– Det er dette som er framtida, sier Lilleengen og viser fram et lite glass med algepulver
Kua blir landbrukets nye energileverandør, hevder Svein Lilleengen. Han er bonde og gründer på Ørlandet. På gården sin produserer han biogass. Men først og fremst har han utvikla løsninger for bruk av restfraksjonene etter biogassproduksjonen. Han er egentlig pensjonist, men sprudler av energi og ungdommelig pågangsmot. Fredag tok han i mot Stortingets Energi og miljøkomité på gården sin.
Kvelden før skulle han egentlig fortalt oss om biogass under middagen vår i Riddersalen på Austrått. Men der var lyset så dårlig at han ikke kunne lese manuset sitt, derfor siterte han dikt av Karin Boye og Dan Anderson i stedet. Hva den mannen skulle med manus, var det ingen av oss som forsto. Han snakka engasjert på inn- og utpust.
Lilleengen har drevet økologisk jordbruk. Han ville finne fram til alternativer til bruk av pesticider mot Kålflue. Det ble et patent på den såkalte Bioskiva, et A5 ark med et snitt i som kunne trues inn på kålplantene. Skiva er laget av fiber fra husdyrgjødsel. Skyggeeffekten hindrer ugras, samtidig som det tilføres gjødsel. Ved bruk av et trekk med alger holdes Kålflua borte.
Ved hjelp av 20 millioner i forskningsmidler fra EU har han utvikla dette videre til granulat eller pellets. Ideen er at det kan lages lokalt av fiberest etter biogassproduksjonen. Lilleengen kan produsere alene som skal tilføres hvis gjødselen skal brukes som biocid i sett for pesticid. Nå planlegges det en stor biogassfabrikk på Ørlandet som kan forsyne ferjene og bussene i Trondheim med biogass. Før var det hesten som ga energi i landbruket, nå er det kua! Oppgavene til oss som politikere er å gi biogassen gode nok rammevilkår. Det finnes lignende gode biogassprosjekter over hele landet, som må bli virkeliggjort. Men Lilleengens løsning for bruk av bioresten er genial: Pelletsen kan brukes av de samme maskinene som sprer kunstgjødsel. For de som synes spredning av husdyrgjødsel gir luktplager, løser dette alle problemer.
Etter å ha besøkt Lilleengen dro vi til fiskefarmen til firmaet AquaCulture Engineering. Farmen ligger ute ved Tristein, et godt stykke til havs. Der er det fem store mærer med cirka 300.000 laks i hver. Det tilsvarer cirka 2000 storfe pr mære. ACE eies av SINTEF, NTNU, Bjugn kommune, Sør-Trøndelag fylke. Vitsen er å ha en havbruksbedrift med kommersiell drift, men som kan brukes som laboratorium for forskning.
Deler av komiteen på Tristein, fylkesvaraordføreren i Sør-Trøndelag til venstre
Havbruksnæringa i Norge slakter en million tonn fisk i året, det vil si at det eksporteres 35 millioner fiskemåltider pr dag. Men det er store ulemper og miljøkonsekvenser: Spredning av lakselus, rømming, nitrogentilførsel fra overforing og fiskeskit. En løsning kan være lukkede mærer der vannet tas inn fra dypt vann. ACEs løsning var å ha stasjonen langt til havs. Det har igjen den ulempa at været er desto hardere. Her trenger vi åpenbart både mer forskning og strengere krav fra politikerne. Norge må ikke få ryktet på seg som eksportør av store mengder fisk, men med dårlig kvalitet.
En slik mære inneholder biomasse tilsvarende 2000 kyr
Fra Tristein så vi inn mot Valsneset. Der har Trønder-Energi 5 vindmøller som produserer nok kraft til Bjugn kommune med sine 5000 innbyggere. I tillegg er det et testsenteret for vindturbiner der. Ole Svendgård som er daglig ledere av VIVA som driver testsenteret, fortalte at de som driver vindmølleparker er lite interessert i teknologiutvikling. De er først og fremst opptatt av å ha ferdig godkjente vindmøller. VIVA på Valsneset tilbyr et sted der produsenter kan teste ut ny teknologi. Et problem er for eksempel at turbinen i toppen av mølla er så tung at vindmølla må bygges kraftigere enn man kunne gjort hvis turbinen var plassert i
bunnen av mølla. Slikt testes nå ut.
I Sør-Trøndelag foreligger det nå konsesjonssøknader for i alt 7,5 terrawatt vindmøllekraft. Vindmøller er omstridt. Jeg synes de er vakre. Men i stedet for å plassere dem i uberørt natur, bør vi i større grad plassere dem i nærheten av der kraften skal brukes. Vi bør ta mer hensyn til biomangfold enn til vårt eget utstyn. Vi behøver ikke å leite mye i Norge etter steder med nok vind. Etter min mening er det for lite vindmølleprosjekter på Østlandet som jo har et stort kraftunderskudd, dvs vi forbruker mye mer kraft enn vi produserer. Jeg ser gjerne at det kommer vindmøller langs Semslinna. Der blåser det jo alltid motvind.
Turen ble avslutta med besøk på museet Kystens Arv, hvor vi blant annet fikk en kort innføring i bygging av Åfjord-båter og overføring av såkalt handlingsbåren kunnskap, altså å lære gjennom å gjøre og se hva mesteren gjør.
Lars Egelands blogg 