Lars Egelands blogg

Barn som vokser opp i fattige familier, blir ofte ekskludert sosialt. Bilde: Redd Barna

«Barn som lever i husholdninger med inntekt under fattigdomsgrensen er et økende problem i Norge» skriver Karoline Aarvold, kommunestyrerepresentant for H i Tjøme i TB i dag. Norge har gode forutsetninger for å løse fattigdomsproblemet, skriver hun videre. Jeg kunne ikke være mer enig! Med politisk vilje kan forskjellene reduseres. Dessverre har H-FrP-regjeringa gått motsatt vei.

De aller rikeste har fått enorme skatteletter, mens vanlige folk har blitt sittende igjen med ingenting, eller til og med reduserte inntekter. Mange uføre forsørgere har tapt flere tusen kroner på at barnetillegget ble fjernet. Arbeidsløse er blitt fratatt feriepengene sine.

Hvis man ønsker å redusere antallet fattige familier med barn, så er det et tiltak som virker: Heving av barnetrygden! Barnetrygda har ikke blitt indeksregulert på 20 år. Det er en sosial treffsikker ordning selv om den er universell. Det betyr at alle barn får barnetrygd. En viktig del av å bekjempe barnefattigdom er at familiene får inntekter uten å bli sosialklienter. Det er den trygdeordninga som er billigst å administrere fordi den gis til alle. Derfor bør vi starte med å gjeninnføre søskentillegget, altså at satsene pr barn øker fra tredje barn. Dette vil hjelpe familier som nå er overrepresentert blant de fattige. Deretter bør satsene for barnetrygd indeksreguleres for alle.

Dette mener SV. Hva vil Høyre? Jo i deres forslag til nytt program foreslår man å fjerne barnetrygda som universell ytelse. Altså et viktig tiltak for å øke barnefattigdommen.

I sitt innlegg argumenterer Aarvold for at kommunene må bruke mer penger på fattige barn. Det er jeg også enig i. Det krever en politisk vilje til omfordeling. For å kunne omfordele må du ha økonomiske midler. I Tønsberg bystyre har SV flere år på rad foreslått innføring av eiendomsskatt for de med de største eiendommene. Pengene bruker vi på å redusere kommunale avgifter, SFO- og barnehagebetaling. Dermed ville de med middels og lave inntekter tjene på eiendomsskatten.

Økte forskjeller strider mot vår rettferdighetssans. Fattigdom blant barn er det mest opprørende. De kan jo ikke noe for det selv. Fattige barn har færre livsmuligheter og opplever å bli ekskludert. De har færre sjanser til å kunne utnytte sine muligheter enn andre barn. Stor barnefattigdom er dermed også en trussel mot fremtidas velferdssamfunn fordi de ikke får realisert sine talenter. Dermed risikerer vi at fattigdommen går i arv. Derfor må kamp mot fattigdom og økte forskjeller være en politisk hovedsak. Hvis Aarvold er enig med meg, har hun valgt feil parti.