Lars Egelands blogg

Gjennom å si opp INF-avtalen har president Trump avfyrt startpistolen for en ny kald krig. Putins konstante rasling med atom-sablene gjør heller ikke verden tryggere. Europeiske ledere må gjøre det klart at å vrake INF-avtalen truer Europas sikkerhet. De må arbeide for et atomvåpenfritt Europa gjennom å slutte seg til FNs atomvåpenforbud.

INF-avtalen som ble undertegnet av Gorbatsjov og Reagan i 1987, innevarslet slutten på den kalde krigen. Avtalen forbød alle raketter med rekkevidde mellom 500 og 5.500 kilometre. Dette var I stor grad atomraketter som pekte mot europeiske byer og militærbaser. 2.692 raketter ble fjernet fra Europa.

USAs påskudd for å trekke seg fra avtalen nå er at de mener at Russland  bryter avtalen ved at de har utviklet  ulovlige raketter. Denne påstanden er ikke ny. President Obama tok opp saken med russerne allerede i 2014. I 2017 lanserte amerikanerne en rapport der det framkom at det er raketten Novator 9M729 som de mener bryter avtalen ved å ha en rekkevidde over 500 km.  Likevel uttrykte NATO måneden etterpå at INF-avtalen «bidrar til strategisk stabilitet og redusert risiko for at feilberegninger leder til konflikt».

Russerne på sin side har beskyldt USA for å bryte avtalen gjennom sitt rakettforsvarssystem, at USA har brukt ulovlige raketter til øvelser og at USA har droner som er ulovlige raketter.

Russland benekter at raketten 9M729 har en rekkevidde over 500 km. Russiske militære sier at raketten har en rekkevidde på ca 480 km. De har invitert amerikanerne til å inspisere, men gir dem ikke full tilgang. Samtidig vil ikke amerikanerne offentliggjøre det de mener er bevis for at dette er raketter som bryter INF-avtalen. Det finnes altså ikke offentlig bevis eller fakta som underbygger påstandene om brudd i avtalene. Men det er all grunn til å være bekymret, samtidig som vi må kreve at bevis offentliggjøres. Det er nok å peke på påstanden om at Irak hadde masse-ødeleggelsesvåpen som et påskudd på å invadere landet.

Trump  risikerer en milliard menneskers liv i USA og Europa for å tekkes sin velgere som han mener vil ha en tøff president som ikke bryr seg om internasjonale avtaler. Han setter hele det internasjonale avtaleverket i fare gjennom først å vrake Iran-avtalen, og nå INF-avtalen som førte til Start-avtalen for langtrekkende raketter. Det er ingen tvil om at andre land som Nord-Korea, registrerer hans forakt for avtaler.

Den nye kalde krigen blir større og farligere enn den forrige, og det er slett ikke sikkert verden vil ha like mye flaks denne gangen. Det blir ingen vinnere av det våpen-kappløpet som nå kan starte. Vår eneste mulighet er at Europas ledere krever at landene offentliggjør sine bevis og setter seg til forhandlingsbordet for å sørge for at INF-avtalen fortsetter. Partene har nå 6 måneder til å komme til enighet. Da har vi ingen tid å miste.

Read Full Post »

Aldri har vi vært så nær apokalypsen – dommedag, sier forskerne i Atomic Scientists som i dag stilt dommedagsklokka på to på tolv

Hvert år siden 1947 har medlemmene i Bulletin of Atom Scientists stilt denne klokka som et symbol på hvor langt vi er fra en global katastrofe. Det som bestemmer hva klokka stilles på, er faren for atomkatastrofe og klimaendringer. Bare to ganger har klokka blitt stilt til to minutter før midnatt: I 1953 og 2018. Da klokka skulle stilles i dag, sa vitenskapsfolkene at den fortsatt er to på tolv.

Det var vitenskapsmennene fra Manhattan-prosjektet, som sto bak den første amerikanske atombomba, som i 1945 etablerte foreningen Atom Scientists. Avgjørelsen av om klokka stilles fram eller tilbake tas av Bulletins styre og en faggruppe som bl.a. omfatter 15 Nobelprisvinnere. Det leveres selvfølgelig en omfattende begrunnelse for om vi er kommet fjernere eller nærmere dommedag.

