Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘1. mai’ Category

1 mai

Tønsberg SV inviet sin nye fane 1. mai

Det var kampen mot en blå-blå regjering som preget 1. mai-feiringene i Vestfold. Det var en vakker mai-dag med solskinn, men med en kald vind og trærne sto for første gang på flere år uten løv.

Sjøl talte jeg ved LOs arrangementer i Holmestrand, Larvik og Tønsberg – hakk i hel på justisminister Grete Faremo.  Hun oppfordra folk til å stemme på AP, jeg oppfordra dem ikke til å stemme SV – for jeg synes ikke at slikt hører hjemme på fellesarrangementer på 1. mai. Men jeg la fram mine og SVs meninger – som er bedre i tråd med fagbevegelsens prioriteringer enn det de ofte finner hos den store konkurrenten.

Det var god oppslutning der jeg var. I Tønsberg var toget større enn det pleier, og ikke minst var oppmøtet på det nye torget svært bra. Der spilte Lars Martin Myhre – det trakk vel en del folk. Moro var det å se at det var mange unge i toget.

holmestrand 1 mai

Nedenfor følger manuset til min 1. mai-tale:

Kamerater,

Stortingsvalget til høsten avgjør hvilket samfunn Norge skal være. Har du hørt det før, sier du? Når valget nærmer seg kommer politikerne på banen og skremmer med hvordan det vil gå om de andre vinner. Nå har den rød-grønne regjeringa sittet i 8 år, det kan være lurt med et skifte av og til, er det noen som sier. Ja det kan være behov for fornyelse, men det er ingen fornying med en blå blå regjering, det er en tilbakegang til en gammel oppskrift som har vært prøvd før.

Folk i Norge vil ikke ha større forskjeller, de vil ikke ha mindre rettferdighet, de går ikke i tog for å få bestemor på anbud og flere private skoler. En blå-blå regjering der Høyre utgjør venstresida er en regjering som vil skape økte forskjeller, privatisering, skattekutt for de rike og en dårligere velferdsstat.

Vi har en arbeidsløshet som er den laveste i Europa, forskjellene er redusert. Satsing på fellesskolen har gitt bedre resultater for alle elever. Investering i felles velferd har gitt barnehageplass til alle barn, bedre foreldrepermisjonsordning og mer kvalitet i helse og omsorg. Og vi har kjempet for det trygge arbeidslivet med faste ansettelser og seriøse forhold, gjennom tiltakspakker mot sosial dumping, reversering av høyresidens angrep på arbeidsmiljøloven og styrking av fagbevegelsens rettigheter. Den rød-grønne regjeringa ble skapt av fagbevegelsen som krevde en bedre arbeidslivspolitikk.  Det siste året har vi hatt klare konflikter om Vikarbyrådirektivet, faste ansettelser, retten til heltid, lik lønn for likt arbeid. Her har fagbevegelsen allierte i regjeringa, mens fienden står til høyre – fortsatt er det bare fagbevegelsen kan sørge for en rød-grønn regjering.

Sjøl om det finnes mange andre problemer enn klimaproblemer, så er de helt uviktige om vi ikke klarer vi ikke å redusere utslippene av klimagasser som varmer jorda. Vi har løst store miljøproblemer før, hullet i ozonlaget, sur nedbør, forurensning fra industri.

vi kan også løse klimaproblemene, men vi har ikke så lang tid. et tidsvindu for handling vil være åpent i ti år framover, det er ikke lenge. Nasjonalt går utslippene ned, i industrien har vi klart siden 2006 å redusere utslippene med 40 % i forhold til 1990, samtidig som produktiviteten har økt med 50 prosent. Men det er to sektorer hvor utslippene vokser, det er olje og gass, og det er samferdsel.

Det internasjonale energibyrået har gjort klart at om vi skal ha mulighet til å begrense temperaturøkningen til to grader – så må to tredjedeler av den fossile energien vi vet om i dag, bli liggende under havet eller i jorda. 2 grader er også en betydelig temperaturøking, like mye som temperaturen var under forrige mellomistid da havet sto 4 til 10 meter høyere enn nå, med den forskjellen at nå skjer temperaturendringene i løpet av ti år, den gangen var det i løpet av tusener av år.

