Lars Egelands blogg

Skal dere vinne tilbake  Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizjzja må dere regne med at vi bruker atomvåpen, sier Russland. Russland har erklært at de fire regionene er innlemmet i Russland, og minner oss på landets atomvåpendoktrine som sier at atomvåpen kan brukes om landets sikkerhet er truet.

Mange blir selvfølgelig redde for at Russland skal bruke atomvåpen, når krigen går dårlig med  konvensjonelle våpen. Det er lett å føle seg  maktesløs. Men nettopp i krisen finnes det mulighet for endring, ved at verden kan erkjenne at atomvåpnene bare gjør oss mer utrygge.

Hvorfor har vi atomvåpen?

Enkelte mener at atomvåpen er et nødvendig onde, fordi det skaper en terrorbalanse som hindrer krig. Samtidig er det viktig å avmystifisere våpnene. USA har ikke behov for atomvåpen for å forsvare eget territorium mot konvensjonelt angrep, men for å avskrekke fra å gå til angrep på allierte som f eks Norge. Men trusselen om at USA vil starte en global atomkrig som involverer at USA selv risikerer å bli angrepet, om Russland skulle invadere Svalbard eller Finnmark, er lite troverdig.

Atomvåpen er ikke brukbare våpen

Bort sett fra at atomvåpen er dypt uetiske våpen fordi de rammer uskyldige sivile, så er teorien bak avskrekkinga at et angrep på en atommakt ville føre til gjengjeldelse som ville ødelegge angriperen. Dermed ville ingen ha interesse av å starte en krig. Men for at avskrekkinga skal ha troverdighet, må man faktisk vise vilje til å ta våpnene i bruk. Det er ingen logiske argumenter for hensiktsmessigheten av å ta i bruk atomvåpen. Også teorien om massiv gjengjeldelse er problematisk: Om USA blir ødelagt, har USA da egentlig noen interesse av at også Russland blir ødelagt?

De seinere åra har atommaktene utviklet mindre, såkalte taktiske atomvåpen. Ideen er at bruk av slike våpen kan tenkes uten at vi får en verdensomspennende ødeleggelse. Slike våpen kan man tenke seg kunne tas i bruk i Ukraina – eller mot Norge. Det innebærer en stor fare for eskalering ved at et land ikke vil tape en krig der mindre atomvåpen blir brukt, når man samtidig sitter med et lager av større atomvåpen siktet inn på fiendens byer.

Atomavskrekkinga virket ikke

Det var slike langvarige kriger som Ukraina-krigen nå ser ut til å utvikle seg til, som atomavskrekkinga skulle hindre: Faren for at en konvensjonell langvarig krig eskalerer til atomkrig, skulle hindre at slike kriger i det hele tatt brøt ut. Krigen i Ukraina innebærer altså et sammenbrudd for troen på atomavskrekking. Nå kan man si at atomvåpnenes eneste formål er å hindre at atomvåpen blir tatt i bruk.

Dystert for nedrustningsarbeid

Antallet atomstridshoder har gått kraftig ned siden 1986, men har vokst igjen de to siste åra. Alle 9 atommakter er i gang med modernisering eller opprustingsprogrammer. Det har ikke vært nedrustningsforhandlinger om bilaterale avtaler – avtaler mellom enkeltland – siden 2010. Når det gjelder nedrustningsavtaler i FN-regi har det ikke skjedd noe på 25 år. Deltakerlandene i ikke-spredningsavtalen avsluttet nettopp et møte i New York uten å komme til enighet om noe. Det eneste nye som har skjedd er den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen som er blitt gjeldende folkerett. Men foreløpig har ingen atommakter sluttet seg til. Men avtalen har potensiale til å bli et nyttig verktøy i framtida.

Er det bare tomme trusler?

Det er gode argumenter for at en rasjonell fiende ikke vil ta i bruk atomvåpen fordi de har så stort potensiale til å eskalere en utslettende verdenskrig. Den største trusselen nå er at vi ikke kan basere oss på at fienden er rasjonell, og at en krig har en egen dynamikk som gjør at atomvåpen kan tas i bruk i en krisesituasjon. Stadig kortere varslingstid fra atomvåpen blir avfyrt til de treffer, skaper økt nervøsitet. Den største faren er altså at atomvåpen blir tatt i bruk ved feilvurderinger i en situasjon med økt spenning.

Er det håp?

Atomvåpen klarte ikke å forhindre Ukraina-krigen. Men atomvåpnenes eksistens kan føre til at krigen utvikler seg til en ødeleggende verdenskrig. Ukraina krigen kan ses på som en kulminering av mange års negativ utvikling når det gjelder sikkerhetspolitisk samarbeid og nedrustning. Akkurat nå ser det ganske mørkt ut. Krisen kan innebære at mange ser at atomvåpnenes eksistens bare bidrar til å gjøre verden utryggere. Erfaringene fra 1980-årene viser at endringer i positiv retning kan komme svært fort og overraskende. Derfor er det så viktig at vi opprettholder institusjoner, regelverk og dialog om nedrustning. Det omfatter også sivilsamfunnsorganisasjoner som Nei til atomvåpen og anti-atomvåpenorganisasjoner i mange land, organisasjoner som var nødvendige bidragsytere for de store nedrustningsavtalene som avløste den kalde krigen på 1980-tallet. Det er derfor viktig å ikke gi opp håpet, men se at i dagens krise finnes det en stor mulighet for endringer som gjør verden tryggere. Norge har en viktig oppgave i å snakke med vår atom-allierte USA om at atomvåpen ikke gjør oss sikrere.