I år legger komiteen vekt på at de to hovedtruslene atomvåpen og klimaendringer, har forverret seg siste år som følge av økt informasjonskrig som har svekket demokratiet i verden.

USA har vraket Iran-avtalen og har annonsert at de vil forlate avtalen om ikke å ha mellomdistanseraketter I Europa. Det er alvorlige skritt mot en total demontering av global våpen kontroll. Sjøl om det i 2018 ble slutt på den aggressive ordkrigen mellom USA og Nord-Korea, så gjenstår det å se om tilnærmelsene mellom de to statene vil føre til noen nedrustning og varig avspenning.

I mellomtida fortsetter atommaktene med sine programmer for atomvåpen-modernisering. Det ser også ut til at de militære doktrinene i USA og Russland har utviklet seg slik at man ikke lenger ser bort fra muligheten av bruk av atomvåpen i mindre konflikter. Trump har lansert en ny doktrine der USA skal være beredt til bruk av atomvåpen i en rekke ulike konflikter, inkludert cyber-angrep. Derfor skal vi lage mindre og mer anvendelige atomvåpen, sier Trump.

I sin president-tale til Føderasjonsrådet i Russland 1. mars fortalte Putin om en omfattende modernisering av atomvåpnene, rettferdiggjort som en reaksjon på rakettforsvaret til USA. Trump-administrasjonen har styrket de store opprustingsprosjektene de arvet fra Obama. Opprusting og modernisering skjer også i de  7 landene som overhodet ikke er berørt av nedrustningsavtaler – slik som India og Pakistan.

For å stoppe klimaendringene må klimagassutslippene av CO2 komme ned på null i løpet av dette hundreåret. Utviklingen i verden peker ikke i den retningen. Tvert i mot økte utslippene i 2018 etter noen år med stagnasjon.

Forskerne legger stor vekt på sammenbruddet i det tradisjonelle økosystemet for informasjon, som en sivilisasjon er avhengig av.» I mange forum, spesielt sosiale media, ser vi at nasjonalist-ledere og deres medløpere, lyver skamløst og insisterer på at det er sant. Disse internasjonale forsøkene på å øke polariseringen og konflikter, undergraver tilliten vil valg og demokratiske institusjoner», skriver forskerne som også viser til økte digitale angrep

https://thebulletin.org/doomsday-clock/current-time/

Read Full Post »

157 av verdens land har enten stemt for, eller tatt skritt for å tiltre, signere eller ratifisere det internasjonale atomvåpenforbudet. Det viser at det store flertallet av verdens land støtter et atomvåpenforbud. Dette er hovedkonklusjonen i rapporten Nuclear Weapons Ban Monitor 2018 som ble publisert i FN i slutten av oktober i år. Dette gir håp om at forbudet kan tre i kraft allerede mot slutten av neste år.

Bak rapporten står Norsk Folkehjelp og den internasjonale kampanjen for atomvåpenforbud, ICAN. Redaktør er Grethe Østern fra Horten. Rapporten er den første fra en nylig etablert overvåkingsgruppe som skal følge framskrittene for det historiske atomvåpenforbudet som FN vedtok i 2017.

Rapporten evaluerer i hvilken grad verdens stater innretter sin politikk og praksis til forpliktelsene i forbudstraktaten. Et nøkkelelement er å rette søkelys mot aktiviteter som må avvikles for at FN skal nå sitt mål om en verden uten atomvåpen. Ved siden av de 9 atomvåpenstatene er det 31 land som støtter bruken av atomvåpen på egne vegne. Av dem er det 5 som selv lar andre land lagre atomvåpen på sitt territorium, mens andre land har selskaper som utvikler atomvåpen eller deler til atomvåpen. Europa er den eneste verdensdelen der flertallet av land ikke støtter atomvåpenforbudet. Det inkluderer blant annet Norge. Rapporten konkluderer med at de europeiske landene kan redusere atomvåpentrusselen om de endrer politikk og støtter forbudet og dermed legger et press på atomvåpenstatene for nedrusting.

