Opprøret i Syria går inn i sitt tredje år. Dette er ingen borgerkrig, men en krig mot langs borgere, sier Salam Kawakibi fra organisasjonen Initiative for a new Syria. Kawakibi var en av innlederne på et møte i Marrakesh i regi av NATOs parlamentarikerforsamling i samarbeid med Marokkos nasjonalforsamling. I tre dager har vi diskutert ulikenkonflikter i MENA-regionen (Midlle East and North Africa)
Kawakibi fortalte at opprøret i Syria startet med skoleelever som skrev slagord på vegger på skolene. De ble arrestert og torturert. Det første halvåret var det bare snakk om fredelige protester for mer demokrati, som ble møtt av stadig søkere vold fra Assad-regimet. Nå har 100 000 mistet livet og millioner interne og eksterne flyktninger.
Opprøret i Syria startet på 1980-tallet, da som et politisk, ikke-religiøst opprør. Utenverdenen var helt stille når regimet med sterk støtte fra USA slo ned opprøret. Assad har i stor grad lyktes i å gi inntrykk av at hans regime er sekulært, mens opprørerne er jihadister, sa Kawakibi som mente at dette var feil: Det blir ikke overskrifter i vestlige medier uten jihadister, det blir ikke oppslag om alle protestene som er fredelige, sa han.
Dr Christopher Phillips fra University of London advarte sterkt mot å væpne opprørerne. Det betyr å helle bensin på bålet, da må Iran trappe opp sin militære hjelp til Assad, og Hisbollah i Libanon vil sende flere soldater. Assad kommer ikke til å gi opp, sa Phillips som var ganske pessimistisk: Det vil bli gatekamper i Damaskus på samme måte som i Stalingrad, sa han. Iran og Hisbollah støtter Assad fordi de tenker at anarki i Syria er bedre enn at opposisjonen vinner. Russland har til nå trodd at Assad ville bety stabilitet i regionen. Borgerkrigen vil fortsette sjøl om opposisjonen vinner, mente Phillips.
Det var en klar holdning blant alle som uttalte seg at det ikke er mulig å finne en militær løsning i Syria. Erfaringene fra Libya gjør at det også er vanskelig å håndheve et flyforbud uten full krig. Det betyr at vi står ganske handlingslammet tilbake: Vi må jobbe for å begrense forsyningene av våpen til landet, og styrke det humanitære arbeidet for flyktningene. Det internasjonale samfunnet dekker bare 15 % av utgiftene til humanitært arbeid. Belastningene på Jordan er så store at det truer landets stabilitet, sa representanten fra Jordan. Det samme gjelder Libanon. Det haster derfor med å få økonomiske bidrag fra det internasjonale samfunnet!
I slutten av januar arrangerte FN en giverlandskonferanse i Kuwait der de ba om 1, 5 milliarder dollar for å hjelpe flyktninger fra Syria. Norge forpliktet seg til 210 millioner. Det betyr at vi samlet har gitt 425 millioner siden konflikten startet. 60 millioner skal øremerkes hjelp til Libanon.
Fra flere arabiske land ble det framholdt at krigen i Syria var en konsekvens av angrepet på Libya. Fra Marokko ble det framholdt at en løsning på Palestina-konflikten også ville bidratt til en stabilitet som ville gjort det lettere å handle i Syria.
Lars Egelands blogg 
Ja nå haster det, åpne din lommebok og hjelp! Folk er veldig opptatt av å hele tiden hjelpe. Det føles godt å gi, ikke sant? Man føler seg så korrekt og snill også får man mange likes på facebook…
Jeg hjelper aldri en `flyktning`. Jeg kan hjelpe til å dytte han ut på havet igjen, men der stopper min vilje til å hjelpe. Av og til spør folk meg hvorfor jeg nekter å hjelpe, er jeg rasist eller? Jeg svarer at jeg er realist og jeg allergisk mot idioter så de bør gå vekk, mens de fortsatt klarer å gå.
Dette er grunnen til at jeg ikke hjelper `flyktinger`;
– 1 år gammel barn halshugget av afrikansk `flyktning` på en t-banestasjon i Tyskland.
– 12 år gammel jente brutalt voldtatt og brent levende av `flyktninger`.
– 8 mnd. gammel hund voldtatt til døde i en `flyktning`leir.
– 87 år gammel kvinne voldtatt og drept i sitt eget hjem av `flyktning`.
Vil du har flere eksempler? Jeg har mange tusen av dem. Dere vil at jeg skal hjelpe denne dritten og gi bort mine penger til dem? Dra til helvete, de kan hjelpe seg selv. Idioter, det er det dere er.