Lars Egelands blogg

I dag er de fleste store hvalarter totaltfredet som følge av tidligere tiders overbeskatting av hvalstammen i Sørishavet. Det var i stor grad folk fra vårt eget fylke Vestfold som var engasjert i hvalfangsten. Kosmos-ekspedisjonen i 1966/67 ble den siste ekspedisjonen fra Vestfold til Antarktis. Det innebar slutten på den første norske olje-eventyret. Noen få måneder etterpå begynte det andre: Lille julaften 1969 ble det funnet olje i drivverdige forekomster på Ekofisk i Nordsjøen.

Mange Vestfoldinger – meg selv inkludert – er stolte av vår hvalfangst-forhistorie. Men i ettertidas lys må vi erkjenne at det etter hvert utviklet seg til en grisk rovdrift på en begrenset ressurs. Vi må også erkjenne at Vestfoldingene ikke slutta med hvalfangsten før den sluttet av seg sjøl ved at det nesten ikke var hval igjen. Vi sluttet ikke før vi ble tvunget av andre land som innførte et forbud.

Nå går det andre norske olje-eventyret mot slutten. Det er fortsatt olje igjen, men alle eksperter er enige om at klimaet ikke tåler at vi brenner mer fossil energi som slipper ut CO2. Verden har fått merke klimaendringene med hetesommer og tørke. Det er avdampinga fra hetesommeren som vi nå har fått i hodet som styrtregn som skaper vannmengder som vi aldri før har opplevd.

Men på samme måte som Vestfoldingene var seg selv nærmest ved å forsvare hvalfangsten, er Norge nå på topp når det gjelder klimafornektere. En EU-studie fra i fjor sammenlignet holdninger til klima i en rekke europeiske land. Ingen andre land hadde så mange som fornektet at klimaendringene er menneskeskapte, som Norge – hele 24%. Nordmennene er også klart minst bekymra for konsekvensene av klimaendringene for seg selv personlig, for landet og for verden.

Når uværet Hans feier over sør-Norge, er det noen som hevder at det er et medieskapt uvær. – Vi har hatt større flommer før, sier de og viser til Storofsen i 1789 og storflommen i 1860. Men det er feil. Dagens flom er større enn tidligere flommer, men heldigvis har vi lært oss bedre å sikre oss mot flom. Men likevel blir skadene store fordi flommen blir større enn vi likevel hadde forestilt oss.

Det er fristende å stikke hodet i sanda og si at klimaendringene ikke skyldes oss, eller at våre klimautslipp er så minimale i forhold til andre land, at det ikke er noen vits for oss å kutte dem. Men i stedet for å kjempe for en forlengelse av en næring som er dømt til å dø, bør vi se virkeligheten i øynene og kaste kreftene inn for en omstilling.

På det meste var det 11.000 vestfoldinger ansatt i hvalfangsten. Det skapte velstand. Men vi klarte omstillinga uten at vi ble kastet ut i fattigdom. Omstilling betyr ikke å begynne med noe helt nytt: Hvalfangsten var en kunnskapsnæring i den betydning at de utviklet ny teknologi og nye produksjonsmetoder. I Vestfold utviklet det seg en rekke bedrifter som var basert på teknologiutvikling til hvalfangsten: Kaldnes Mek. Verksted i Tønsberg, Framnes i Sandefjord. Jotun ble startet som fargehandel og skipsrekvisitaforretning og leverte produkter til hvalfangstflåten. I dag er det en kunnskapsintensiv bedrift med virksomhet på mange kontinenter. Herdet, raffinert hvalolje ga starten til den norske fettherdingsindustrien med bedrifter som De-No-Fa Lilleborg og Jahres Kjemiske Fabrikker i Sandefjord. Et annet eksempel er Tønsberg Harpunfabrikk som typisk nok var fortsettelsen av en hestesko-fabrikk!

På samme måte må vi bruke kunnskapen fra det andre olje-eventyret til et grønt skifte. Det kommer ikke til å bety at vi må kle oss i sekk og aske, men vi må erkjenne at det er nødvendig at alle – også vi – erkjenner at vi må slutte å slippe ut klimagasser som fører til naturkatastrofer som dem vi nå har fått en forsmak på.