Mens man i Norge forhandler om en flertallsregjering, kan det være interessant å se til Spania der SVs søsterparti Podemos har vært i forhandlinger med statsminister Pedro Sanchez om flertall for statsbudsjettet. Et av avtalepunktene er at Spania skal signere atomvåpenforbudet. Spania kan derfor bli det første NATO-landet som signerer avtalen. I Norge er en støtte til atomvåpenforbudet på samme måte et krav fra SV for å kunne gå i regjering med AP.

De ni atomvåpenstatene har tilsammen 14,500 atomstridshoder. Det er en kraftig reduksjon fra toppåret 1986 da det var 70.000. Men rapporten viser at alle atomvåpenstatene er involvert i store opprustingsprosjekter. De siste årene har det også vært en topp i trusler om bruk av atomvåpen, og verden har vært på kanten av atomkrig på grunn av misforståelser, kommunikasjonssvikt eller tekniske problemer.

Atomvåpenforbudet blir internasjonal lov 90 dager etter at 50 land har ratifisert avtalen.  Ratifisere betyr at man har endret nasjonale lover slik at de blir i samsvar med forpliktelsene i avtalen som ikke bare handler om ikke å ha atomvåpen, men også produksjon av deler til atomvåpen, transport av våpen, støtte til trusler om bruk av atomvåpen osv. 14 måneder etter at avtalen ble vedtatt har 20 land ratifisert. Det betyr at denne avtalen har raskere framdrift enn det de andre avtalene om forbud mot in-humane-våpen slik som klasebomber og anti-personell miner.

Hele rapporten kan leses her: http://www.icanw.org/wp-content/uploads/2018/10/Nuclear-Weapons-Ban-Monitor_WEB_NEW.pdf

Read Full Post »

Av Lars Egeland, nestleder i Nei til atomvåpen og medlem i ICANs råd.

Det er ingen juridiske hindre i veien for at Norge slutter seg til FNs atomvåpenforbud. Det vil styrke Norges posisjon som fredsnasjon og øke global sikkerhet. Men det vil skape reaksjoner blant andre NATO-land. Atomvåpenforbudet strider mot NATOs strategiske konsept. Likevel kan det finnes måter å slutte seg til atomvåpenforbudet også innenfor NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje.

Dette er blant konklusjonene i rapporten som på onsdag ble lansert av den norske grenen av den Internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud (ICAN) Det er en alternativ utredning til rapporten som regjeringa vil komme med i midten av oktober og som er et svar på et oppdrag fra stortingsflertallet.  ICAN-rapporten inneholder  en gjennomgang av både fordeler og ulemper, og overlater til leseren å konkludere.

Rapporten er skrevet av dr. juris Gro Nystuen, sammen med forskerne Kjølv Egeland og Torbjørn Graff Hugo. Dette er blant landets fremste eksperter på internasjonal lov, nedrustning og våpenkontroll.

Fra motstanderne av atomvåpen-forbudet blir det hevdet at avtalen er verdiløs så lenge atommaktene ikke har skrevet under. At atommaktene ikke ville skrive under, var  klart allerede da FN vedtok forbudet med massivt flertall. Formålet med avtalen var å lage en norm, å stigmatisere atomvåpnene, slik man gradvis har fått til når det gjelder kjemiske og biologiske våpen. I stedet for at atomvåpen i dag er et prestisjesymbol for noen land, vil avtalen på sikt gjøre det vanskelig å involvere seg i produksjon av atomvåpen. Det kan bidra til et klima for nedrustning.

Trenger vi egentlig et atomvåpenforbud, spør forfatterne. Den såkalte humanitærretten forbyr allerede i dag å bruke våpen som ikke skiller mellom stridende og ikke-stridende. Det er vanskelig å tenke seg at bruk av atomvåpen ikke rammer sivile massivt.

