Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Kultur’ Category

>
Tønsberg har store utfordringer på kulturområdet. På vegne av SV har jeg kritisert kommunens politiske ledelse for manglende evne og vilje til å styre og å gjennomføre. Det blir med praten. Eksemplene er mange: Støperiet, revitaliseringsprosjektet av bysentrum, dampskipet Kysten som fortsatt ligger i dokk osv.

Nå lanserer FrPs to kampbrødre Per Rosendal Brun og Terje Ottar sin løsning på dette: Vi gjør selskapet Tønsberg Utvikling til en paraplyorganisasjon som “kan se alle forslag og ideer i en sammenheng”. Gi dem hele ansvaret for utviklingen av kulturpolitikken! Da kan kulturbudsjettet reduseres ytterligere. Strengt tatt behøver det vel ikke være større enn at det dekker kostnadene for Bruns premierebilletter? Forslaget virker like gjennomtenkt som da Brun mente at kommunens frivillige organisasjoner kunne få penger fra et kommunalt lotteri.

Tønsberg Utvikling er et selskap etablert av kommunen. Selskapet har en startkapital og drive næringsutvikling med forrentningen av disse pengene. Styret er en herlig blanding av sentrale politikere fra H, FrP og AP, samt representant for næringslivet. I tillegg sitter det en representant for det som ofte blir kalt Administrasjonspartiet, i dette tilfellet Tønsbergs rådmann som her har den samme rollen som andre politikere. Dette synes Brun og Ottar er en fin styringsmodell for kulturpolitikken i Tønsberg?

Det er klart at Brun og Ottar har rett i at det er et skrikende behov for både samordning og mere offensiv kulturpolitikk i Tønsberg. Men Brun sitter jo som leder av det utvalget som skulle ha denne jobben, i tillegg til en rekke andre verv i mer eksklusive utvalg som Kulturhusstyret.

Når jeg leser forslaget fra Brun og Ottar må jeg tenke på historien om de to blinde som var på kino. Ingen av dem så noe. Da foreslår en av dem at de kanskje skulle bytte plass? Kommunen mislykkes i å gjøre sin jobb, da gir vi den til noen andre, altså Tønsberg Utvikling. Men ingen vil vel påstå at selskapet til nå har vist seg særlig mer effektive enn kommunen.

Jeg tror at løsningen ligger i å rette opp Tønsberg skeivstyrte økonomi slik at kommunen får krefter til å føre en kulturpolitikk. I tillegg må den handlingslammede politiske ledelsen byttes ut. Det blir det snart en mulighet til.

Read Full Post »

>This machine kills fascists

>

This machine kills fascists sto det skrevet på gitaren til Woody Guthrie – den amerikanske politisk engasjerte folkesangeren som i dag er mest kjent for sangen «This land is your land, this land is my land» – sangen om at landet faktisk tilhører folket og ikke kapitalistene.

This machine kills fascists var et tydelig budskap. Ikke noe Støre-aktiv «denne gitaren gjør en forskjell». I går opptrådde New Freedom Riders på Nøtterøy Kulturhus med blanmt annet sanger av Guthrie. Rikskonsertene har startet prosjekt som skal strekke seg over tre år. Dette første året dreier det seg om sanger fra den amerikanske borgerretts- og antikrigsbevegelsen. Og heldigvis ikke bare historiske sanger: Her var det også nye protestviser mot muren som skal hindre meksikanere i å komme inn i USA for å passe barna dine, vaske gulvene dine osv. Og selvsagt sanger om Afghanistan.

Neste år blir det en turne med norske sanger. Finnes de? Ja selvfølgelig: Bare tenk på Vømmøl, Ungdomslaget Ny Von, Kor e hammaren Edvard osv.

Tredje år blir temaet sanger fra verden forøvrig: Det kan plukkes en skatt fra resten av Europa, Latin-Amerika, Sør-Afrika, Vietnam – og mange andre steder.

