt må betale noe mer skatt.

Ca 50 % av pensjonistene får skatteletter, mest for de som har lavest inntekt. Ca 20 % får uendret skatt mens 30 % får økt skatt – fra ca 1000 kr i året opp til over 1000 kr i måneden for de med aller høyest pensjon.

Knekkpunktet for økt skatt er pensjoner på 281.000. Å leve av en slik inntekt er tydeligvis så utenkelig for en ung redaktør at hun skriver det med utropstegn bak. Men det er altså slik at 70 % av alle pensjonister i Norge må klare seg med langt mindre. Samtidig må vi huske på at vi beholder systemet der pensjonister skal betale mindre skatt enn arbeidstakere. Ved siden av omfordeling er formålet med reformen å gjøre det mer lønnsomt for pensjonister å kunne ha lønnsinntekt ved siden av. Slik lønnsinntekt vil nå ikke redusere pensjonen, men bli skattet som vanlig lønnsinntekt.

Redaktøren kan gjerne være uenig i denne fordelingspolitikken der vi tar fra de rikeste og gir til de fattigste. Men da bør hun si det og ikke kamuflere det bak en fremstilling om grådig skattepolitikk.

Andre feil: « I stedet for et forslag om høyere beskatning av pensjonister, burde politiske ledere heller foreslå en ordentlig øking av minstepensjonen» mener Henriksen. Det er nettopp det den rød-grønne regjeringa har gjort: Minstepensjoner og pensjoner for fødte uføre fikk et kraftigere løft enn noengang i 2009. Dette fortsetter og blir ytterligere styrket av denne skatteomlegginga.

Tredje feil: «Mange arbeidstakere som hele sitt liv har jobbet og slitt til lav lønn, peker på at de ikke har noen gullkantet pensjon slik som stortingspolitikerne» skriver Henriksen. Hun burde vite at gullpensjonen for stortingspolitikere heldigvis er avskaffet. Men fordi stortingspolitikere har god lønn, får de også god pensjon. Dette systemet bidrar at de nettopp er blant dem som nå må betale mer skatt slik at de som nettopp har slitt hele sitt liv til lav lønn, skal få det noe romsligere.

Redaktøren viser til krisa i Europa. Den krever at også vi strammer inn. Mens Europa har hatt nullvekst i lønninger på 2000-tallet, har norske lønninger inkludert pensjoner, steget med over en tredjedel. Det betyr at ikke alt kan løses ved å gi ut mer penger, men at vi må fordele bedre.

Robin Hood ble ikke populær i alle lag da han tok fra de rike og ga til de fattige. Det er ikke ukjent at folk taler de fattiges sak mens de egentlig mener noe annet. Omfordeling er utfordrende for de som taper. Men dette er radikal og rettferdig politikk.

Read Full Post »

>

1. mai var jeg i Langesund og holdt tale på et fellesarrangement mellom SV, AP og Rødt. Nedafor følger talen:

Kamerater,

Det er ingen floskel når vi sier at Norge er en øy av arbeid i et europeisk hav av ledighet. Vi har klart oss bedre gjennom finanskrisa enn de fleste . Arbeidsledigheten er på 3,3 % mens gjennomsnittet av våre handelspartnere har tre ganger så mye. I Sverige er ledigheten 9 %. I Spania 20. Vi har en rekordhøy sysselsettingsandel på over 76 %, mens gjennomsnittet i Europa er 10 % lavere.
USA og eurolandene har nå en gjeldsbyrde på over 100 % av bruttonasjonalproduktet, hva de kommer til å måtte gå gjennom av nedskjæringer i velferdsgoder og offentlige tjenester kan vi bare tenke oss, vi som er vi i motsatt situasjon – uten gjeld – der andre land skylder oss tilsvarende 135 % av vårt nasjonalprodukt.