Omstillingen fra olja som har gjort oss så rike, til et samfunn som er mer bærekraftig, kan vi klare vi om vi vil, vi har gjort det før, her i Vestfold der den siste hvalfangsekspedisjonen var det samme året som vi fant olje i Nordsjøen. Det ene industrievenetyret avløste det andre.

Hvis mesteparten av olja og gassen ikke kan brukes, er det mange av oss som mener at vi må finne ut hvilke områder der vi ikke vil ha olje og gassvirksomhet. Mørebankene er verdifulle for silda, Skagerak er et område der fiskeressursene er trua, men det finnes ingen områder der konflikten mellom olje og fisk er større enn i Lofoten Vesterålen og Senja. 70 prosent av alle fiskeressurser mellom Norge, Danmark, britiske øyer, Island og Barentshavet har tilhørighet i deler av sitt liv til den smale kontinentalsokkelen utafor Lofoten Vesterålen og Senja, her jobber det mellom seks og ti ganger så mange i fiske og reiseliv som det kan bli jobber i olja. For mange av oss er dette et verdivalg. Det handler om varig bruk kontra kortsiktig utnytting. For sysselsetting i industri og næringsliv på land er den todelte oljeøkonomien blitt en forbannelse som hindrer verdiskaping i fastlandsindustrien og skaper press i økonomien, og blir en trussell mot muligheten  f eks av å klare å bygge ferdig intercity triangelet.

Skal vi få til en grønn transportomlegging må flere bruke tog eller buss i stedet for bil, bilene må bruke mindre drivstoff eller være utslippsfrie som elbilen, vi må bo slik at vi kan gå og sykle mer enn hva vi gjør i dag. Nasjonal Transportplan som ble lagt fram nylig er en vending av norsk samferdselspolitikk i denne retninga. Vi skal bygge ferdig intercity-nettet til Skien, Halden og Lillehammer, og toget gjennom Vestfold bygges for en fart på 250 km som et første ledd i en sammenkopling til Sørlandsbanen til en ny lyntogforbindelse mellom Oslo og Stavanger. Nå har jeg en utfordring til Vestfolds politikere i fylkesting og kommuner: la oss gå sammen om en politikk for redusert bilbruk slik at også vi kan delta i konkurransen om de 26 milliardene som skal deles ut som en del av regjeringas bymiljøpakker.

  1. mai er en dag for rettferdighet. Det kan det vel ikke bli for mye av?  Om forskjellene er blitt mindre har vi en utfordring i at det fortsatt er alt for mange fattige barn. Det er i stor grad barn av innvandrere, og tiltakene mot fattigdom er at foreldrene kommer i arbeid, barna i barnehage framfor kontantstøtte – og en justering av barnetrygda som med et slag vil løse mye av barnefattigdommen.

Alle skal ha et hjem, men i dagens Norge har bolig utviklet seg til å bli et klassespørsmål. Siden 1990-tallet har prisene eksplodert. Nå er det knapt mulig for ungdom å skaffe seg sitt eget hjem uten å være avhengige av foreldrenes lommebok. Samtidig vokser befolkningen. Vi skal huse 1 million flere nordmenn frem mot 2030. Engang hadde vi boligpolitikk, nå snakker vi bare om boligmarked sa Torbjørn Jagland nylig. Vi må gjenreise boligpolitikken med sosial boligbygging som gjør at vi både får flere utleieboliger for de som bare vil leie en tid, men også slik at de med dårlig økonomi kan få langvarige lån til en billig rente slik at de også kan eie egen bolig, og ikke bare betale at andre legger seg oppverdier på deres husleie, og ikke minst at det offentlige ikke bare får et ansvar for å si ja til private som skal bygge, men at kommunene får et ansvar for at det blir bygd nok boliger.