Slikt sett går forbudet bare et lite skritt videre ved folkerettslig å slå fast at atomvåpen ikke kan brukes under noen omstendeligheter. Avtalen forbyr ikke bare bruk, men også oppbevaring, produksjon, utplassering – ja også oppmuntring til at andre har atomvåpen. Norge har ingen juridiske forpliktelser som vanskeliggjør en tilslutning til forbudet. Men  forbudet mot oppmuntring til bruk av atomvåpen er problematisk for Norge, fordi vi har støttet NATOs strategiske konsept som innebærer bruk av atomvåpen. I den opprinnelige avtalen om oppretting av NATO – Atlanterhavspakten – er atomvåpen ikke omtalt. NATOs strategiske konsept er ikke juridisk bindende, men om vi signerer et forbud er det et signal om at konseptet ikke lenger gjelder for Norge. Det vil ikke bli tatt vel imot av andre NATO-land.

Det er likevel handlingsrom for Norge. Norge kan bruke sin veto-rett neste gang NATOs strategiske konsept skal diskuteres, og dermed splitte NATO. En annen mulighet som har vært brukt av NATO-landet Danmark før, er å bruke såkalte fotnoter, der Norge kun distanserer seg fra den del av NATOs konsept som bryter med atomvåpenforbudet. Det vil selvfølgelig være lettere om flere NATO-land gjør det samme som Norge. En siste mulighet er at Norge signerer atomvåpenforbudet og dermed signaliserer at man støtter et forbud, men at man deretter bruker den tida som er nødvendig før man ratifiserer forbudet, altså gjør det til gjeldende lov i Norge.

Atomvåpenforbudet ble vedtatt med et massivt flertall i FN. Mange land har signert avtalen, og mange har kommet langt i å ratifisere den slik at det ikke er tvil om at et forbud mot atomvåpen blir gjeldende folkerett. Å stille seg utenfor dette, har en politisk pris. Den kan Norge første gang komme til å merke når man nå prøver å bli valgt til FNs sikkerhetsråd. Å skrive under avtalen har en politisk pris innad i NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje, og ambisjoner når det gjelder atomnedrustning. Et atomvåpenforbud kan for Norges del anses som en forlengelse av norsk basepolitikk. Eneste grunn til å si nei til forbudet er hvis man er tilhenger av atomvåpenavskrekking.

Read Full Post »

Read Full Post »

Regjeringa må nå utrede hva en eventuell tilslutning fra Norge til FNs internasjonale forbud mot atomvåpen, vil ha for Norge. Blant annet må regjeringa vurdere atomvåpenforbudet opp mot norske forsvarsplaner, og se på hvordan Norge kan støtte målet om en atomvåpenfri verden.

Dette framgår av innstillinga som Stortingets utenriks og forsvarskomite i dag avga til representantforslaget som SV hadde fremmet før jul om atomvåpenforbud. Bak flertallets innstilling står alle partiene unntatt Høyre og FrP. Med tanke på at det er H, FrP og V som sitter i regjering og som skal utrede dette, er det viktig at innstillinga slår fast at regjeringa må innhente synspunkter fra relevante ekspertmiljø, forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner slik som oss i Nei til Atomvåpen.

Sjøl om H og FrP også tidligere har sluttet seg til et mål om en atomvåpenfri verden, argumenterer de i innstillinga for at om vi kvitter oss med atomvåpnene, så vil fortsatt kunnskapen om å kunne lage atomvåpen eksistere. Da er det tryggere at atommaktene fortsetter å utvikle kunnskapen om produksjon av slike våpen, mener de to partiene. Liknende argumentasjon kan selvfølgelig brukes mot andre internasjonale avtaler som f eks forbudene mot biologiske eller kjemiske våpen.

Høyre og FrP er bekymra for det de kaller en «norsk alenegang i NATO». For det første er det ikke første gang det er uenighet i NATO om atomvåpen. Norge har sjøl erklært at vi ikke skal ha atomvåpen på norsk jord i fredstid. Andre NATO-land har frasagt seg retten til å bli forsvart med atomvåpen også i krigstid. For det andre foregår det nå en debatt om hvordan man skal forholde seg til atomvåpenforbudet i mange NATO-land. Den svenske regjeringen ønsker at Sverige skal tilslutte seg avtalen.

