Innlegget nedenfor hadde jeg i dagens Klassekampen:
SV snur om NATO proklamerer Klassekampen over hele første side lørdag 15. oktober. Anledningen er et intervju med SVs nestleder og programkomite-leder Torgeir Knag Fylkesnes. Han kan fortelle at flertallet i programkomiteen foreslår å stryke punktet om å melde Norge ut av alliansen.
Mindretallet på 4 står bak en dissens som er nesten likelydende med flertallets forslag om å «arbeide for et nordisk forsvarsallianse innenfor og utenfor NATO, og at Norge bør bruke sin innflytelse til å gjøre NATO til en ren forsvarsallianse hvor utgangspunktet er hvert enkelt lands eller regions evne til å hevde egen suverenitet, hvor det ikke etableres militære baser i andre land, og hvor atomvåpen ikke er en del av strategien. « Den eneste forskjellen er at mindretallets forslag innledes med at «Vårt mål er en nordisk forsvarsallianse i stedenfor NATO-medlemskap. Så lenge et slikt alternativ ikke eksisterer» er det full enighet mellom de to fraksjonene om hva man skal gjøre.
Det betyr etter min mening at det er en ubetydelig forskjell mellom de to forslagene. Den egentlige realitetsorienteringa i SVs NATO-holdning skjedde da man skrev under Soria Moria-erklæringen som var grunnlaget for åtte års rød-grønt styre fra 2005. Her heter det:
- Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO, EØS-avtalen og at Norge ikke er medlem av EU.
SV har også programfestet at man er mot kongehuset og for en republikk. Det er en prinsipiell holdning som ikke har oppslutning i befolkningen. Det er ikke aktuelt å innføre republikk i dag. Det er like lite aktuelt som å melde Norge ut av NATO i dag.
Begge «fløyer» konstaterer at det ikke finnes noe alternativ til NATO i dag som kan gi de sikkerhetsgarantier som de er enige om at vi trenger. Det betyr at det er bred enighet om det viktigste. Da må vi sørge for at uenighet om formuleringer ikke blir en stor sak, like lite som vi trenger en stor diskusjon om kongehuset.
Det blir hevda i avisene at SVs forløper – SF – ble dannet for å melde Norge ut av NATO. Ser vi på annonsen som ble rykket inn i avisene 2. februar 1961 med invitasjon til stiftelse av Sosialistisk Folkeparti (SF), står det ikke noe om NATO. Men det står at det er nødvendig å stifte et nytt parti om AP på sitt landsmøte svekker atomparagrafen. «Da trengs det et nytt parti for å kjempe mot atomvåpen og for en uavhengig norsk fredspolitikk.»
Både de «NATO-vennlige» og motstanderne mener at Norges sikkerhetsgarantiene ikke skal være basert på atomvåpen, og mener at Norge bør slutte seg til traktaten som forbyr atomvåpen. Det er dette som er de store sikkerhetspolitiske spørsmålene i dag. Det er her diskusjonen pågår. Og dette er synspunkter der SV har massivt flertall i befolkningen bak seg.
Man skal ikke undervurdere hva Norge kan gjøre innenfor NATO. Problemet er at etter at Einar Gerhardsen proklamerte Norges basepolitikk i 1957, er det ingen som har talt mot NATO-ledelsen og USA. Det kunne AP regjeringen gjort i sommer da NATO beslutta sitt strategiske konsept som bygger på førstebruk av atomvåpen, i en situasjon hvor Russlands konvensjonelle styrker er svakere enn på veldig mange år. Som tidligere medlem i NATOs parlamentariske råd har jeg opplevd å være eneste representant i forsamlinga som stemte mot NATOs rakettskjold-planer, som det ellers var stor motstand mot i den rød-grønne regjeringa.
Man kan hevde at Norges utsatte posisjon overfor Russland ikke skyldes interessekonflikter mellom Norge og Russland, men det faktum at vi utgjør NATOs grense mot Russland. Altså at vi blir tryggere utenfor NATO. Likevel mener både flertallet og det store mindretallet at Norge ikke kan stå aleine uten dagens sikkerhetsgarantier. Også det er en betydelig enighet.
Uenigheten dreier seg altså kun om man prinsipielt skulle ønske seg at verden var slik organisert at man ikke skulle trenge å være medlem i en stor militærallianse. Her kommer SFs tredje standpunkt, nemlig at en todeling av verden i store militærblokker hindrer landenes selvstyre og demokrati. Det burde være akseptabelt også for flertallet å uttrykke at vi prinsipielt ønsker en verdensordning med gjensidige sikkerhetsgarantier for selvstendige land. Det burde altså hå an å skrive seg fram til enighet i programmet.
Lars Egeland, atomvåpenmotstander og tidligere medlem i NATOs parlamentariske råd.
Lars Egelands blogg 