Trude Teige har jobbet som reporter og programleder for TV2. I tillegg har hun skrevet kriminalbøker. I 2015 kom boka «Mormor danser i regnet» som har sin bakgrunn i tyskerjentenes skjebne i Norge. Temaet er interessant, men historien er banal og boka skjemmes av mange små, men irriterende historiske feil.
Hovedpersonen i boka er Juni som etter mormoren Teklas og moren Lillas død og sitt eget sammenbrudte ekteskap, kommer til øya utafor Kragerø. Derfra avsløres familiens tragiske skjebne gjennom tre generasjoner som starter med at mormoren ble forelsket i en tysk soldat.
Etter frigjøringen følger mormor Tekla med soldaten Otto til en oppsamlingsleir i Mandal. Her får de to kjærestene tildelt et enkeltrom i boka. Er det troverdig når de ikke var gift? I august 1945 innførte regjeringen en provisorisk anordning der det ble vedtatt at norske kvinner som giftet seg med tyskere mistet sitt norske statsborgerskap selv om de bodde i Norge. Hvert 7. ekteskap inngått i 1945 var mellom tyske menn og norske kvinner – over 3000. Tekla er en av dem som gifter seg for å få følge med Otto til Tyskland. Men kunne hun bli gift i løpet av to dager når hun var umyndig?
Ødeleggelsene i Tyskland kommer som et totalt sjokk på både Otto og Tekla. Jeg skjønner at inntrykket av å oppleve ødeleggelsene må ha vært sterkt. Men det kunne ikke være noen overraskelse for tyske soldater som hadde kontakt med familie hjemme, at det var store ødeleggelser.
Otto er fra byen Demmin i Mecklenburg-Vorpommern. Tekla og Otto drar dit, men byen er okkupert av russerne og det blir derfor ingen gode dager som arvingtil en herregård, slik Otto hadde ventet.
Historien om Demmin handler om Europas største kollektive selvmord. Dagen før russerne inntok byen og i dagene etter, tok særlig kvinner og barn livet av seg i redsel for hva som ventet dem når russerne kom. Det gikk en selvmordbølge over hele Tyskland. Bare i april og mai tok 5000 mennesker livet av seg i Berlin. I Demmin anslås tallet til å ligge rundt 900, det var hver syvende innbygger. Forklaringene spriker: Etter nederlaget ved Stalingrad hadde nazi-myndighetene intensivert sin propaganda om at det ikke ville være verdt å overleve et militært nederlag som ville innebære ødeleggelsen av den tyske nasjonen. Innbyggerne hadde dessuten gode grunner til å frykte russernes raseri i form av voldtekter og overgrep. Mytene om at tyskerne ikke kjente til overgrepene under krigen, er sterkt overdrevet. Demmin var et sterkt støttepunkt for nazistene både før og under krigen. Folk her ante nok ganske mye om hva tyskerne hadde foretatt seg i Polen, Ukraina og Russland. De fryktet å lide samme skjebne.
I ettertid vet vi at det var inngått avtale mellom borgermesteren i Demmin og sovjeterne om at byen skulle overgi seg mot å unngå plyndring. På kirka i byen var det heist hvitt flagg. Da russernes forhandlingsdelegasjon kom, åpnet en tysk lærer ild og 17 sovjetere ble drept. Byens apoteker inviterte russerne til seiersfest der alle sovjeterne ble forgiftet. Dette var bakgrunnen for at russerne angrep byen. Noe av dette forteller Teige om i boka.
Hvert år demonstrerer nynazister 8. mai i Demmin for å minnes de russiske overgrepene og myndighetenes fortielse. Det er riktig at masse-selvmordet er en ukjent del av historien om nazi-nederlaget. Demmin var i den delen som ble Øst-Tyskland. Det passet selvfølgelig ikke myndighetene der med oppmerksomhet om et masse-selvmord foran den forestående befrielsen som russerne sto for. Likevel må nok ansvaret deles mellom den reelle frykten for russerne og den innbilte psykologiske propagandaen fra nazi-myndighetene om at det ikke var verdt å overleve nazi-Tyskland fall. Fortielsen kan ikke forsvares, men selve masse-selvmordet var en siste tragisk konsekvens av nazi-regimet.
Ottos far råder familien til å dra vestover. Det er forståelig, og mange flyktet vestover. Men at innbyggerne i Demmin kunne vite noe om etableringen av Øst-Tyskland som egen stat allerede i 1945, er like lite troverdig som at Otto tygger peppermynte-tyggegummi i Norge eller at Tekla har vansker med å få vasket strømpebuksene. Tyggegummien kom til Europa med amerikanske soldater, strømpebuksene kom først på 50-tallet og DDR ble først opprettet i 1949.
Otto blir drept og Tekla blir overfalt når de forsøker å rømme vestover. Det kan ha skjedd, samtidig var «den grønne grensa» mellom okkupasjonssonene ganske åpen både i 1945 og de to neste årene. Tekla vil hjem til Norge, men hun er ikke lenger norsk statsborger. Dette var den tragiske skjebnen til jentene som fulgte med eller ble sendt til Tyskland. Norge hadde ikke noen fredsavtale med Tyskland før i 1951 og før det fikk ikke tyskere tilgang til Norge. Jeg synes historien om hvordan Tekla kommer seg hjem og blir gift med en norsk motstandshelt, virker lite troverdig og gjør boka dårligere på samme måte som historien om at Otto blir drept av russerne. Teige vil ha reine helter som ikke svikter kjærligheten. Men kjærligheten kan dø av enklere utfordringer enn det som møter Tekla i Tyskland. Det hadde gjort boka mer troverdig.
Historikeren Florian Huber utga for øvrig boka «Kind, versprich mir, dass du dich erschiesst» (Barn. lov meg at du skyter deg) om det kollektive selvmordet i Demmin i 1945.
Lars Egelands blogg 