Da bandet takket for seg hadde de enda ikke spilt noen sanger av Pete Seeger. – Hvordan kan det gå an, tenkte jeg. Den nå 91-år gamle folkesangkjempen er jo mannen som introduserte protestvisene i politisk aktivitet. Mannen bak «Where have all the flowers gone», som gjorde «We shall overcome» kjent i tillegg til et utall andre viser. I mange år var han boikottet av radiostasjoner og konserter der det etablerte USA var involvert. Men han ga seg aldri! I de siste åra har han imidlertid opplevd å bli anerkjent av både president Clinton og Obama.

Men Nobels fredspris har han aldri fått. Men han fortjener den på vegne av seg sjøl og som et symbol på kunstens betydning for mobilisering for fred. Dette er hovedbegrunnelsen for at jeg da jeg var på Stortinget i vinter, nominerte Seeger til dette årets fredspris.

New Freedom Riders fikk stående applaus, kom tilbake på scenen og spilte tre Seeger-sanger! Den siste er fortsatt aktuell: Bring them home! Fra Vietnam, og fra Afghanistan!

Read Full Post »

>
For et par dager siden fikk jeg brev fra Nobelinstituttet om at min nominering av Pete Seeger til årets fredspris var mottatt og akseptert. Det å kunne nominere til fredsprisen er et privilegium som stortingsrepresentanter har.

Hvorfor mener jeg at fredsprisen bør gå til en visekunstner? Etter flere tildelinger til aktive politikere, er det npå tide å gi prisen til en som har arbeidet på grasrtotnivå, en som har brukt kunsten til å engasjere mennesker over hele verden. Det har Pete gjort.

Nomineringa er blitt vel tatt i mot i USA der det blant annet var tatt et initiativ fia Facebook til en gruppe med mål om at Pete Seeger skulle nomineres. Nå er han nominert.

I brevet til Nobelkomiteen skriver jeg blant annet:

Pete Seeger, eller egentlig Peter Seeger, (født i Patterson, New York i USA den 3. mai 1919) er en amerikansk låtskriver, folkesanger, forfatter og fredsaktivist. Hans viser og innspillinger var særlig populære i 1950- og 1960-åra, og påvirket en lang rekke protestsangere. Helt fram til i dag har Pete Seeger vært aktiv som en samfunnsbevisst kunstner engasjert i fredsarbeid. Han har inspirert generasjoner av andre kunstnere og artister til å bruke sin musikk i arbeid for fred.
Som en framtredende musiker har sangene hans, opptredende og hans samfunnsdeltakelse bidratt til å engasjere folk, særlig ungdom, i kamp mot krig, atomvåpen, for internasjonal solidaritet og økologisk ansvar. Han har engasjert mennesker, fra alle samfunnslag og på tvers av generasjoner, i å bygge en bedre og mer sivilisert verden.

Pete Seeger har knytter verden sammen med sanger fra Kina, Sovjetunionen, Israel, Cuba, Sør-Afrika og republikanske Spania. Han har fortalt ukjente historier slik som historien om Crispus Attucks, født som slave, som var den første mannen som døde ved starten av den amerikanske uavhengighetskrigen. Han bidro aktivt til borgerrettsbevegelsen i USA gjennom sanger som «We Shall Overcome» som er kjent over hele verden. I fredsbevegelsen fra 1950-årene og til i dag har en sang som ”Where have all the flowers gone” blitt et samlende symbol. Hans sang ”Rainbow race” – kjent i Norge som ”Barn av regnbuen” er på samme måte blitt en sang som inspirerer til miljøengasjement.
Under MacCarthy-tida måtte Pete Seeger møte for Komiteen for Uamerikansk virksomhet. Han ble hindret i å tjene til livets opphold og praktisere kunsten sin på nasjonalt nivå, men han fortsatte å opptre på fagforeningsmøter, sommerleire, videregående skoler, høgskoler og universitet. Hans personlige offer og integritet er et godt eksempel for andre mennesker.
Pete Seeger har levd etter rådet fra sin mentor Paul Robeson, som sa: «Kunstneren må velge å kjempe for frihet eller slaveri …»
Bertolt Brecht sa det slik: «Kunst er ikke et speil holdt opp til virkeligheten, men en hammer som skal forme det.»
Kulturarbeidere som bruker kunsten for sosial og politisk forandring, vet hvor vanskelig det er å få anerkjennelse uten å måtte trivialisere kunsten eller motsatt å henvende seg til en kulturell elite. Pete Seeger alltid holdt seg til prinsippet om at folkemusikk ikke bare er «god kunst», men at den representerer folks liv og erfaringer. At folkemusikken tar opp undertrykking og utbytting som var tydelig også for folk uten formell utdanning. Dermed er «folkemusikk» ikke søt og sjarmerende eller foreldet, men gjennom Pete, en levende, pulserende form for kultur.
Med ordene til den østeuropeiske forfatteren Milan Kundera: «kampen om folks makt er kampen for hukommelsen og mot å glemme». Pete’s talent, sans for anstendighet og ukuelige tro på, som Anne Frank sa, at «i hjertet er folk stort sett gode», er unikt.

