Lars Egelands blogg

NATOs største bekymring er at bevilgningene til militæret synker i en rekke av medlemslandene. Det skyldes selvfølgelig den økonomiske krisa. NATOs anbefaling er at 2 % av nasjonalproduktet skal brukes til militæret. Om ikke klimakrisa er en vekker for militær-politikerne, så burde kanskje finanskrisa være et utgangspunkt for å tenke at verden faktisk trenger at mindre blir brukt på våpen og mer blir brukt på det som truer freden, slik som manglende sosialt sikkerhetsnett, ulik fordeling.  Men dette var ikke noe tema da NATOs parlamentarikerforsamling møttes i pinsehelga i Tallin, Estland.

Norge har syv medlemmer i forsamlingen. Delegasjonen ledes av Erna Solberg, med Marit Nybakk som nestleder. Sverre Myrli (AP) og jeg sitter i komiteen ”Defence and security”. På dette møtet var det også en rekke land tilstede som ikke er medlemmer, slik som Russland, Moldova, Aserbadsjan – og Finland og Sverige.

NATOs parlamentarikerforsamling ligger trolig et stykke til høyre sjøl for det politiske balansepunktet i medlemsstatene. Representantene for høyrepartiene tilhører trolig partienes høyreside. Det er få sosialdemokrater – det sier også noe om hvor tyngdepunktet ligger i de nye medlemsstatene. Jeg fant fram til Birgitta Jonsdottir (http://this.is/birgitta/) og Arjan Vliegenhart (http://nl.wikipedia.org/wiki/Arjan_Vliegenthart). Birgitta sitter i det islandske Alltinget for sammenslutningen som kaller seg The Movement på engelsk. Arjan sitter i det nederlandske senatet for sosialistpartiet. Vi hadde interessante politiske diskusjoner sammen, og ble enige om at vi bør starte en offisiell fraksjon som vi mellom oss kalte ”De alternative”. Birgitta kaller seg ikke sosialist, men anarkist. Men vi er alle tre like opptatt av nedrustning, kamp mot maktmisbruk og ikke minst kamp mot rakettskjoldet.

Estland har sterk økonomisk vekst. Deres historie om ny nasjonal selvstendighet, gjør at de oppfyller alle NATOs krav om bruk av penger til militæret. Om de er et lite land så deltar de også aktivt i Afghanistan og har ingen planer om å trekke seg ut før andre lands tilbaketrekking gjør det naturlig.

NATOs svar på økonomisk press på forsvarsbudsjettene er såkalt ”Smart defence” – et uttrykk mange av delegatene reagerte på fordi det antyda at militæret tidligere ikke har vært så smart. I stor grad handler det om ytterligere teknologisk utvikling, men først og fremst om samarbeid mellom enkeltland. Det er utfordrende fordi det reduserer det nasjonale sjølstyret, og ikke minst kan redusere våpenindustrien i noen land.

NATO-toppmøtet i Chicago åpne for videre arbeid med å etablere et rakettskjold. Russland har reagert negativt og vil ha en skriftlig avtale om at skjoldet ikke er retta mot dem. Det får de ikke. Men NATO vil gjerne at de også utvikler et rakettskjold, men de vil ikke ha felles kommando. Stort sett ble det ikke pekt på hvem rakettskjoldet skulle rettes mot, mens NATOs assisterende generalsekretær sa at det skulle hindre angrep fra stater i Midt-Østen. Der vet vi jo bare om Israel som helt sikkert har atomraketter.

Den sterke motstanden mot rakettskjoldet bl.a. initiert fra Norge, er blitt svakere. Dette skyldes nok at når Afghanistan-engasjementet går mot slutten, krever rustningsindustrien nye prosjekter. Den viktigste kritikken mot rakettskjoldet er at det betyr opprusting, framfor nedrustning. Her er det viktig at Norge blir en tydelig stemme. Vi skal følge opp saken på neste møte i Parlamentarikerforsamlinga som er i Praha i november.

Bildet: Fra møte i komiteen for Defence and Security, jeg sitter foran flaggene.