Mye av dette skyldes selvfølgelig olja, men først og fremst at vi har hatt en styring og en plan som gjør at vi har tatt vare på oljeinntektene. I 1975 ville Carl I hagen selge ut rettighetene i Statfjordfeltet for ti milliarder, mens bare Statfjord A til nå har produsert verdier for 1200 milliarder.

Norsk økonomi er egentlig å sammenligne med en humle. Den er så stor og tjukk at det skulle egentlig ikke være mulig at den flyr. Det er slik noen fagøkonomer beskriver Norge: Høye pensjonsutgifter, høy grad av sosial sikkerhet, høyt sjukefravær sier de, alt for stor offentlig sektor – en slik økonomi skulle egentlig gått til helvete. Men Norge har hatt en enorm produktivitetsvekst – vi får ting til og det skyldes nettopp at vi har gode velferdsgoder, at vi har en sterk offentlig sektor, at vi har gode barnehager og skole, sykehus og eldreomsorg. Det er jo ikke sånn at at Siv Jensen har rett i at norsk helsevesen helst bør sammenlignes med køene i Sovjetunionen.

Dette er den nordiske modellen – den nordiske velferdsstaten som har vist seg å være bra for folk, og som har vist seg å være økonomisk stabil også i tider da finanskrisa rulla inn over oss. At folk fortsatt får inntekter også når de blir sjuke eller mister jobben, er jo en forsikring som bankene burde være lykkelig over – for den gjør at de fleste av oss ikke havner på gata med en plastpose hvis jobben blir borte.

Dette var da veldig selvtilfreds, tenker dere kanskje. Er vi ved målet, er det ikke mer å slåss for? Jo det skal være visst. Uløste oppgaver står i kø. Finanskrisa er ikke over og slettes ikke klimakrisa som handler om vår framtid her på denne lille kloden. Vi har aldri hatt større utfordringer.

Klimakrisa og finanskrisa må løses sammen. Myndigheter, fagbevegelse, næringsliv og miljøbevegelse må finne sammen for å skape framtidas arbeidsplasser. En god næringspolitikk må kombineres med god miljøpolitikk. En god miljøpolitikk må kombineres med god næringspolitikk.

Fordi vi har stilt krav har vi en av verdens mest energieffektive og minst forurensende industrier. Det er et enormt konkurransefortrinn. Vi må legge til rette for en ytterligere omstilling i den retningen samtidig som vi skaper nye arbeidsplasser innen miljøteknologi. Det hjelper ikke på verdens globale CO2-utslipp hvis energikrevende produksjon av nødvendighetsvarer i Norge flytter til land der energien kommer fra kull og der utslippskravene er slappe. Men omvendt er det heller ingen grunn til å beskytte industri som ikke går i bresjen for å få ned energibruk og forurensing. Gjennom å satse på fornybar energi og et grønt industrikraftregime skal vi legge til rette for miljøvennlig produksjon i Norge. I dag er norske industritradisjoner trua fordi olja er blitt en hvilepute i næringspolitikken.

Torsdag la regjeringa fram en pakke av tiltak for å hjelpe verftsindustrien. Det kunne vært en pakke som gjorde det lønnsomt å bygge mer av de skipene det er for mye av, men dette er en annerledes pakke med sterke miljøelementer: For første gang kan Garantiinstituttet for eksportkreditt også brukest til å finansiere miljøteknologi offshore, det er satt av penger til miljøprosjekter, vi får en forlenging av NOx-avtalen som finansierer miljøtiltak, økt satsing på gassferger og innovasjonslån og FoU-kontrakter retta mot ny miljøteknologi. Dette er rette veien.


Oljeinntektene -grunnrenta av verdiene i Nordsjøen – settes hvert år inn i et oljefond som nå har vokst til å bli et av verdens største fond. Dette er verdier vi må forvalte på vegne av ikke bare vår egen befolkning og nye generasjoner, men også til beste for hele verden. Men hvorfor i alle dager kan vi ha mangel på penger og uløste oppgaver i et land med så mye penger på bok? Det er en krevende pedagogisk oppgave å forklare. Men det handler om to hensyn: Bruker vi mye oljepenger så stiger verdien av den norske krona og dermed renta og arbeidsplassene forsvinner i eksportindustrien.