Det er på tide at kulturelt arbeid mottar anerkjennelsen av at kunst og kultur har stor innflytelse og global rekkevidde, at det ikke bare er et medium for underholdning, men utdanning, medfølelse og handling. En fredspris til Pete Seeger vil være en anerkjennelse ikke bare av han, men av alle de han har inspirert gjennom generasjoner – og at kunstens betydning for å skape en opinion for fred og internasjonal forståelse over landegrensene.

Derfor vil jeg foreslå at Pete Seeger som kandidat til Nobels fredspris 2010. Han er et fyrtårn av integritet og prinsipper i en tid som ellers er preget av fravær av disse egenskapene.

Read Full Post »

>

Bilde: Kaldnes sett fra bysida den gangen skipsverften var i gang.

I går måtte Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet innse at de har kastet bort flere år og masse penger på et kulturhus-prosjekt de ikke hadde evne til å gjennomføre. I stortingsvalgkampen brukte Per Arne Olsen Støperiet som bevis på at FrP var et kulturparti. Vi skal bygge kulturhus til en pris av 120 millioner, sa Olsen over to sider i Aftenposten. I går ble dette valgløftet skrinlagt.

Støperi-prosessen startet i helt feil ende. Høyre og FrP med følge av AP har konsekvent i flere år nektet å diskutere penger til drift av kulturhuset. I stedet har de utviklet Støperi-prosjektet til å bli et stadig større prosjekt – et kulturhus for champagne og kanapeer i stedet for et røft kulturhus preget av industri-tradisjonen på Kaldnes. Det kulturlivet har bedt om er kommunal drift med økonomisk støtte som gjør at det lokale kulturlivet har råd til å bruke huset. Problemet er at Kulturskolen mangler penger til husleie og lærere, ikke mangel på lokaler..

Denne konflikten ble tydelig da Bystyret vedtok langtidsbudsjett før jul. Flertallet vedtokl millionkutt på kultur i årene som kommer, til tross for at Støperiet skulle bygges. Det fikk SV til å be om time-out for Støperiet. I går rømte FrP fra valgløftene med halen mellom beina.

Fellesforslaget mellom FrP og AP som fikk flertall betyr at det store Støperi-prosjektet gravlegges. FrP og AP vil begrense seg til å sette i stand den gamle Brøyt-hallen. Men samtidig innebærer vedtaket at rådmannen skal foreta nye utredninger og komme tilbake til Bystyret.

Det betyr at det fra asken av de brustne løftene kan komme til å stige noe nytt. SV foreslo at ved siden av å sette i stand Brøyt-hallen, skal kommunen også bygge et enkelt kulturhus med øvingslokaler, scene og servicefasiliteter. Etter vår mening kan vi lære av hvordan fylkeskommunen bygger sine videregående skoler. Gjennom et samrådsprosjekt med utbyggere kan vi sette en målsum og så bygger vi for de pengene vi har. Vi er overbevist om at vi kan få et velfungerende hus for maksimalt 50 millioner. I tillegg foreslo vi at vi nå må få på plass en driftsmodell for huset. Kommunen må forplikte seg slik at huset kan drives ukommersielt.

