Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘atomkraft’ Category

Hvorfor er venstresida så negativt innstilt til atomkraft, spør Bhaskar Sunkara fra tidsskriftet Jakobin i Klassekampen 22. juni. Bhaskar viser til at stengingen av atomkraftverket Indian Point utenfor New York, førte til en sterk økning i CO2-utslippene.

Atomkrafta ble ikke erstatta av fornybar energi, men fossil. Skal vi løse klimakrisa, må vi ha mer atomkraft, mener Sunkara.

Det er mange grunner til at folk fra både venstresida og høyresida i Norge er skeptiske til atomkraft. I den vestlige verden er atomkraft på retur. De fleste atomkraftverkene er bygget mellom 1970 og 1990 og driftes på overtid. Av ca 290 reaktorer er 111 allerede stengt fordi de har gått ut på dato og rehabilitering er for dyrt. Atomkraftverket på Indian Point var fra 1962.

Heldigvis har det ikke vært alvorlige ulykker her, men atomkraftverket har ført til radioaktiv forurensning av grunnvannet og nå står man overfor minst tolv år med dekommisjonering og en prislapp på over 2,3 milliarder dollar. En av de største utfordringene ved atomkraft er at det høyradioaktive avfallet må lagres trygt, isolert fra mennesker og miljø, i overskuelig framtid. Sunkara hevder disse bekymringene er utdatert, men det er fortsatt ingen som land har funnet en god, permanent løsning på problemet. Tyskland har brukt milliarder på midlertidig lagring og har jobba med å etablere et sluttlager i Gorleben siden 1970-tallet. I 2013 ble dette prosjektet skrinlagt og man begynte prosessen på nytt. Selv Norge med sine, i global sammenheng mikroskopiske, 17 tonn med høyradioaktivt avfall, står nå overfor en enormt komplisert og svindyr opprydningsjobb.

Av de fire tillatelsene til nye atomkraftverk gitt under Obama-administrasjonen har to blitt skrinlagt, mens de to andre ligger langt bak tidsskjema med enorme budsjettoverskridelser. Tyskland, Italia, Østerrike og Litauen har vedtatt å avvikle sine reaktorer. Offisielt er det 14 reaktorer under bygging, svært mange av dem har vært under bygging siden 1980-åra. Det betyr at mange aldri vil bli realisert. Finland har hatt en reaktor under bygging siden 2005. Sverige har stengt sju av sine reaktorer, men har fortsatt seks reaktorer i drift. De er fra begynnelsen av 70-tallet.

Det er relativt billig å drifte gamle atomkraftverk, men det er dyrt å bygge nye. Å renovere gamle atomkraftverk er også dyrere enn å bygge ut fornybar energi. Sunkara har rett i at det foreløpig ikke er bygd ut nok utslippsfri energi til å erstatte det nedlagte atomkraftverket ved Hudson-elva. Men om vi nå skal starte planlegging av nye atomkraftverk til erstatning av de gamle som går ut på dato, vil vi ikke rekke å bygge dem før de gamle må avvikles. Dette er ikke veien å gå om vi skal nå klimamålene for 2030.

Når atomkraften globalt ikke taper andel, skyldes det blant annet nye flere atomkraftverk i land som India og Kina. Det er ikke tilfeldig: Begge landene har atomvåpen. Av verdens ni atomvåpenstater har tre av statene utviklet atomvåpen under dekke av atomkraft, i strid med ikke-spredningsavtalen. Til tross for hva Sunkara hevder, er det flere koblinger mellom atomkraft og atomvåpen, og jo mer utbredt atomkraftteknologien er desto større blir risikoen knyttet til spredning atomvåpen. Sunkara er også bekymret for arbeidsplasser som forsvinner. Ja forhåpentligvis vil en avvikling av atomkraft og atomvåpen kunne frigjøre ressurser til å løse klimakrisa bedre. I 2016 gikk halvparten av ferdige studenter innen teknologi og realfag i USA til selskaper som utvikler eller vedlikeholder atomvåpen eller atomkraft.

Skal vi få til et grønt skifte, trenger vi de beste hodene for å utvikle mer bærekraftige energiløsninger. Da trenger vi alle talentene som i dag jobber i atomindustrien.

Innlegget sto i Klassekampen 28. juni 2021

Read Full Post »

For å nå klimamålene i 2030 må kjernekraften bygges ut, mener Tønsbergs Blad. De bruker FNs klimapanel som sannhetsvitne. Det er imidlertid feil: FNs klimapanel har laget en del projeksjoner av hvordan vi kan nå målene om kutt i CO2. De har ikke laget anbefalinger for tiltak, og slettes ikke anbefalinger om utbygging av kjernekraft.