Det andre hensynet er generasjonskontrakten: At vi som allerede er blant verdens rikeste ikke skal bruke opp pengene som skal komme framtidige generasjoner til gode når oljealderen tar slutt.

Vi nærmer oss fort denne tida. Oljeressursene i Nordsjøen minker, anslaget på olje i Lofoten, Vesterålen og Senja viser seg å være bare tredjeparten av Oljeindustrien har fortalt oss – det vil bety en økning av Oljefondet med noen skarve prosent – penger som vi i tillegg har pålagt oss sjøl ikke å bruke. Hva som finnes i Barentshavet er det bare spekulasjoner om. Utvinningskostnadene vil stige. Samtidig må vi redusere bruken av fossilt brennstoff hvis vi skal unngå at kloden varmes opp mer enn to grader – som er det målet som FNs klimapanel sier er the turning point for når vi mister kontrollen med klimaet. Nå ligger vi an til 6 grader.

For en uke siden fikk vi fagrapporten om havområdene Lofoten, Vesterålen, Senja . Rapporten viste at vi snakker om svært sårbare havområder. De viktige naturverdiene i området er bedre dokumentert enn hva man visste om da forrige Forvaltningsplan ble lagt fram for 4 år siden. Argumentene som førte til stopp i oljeutvinninga den gang er bare blitt styrka. Riktignok sier fagfolkene at torskestammen ikke blir utrydda sjøl ved en stor oljelekkasje, men verdien av Lofoten som merkevare for turisme og rein mat vil bli ødelagt. Her i Langesund vet dere noe om konsekvensene da olja dreiv i land fra Full City, et ørlite utslipp på 200 tonn, en lys sommernatt – ikke under varig storm en vinternatt utafor Lofoten. Vi må sørge for varig bruk av Lofoten, ikke en kortvarig utnyttelse.

Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. Vi kan ikke leve som rentenister av et oljefond – vi kan bare leve av hverandres arbeid.
Da må vi sørge for at alle er med. Det betyr et barnevern som sørger for at alle barn får like muligheter, en skole der ingen faller ut, en inkluderingspolitikk som gjør at ingen blir gående uten arbeid fordi de har et fremmedklingende navn eller et fremmed utseende, og en helhetlig politikk som bidrar til et likestilt og familievennlig arbeidsliv.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere Fellesforbundet med seier i sin streik for en mer rettferdig minstelønn i byggefagene – et strålende eksempel på kamp mot sosial dumping som også er en kamp for internasjonal solidaritet – at østeuropeiske bygningsarbeidere ikke skal gå på halv lønn i forhold til norske arbeidskamerater.

Likelønn er vår viktigste likestillingsutfordring. Det er en gammel kamp. I 1889 vedtok den internasjonale arbeiderkongressen i Paris å kreve lik lønn for likt arbeid og fyrstikkarbeiderjentene i oslo streika for dette. Men fortsatt tjener kvinner i snitt bare 85 % av menn for arbeid av lik verdi. Det er vanskelig å peke på noen større urettferdighet i samfunnet enn det at lønn følger kjønn så systematisk som det gjør. Jentene må få lønn som fortjent!

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har også sammenheng med at langt flere kvinner arbeider deltid. Tilværelse som ufrivillig deltidsansatt er vanskelig og uforutsigbar. De må ”jage” arbeidstimer i håp om å oppnå full inntekt. Dermed kan verken fritid eller arbeidstid planlegges. I tillegg er arbeidstida ofte ubekvem. Heltid må bli en rett, og deltid bare en mulighet for den som vil.

