For en tid tilbake ble jeg invitert til å holde appell for en markering foran Stortinget i regi av Fredsinitiativet 2022. Arrangementet hadde tre paroler: 1. Stopp krigen! Russland ut av Ukraina. 2. Klimasatsing, ikke opprustning. 3. Julefred – våpenhvile og forhandlinger nå. Jeg sa fra atNei til Atomvåpen og meg sjøl, var uenige i den siste parolen – den er kontroversielll fordi en våpenhvile nå kan gi russerne tid til å bygge opp sine styrker. Men – hvis jeg kan si hva jeg vil, så vil jeg gjerne holde en appell, sa jeg, fordi Nei til Atomvåpen skal være til stede der fredsvenner er.
I dagene før arrangementet ble det mye leven, nettopp knytta til parolen om våpenhvile. Ukrainere gikk offentlig ut og tok avstand fra arrangementet, LO-lederen tok avstand fra at Oslo LO støttet arrangementet. Nedenfor følger manuset mitt slik jeg framførte det i dag foran Stortinget. Det var noen ukrainere til stede og protesterte mot våpenhvile, vi ble enige og vel forlikte.
Dere som er kommet her er opptatt av fred og opprørt over krigen i Ukraina. Jeg er glad for at nei til Atomvåpen kan få si noen ord, selv om vi ikke er blant arrangørene fordi vi ikke kan støtte parolen om våpenhvile i Ukraina. Det er ikke en del av vårt politiske grunnlag.
Vi er her for å protestere mot Russlands angrepskrig mot Ukraina, og kreve at de trekker alle sine tropper ut. Vi er her i solidaritet med et folk som slåss for å frigjøre landet fra okkupasjon, i solidaritet med en befolkning som opplever stadig folkerettsstridig terrorbombing som har som formål å gjøre det mest mulig ulevelig for sivilbefolkningen.
Stormaktenes manglende respekt for folkeretten skaper krig – som vi har sett i Libya og i Irak. Manglende respekt for menneskerettigheter og minoritetsbefolkningers rettigheter i særdeleshet, skaper grunnlaget for krigen. Her har mange land svin på skogen, uten at det gjør Russlands angrep på Ukraina mer akseptabel.
I hele etterkrigstida har vi hørt at atomavskrekkinga skulle hindre slike kriger som vi nå ser i Ukraina. I stedet var det tvert om: Det var Russlands selvsikkerhet som atommakt som gjorde at de turte å ta seg til rette i Ukraina. Atomvåpnene har altså ikke evna å skape fred slik tilhengerne av atomavskrekkinga har ment, nå er atomvåpnene der bare for å hindre at atomvåpen blir brukt.
Putin truer med atomvåpen. Det snakkes om bruk av såkalte taktiske atomvåpen som ofte fremstilles som mindre og ikke så farlige. Det finnes ikke små atomvåpen. Men ideen bak de taktiske atomvåpnene er at de skal kunne brukes på slagmarken. Det er en ide hentet fra den kalde krigens dager. I dag er dette meningsløst i en situasjon i Ukraina der det er en lang og tynt bemannet frontlinje, som det ikke er noe militært formål i å bombe med atomvåpen. Skal russerne rykke inn i et atominfisert Ukraina?
Det betyr ikke at vi kan slappe av om atomvåpen. Krigen har et potensiale til å eskalere og komme ut av kontroll, der atomvåpen fort kan bli et siste våpen som tas i bruk, særlig når varslingstida reduseres og tidspresset øker. Vi så faren for eskalering da ukrainske raketter drepte to mennesker i Polen, det vil helt sikkert skje igjen.
Det er russiske atomvåpen folk nå er redde for. Men hva gjør NATO? Nato har fortsatt i sitt strategiske konsept at de forbeholder seg retten til å svare på et konvensjonelt angrep med atomvåpen – det vi kaller førstebruk. Konseptet var til diskusjon på NATOs toppmøte i sommer. Hvis det var noen gang NATO trygt kunne si fra seg retten til førstebruk, var det nå – hvor Russland står med et sterkt svekket konvensjonelt forsvar og NATO er overlegne. Det ville bidratt til noe mer forutsigbarhet og demping av spenningen overfor en fiende som framstår som stadig mer uforutsigbar.