I den vestlige verden er kjernekraft på sterk retur. De fleste atomkraftverkene er bygget mellom 1970 og 1990. Av ca 290 reaktorer er 111 allerede stengt. Tyskland, Italia, Østerrike og Litauen har vedtatt å avvikle sine reaktorer. Offisielt er det 14 reaktorer under bygging, svært mange av dem har vært under bygging siden 1980-åra. Det betyr at mange aldri vil bli realisert. Finland har hatt en reaktor under bygging siden 2005. Sverige har stengt 7 av sine reaktorer, men har fortsatt 6 reaktorer i drift. De er fra begynnelsen av 70-tallet. Om de skal bygge nye kjernekraftverk til erstatning av de gamle, vil de ikke rekke å bygge dem før de gamle må avvikles. Og de rekker ikke å ha nye kjernekraftverk på plass slik at det vil påvirke klimamålet for 2030.

I USA vedtok president Bush i 2005 en lov som innebar planlegging av en rekke nye atomkraftverk. De har imidlertid endt i konkurser og skandaler. Kun to reaktorer er ferdigstilt de siste 30 åra, mens mange er avvikla.

I Europa har andelen energi fra kjernekraftverk gått ned med 22% de siste åra. Årsaken er åpenbar: Allerede i dag er prisen på strøm fra fornybar energi omtrent halvparten så dyr som kjernekraft ved nybygging – om man skal ta hensyn til nødvendig sikkerhet som man gjør i Europa. Når kjernekraften globalt ikke taper andel, skyldes det nye kjernekraftverk i land som India og Kina. Det er ikke tilfeldig: Begge landene har atomvåpen. Å bygge ny kjernekraft som er dyrere enn fornybar kraft, kan bare skje med sterk statssubsidiering. Det kan skje når staten har flere formål, som å ha atomvåpen. Av verdens 9 atomvåpenstater har tre av dem utviklet atomvåpen under dekke av atomkraft i strid med ikke-spredningsavtalen.

I lille Norge har vi ikke hatt atomkraft. Men vi har hatt to små test-reaktorer. De er nå stengt og vi må jobbe med varig lagring av atomavfallet. Avfallet skal lagres utilgjengelig og upåvirket av ytre endringer i 100.100 år. Lagringen av det mikroskopiske avfallet er foreløpig beregnet til å koste ca 25 milliarder.  Foreløpig har ingen land etablert en varig lagring av avfallet. Tyskland har brukt milliarder på midlertidig lagring og har jobba med å etablere et sluttlager i Gorleben siden 1970-tallet. I 2013 ble dette prosjektet skrinlagt og man begynte prosessen på nytt.

Verden har opplevd noen store atomkraftulykker. Konsekvensene er enorme. Statens Strålevern beregnet at Tsjernobylulykken i 1986 innebar ca 400 dødsfall som følge av kreft i Norge og ca 90 tilfeller av genskader over 50 år. Hvis kjernekraft skulle øke i stedet for å minske, øker også den statistiske ulykkesfaren.

Dersom vi ser på alle kjeder i produksjonen av atomenergi, er den slettes ikke utslippsfri. Svært mye utslipp er knytta til etableringen av anleggene. Å bygge ny atomenergi vil fram til 2030 bety en formidabel utslippsøkning. Å satse på fornybare energikilder er tryggere, renere, billigere og raskere.

Read Full Post »

atomkraft«Folkeopplysningen» er et interessant program som utfordrer etablerte sannheter. Men i programmet om atomkraft stiller programleder Andreas Wahl seg svært ukritisk til disposisjon for pengesterke krefter som vil grønnvaske atomkraften.

Det finnes ulike tall på hvor mange som døde som følge av atomkraftulykken i Tsjernobyl i 1986. Tallene varierer fra mange hundre tusen og nedover. Fortsatt dør folk som følge av kreft som kan relateres til Tsjernobyl. Folkeopplysningen påstår at antallet døde var under 100. Det er et tall som har liten støtte i det store antallet rapporter som har kommet etter ulykken. Chernobyl Forum som ble opprettet av Det internasjonale energibyrået, anslår i sin rapport fra 2006 at antall døde er mellom 4000 og 9000 mennesker.  Svært mange forskere mener at dette tallet er for lavt. I tillegg kommer et stort antall mennesker som utvikler kreft, men som blir friske ved hjelp av behandling. Ulykken førte til spredning av radioaktivt nedfall også over Norge.  Statens strålevern  beregnet  ca 400 dødsfall i Norge som følge av kreft og ca 90 tilfeller av genskader over 50 år (Statens Strålvern m fl 1996).   Det er ingen tvil om at Tsjernobyl var den verste menneskeskapte katastrofen i nyere tid.