Dette forslaget ville blitt nedstemt. Vi foreslo derfor at det ble sendt over til rådmannen for å bli utredet sammen med 0-alternativet til AP og FrP. Når AP også varslet støtte, så FrP at det her ble etablert et nytt flertall av H, AP og SV med FrP i skyggen. Det ville de unngå, dermed støttet de også oversendelsen.

SVs alternativ er likt med det som det frivillige kulturlivet har ønsket og som for eksempel Nick Sandberg tar til orde for i TB i dag. At forslaget ikke ble drept av de store partiene betyr at det fortsatt er håp for Støperiet. Jeg tror det kan bli en lykkelig løsning. Fram til saken på nytt skal behandles av Bystyret må det jobbes hardt av kulturlivet og kulturinteresserte politikere for å få flertall for dette.

Read Full Post »

>Spørsmålet om moms på ebøker har fått ny politisk aktualitet. Etter min mening er tida inne til å se på hele regelverket for moms på papirbøker, digitale tekster og andre former for åndsverk.

I dag har vi et fritak på moms i iste ledd for papir-bøker. Fritaket har vært betraktet som kulturpolitisk viktig – for å stimulere til utgivelse av bøker på norsk – til støtte for norsk skriftkultur. I dag er det likevel en utbredt forståelse av at det er et svært lite målrettet tiltak. I mangel av andre alternativer har det imidlertid ikke vært mulig å rokke ved dette fritaket. Fritaket for merverdiavgift på bøker gir et provenytap på i overkant av 1,5 milliarder kroner.

Merverdiavgiftsfritaket kan vurderes som statens bidrag i et trepartssamarbeid mellom forlag, utgivere og staten som representant både for de som leser og de som skriver. Staten har kunnet true med å ta bort fritaket hvis bransjen blir alt for kommersialisert og nedprioriterer kulturpolitiske hensyn. Vi har imidlertid sett en stadig sterkere kommersialisering, og det er vanskelig å tenke seg når denne trusselen skal kunne tas i bruk når den til nå ikke er brukt.

Merverdiavgiftfritaket er først og fremst en støtte til norske bokhandlere og dernest til det lesende publikum ved at prisen trolig ville vært høyere på bøker om de var momsbelagt.

Momsfritaket omfatter alle bøker og tidsskrifter som gis ut i papirform, enten det har norsk eller utenlandsk forfatter – og det er ingen vurdering av kulturell kvalitet i det materialet som får fritak, til tross for at den kulturpolitiske begrunnelsen for fritaket var å fremme spredningen av åndsverk.

Åndsverk i andre former enn papir
De seinere åra har vi sett en stor øking i utgivelser av lydbøker, som ikke omfattes av momsfritaket. Vi forventer en øking av salg av ebøker som er vanskelig å definere og avgrense. Begrepet ebok er knytta til de nye ebokleserne – lesebrettene. Digitale bøker brukes av og til som et synonym, men vil ofte omfatte mer: Digitale fulltekstbaser som bibliotekene abonnerer på og som kan lastes ned til ebokleser, mobil eller PC – eller leses på skjermene. En ebok eller digital bok kan vanskelig defineres som noe annet enn et åndsverk i digital form basert på skrift. Vi ser at genre smelter sammen slik at grensene mellom en bok, en film, en cd blir borte. Det finnes ikke noe merverdifritak for lyd og bilde. Et spørsmål som reises er om den skriftlige kulturen trenger mer vern enn andre uttrykksformer?

Alternative støttetiltak for skriftlig åndsverk
Det kan tenkes andre og mer målrettete tiltak for å støtte opp om norsk åndsverksproduksjon:
– Styrka innkjøpsordning til bibliotekene, både i antall eksemplarer og antall titler. Et slikt tiltak vil stimulere forleggerne til å publisere bøker, men vil ikke stimulere til aktivt salg og markedsføring fordi innkjøpsordninga vil utgjøre det dominerende markedet for mange utgivelser.
– En utvidelse av innkjøpsordninga til også å omfatte elektroniske publikasjoner.
– En styrking av stipender og garantiinntekter for forfattere – både skjønnlitterære og faglitterære.
– En felles lavere kulturmoms for alle åndsverk uansett publiseringsform.