Fattigdom er fornedrende – vi ønsker ikke å ha fattigdommen tett på oss, slik vi nå har når vi ser romfolket som er Europas mest forfulgte og diskriminerte minoritet – når vi ser dem sitte der med pappkoppen sin. Frp vil stoppe romfolket på grensa. Men i Norge har vi har ikke stoppet noe folkegruppe på grensa , siden vi opphevde jødeparagrafen i grunnloven i 1851 – paragrafen som forbød jøder  og jesuitter adgang til riket fordi de var – fremmede. Vi kan kreve at folk som kommer til vårt land følger lover og regler, men vi kan ikke forby fattigdom,  derfor kan vi ikke stenge dem ute eller forby tigginga. Vi kan hjelpe dem der de bor, vi kan møte dem med å gi dem den verdigheten som vi mener at mennesker i Norge skal ha når det handler om så enkle ting som en dusj og en do eller muligheten til et tak over hodet. Norge har ikke noe mer rom-invasjon enn noe annet Europeisk land.  Første mai handler om solidaritet, da kan vi ikke snu ryggen til medmennesker som ber oss om hjelp til å kunne skape seg en framtid og et anstendig liv. Så enkelt og likevel vanskelig er det kamerater!

1 mai er vår merkedag. Det er en dag for å markere kamper vi har vunnet, og mobilisere til nye. Vi vet at ingenting kommer av seg selv. Mye av det vi tar for gitt i dag, var omstridt, radikalt, kanskje virkelighetsfjern da det først ble diskutert. I år feirer vi at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett. I dag er det selvfølgelig, heldigvis.

Men vi bør også minne oss på motstanden som også et slikt rimelig og rettferdig krav møtte på vegen. Da Stortinget behandlet forslaget om å utvide stemmeretten til å gjelde kvinner, marsjerte presten J.C Heuch opp på talerstolen med en flammende advarsel:

«Naar vi taler og handler som vi gjør, da gjør vi det ud fra en dypt rodfestet Overbevisning om, at enhver Kvindes deltagelse i det offentlige Liv, og da navnlig hendes Deltagelse i det politiske Liv, er signalet, saa langt fra til hendes Frigjørelse, at det tvertimod er Signalet til hendes Fornedrelse, til Hjemmets Forstyrrelse, Familielivets sukcessive Opløsning og et deraf uundgaaelig følgende Sædernes Forfald.»

Også i vår tid møter arbeiderbevegelsens krav om arbeid for alle og rettferdig fordeling av den rikdommen vi produserer i fellesskap motstand. Finanskrisen har så langt ikke blitt  for «kapitalismen, det Berlinmurens fall var for kommunismen» slik den amerikanske nobelprisvinneren Joseph Stiglitz spådde i 2008. Tross massearbeidsløshet og krise, fortsetter innstrammingene, privatiseringen og markedstenkningen i land over hele verden.

Det snakkes mye om fundamentalisme i vår tid, og den skremmer oss med rette. Men de farligste fundamentalistene i 2013 går verken i Niqab eller prestekjorte. De går i dress. Og de leser verken Tora-ruller eller Koranen, men Financial Times. Og tror de lite på Gud, tror de mer på markedet.

For ofte snakkes det som om valg og politiske forskjeller i Norge bare handlet om administrasjon. Men dypest sett handler det om et veivalg: mellom de som fortsetter å tro på marked, privatisering og større forskjeller, og oss som vil styrke solidariteten, de like mulighetene og fellesskapet. Står vi sammen, vinner vi på ny.

Reklamer

Read Full Post »

>

1. mai var jeg i Langesund og holdt tale på et fellesarrangement mellom SV, AP og Rødt. Nedafor følger talen:

Kamerater,

Det er ingen floskel når vi sier at Norge er en øy av arbeid i et europeisk hav av ledighet. Vi har klart oss bedre gjennom finanskrisa enn de fleste . Arbeidsledigheten er på 3,3 % mens gjennomsnittet av våre handelspartnere har tre ganger så mye. I Sverige er ledigheten 9 %. I Spania 20. Vi har en rekordhøy sysselsettingsandel på over 76 %, mens gjennomsnittet i Europa er 10 % lavere.
USA og eurolandene har nå en gjeldsbyrde på over 100 % av bruttonasjonalproduktet, hva de kommer til å måtte gå gjennom av nedskjæringer i velferdsgoder og offentlige tjenester kan vi bare tenke oss, vi som er vi i motsatt situasjon – uten gjeld – der andre land skylder oss tilsvarende 135 % av vårt nasjonalprodukt.