Nei til atomvåpen er opptatt av sammenhengen mellom sivil atomkraft og atomvåpen. Det finnes i dag ingen endelige, sikre lagringsteder for avfall fra atomkraft og atomvåpenproduksjon. Avfallet innebærer en potensiell risiko i over 1000 år. Sjøl om det finnes systemer for internasjonal kontroll, vil spredning av teknologi for å bruke atomkraft i flere land innebære en fare for å spre muligheten for at flere land kan utvikle atomvåpen.

Man kan selvsagt diskutere hvor stor denne faren er. Men det er en fare som er unødvendig å ta. Det er ikke slik at atomkraft er nødvendig for å nå Paris-målene om nedgang i klimautslipp. Snarere tvert i mot:  Problemet som Wahl ikke omtaler er at atomkraftverkene stort sett er avhengig av en eller annen form for offentlige subsidier. Det kreves enorme investeringer. Kjernekraften har vært det største hinderet for å utvikle mer grønn energi. Energiselskapene er redde for at investeringer i denne sektoren ytterligere vil svekke lønnsomheten av investeringene i atomkraft.  Det beste for både klimaet og global sikkerhet er å avvikle både kjernekraft og atomvåpnene.

Read Full Post »

chernobyl.jpgNatt til 26. april 1986 eksploderte én av de fire reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl, ti mil nord for Kiev i Ukraina. Eksplosjonen var så voldsom at det 500 tonn tunge reaktorlokket ble blåst opp i luften. 56 mennesker døde som følge av eksplosjonen og av akutte stråleskader i ukene etter ulykken. Det totale antall dødsfallene som følge av ulykken er beregnet til fra 9000 mennesker til over en million som følge av langtidsvirkningene.

Det endelige tallet vil vi aldri få vite. Radioaktivt cesium har en halveringstid på 30 år. Tsjernobylulykken vil i mange år framover fortsette å kreve sine ofre i form av barn født med misdannelser, økte kreftforekomster osv. – og ikke minst redusert livskvalitet. At tallene om dødsfall varierer skyldes ikke minst at det er mange ulike interesser knyttet til vurderinger av konsekvenser av en atomkraftulykke. I Hviterussland – og ved norskegrensa på Kola – er det fortsatt atomkraftverk i virksomhet som har de samme tekniske løsningene som Tsjernobyl-verket. I årene etter ulykken var det ikke tillatt å gi diagnostisere folk som Tsjernobyl-ofre.

Rammet også Norge

Radioactive_fallout_caesium137_after_Chernobyl

Tsjernobyl-ulykken rammet også Norge. Det var fjellene i Oppdal og grenseområdene i Hedmark og Trøndelag som fikk mest radioaktivt nedfall. Så sent som i 2005 ble 15.000 sauer gitt spesielt for å redusere radioaktiviteten i kjøttet. Også i dag får innbyggere i Norge små stråledoser som er relatert til ulykken i Tsjernobyl. Norske myndigheter beregnet selv ca 400 dødsfall som følge av kreft og ca 90 tilfeller av genskader over 50 år (Statens Strålvern m fl 1996) Første året etter ulykken opererte Strålevernet med en maksgrense på 400.000 bq for friske voksne. Året etter ble denne satt ned til 80.000 bq. I Norge kom kjernekraftulykken rett opp i en regjeringskrise der Willoch overlot makta til gro Harlem Brundtland. I ettertid er beredskapen, krisehåndteringa og ikke minst informasjonsarbeidet sterkt kritisert. Jeg var selv en av dem som samlet prøver av sopp, bær og mose og fikk det analysert. Laboratoriet var sjokkert over den høye radioaktiviteten i Vestfolds skoger, som lå langt over det nivået som Strålevernet opererte med. Da viste det seg at Strålvernets tall ikke var total radioaktivitet, men at tallene var justert ved at radioaktivitet fra russiske atombombeprøvesprengninger på 60-tallet var trukket fra.