Fattigdom er en skam i et land som Norge. Fattigdom i Norge handler om forskjeller, at noen har mye mens ganske mange har svært lite. Fattigdommen har økt de siste ti åra. De fattigste tjener mer, men de rikeste enda mye mer: på grunn av økte lederlønner og økte kapitalinntekter som er svært ujavnt fordelt. Høyres Torbjørn Røe Isaksen vil ikke snakke om forskjeller men vil ha en fast fattigdomsgrense slik FN har en grense for hva de mener er eksistensminimum. Og Røe Isaksens fattigdomsgrense blir fort en grense for eksistensminimum. Slik vil vi ikke ha det. Alle undersøkelser viser at folk ønsker mer likhet, at vi blir lykkeligere med mindre forskjeller. Spesielt urettferdig er det når fattigdommen rammer barn – barn som blir sosialt satt utafor fordi de ikke kan delta på lik linje med andre – ikke har råd til sportutstyr og klær, å delta på fritidsaktiviteter. Fra Fordelingsutvalgets rapport – et utvalg Kristin Halvorsen satte ned – vet vi også at fattigdom arves. Har du vokst opp i en fattig familie er sannsynligheten stor for at du selv blir fattig. Ved siden av en bedre fordelingspolitikk, må vi ha en offensiv politikk som bringer folk ut av fattigdommen, det handler om ikke å ramle ut av skolen, å komme i jobb og å ha et nivå på offentlige støtteordninger som gjør at folk ikke blir fattige sjøl om de må leve på trygd. Det er viktig å arbeide for et arbeidsliv som gir mindre sjukefravær, men vi skal ikke la noen røre ved sjukelønnsordninga. Folk blir ikke friskere av å være fattige!

Torsdag kom den gledelige nyheten om at Bratsbergbanen er redda ved at regjeringa gir ekstra midler. Beskjeden kom i tolvte time og samferdselsministeren la ikke skjul på at det har vært delte meninger i regjeringa. Men det er mange som har stått på for dette – både i telemark, i stortinget og i regjeringa og det er flott at vi lyktes. Neste prosjekt er å øke bevilgningene til vedlikehold og fornyelse på jernbanen ytterligere – vinterens togkaos har vist oss hvor nødvendig det er. Men en slik økning må ikke gå på bekostning av planlagte investeringer – starten på bygging av Eidangertraseen må skje så fort som mulig samtidig som vi forventer at bygging av nytt dobbeltspor ved Holmestrand starter i juni. Grenland skal bli et viktig knutepunkt på sørvestbanen mellom Oslo og stavanger via Vestfold.

Så kamerater, det er utfordringer nok å ta fatt på i velferdsstaten! Det trengs fortsatt folk som vil verne den og som ikke tror på en nedbygging! Men vi er også en del av verden og 1. mai må være en dag for internasjonal solidaritet!
2010 blir et avgjørende år i arbeidet med atomnedrusting og Norge må innta en ledende rolle. I mai arrangeres tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen og i løpet av høsten skal NATO bli enig om nytt strategisk konsept.
Vi må fortsette arbeidet for nedrustning, slik vi har kjempet for forbud mot landminer og klasevåpen. Vi kan ikke tillate atomopprustning, enten det er del av det amerikanske rakettskjoldet, russisk forsvar eller som del av NATOs strategi.
Regjeringsplattformen slår fast at det skal arbeides for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land. Vi vil mobilisere for å redusere atomvåpnenes rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 2010. Dersom denne mislykkes vil vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen.
NATO bygger fortsatt på en strategi om å bruke atomvåpen først – å svare med atomvåpen uten selv å ha blitt angrepet med slike. Det bidrar ikke til økt sikkerhet og svekker arbeidet med ikkespredningsavtalen. Når det skal lages nytt strategisk konsept må førsteslagsstrategien vrakes!