Det er naturlig at utredningen fra den norske regjeringa ikke bare ser på konsekvenser av å slutte seg til atomvåpenforbudet, men også at man ser på konsekvenser for Norge internasjonalt om vi blir blant de få landene som stiller oss utenfor.

Nei til Atomvåpen har ingen illusjoner med at en tilslutning til et atomvåpenforbud betyr at alle atomvåpnene avskaffes. Forbudet er en start, ikke en avslutning. Men et internasjonalt forbud gir oss et viktig redskap i arbeidet mot atomvåpen.

Read Full Post »

Etter å ha blitt nederlagsdømt av mange, har det britiske arbeiderpartiet under Jeremy Corbyn blitt en valgvinner. Det er ikke lenger umulig å tenke seg Corbyn som britisk statsminister. I fjor erklærte han offentlig at han som statsminister ikke ville føle seg klar til å trykke på atomknappen, altså bruke britiske atomvåpen.

 Corbyn har en lang historie bak seg som aktivist for atomnedrustning og som en god venn av den internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud, ICAN, som vant fredsprisen i år. Corbyns skygge-minister for fred og nedrustning, Fabian Hamilton, deltok ved FN-forhandlingene om forbud mot atomvåpen tidligere i år. Etter det skrev han at «Arbeiderpartiet vil samarbeide med ICAN for å forhindre bruken av disse forferdelige våpnene som ikke bare er en trussel mot uskyldiges liv, men også en trussel mot internasjonal fred og stabilitet.» Seinere gikk Hamilton lenger ved å si at en framtidig Corbyn-regjering vil undertegne avtalen om et atomvåpenforbud.

Det er sensasjonelt. Storbritannia er NATO-medlem, men også en av NATOs tre atommakter. Atommakter kan skrive under på avtalen som forbyr atomvåpen, hvis de forplikter seg til å destruere atomvåpnene etter en oppsatt tidsplan.

 For et år siden vedtok det britiske parlamentet at landet skulle fornye sine atomvåpen-ubåter. I følge Corbyn betyr det internasjonale atomvåpenforbudet at dette vedtaket må revurderes.

 Det er ikke uten videre gitt at Corbyn vil samle hele det britiske arbeiderpartiet bak seg når han vil undertegne atomvåpenforbudet og omvurdere bygginga av nye Trident-ubåter. Men det betyr at Corbyn vil gå i bresjen for avrustning i NATO. Få år etter 1. verdenskrig – i 1925 underskrev britene Geneve-avtalen som forbyr bruk av giftgass. Nå – 30 år etter slutten på den kalde krigen – er det på tide å undertegne atomvåpenforbudet, mener Corbyn. Det er en oppmuntring til oss som jobber for at Norge også skal undertegne avtalen.

Read Full Post »

Tildelingen av Nobels fredspris i år viser for all verden fredspriskomiteens uavhengighet av norske myndigheter. For mens årets pris blir tildelt den internasjonale kampanjen for et forbud mot atomvåpen – ICAN, så er Norge blant de få landene som stemte mot et atomvåpenforbud og som boikottet traktatforhandlingene i FN. Mens regjeringen bevilger titalls millioner til organisasjoner som skal drive opplysningsarbeid om nødvendigheten av forsvar, kuttet den blåblå regjeringen støtten til ICAN Norge.

ICAN er en paraplyorganisasjon for organisasjoner som ønsker et atomvåpenforbud. Kampanjen ble startet i 2007. I 2010 ble den norske grenen av ICAN opprettet med Nei til Atomvåpen og 24 andre organisasjoner som medlem. Opprettelsen av ICAN var bl.a. inspirert av den internasjonale kampanjen mot landminer som førte til en konvensjon mot landminer som ble undertegnet i 1997. Denne kampanjen fikk også Nobels Fredspris.