Mye av dette skyldes selvfølgelig olja, men først og fremst at vi har hatt en styring og en plan som gjør at vi har tatt vare på oljeinntektene. I 1975 ville Carl I hagen selge ut rettighetene i Statfjordfeltet for ti milliarder, mens bare Statfjord A til nå har produsert verdier for 1200 milliarder.

Norsk økonomi er egentlig å sammenligne med en humle. Den er så stor og tjukk at det skulle egentlig ikke være mulig at den flyr. Det er slik noen fagøkonomer beskriver Norge: Høye pensjonsutgifter, høy grad av sosial sikkerhet, høyt sjukefravær sier de, alt for stor offentlig sektor – en slik økonomi skulle egentlig gått til helvete. Men Norge har hatt en enorm produktivitetsvekst – vi får ting til og det skyldes nettopp at vi har gode velferdsgoder, at vi har en sterk offentlig sektor, at vi har gode barnehager og skole, sykehus og eldreomsorg. Det er jo ikke sånn at at Siv Jensen har rett i at norsk helsevesen helst bør sammenlignes med køene i Sovjetunionen.

Dette er den nordiske modellen – den nordiske velferdsstaten som har vist seg å være bra for folk, og som har vist seg å være økonomisk stabil også i tider da finanskrisa rulla inn over oss. At folk fortsatt får inntekter også når de blir sjuke eller mister jobben, er jo en forsikring som bankene burde være lykkelig over – for den gjør at de fleste av oss ikke havner på gata med en plastpose hvis jobben blir borte.

Dette var da veldig selvtilfreds, tenker dere kanskje. Er vi ved målet, er det ikke mer å slåss for? Jo det skal være visst. Uløste oppgaver står i kø. Finanskrisa er ikke over og slettes ikke klimakrisa som handler om vår framtid her på denne lille kloden. Vi har aldri hatt større utfordringer.

Klimakrisa og finanskrisa må løses sammen. Myndigheter, fagbevegelse, næringsliv og miljøbevegelse må finne sammen for å skape framtidas arbeidsplasser. En god næringspolitikk må kombineres med god miljøpolitikk. En god miljøpolitikk må kombineres med god næringspolitikk.

Fordi vi har stilt krav har vi en av verdens mest energieffektive og minst forurensende industrier. Det er et enormt konkurransefortrinn. Vi må legge til rette for en ytterligere omstilling i den retningen samtidig som vi skaper nye arbeidsplasser innen miljøteknologi. Det hjelper ikke på verdens globale CO2-utslipp hvis energikrevende produksjon av nødvendighetsvarer i Norge flytter til land der energien kommer fra kull og der utslippskravene er slappe. Men omvendt er det heller ingen grunn til å beskytte industri som ikke går i bresjen for å få ned energibruk og forurensing. Gjennom å satse på fornybar energi og et grønt industrikraftregime skal vi legge til rette for miljøvennlig produksjon i Norge. I dag er norske industritradisjoner trua fordi olja er blitt en hvilepute i næringspolitikken.

Torsdag la regjeringa fram en pakke av tiltak for å hjelpe verftsindustrien. Det kunne vært en pakke som gjorde det lønnsomt å bygge mer av de skipene det er for mye av, men dette er en annerledes pakke med sterke miljøelementer: For første gang kan Garantiinstituttet for eksportkreditt også brukest til å finansiere miljøteknologi offshore, det er satt av penger til miljøprosjekter, vi får en forlenging av NOx-avtalen som finansierer miljøtiltak, økt satsing på gassferger og innovasjonslån og FoU-kontrakter retta mot ny miljøteknologi. Dette er rette veien.