Gjennom mange år har Israel okkupert land og fratatt palestinerne retten til å leve et verdig liv. I et apartheidsystem verden knapt har sett maken til ydmykes, trakasseres og trues det palestinske folket. Eneste løsning er at palestinernes får et eget land med grenser fra før krigen i 1967 og med Øst-Jerusalem som hovedstad.
Norge må ta en lederrolle i arbeidet for at det internasjonale samfunnet setter makt bak kravene overfor Israel, at okkupasjonen opphører, at de ulovlige bosettingene fjernes og at muren som i dag deler palestinske områder på Vestbredden rives.

2009 var det blodigste året i Afghanistan siden 2001, og 346 barn ble drept. I følge FN var NATO-styrkene skyld i mer enn halvparten av dødsfallene. Konsekvensen er at tilliten til de internasjonale styrkene har sunket drastisk blant afghanerne, og at NATO ikke klarer å bygge en stabil og demokratisk stat i Afghanistan.
USA og NATOs strategi har som mål å bekjempe terror og nedkjempe Taliban. Da er eneste mulighet å trekke styrkene ut, legge til rette for forhandlingsløsninger og styrke den sivile innsatsen. Denne politikken får stadig bredere støtte, både nasjonalt og internasjonal.
I valgkampen ble noen av oss skjelt ut for å si man bør forhandle med Taliban, nå mener USAs utenriksminister det samme. Obama har åpnet for å sette en dato for når de amerikanske styrkene skal trekkes ut. Canada og Nederland har vedtatt at de stridende styrkene skal sendes hjem og debatten om dette går friskt i andre NATO-land.
Det er ingen som lenger snakker om at det finnes en militær løsning i Afghanistan.
FN må overta ansvaret for sikkerhet og stabilisering. FN-styrken vil ikke ha en offensiv strategi som NATO og USA har, og har dermed større sjanse til å vinne den nødvendige tilliten hos ulike grupper i landet for å legge til rette for en politisk og varig løsning.
.
Avslutning

Årets 1. mai aksjon fra Norsk Folkehjelp har tittelen ”Folk forandrer verden”. Den setter søkelyset på to viktige for grunnpilarer for arbeiderbevegelsen. Den ene dreier seg om kravet om rettferdig fordeling. Den andre om demokrati, organisasjonenes deltakelse og individenes medbestemmelse. Det er rettigheter vi ofte tar for gitt her hjemme: retten til å organisere seg, til å ytre seg, retten til å handle, og forhandle, kollektivt.

Martin Tranmæl sa at vi måtte ha beina plantet i norsk jord, men ansiktet vendt utover. Mitt parti har alltid vært tuftet på internasjonal solidaritet. Vi må aldri glemme de som ikke kan ytre seg fritt, mobilisere og organisere seg for å kjempe for mat, vann, jord, arbeid og demokrati. Millioner av mennesker er frarøvet slike rettigheter. Norge må arbeide aktivt for å styrke de faglige, sosiale og demokratiske rettighetene i så vel fattige som rike land, og gi politisk og økonomisk støtte til fagbevegelser, demokratibevegelser og sosiale bevegelser.

1-mai-aksjonen 2010 går til organisasjoner i Ecuador, Kambodsja og Sudan som arbeider for rettferdig fordeling av makt og ressurser. Dette er grasrotorganisasjoner som med støtte fra Norsk Folkehjelp arbeider for endring i sine samfunn. Vi kan bidra praktisk ved å gi til innsamlinga!

Kamerater, jeg spurte på facebook om hva jeg skulle si i 1.maitalen og avslutter med et innspill derfra: Si At kampen for likhet og likeverd aldri opphører. La oss løfte blikket ut mot verden: det skjer noe bra i Sør-Amerika når fattiggutten Lula styrer Brasil mot velferd og bærekraftig næringsliv – en upåaktet revolusjon i ett av verdens folkerikeste land!

Gratulere med dagen!

Read Full Post »