Lars Egelands blogg

Samtidig som Norge blir stadig rikere får vi også stadig flere fattige barn. Nye tall viser at 11,1 % av barn i Vestfold vokser opp i fattige familier. Det er større andel enn i resten av landet. Til sammen 5054 barn. 5054 enkeltskjebner i lille Vestfold.

Regjeringa gjør ingen ting. I løpet av Erna Solbergs regjeringstid har det blitt stadig flere barn som vokser opp i fattige familier. Dette er barn som ikke får være med på fritidsaktiviteter og som gruer seg til å komme tilbake på skolen etter ferien fordi de ikke har en spennende reise å fortelle om. Barn som lyver om at de ikke kan komme i bestekameraten sin bursdag, fordi de vet foreldrene ikke har råd til gave.

Andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt fortsetter å øke og var på 10 prosent i 2015, mot 9,4 prosent året før. Spesielt er barn med innvandrerbakgrunn utsatt for fattigdom. Antallet fattige barn med innvandrerbakgrunn har økt med nesten 20 000 på ti år. Men fattigdom i barnefamilier skyldes også i stor grad at familien har en enslig forsørger med for liten inntekt. Ofte er det familier som er avhengig av uføretrygd som er blitt for liten etter at regjeringa fjerna barnefradraget.

Om statistikken hadde nådd 10 prosent på andre områder i samfunnet som arbeidsledighet eller kriminalitet, så hadde det vært utenkelig for politikerne å ikke gjøre noe med problemet. Vi kan ikke ha et samfunn der det er greit at 10 prosent av barna våre lever i fattigdom bare fordi de ikke har en sterk nok stemme inn i regjeringskontorene.

Heller enn å sørge for at flere barn opplever å ha en god barndom, prioriterer regjeringen skattelette for de som har mest og økte taxfreekvoter til de voksne.

Vi må sette i gang tiltak som fungerer både på kort og lang sikt. Vi har bare én barndom. Derfor må vi ta umiddelbare grep for å la folk komme seg ut av fattigdom, samtidig som vi tenker langsiktig for å redusere forskjellene.

Det mest treffsikre tiltaket på kort sikt er å øke barnetrygden. Barnetrygd er en ordning som går til alle, uavhengig av inntekt. En såkalt universell ordning er, i motsetning til behovsprøving, ikke stigmatiserende for dem som trenger det aller mest. Dagens ordning krever ikke et stort byråkrati, slik behovsprøving gjør.

Barnefamilier har høyere utgifter enn andre, noe som er begrunnelsen for barnetrygden. Dette er ikke veldedighet, men en viktig del av vårt felles velferdssystem. Det er en grunn til at alle barn går gratis på skolen, og at vi alle betaler like mye i egenandel hos legen. Poenget er at alle skal ha rett til samme velferd, men at de som tjener mest også betaler mest i skatt. Denne regjeringen har derimot kuttet i skattene til de har mest, mens vanlige folk må ta regninga.

Statistisk Sentralbyrå, Fordelingsutvalget og til og med Kåre Willoch har påpekt hvor viktig barnetrygden er for å redusere økonomiske forskjeller og redusere antall fattige barn. Derfor foreslår SV økt barnetrygd for alle.

Read Full Post »

Barn som vokser opp i fattige familier, blir ofte ekskludert sosialt.

5100 barn i Vestfold bor nå i en fattig familie , definert som en familie med vedvarende lavinntekt over tre år. Sammenlignet med forrige treårsperiode (2012-2014) har det blitt 100 flere i Vestfold og 6 000 flere barn i landet og nærmer seg 100.000 eller 10% av barna i landet. Vestfold er verre med 11,1 % barn i fattige familier.

Tallene ble publisert av Statistisk Sentralbyrå 28. februar. En stor del av de fattige barna bor i familier med innvandrere som sliter med å komme i jobb, eller er i jobber der lønningene er så lave at familien blir fattig. Dette dreier seg ikke bare om flyktninger, men også om ordinære arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Det nye er imidlertid at også antallet fattige barn øker blant andre familier, særlig i familier med enslige forsørgere.

Etter SVs mening er dette uakseptabelt. For å redusere barnefattigdommen må vi øke barnetrygda og øke innsatsen for integrering, blant annet med økt språkopplæring og gjøre det enklere å få godkjent utdanning fra utlandet.

Hvis vi ser på utviklingen i en lengre periode, har det skjedd en betydelig økning i andelen barn i lavinntektshusholdninger etter 2000. Bare mellom 2001 og 2004 ble denne andelen mer enn fordoblet, fra 3,3 prosent til 7,2 prosent, mens i årene etter lå lavinntektsandelen mer stabilt fra 7 til om lag 7,5 prosent. I de siste årene har det igjen skjedd en klar økning i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, fra 7,6 prosent i 2011 til 10 prosent i 2015.

Det tekniske beregningsutvalget som brukes i forbindelse med lønnsforhandlinger, peker på barnetrygden som et viktig tiltak for mer rettferdig fordeling. Barnetrygden faller ikke bort når man kommer i jobb, sånn at det alltid lønner seg å jobbe. Barnetrygda gjør altså ikke at man blir sittende fast i en såkalt «fattigdomsfelle». Barnetrygda har vært uendret i 20 år, det betyr at for hvert år har den fått mindre betydning og bidratt til flere fattige barn.

Derimot er kontantstøtten og de ulike behovsprøvde ordningene som regjeringen har lansert de siste årene en hindring for fattigdomsbekjempelse, fordi det gjør at det for mange ikke lønner seg å jobbe.

Innvendingen om at også rike får barnetrygd, kan møtes ved å gjøre om noen av regjeringens store skatteletter til de nettopp de rikeste.

Det er helt avgjørende at vi anser alle barn i Norge som «våre barn». Vi har et felles ansvar som samfunn for at alle barn kan delta på lik linje. Det er en god investering i framtida å sørge for mest mulig inkludering.

Hele artikkelen kan leses her: http://ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/ett-av-ti-barn-tilhorer-en-husholdning-med-vedvarende-lavinntekt

Read Full Post »