Oljeinntektene -grunnrenta av verdiene i Nordsjøen – settes hvert år inn i et oljefond som nå har vokst til å bli et av verdens største fond. Dette er verdier vi må forvalte på vegne av ikke bare vår egen befolkning og nye generasjoner, men også til beste for hele verden. Men hvorfor i alle dager kan vi ha mangel på penger og uløste oppgaver i et land med så mye penger på bok? Det er en krevende pedagogisk oppgave å forklare. Men det handler om to hensyn: Bruker vi mye oljepenger så stiger verdien av den norske krona og dermed renta og arbeidsplassene forsvinner i eksportindustrien.

Det andre hensynet er generasjonskontrakten: At vi som allerede er blant verdens rikeste ikke skal bruke opp pengene som skal komme framtidige generasjoner til gode når oljealderen tar slutt.

Vi nærmer oss fort denne tida. Oljeressursene i Nordsjøen minker, anslaget på olje i Lofoten, Vesterålen og Senja viser seg å være bare tredjeparten av Oljeindustrien har fortalt oss – det vil bety en økning av Oljefondet med noen skarve prosent – penger som vi i tillegg har pålagt oss sjøl ikke å bruke. Hva som finnes i Barentshavet er det bare spekulasjoner om. Utvinningskostnadene vil stige. Samtidig må vi redusere bruken av fossilt brennstoff hvis vi skal unngå at kloden varmes opp mer enn to grader – som er det målet som FNs klimapanel sier er the turning point for når vi mister kontrollen med klimaet. Nå ligger vi an til 6 grader.

For en uke siden fikk vi fagrapporten om havområdene Lofoten, Vesterålen, Senja . Rapporten viste at vi snakker om svært sårbare havområder. De viktige naturverdiene i området er bedre dokumentert enn hva man visste om da forrige Forvaltningsplan ble lagt fram for 4 år siden. Argumentene som førte til stopp i oljeutvinninga den gang er bare blitt styrka. Riktignok sier fagfolkene at torskestammen ikke blir utrydda sjøl ved en stor oljelekkasje, men verdien av Lofoten som merkevare for turisme og rein mat vil bli ødelagt. Her i Langesund vet dere noe om konsekvensene da olja dreiv i land fra Full City, et ørlite utslipp på 200 tonn, en lys sommernatt – ikke under varig storm en vinternatt utafor Lofoten. Vi må sørge for varig bruk av Lofoten, ikke en kortvarig utnyttelse.

Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. Vi kan ikke leve som rentenister av et oljefond – vi kan bare leve av hverandres arbeid.
Da må vi sørge for at alle er med. Det betyr et barnevern som sørger for at alle barn får like muligheter, en skole der ingen faller ut, en inkluderingspolitikk som gjør at ingen blir gående uten arbeid fordi de har et fremmedklingende navn eller et fremmed utseende, og en helhetlig politikk som bidrar til et likestilt og familievennlig arbeidsliv.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere Fellesforbundet med seier i sin streik for en mer rettferdig minstelønn i byggefagene – et strålende eksempel på kamp mot sosial dumping som også er en kamp for internasjonal solidaritet – at østeuropeiske bygningsarbeidere ikke skal gå på halv lønn i forhold til norske arbeidskamerater.

Likelønn er vår viktigste likestillingsutfordring. Det er en gammel kamp. I 1889 vedtok den internasjonale arbeiderkongressen i Paris å kreve lik lønn for likt arbeid og fyrstikkarbeiderjentene i oslo streika for dette. Men fortsatt tjener kvinner i snitt bare 85 % av menn for arbeid av lik verdi. Det er vanskelig å peke på noen større urettferdighet i samfunnet enn det at lønn følger kjønn så systematisk som det gjør. Jentene må få lønn som fortjent!