ICANs utrettelige arbeid førte til at FN i fjor høst vedtok at man ønsket et folkerettslig forbud mot atomvåpen. Utover våren ble det forhandlet.  7. juli ble man enig om en traktattekst som over 50 land allerede har  signert. Når 50 land har ratifisert avtalen, blir atomvåpenforbudet bindende folkerett. Traktatteksten forbyr stater å utvikle, prøvesprenge, produsere, på annen måte erverve, besitte, lagre, overføre, bruke eller true med å bruke atomvåpen. Den forbyr også at statene bistår, oppmuntrer eller påvirker noen til å delta i handlinger som er forbudt etter traktaten, samt fra å tillate utstasjonering eller utplassering av atomvåpen på sitt territorium.

Utenriksminister Børge Brende har likevel rett i at det ikke nytter med et atomvåpenforbud om ikke også atomvåpenstatene er med på det. Neste skritt er derfor å presse alle atomvåpenstatene til mer forpliktende skritt i retning av nedrustning og avskaffelse.

Under trontaledebatten i Stortinget fremmet SV et forslag der regjeringen blir bedt om å legge fram en sak for Stortinget om signering og ratifikasjon av atomforbudet som inkluderer en konkret vurdering av traktatens innhold opp mot gjeldende norske forsvarsplaner, og hvordan avtalen står i forhold til våre juridiske og politiske forpliktelse som NATO-medlem. Forslaget skal nå behandles av Stortinget, men det er grunn til å tro at det blir flertall for forslaget.

Både i Nederland og Italia ser det nå ut til at det er flertall for å tilslutte seg avtalen. Det er lite trolig at det er flertall for at Norge skal tilslutte seg forbudet uten at det skjer sammen med både andre NATO-land og andre atommakter.

Fra før har Norge hatt en politikk om at atomvåpen ikke skal utplasseres på norsk territorium i fredstid. Det er nå på tide å utvide dette til å gjelde i alle situasjoner, i fredstid, krisetid og krigstid. Videre må man ta stilling til om atomvåpen plassert andre steder i verden skal kunne brukes på Norges vegne.

Read Full Post »

Sovjetiske myndigheter hadde skutt ned Korean Air Lines Flight 007 over russisk territorie. 269 mennesker ble drept. Nato hadde begynt militærøvelsen Able Archer som man fra KGBs side vurderte som en aggressiv manøver rettet mot Sovjet. Så gikk atomalarmen i bunkeren Serpukhov 15.  Sovjetiske satellitter  varslet om at USA hadde sendt opp atomraketter.

I bunkeren satt overstløytnant Stanislav Petrov. Klokka var litt over midnatt. Petrovs stående ordre var at hvis man kunne identifisere et angrep på Sovjet, skulle han varsle sine overordnede som skulle svare med et motangrep med alle Sovjets atomvåpen. Tida var knapp. Ventet man for lenge, ville det være for seint å svare med et motangrep mot USA.

Systemet ga varsellyder, det var blinkende lys og mange mennesker som skrek om mer informasjon. På skjermen lyst et ord i følge vitneforklaringer: Start. Petrov måtte ta en avgjørelse: Skulle han varsle sine overordnede slik at de kunne gi orde om motangrep? Eller skulle han følge sin egen magefølelse av at dette var en datafeil. Han gjorde det siste. I ettertid sa han at det var tre grunner som avgjorde: 1. Det var bare rapportert om fem raketter. Hvis USA virkelig ville angripe Sovjet burde det vært flere hundre. 2. Systemet var nytt, og han stolte ikke helt på det. 3. Selv om de to første grunnene var feil, ville et motangrep bety slutten på jorda.

Det viste seg at satelittsystemene hadde mistolket reflektert sollys på skyene i nærheten av Montana i USA.

Petrov ble etterpå omplassert, før han ble førtidspensjonert. Han døde i mai i år. Historien om hvor nær vi var en atomkrig ble først offentliggjort etter Petrovs død.

Nesten-ulykken oppsto i en tid med stor spenning mellom stormaktene. Det er en situasjon ikke helt ulik ordkrigen mellom USA og Nord-Korea nå. Kombinasjonen av kort tid, stor spenning kan sammen med tekniske eller menneskelige feil, bli katastrofal.

Read Full Post »