Moms og royaltypolitikk
Royalty til forfatterne er godt regulert når det gjelder papirbøker. Når det gjelder lydbokutgivelser er det i stor grad slik at forfatternes royalty presses ned for at boka skal kunne konkurrere. Det er altså forfatterne som i stor grad betaler momsen på lydbøkene. Det gikk greit når lydboka bare var en tilleggsprodukt til papirboka. Der lydboka eller eboka vil erstatte papirboka vil det bety trangere kår for forfatterne.

Spørsmål til diskusjon
– Trenger eboka den fordelen det vil være å ha merverdifritak? Vil den ikke uansett være billig nok fordi den i stor grad slipper mellomleddet bokhandel?
– Utenlandske ebøker er i stor grad momsfrie for den enkelte kunde. Vil dette kunne bety at norske kunder går til utenlandske bøker i stedet for norske – eller er prisforskjellen uansett så stor at utenlandske og norske bøker ikke kan konkurrere på pris. (dette kan like gjerne være et argument for målrettet støtte til utgivelser av enkelte titler, enn for en generell støtte til alle digitale bøker)
– Hva er framtida til norske bokhandlere? Trenger de momsfritaket på papirbøker for å kunne overleve som lokale formidlere av bøker? Eller er dette støtte til en solnedgangs-bransje?
– Vil et merverdifritak for ebøker bety et stort inntektstap for staten eller vil eboksalget skje på bekostning av papirboka slik at provenytapet blir rimelig stabilt?

Konklusjon
Det er all grunn til nå å diskutere merverdiproblematikken for åndsverk. Merverdiavgiftfritaket har ikke for alvor vært problematisert de seinere åra. Partene i bokbransjen bør utfordres på framtidig politikk. Et forslag om endring må ha en forankring blant forfattere, utgivere og boklesere.

Read Full Post »

>

Stortinget vedtar budsjett for kultursektoren i dag. Jeg har nettopp hatt innlegg og slått et slag for avgiftsmessig sidestilling av ebøker og papirbøker – og for at bibliotekene må få penger til frikjøp av digitale kilder. Innlegget følger nedafor:

President

I merknadene fra alle partiene pekes det på problemet som ligger i at papirbøker i Norge er fritatt fra moms, mens ebøker er momspliktige. I tillegg er det jo slik at ebøker til privatpersoner fra utenlandske leverandører som Amazon også i realiteten er momsfrie. Dette må det gjøres noe med, mener alle partier.

President, allerede et par måneder etter at Amazon lanserte sitt lesebrett, utgjør ebøker halvparten av alle bøkene de selger. Mange har ikke tatt inn over seg endringskraften som ligger i de digitale formatene. Det er avgjørende for norske forfattere og for norsk litteratur at vi greier å få på beina et godt fungerende norsk marked for ebøker. For forbrukerne vil prisen ha stor betydning. Det er vanskelig nok å konkurrere med Amazons 10-dollar pris, men det er klart at forbrukerne skal ha gevinst av at distribusjon av ebøker er billigere enn å lage bøker av trær som må lagres i store lagre og fraktes rundt med bil til butikken. Men sidestilling av digitale og analoge bøker med tanke på moms er nødvendig for å gjøre eboka mer konkurransedyktig.

President, en ebok oppfattes av de fleste som en bok som skal leses på et lesebrett. Men i et åpent format må du selv kunne velge om du vil lese på lesebrett, mobiltelefon eller PC. En diskusjon om sidestilling av ebøker og papirbøker må derfor omfatte også annen digital informasjon. Ebok er egentlig bare en digital tekst. Grensegangen kan bli vanskelig, men er nødvendig å gå opp. Ikke minst bruker bibliotekene millioner av kroner for å gi tilgang til digital informasjon. Papirtidsskrifter utgjør nå bare en liten del av de tidsskriftene bibliotekene tilbyr. De fleste er digitale og momsbelagt.