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har også sammenheng med at langt flere kvinner arbeider deltid. Tilværelse som ufrivillig deltidsansatt er vanskelig og uforutsigbar. De må ”jage” arbeidstimer i håp om å oppnå full inntekt. Dermed kan verken fritid eller arbeidstid planlegges. I tillegg er arbeidstida ofte ubekvem. Heltid må bli en rett, og deltid bare en mulighet for den som vil.

Fattigdom er en skam i et land som Norge. Fattigdom i Norge handler om forskjeller, at noen har mye mens ganske mange har svært lite. Fattigdommen har økt de siste ti åra. De fattigste tjener mer, men de rikeste enda mye mer: på grunn av økte lederlønner og økte kapitalinntekter som er svært ujavnt fordelt. Høyres Torbjørn Røe Isaksen vil ikke snakke om forskjeller men vil ha en fast fattigdomsgrense slik FN har en grense for hva de mener er eksistensminimum. Og Røe Isaksens fattigdomsgrense blir fort en grense for eksistensminimum. Slik vil vi ikke ha det. Alle undersøkelser viser at folk ønsker mer likhet, at vi blir lykkeligere med mindre forskjeller. Spesielt urettferdig er det når fattigdommen rammer barn – barn som blir sosialt satt utafor fordi de ikke kan delta på lik linje med andre – ikke har råd til sportutstyr og klær, å delta på fritidsaktiviteter. Fra Fordelingsutvalgets rapport – et utvalg Kristin Halvorsen satte ned – vet vi også at fattigdom arves. Har du vokst opp i en fattig familie er sannsynligheten stor for at du selv blir fattig. Ved siden av en bedre fordelingspolitikk, må vi ha en offensiv politikk som bringer folk ut av fattigdommen, det handler om ikke å ramle ut av skolen, å komme i jobb og å ha et nivå på offentlige støtteordninger som gjør at folk ikke blir fattige sjøl om de må leve på trygd. Det er viktig å arbeide for et arbeidsliv som gir mindre sjukefravær, men vi skal ikke la noen røre ved sjukelønnsordninga. Folk blir ikke friskere av å være fattige!

Torsdag kom den gledelige nyheten om at Bratsbergbanen er redda ved at regjeringa gir ekstra midler. Beskjeden kom i tolvte time og samferdselsministeren la ikke skjul på at det har vært delte meninger i regjeringa. Men det er mange som har stått på for dette – både i telemark, i stortinget og i regjeringa og det er flott at vi lyktes. Neste prosjekt er å øke bevilgningene til vedlikehold og fornyelse på jernbanen ytterligere – vinterens togkaos har vist oss hvor nødvendig det er. Men en slik økning må ikke gå på bekostning av planlagte investeringer – starten på bygging av Eidangertraseen må skje så fort som mulig samtidig som vi forventer at bygging av nytt dobbeltspor ved Holmestrand starter i juni. Grenland skal bli et viktig knutepunkt på sørvestbanen mellom Oslo og stavanger via Vestfold.

Så kamerater, det er utfordringer nok å ta fatt på i velferdsstaten! Det trengs fortsatt folk som vil verne den og som ikke tror på en nedbygging! Men vi er også en del av verden og 1. mai må være en dag for internasjonal solidaritet!
2010 blir et avgjørende år i arbeidet med atomnedrusting og Norge må innta en ledende rolle. I mai arrangeres tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen og i løpet av høsten skal NATO bli enig om nytt strategisk konsept.
Vi må fortsette arbeidet for nedrustning, slik vi har kjempet for forbud mot landminer og klasevåpen. Vi kan ikke tillate atomopprustning, enten det er del av det amerikanske rakettskjoldet, russisk forsvar eller som del av NATOs strategi.
Regjeringsplattformen slår fast at det skal arbeides for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land. Vi vil mobilisere for å redusere atomvåpnenes rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 2010. Dersom denne mislykkes vil vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen.
NATO bygger fortsatt på en strategi om å bruke atomvåpen først – å svare med atomvåpen uten selv å ha blitt angrepet med slike. Det bidrar ikke til økt sikkerhet og svekker arbeidet med ikkespredningsavtalen. Når det skal lages nytt strategisk konsept må førsteslagsstrategien vrakes!

