Lars Egelands blogg

Jeg deltok i demonstrasjonen i Oslo i går. Den var arrangert av Nei til EU i samarbeid med en rekke fredsorganisasjoner. men jeg deltok også i seremonien da prisen ble delt ut i Oslo rådhus i dag. Det var en selsom forestilling. Både Jagland og nobelprisvinnerne ble avbrutt av applaus under nobelprisutdelingen i Oslo Rådhus i dag. Jeg våger den påstanden at skal godt gjøres å finne noen annen ansamling av mennesker i Norge med en så stor ja-til-eu-faktor som når stortingsrepresentanter, næringslivsrepresentanter og elite fra organisasjonsliv samles til å bivåne utdelingen av fredsprisen. Dette ble den norske elitens dyrking av Europas elite. Nettopp fordi de vet at denne fredsprisutdelingen har så liten støtte, var det ekstra viktig å applaudere

Mens hundretusener av mennesker i Europa demonstrerer mot EU-ledelsen, mens millioner kastes ut i nød i Europa, Spania og Portugal – så velger Nobelkomiteen og tilhengerne av denne fredsprisutdelinga, å stå på EU-elitens side. Toppledelsen i EU har valgt en politikk som setter hensynet til finanskapitalen foran innbyggerne i de landene som er rammet av finanskrisa. Jeg vil velge den andre siden der vi finner Euro-LO i kamp mot rasering av faglige rettigheter. Jeg vil velge siden til grekerne som i 2013 vil ha fått et nasjonalprodukt redusert med 30%. EU er ikke bare et overnasjonalt samarbeidsorgan, men det er først og fremst et markedsliberalistisk prosjket for å styrke kapitalen.

Under fredsprisutdelinga tok de vel hardt i, når de skulle tegne bildet av EU som fredsprosjekt. Var det EU som falt på kne på minnesmerket for opprøret i Warsjava-gettoen, eller var det Willy Brandt? Var det EU som rev muren? Eller var det innbyggere som ønsket en sosialisme med menneskelig ansikt som aksjonerte i Leipzig, Dresden og Berlin? Var det EU som organiserte de første frie fagorganisasjonene på Lenin-verftet i Gdansk? Var det EU som dannet et menneskelig vern rundt parlamentet i Vilnius i januar 1991? Etter min mening falt muren som følge av et folkelig opprør nedenfra – mens blokktenkinga alltid har bidratt til å sementere eksisterende maktforhold og hindre endring og rettferdighet.

Både Jagland og kommisjonspresident Barroso framholdt kompromisset som EUs bærende ide. At statsledere kan komme sammen og bli enige om et kompromiss. Kompromisset innebærer stabilitet, men handler om elitens evne til å sikre styringsstabilitet for seg sjøl. Det er elitens menn i spissen for Europa som framholder sin egen evne til å kjøpslå seg fram enighet – en enighet som ofte er diktert av hva den sterkeste makten mener.

Ikke et ord ble sagt om atomvåpnene i Europa. Ikke et ord ble sagt om den nye EU-hæren. Kjære venner, sa Jagland, og så på statslederne fra EU-landene. Dette var en fredsprisutdeling fra en venn til en annen venn. Det var en elitepris. Det var mange andre som ville vært verdige vinnere.