Vi må ikke ha et avgiftssystem som virker reaksjonært ved å fremme gårsdagens teknologi – papir framfor digital form som jeg anser som mer miljøvennlig.

Løsningene kan være mange. Et tiltak er å frikjøpe digital informasjon for hele eller deler av befolkningen eller gi støtte til bibliotekkonsortier for tilgjengeliggjør av digital informasjon for både kunnskap og opplevelser.

Den rød-grønne regjeringa har gått foran i kampen for åpne digitale formater. Vi ser nå en kamp om hegemoniet for ebøker, slik vi så da videofilmen kom på 70-tallet, eller MP3spilleren i vårt århundre da Apple lanserte sitt lukkete format for IPOD. Takket være forbrukermakt har de måttet åpne formatet. Etter min mening bør det offentlige selvfølgelig legge til rette for at dokumenter blir tilgjengelig i Epub-formatet til nedlasting fra offentlige nettsider.
Kanskje kan lesebrettet erstatte alle papirene her på Stortinget, før vi aner?

Read Full Post »

>Time out

>
Kulturombudets representant har trukket seg fra Styringsgruppa i Støperiet. Musikkorganisasjonenes representant er sterkt kritisk til at det ikke er avsatt penger til drift av kulturhuset. Det politiske flertallet er helt i villrede med tanke på både drift og økonomi. Det virker som det eneste fornuftige nå er å ta en time out når det gjelder Støperiet.

Hermann Berthelsen som er veteran når det gjelder kulturhus i Norge, pekte for lenge siden på at det egentlig ikke mangler lokaler til kultur i Tønsberg. Ole Morkken skriver det samme i sin kronikk forrige uke. Teatersjef Ellen Horn peker på at det bygges alt for mange kulturhus som blir stående som tomme skall fordi det ikke er penger til drift. Neste uke vedtar det politiske flertallet en økonomiplan som innebærer planlagte kutt i kulturbudsjettet på 2 millioner når Støperiet er ferdig.

En positiv nyhet i kommunebudsjettet er imidlertid at det settes av penger til å arbeide videre med konseptet Kulturhus Tønsberg. Bystyret har tidligere vedtatt en nokså luftig ide om sambruk av diverse kulturlokaliteter i Tønsberg markedsført under navnet Kulturhus Tønsberg. Ideen er lite utvikla, men har absolutt noe for seg. Samtidig varsler Styringsgruppa for Støperiet at de over nyttår skal gå i gang med å utarbeide forslag til driftsmodell for Støperiet. En slik driftmodell må også inneholde en skisse til økonomi.

En utsettelse av realiseringa av Støperiet behøver ikke å være noen katastrofe for det lokale kulturlivet. De har allerede tatt i bruk den røffe og uoppussa støperihallen. Det er jo nettopp en slik sal de fleste egentlig ønsker!

Kravet om et nytt kulturhus kom fordi Oseberg ikke viste seg å bli det kulturhuset de lokale kulturorganisasjonene ønsket. Oseberg er der som en mulighet for de store konsertene og arrengementene som har råd til å betale en høy husleie. Slik må det ikke bli i Støperiet!

Det er fint hvis vi kan få etablert en fast scene/spillested for Teater Ibsen i Tønsberg. Men prisen må ikke være at utgiftene til Støperiet blir så stort at lokalt kulturliv ikke får plass og råd. Det er kjekt å ha Kulturskolen der også, men det viktigste er å greie å finansiere økt drift av Kulturskolen slik at det ikke bare blir et tilbud for de få. Det er viktigere at Kulturskolen når flere elever enn at de er i Støperiet.

Derfor: La oss ta en time-out. La oss starte en ny dialog med kulturorganisasjonene. La oss se på planene for Støperiet på nytt, og la oss framfor alt starte i riktig ende ved å definere behovene, se på driftsmodell og økonomi før vi starter bygginga!