Gjennom mange år har Israel okkupert land og fratatt palestinerne retten til å leve et verdig liv. I et apartheidsystem verden knapt har sett maken til ydmykes, trakasseres og trues det palestinske folket. Eneste løsning er at palestinernes får et eget land med grenser fra før krigen i 1967 og med Øst-Jerusalem som hovedstad.
Norge må ta en lederrolle i arbeidet for at det internasjonale samfunnet setter makt bak kravene overfor Israel, at okkupasjonen opphører, at de ulovlige bosettingene fjernes og at muren som i dag deler palestinske områder på Vestbredden rives.

2009 var det blodigste året i Afghanistan siden 2001, og 346 barn ble drept. I følge FN var NATO-styrkene skyld i mer enn halvparten av dødsfallene. Konsekvensen er at tilliten til de internasjonale styrkene har sunket drastisk blant afghanerne, og at NATO ikke klarer å bygge en stabil og demokratisk stat i Afghanistan.
USA og NATOs strategi har som mål å bekjempe terror og nedkjempe Taliban. Da er eneste mulighet å trekke styrkene ut, legge til rette for forhandlingsløsninger og styrke den sivile innsatsen. Denne politikken får stadig bredere støtte, både nasjonalt og internasjonal.
I valgkampen ble noen av oss skjelt ut for å si man bør forhandle med Taliban, nå mener USAs utenriksminister det samme. Obama har åpnet for å sette en dato for når de amerikanske styrkene skal trekkes ut. Canada og Nederland har vedtatt at de stridende styrkene skal sendes hjem og debatten om dette går friskt i andre NATO-land.
Det er ingen som lenger snakker om at det finnes en militær løsning i Afghanistan.
FN må overta ansvaret for sikkerhet og stabilisering. FN-styrken vil ikke ha en offensiv strategi som NATO og USA har, og har dermed større sjanse til å vinne den nødvendige tilliten hos ulike grupper i landet for å legge til rette for en politisk og varig løsning.
.
Avslutning

Årets 1. mai aksjon fra Norsk Folkehjelp har tittelen ”Folk forandrer verden”. Den setter søkelyset på to viktige for grunnpilarer for arbeiderbevegelsen. Den ene dreier seg om kravet om rettferdig fordeling. Den andre om demokrati, organisasjonenes deltakelse og individenes medbestemmelse. Det er rettigheter vi ofte tar for gitt her hjemme: retten til å organisere seg, til å ytre seg, retten til å handle, og forhandle, kollektivt.

Martin Tranmæl sa at vi måtte ha beina plantet i norsk jord, men ansiktet vendt utover. Mitt parti har alltid vært tuftet på internasjonal solidaritet. Vi må aldri glemme de som ikke kan ytre seg fritt, mobilisere og organisere seg for å kjempe for mat, vann, jord, arbeid og demokrati. Millioner av mennesker er frarøvet slike rettigheter. Norge må arbeide aktivt for å styrke de faglige, sosiale og demokratiske rettighetene i så vel fattige som rike land, og gi politisk og økonomisk støtte til fagbevegelser, demokratibevegelser og sosiale bevegelser.

1-mai-aksjonen 2010 går til organisasjoner i Ecuador, Kambodsja og Sudan som arbeider for rettferdig fordeling av makt og ressurser. Dette er grasrotorganisasjoner som med støtte fra Norsk Folkehjelp arbeider for endring i sine samfunn. Vi kan bidra praktisk ved å gi til innsamlinga!

Kamerater, jeg spurte på facebook om hva jeg skulle si i 1.maitalen og avslutter med et innspill derfra: Si At kampen for likhet og likeverd aldri opphører. La oss løfte blikket ut mot verden: det skjer noe bra i Sør-Amerika når fattiggutten Lula styrer Brasil mot velferd og bærekraftig næringsliv – en upåaktet revolusjon i ett av verdens folkerikeste land!

Gratulere med dagen!

Read Full Post »