Seminar på HIOA 26. april

På dagen 30 år etter ulykken arrangerer Læringssenter og bibliotek et møte med øyenvitner til ulykken. Anatolij Gubariev var en av de som først ble sendt inn på atomkraftverket. I dag er han leder for foreningen av de såkalte «likvidatorene» » dvs. en “deltagerne i likvideringen av Tsjernobylulykkens konsekvenser”. Prof. Dr. Irina Garuschewaja ledet i mange år avdelingen for samarbeid med utlandet i stiftelsen «Barn av Tsjernobyl».  På et miniseminar 12-13 i Biblioteket P48 vil Gubariev fortelle om de første kritiske dagene etter ulykken, og Garuschewaja vil fortelle om de langvarige konsekvensene som blant annet etter hennes mening omfatter menneskehandlene med kvinner fra Hviterussland.  Etter den korte presentasjonen, vil det bli åpnet en utstilling med bilder fra Tsjernobyl i biblioteket.

Hemmelig ulykke

Tsjernobylulykken førte til at 200.000 kvadratkilometer jord i Hviterussland og Ukraina ble forurenset og uegna for landbruk – tilsvarende halve Norge. 350.000 mennesker ble evakuert. Nyheten om ulykken kom først ut 28. april da man målte ekstrem høy radioaktivitet i Sverige og først trodde at det var utslipp fra det svenske Forsmark-verket. På samme måte ble omfanget av ulykken holdt skjult for befolkningen i Ukraina og Hviterussland. Det var forbudt å problematisere følgene av en reaktorulykke: “Nyheter om at personalet ble eksponert for stråling ved fjerning av påfølgende skader etter havariet i KKV [kjernekraftverk] Tsjernobyl er en lukket sak. Dette i følge sjefen til Sovjetunionens Helseministeriums tredje hovedavdeling, herr Schulshenko.”(Jaroshinskaja, 1994)

Totalt ble mellom 600 000 til 800 000 mennesker satt til tjeneste på ulykkesstedet i Tsjernobyl. “Det nøyaktige tallet  […] er ikke kjent, da det ikke ble gjort en nøyaktig opptegnelse og personene etter innsatsen rett og slett ble sendt tilbake til sine normale hverdager.”– (Sahm) Hvis de da overlevde..liquidadores-chernobyl-2

Likvidator i Tsjernobyl

Da ulykken skjedde var Anatolij Gubariev 26 år gammel og jobbet på en verktøyfabrikk. Han hadde to års studier bak seg, samt militærtjeneste der han satt i et hemmelig spionasjesenter i Kasakhstan og studerte engelske atomvåpentester. Om de sovjetiske testene fra 49-89 viste han ingen ting.

Fra fjerde mai til sjuende juni 1986 (35 dager) oppholdt Anatolij seg i Tsjernobyl. Etter endt innsats meldte de første helseproblemene seg, som hukommelsestap, og det bare etter to uker. „Da hadde jeg forstått at vi var forbruksmateriale,“ sier Anatolij. Han hadde følelsen av at de som allerede hadde fått får store doser med stråling, skulle „brukes opp“ før nye ble satt i innsats. Det var et selvmordsoppdrag.

Etter at reaktorbrannen var slukket, ble de satt i arbeid med å vaske av hustak. Dette ble oppgitt først i juni da myndighetene innså at ingen kunne flytte tilbake til de evakuerte landsbyene.

Etter dimmitering i juni og to dagers pause hjemme i Kharkov, gikk Anatolij tilbake til sitt normale arbeid. fabrikken igjen til arbeidet sitt. Han var plaget av hodepine og svimmelhet. Det endte med opphold i det radiologiske instituttet i Kharkov. På sykehuset traff  likvidatorene hverandre igjen sammen med innbyggerne fra den evakuerte trettikilometer-sonen. Målingene viste at de tillatte strålingsverdiene var overskredet mer enn 100 ganger.

Først i 1987, da Anatolij måtte på sykehuset for andre gang og en kollega fra reaktorinnsatsen var død, utviklet det seg en bevissthet om sammenhengen mellom reaktorkatastrofen og sykdomsutbruddene. Da het det seg at man skulle inn på sykehus for et opphold på minst 20 dager hver sjette måned.

Myndighetene gjorde forsøk på å innbille folk at sykdommene deres ikke hadde noe å gjøre med Tsjernobyl. De besluttet å danne en organisasjon for „likvidatorer“ som Anatolij er leder for.