Read Full Post »

>Kulturhus som duger

>Kulturhus som duger er overskriften på en kronikk som teatersjef Ellen Horn har i dagens Aftenposten. Hun er bekymret for alle kulturhusene som bygges uten at det er satt av driftsmidler. Jeg har sett mang en kulturhusleder kaste inn håndkleet, skriver Horn. Hennes anbefaling er at det må stilles krav til et driftsbudsjett før det gis statlige midler til bygging.

Hvorfor er det de negative som dominerer, spør Harald Jul Tveitan i et innlegg i TB 30.11. Tveitan er leder av Tønsberg Musikkråd og har i to år sittet i Styringsgruppa for det som skal bli Tønsbergs nye kulturhus, Støperiet. Det er meg han sikter til som en av de negative. Han kan berolige alle med at Styringsgruppa har vett og forstand i behold. Han forteller at på siste møte i Styringsgruppa diskuterte man ulike styringsmodeller. Han er ikke bekymret for at kulturhuset ikke skal få noe budsjett, problemet er bare at man ikke kan budsjettere når man ikke vet hvilken styringsmodell man skal velge, mener Tveitan.

Jeg er glad for at det nå skal lages en sak til Kulturstyret og bystyret om valg av styringsmodell for kulturhuset. Men jeg tror kanskje Tveitan er noe blåøyd. Husk på at Støperiet kommer fordi kommunen dumma seg ut med Oseberg som ikke ble det kulturhuset kulturlivet hadde ventet. Det er greit at det er vett og forstand i Styringsgruppa. Jeg tviler ikke på at mange der gjerne ser et godt budsjett for kulturhuset Støperiet. Men det er jo faktisk Bystyret som skal sette av pengene.

I går vedtok Utvalg for Finans og næring budsjett og økonomiplamn for Tønsberg kommune. Mot SVs stemme ble det bestemt at vi skal ta sikte på å kutte kulturbudsjettet med to millioner kroner når Støperiet står ferdig. Det betyr at rammen for valg av driftsmodell for Støperiet er at drifts må tilpasses innen et budsjett som er to millioner mindre enn i dag.

Jeg kan vanskelig se at det lar seg gjøre. På sist møte i Kulturstyret hadde vi søknader fra skolekorpsene i Tønsberg som ba om ekstrabevillinger fordi årets bevilling ikke holder pga kutt. Neste års bevilgning blir ikke større. Kan skolekorpsene i tillegg være med å finansiere driftsutgiftene for Støperiet pluss et kutt på 2 millioner i tillegg? Svaret er åpenbart nei.

SV etterlyser en realistisk strategi for økonomiplanperioden. Man kan ikke lukke øynene og gå inn på nye store prosjekter og bare håpe at det vil ordne seg økonomisk. SV ønsker at Støperiet skal bli et levende kulturhus, et ”åpent hus som kan brukes av alle – den samlende storstua i lokalsamfunnet, ikke bare et kommersielt konferansesenter for de mest betalingsdyktige” som Ellen Horn skriver i sin kronikk. En slik økonomisk strategi bør være på plass før man velger å starte bygginga av Støperiet.

Read Full Post »

>

Tønsberg kommune går med kjempeoverskudd i 2009 – nok til at hele 2008-underskuddet kan rettes opp på et år. Også 2010 ser ikke så galt ut takket være prognoser om bra skatteinntekt. Men så kommer nedskjæringene. De skal tas innen de prioriterte politiske områdene kultur, eldreomsorg og skole.

Nok en gang legger SV fram et budsjettforslag bygd på eiendomsskatt for både næringseiendommer og bolig. For å sikre en sosial profil reduserer vi de eldres utgifter til egenbetalinger og barnefamilienes utgifter til SFO. Resten av pengene bruker vi til å sikre kommunens økonomi og ikke minst til å bedre tjenestetilbudet. Sånn sett rammer eiendomsskatten sosialt rettferdig – de middelaldrende som ikke er storforbrukere av kommunens tjenester.

Et slikt forslag har jo samme framtid i Tønsberg som en snøball i helvete. Hvorfor gidder vi da å lage et slikt budsjett?

