Lars Egelands blogg

I natt kom jeg hjem fra konferansen COP11, det ellevte møtet i Konvensjonen om biologisk mangfold. Konferansen gikk av av stabelen i Hyderabad i India. Biologisk mangfold? Det høres kanskje ut som noe som bare interesserer nerdete sommerfuglsamlere. Men det er langt større. Dette er FNs toppmøte om vern av naturen som gir oss liv. Naturen som gir oss mat og vann, som regulerer klima og sykdommer, naturen som gir oss livsinnhold og rekreasjon.  Naturen tar vare på oss, om vi beskytter den – er slagordet til konferansen.

Mens norske journalister valfarter til klimatoppmøtene, fantes det ingen  i Hyderabad. Jeg var der sammen med fire andre stortingsrepresentanter, miljøminister Solhjell og statssekretær Henriette Westhrin. I tillegg er det embetsfolk fra Miljøverndepartementet, Direktoratet for Naturforvaltning, Norad, Fiskeridirektoratet og Friftjof Nansens  Institutt. Til sammen utgjorde den norske delegasjonen  27 personer.  Men samlet var det hele 10.000 delegater fra bortimot 200 land. Det er den største konferansen noen gang i India.

Stortingsrepresentantene på konferansen: Fra venstre Henning Skumsvoll (FrP), Torstein Rudihagen (AP), Siri Meling (H), Lars Egeland (SV) og Oskar Grimstad (FrP)

Starten på arbeidet med en konvensjon for biologisk mangfold skjedde på den store miljøkonferansen i Rio i 1992. 193 land har tilsluttet seg konvensjonen. USA er det eneste større landet som ikke er medlem, men de er likevel her på konferansen og spiller en aktiv rolle. I forhandlingene nå står de aktivt hviskende bak Canada som er det landet som hardest kjemper mot nye internasjonale forpliktelser. Det forrige konvensjonsmøtet var i Nagoya i Japan i 2010. Der ble det utarbeidet en protokoll med 20 mål for biologisk mangfold, samt en protokoll for tilgang til genetisk materiale og rettferdig deling av inntektene som kommer fra utnytting av genmateriale. 92 land har skrevet under disse protokollene, men foreløpig er protokollen bare ratifisert av 7 land. Ratifisering betyr at den tas inn i nasjonal lovgiving og blir forpliktende. Norge har forpliktet seg til å ratifisere avtalene i løpet av det kommende halvåret.

Internasjonalt står man altså samlet om målene. På konferansen nå sto striden om hvordan de skal gjennomføres. Det dreier seg om penger. Lørdag morgen ble det endelig – på overtid – enighet om en avtale om at overføringene fra i-land til u-land skal dobles innen 2015..

Norge har en sterk posisjon når det gjelder biologisk mangfold. Det skyldes ikke minst regnskogsatsinga vår hvor vi hvert år stiller til disposisjon mange hundre millioner kroner der det kan påvises at man har bevart regnskog og på den måten stoppet klimautslipp. Det var derfor ikke tilfeldig at den eneste taleren som fikk applaus for innlegget sitt på konferansen, var Bård Vegar Solhjell. Regnskogsatsinga blir ofte betrakta som bare et klimatiltak ved at skog binder CO2. Men det er i høyeste grad et tiltak for biologisk mangfold ved at vi hindrer utryddelse av arter ved å bevare skogen. Det er også et utviklingstiltak ved at det gir lokalbefolkningen en tryggere økonomisk framtid ved at skogen bevares, enn gjennom at store internasjonale selskaper utrydder skogen og  eksporterer trevirket en gang for alle.

Den klassiske måten å verne naturmangfold på, er gjennom å verne landområder gjennom fredning eller nasjonalparker. Det skjer ofte ovenfra og ned, og kan føre til at lokalbefolkningen mister inntekter og levebrød. Det er en kjent konflikt også i Norge. Derfor gjennomfører vi nå lokal forvaltning av nasjonalparkene. Man er opptatt av å finne måter som sikrer naturen nettopp gjennom å la naturbefolkningen drive sin tradisjonelle utnytting av naturressursene. Det er ofte bedre vern enn fredning.

Det er ikke slik at 10.000 delegater sitter sammen og forhandler. Forhandlingene skjer i ulike ekspertgrupper, og blant landenes delegasjonsledere. 4 statsoverhoder og 87 miljøministre er blant dem. Ved siden av forhandlingene og plenumsmøtene er det en rekke side-arrangementer arrangert av et utall organisasjoner. For mange innbyggere i Hyderabad er det en folkefest. Skole-elever strømmer til standsene som presenterer alle sider ved dyre og planteliv – hovedsakelig i India, men også mange andre steder. Øysamfunn som er truet av havstigninga promoterer seg sammen med mange andre.

40% av all næring i verden har sin bakgrunn i biomangfoldet, enten i form av landbruk, fiske eller industri som for eksempel benytter genmateriale fra naturen. I verden i dag er det dokumentert nesten 2 millioner plante- og dyrearter, men vi regner med at det finnes bbortimot 15 millioner. Hver dag er det imidlertid arter som forsvinner. Det kan være arter som har genmateriale som kunne være avgjørende for oss i framtida. Derfor er det et internasjonalt mål å stoppe utryddinga av arter innen 2020. I Norge har vi innført en streng naturmangfoldslov. Vi har en rødliste over truede arter. Mange byggeprosjekter har blitt stoppet fordi det finnes rødlistearter på området. Det kan oppleves strengt og byråkratisk, men er også nødvendig om vi skal ha en livskraftig natur også i framtida.

I tillegg til konferansen fikk vi også tid til en såkalt «field trip» der vi så på et forsøksfelt der ris ble dyrket med biologisk gjødsel laget av matavfall. Vi møtte bonden som kunne fortelle at avlingen gikk litt ned i forhold til å bruke kunstgjødsel, men han sparte jo pengene til slik gjødsel samtidig som han var med å løse et lokalt avfallsproblem. Hypotesen er at på et par-tre års sikt vil avlingene øke.

På risfeltet

Vi møtte også en kvinnekomite som består av en rekke små grupper med fra 10-15 medlemmer. Det er kvinner fra fattige familier som har fått tilbud om arbeid mot at de sjøl sparer noen få rupis i uka. Pengene brukes til mikrolån får å kjøpe såkorn, eller andre formål. En gråtende kvinne kunne fortelle at mikrolån gjorde at hun kunne få gitt medisinsk behandling til mannen hennes som hadde fått hjerneslag. Nå er det 10 millioner kvinner med i slike selvhjelpsgrupper i delstaten der Hyderabad er hovedstad. Pengene settes i banken, og kvinnene er blitt en viktig kundegruppe for bankene.

Det var sterkt å høre hvordan kvinnene på denne måten fikk familiene sine ut av fattigdommen.

På besøk hos mikrofinansgruppa utenfor Hyderabad