Lars Egelands blogg

Stoltenbergs bok er ikke egentlig en selvbiografi. Han starter riktignok ganske selvbiografisk med å fortelle om barndom, ungdom og AUF-tid som raskt brakte han inn i varmen i Aps ledelse. Deretter beskriver han noen viktige politiske saker som han har vært opptatt av i sin statsministerperiode. Det blir en beretning om Jens Stoltenberg ganske aleine. Alle andre personer blir statister rundt Stoltenberg som statsminister.

Han viktigste politiske prosjekter er at han klarte å snu AUF til å være for NATO. Han var også hele tida for EU, men der fikk han ikke ungdomsorganisasjonen med seg. Han er han stolt av noen viktige prosjekter fra hans første statsministerperiode: Å delprivatisere Telenor og Statoil. Han skjønner ikke hvor oppfatningen kommer fra at det var en høyreorientert AP-regjering. Hans viktigste argumenter for privatiseringa var å dele risiko med private, men at det samtidig betød at man mistet muligheten til å styre Statoil på en annen måte enn som redskap for mest mulig profitt, det nevner han ikke. Å ta sjukehusene fra fylkene og selskaps-organisere dem er også en stor seier i Stoltenbergs politiske liv.

Suksessene har alltid mange fedre. Derfor skal man vel ikke la seg overraske over at Jens betrakter like rettigheter for homofile til å gifte seg, som en stor Jens-seier. Og full barnehagedekning. For det er jo rett at dette var prosjekter som ikke kunne gjennomføres uten støtte også fra AP. Men det tok tid, og han er lite romslig overfor SVs pådriverrolle. Når det gjelder klimapolitikk er Jens skuffa over at det ikke er bygd mange gasskraftverk i Norge. Det var SV som sa nei til gasskraft uten CO2-rensing, deretter ble vi tvunget til å si ja til oppstart på Kårstø med løfte om CO2-rensing. Hele den historien om «månelandinga» ble ingen suksess, mens Jens er fornøyd med teknologisenteret. Han skriver at det var teknologiutvikling som var viktig for han, ikke sjølve rensinga.

Boka er interessant lesning. Det gir et innblikk i hvordan Aps sentrale politiker de siste ti-åra tenker. Han er en broiler i et lite miljø av folk som lever av politikk. Det er de samme navnene som gjentar seg gjennom flere ti-år, i ulike funksjoner, men i politisk ledelse. Han synes at SV er rimelig håpløse, av flere grunner: Forhandlerne må «forankre» bakover og tør ikke ta avgjørelser. De er amatører når det gjelder det som er politisk mulig, samtidig som Jens forteller om hvordan han kjempet i mot omfattende regjeringsavtaler mellom partiene – som jo nettopp var det eneste som Sp og SV kunne slå i bordet med i løpet av stortingsperiodene. Han skriver at han ikke er religiøs. Han dypeste overbevisning er keynesianisme – troen på sosialøkonomien og Keynes sine teorier. Det tror jeg.

Stoltenberg ble kritisert for at han forhandlet fram en spesiell god forfatteravtale for boka, og ikke brukte de kollektive avtalene. Etter å ha lest boka tenker jeg at det ikke var en glipp.

Han forteller at både lederne i SV og Sp av og til hadde med seg andre fra partiet til politiske møter med Stoltenberg. Det var for å vise fram for andre hvor fæl  han egentlig var, skriver han. Det kan jeg også tro.