 

Barn av Tsjernobyl

«Barn av Tsjernobyl» er en stiftelse som ble etablert i Minsk i Hviterussland av Irina Garuschewaja og hennes mann, prof. Gennadij Gruschewoi . De har bygget opp et internasjonalt nettverk som inntil i dag har muliggjort et rekreasjonsopphold i utlandet for 600 000 barn.. Dette tilbudet eksisterer fortsatt. En effekt av den økologiske og økonomiske katastrofen i området er at mange ønsker seg til Vesten. Det er folk som i dag er rundt 30 år eller yngre som har opplevd strålingsskader, men som ifølge Irina nå opplever nye skader som ikke lar seg reparere: De blir transportert til vestlige land som’menneskelig cargo’ for der å arbeide som prostituerte. Den moderne slavehandelen blomstrer. I dag er kampen for Tsjernobyls barn også en kamp mot menneskehandel og prostitusjon i vestlige land, sier Irina.

 

Referanser:

Jaroshinskaja, A. Verschlussache Tschernobyl. Die geheimen Dokumente aus dem Kreml. Berlin 1994, S. 35.

Larsen, Øivind ; Evensen, Stein A. ; Gradmann, Christoph. Tsjernobylulykken og Norge – katastrofe eller lærepenge? Michael quarterly, 2011, Vol. 8, no. 1, pp.5-18 : ill. Nettutgave: http://michaelquarterly.no/index.php?seks_id=124669&treeRoot=124663&element=Subsek3&a=1

Sahm, A. Liquidatoren – die vergessenen Retter Europas. In: Verlorene Orte. Gebrochene Biographien. Hg. IBB Dortmund/IBB ‘Johannes Rau’, Minsk, o. J., Seite 56.

Statens Strålevern, Landbruksdepartementet og Statens Næringsmiddeltilsyn: Ti år etter Tsjernobyl : følger for matproduksjon og helse . [Oslo] : I samarbeid med Statens næringsmiddeltilsyn, Statens strålevern og Landbruksdepartementet, 1996 . Nettutgave: http://www.nb.no/nbsok/nb/9d0b501fb6c79397a2497df8b70b558b.nbdigital?lang=no#0

 

Wium, P; Lund, E.; Reitan, J.B. Medisinske konsekvenser av Tsjernobylulykken. Tidsskrift for Den norske legeforening, 2007. No 19. http://tidsskriftet.no/article/1596718/

 

 

Read Full Post »

tjernobyl1

Sunniva Rose har en blogg der hun skriver  om „kjernefysikk og forskning og sånn“. http://rose-blogg.blogspot.no/

Hun lurer på om jeg har tatt tall fullstendig ut av lufta når jeg i en artikkel i Aftenposten sier at kjernekraft er en del av miljøproblemene, ikke løsninga. Jeg peker på at det diskuteres hvor mange som døde av Tsjernobyl – og at tallet varierer fra 50.000 til 2 millioner.

Det er ekstremt varierende anslag på antall døde som følge av Tsjernobyl. 40 mennesker døde umiddelbart av stråling. Det såkalte Tsjernobyl-forumet som består av en rekke FN-organisasjoner samt russiske myndigheter, har beregnet 4000 dødsfall. Det er dette tallet Sunniva Rose mener er korrekt. Men Tsjernobyl-forumet har blitt møtt med sterk kritikk, som blant annet resulterte i „The other report on Chernobyl“ (TORCH-rapporten) av de to britiske forskerne Ian Fairlie og David Summer.

Det internasjonale Atomenergibyrået regner med 9000 dødsfall.

Greenpeace har gått gjennom en rekke dokumenter og studier og har konkludert med 93.000 kreftofre.

Leger mot Atomkrig (International Physicians angainst Nuclear war – IPPNW http://www.ippnw.org/) er de som har operert med de høyeste tallene for dødsofre. De viser blant annet til at latensperioden for mange kreftformer etter stråling er 25-30 år. I tillegg til å se på dødsfall som følge av stråling, mener de at Tsjernobyl-ulykken har medført en rekke misdannelser og blant annet 100-200.000 aborter i Vest-Europa. De peker også på at barnedødeligheten i Sverige, Finland og Norge økte med signifikante 15.6% i perioden 1976-2006.  (Se rapporten Health effects of Chernobyl: 25 years after the reactor catastrophe, IPPNW, april 2011). http://www.ippnw.org/pdf/chernobyl-health-effects-2011-english.pdf

Etter min mening er det imidlertid meningsløst å diskutere hva som er det korrekte antall dødsofre for Tsjernobyl, det vil være så avhengig av hvordan man regner. Det viktige er å ta inn over seg at dette var den værste sivile katastrofen i moderne tid, og at folk fortsetter å dø av strålingen som reaktor-katastrofen medførte. Det må være en påminner ved risikoen ved kjernekraft.

https://larsegeland.wordpress.com/2011/06/03/atomkraft-nei-takk/

Read Full Post »