I 1994 ga den sør-afrikanske regjeringen en gave til det internasjonale atomenerergibyrået. Det var en skulptur, av en plog – laget av ikke-radioaktivt materiale fra den siste atomraketten Sør-Afrika hadde. Landet sluttet frivillig med atomvåpen, og var blant de første som ratifiserte FNs atomvåpenforbud. Smi våpna om til plogjern er hentet fra bibelen. Et slagord som fredsbevegelsen i vest, men særlig i Øst-Europa brukte før murens fall.
Atomvåpen og klimaendringer er de to eksistensielle truslene som menneskene står overfor.
I USA brukes det like mye penger på atomopprusting som det vil koste å gjennomføre en ny grønn deal som gjør USA bærekraftig.
Halvparten av ferdige studenter innen teknologi og realfag i USA, går til selskaper som utvikler, bygger eller vedlikeholder atomvåpen. Skal vi få til et grønt skifte trenger vi de beste hodene for å utvikle mer bærekraftige løsninger innen energi, transport og produksjon. Da trenger vi alle talentene som i dag jobber med atomvåpen.
Å smi våpna om til plogjern er fortsatt et godt slagord!
USA, Kina og Russland står for over halvparten av klimautslippene i verden. Sammen med de øvrige fem atommaktene i verden utgjør disse landenes utslipp ¾ av alle klimagasser. Skal vi løse klimaproblemene, trenger vi at atommaktene samarbeider. Det er derfor en nødvendig start på samarbeidet for å redusere klimagassutslipp, at atommaktene slutter å true hverandre med utslettelse, at vi får til et system med gjensidige sikkerhetsgarantier som et alternativ til opprusting.
Det ser ganske mørkt ut akkurat nå. Men midt oppe i en slik krise, finnes det også muligheter. På 1980-tallet foregikk kampen mot nye mellomdistanseraketter i Europa. 3 måneder før Gorbatsjov og Reagan møttes i Reykjavik så det også helt mørkt ut. Så skjedde ting fort. Vi fikk en avtale om nedrustning og fjerning av alle mellomdistanseraketter fra europeisk jord. Det skjedde fordi det var en aktiv fredsbevegelse som var der og krevde handling. Det er også nødvendig nå. Også når det gjelder Ukraina kan ting skje fort. Etter denne krigen må vi bli enige om at vi ikke vil ha et Europa der innbyggerne er gisler under trusselen om bruk av atomvåpen – et atomvåpenfritt Europa. Vi trenger et sikkerhetssystem som bare kan virke når også naboen føler seg sikker – et gjensidig sikkerhetssystem som omfatter også landene som ikke er i NATO – som Russland.
Finland og Sverige blir medlemmer i NATO. Før medlemskapet er på plass, stiller de ingen krav. Medlemskapet kan innebære økt spenning mellom NATO og Russland. Men Nordens befolkning ønsker ikke et Norden med atomvåpen. Derfor må kravet om atomvåpenfri sone i Norden reises nå.
Krigen i Ukraina vil ikke avsluttes militært. De færreste kriger ender med militær seier. Det må skje gjennom forhandlinger på et eller annet tidspunkt, samtidig som det er mange av oss som sliter med at Russland skal få noe igjen for å ha startet angrepskrigen. Derfor støtter ikke jeg eller NtA parolen om våpenhvile. Samtidig dør folk i Ukraina hver dag som følge av krigen. Det er et forferdelig dilemma som Nordal Grieg skriver om i sitt skuespill om Pariserkommunens siste dager, Nederlaget, skrevet i skyggen av den tapte spanske borgerkrigen. Kommunardene står mot muren, uten patroner i våpnene. De venter på å bli skutt. Lucien sier: de som kommer etter oss må ha bedre våpen. De skal seire, seire, seire! Godheten kan bare seire ved vold, sier Delecluze. Mens Gabrielle svarer: Gi meg større krav til mennesket enn at det skal være umenneskelig. Kampen kommer, sier Delecluze, det er en lovmessighet som er sterkere enn oss. Gabrielle svarer: Så får vi gjøre mennesket sterkere enn lovmessigheten. Hva kan ikke ånd gjøre? Den kan få undertrykte til å tro, og undertrykkere til å tvile.
Men: Pariserkommunen falt. Demokratiet i Spania falt som følge av intervensjon fra Tyskland og Italia. Det ble en verdenskrig før fascismen ble knust. Ukraina må ikke tape! Da taper hele Europa! Slava Ukraina!
Lars Egelands blogg 