Først og fremst er det for å vise at politikerne har et valg: Det er mulig å unngå framtidige nedskjæringer på viktige tjenester. Det er mulig å gi et bedre tjenestetilbud. Men for flertallet er det viktigste å unngå en skatt som de felste bykommuner har.

I kulturstyrets møte på tirsdag behandlet vi søknader fra skolekorpsene som ikke har penger til virksomheten sin pga kutt i kulturbudsjettet i 2009. – Vi får se på søknadene igjen over jul var flertallets holdning. Men i 2010 er budsjettet akkurat like dårlig.

Fra SVs side har vi lenge etterlyst en plan for driften av kommunens nye kulturhus Støperiet. Når man investerer over 100 millioner bør man vite hvor mye penger man har å bruke på driften av huset. Svaret kommer i økonomiplanen. Det er så en ikke vet om en skal le eller gråte: Når Støperiet står ferdig skal det kuttes to millioner i kulturbudsjettet. Dette er ikke hva kulturlivet i Tønsberg har ventet.

I forbindelse med kulturstyremøtet hadde vi også besøk av den nye direktøren i Vestfoldmuseene. Jeg spurte om museet kunne tenke seg å overta hovedbygningen på Løkken som kommunen har kjøpt. Det kan være aktuelt, men vi overtar den ikke gratis, vi må også få driftsmidler, sa direktøren. Pål Thalmann – rådmannens kommunaldirektør -opplyste at det snart skal være et møte for å planlegge arbeidet med hva man skal bruke Løkken til. Det er også en sak SV har etterlyst: Sannsynligvis vil kjøpet føre til driftsutgifter som det må tas høyde for. Samtidig inviterer kulturstyreleder Per Rosenblad Brun til at Tønsberg skal bli Base Camp under et evt fotball-VM i Norge. Det kan komme til å koste 600.000 kr. Alt dette mens kulturbudsjettet skal ned med 2 millioner. Lukker flertallet bare øynene for de økonomiske realitetene? Skal det ikke bli noe igjen til lokalt kulturliv? Etter min mening er eiendomsskatten nettopp et redskap for at næringslivet skal betale for at kommunen kan gjøre slike ting som de har fordel av slikt som å støtte kulturaktiviteter som bringer folk (kunder) til byen.

De andre partiene la ikke fram noen budsjettforslaget da Kulturstyret behandlet budsjettet. De ville ikke ta noe standpunkt før sjefene i Utvalg for Plan og finans har sagt sitt. Derfor tok de rådmannens forsdlag til etterretning. Hvis dere først ikke vil ta standpunkt, så kan dere vel ta mitt forslag også til etterretning, prøvde jeg meg. Men den gikk de ikke på.

Read Full Post »

>

Tirsdag var det en spennende boklansering på Tønsberg Bibliotek. Endelig kunne Kåre Glette slippe sin «baby» etter mange års arbeid: Vestfolds litteraturhistorie 1000-2000. sakprosa og skjønnlitteratur. (Novus forlag).

Kåre Glette er ikke den mest brautende. På sin stillferdige, men underfundige humoristiske måte, presenterte han boka. Han begynner med Magnus Lagabøter og Sættargjerden som er et juridisk avtaledokument mellom kongemakt og kirke, skrevet i Tønsberg. Via kokeboka til Allum (skrevet på rim 15 år før Hanna Winsnes) gikk han til dagens litteratur. Det er ikke noe provensielt over Kåre Glettes bok. Tvertimot har han lansert noe metodisk nytt, å studere litteratur regionalt med et nasjonalt og internasjonalt perspektiv, på tvers av de gamle skillene mellom skjønn- og faglitteratur.

Boka kan anbefales som julegave sjøl om jeg ikke skal påstå at jeg har lest den ut ennå. Ellers må dette bli en bok som vil være tilgjengelig i bibliotekene i lang tid. Den er stor og tung, synd den ikke er tilgjengelig til Kindle-lesebrettet mitt. Men det kommer kanskje?

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »