Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘rettferdighet’ Category

Barn_v24Før Sylvi Listhaug ble statsråd, jobbet hun i PR-byrået First House.  Tror hun at hun jobber der fortsatt? I alle fall er hun den eneste norske politikeren som får store medieoppslag straks hun mener noe. Nå mener hun for eksempel at norske lærere skal bryte taushetsplikten og angi elever hvis foreldre har tatt dem med til hjemlandet. Hun gjør ikke det en statsråd kunne gjort: Foreslått regelendring. Nei, hun bare mener noe –  og hisser selvfølgelig på seg halve Norge.

Jeg har for lenge sida slutta å la meg overraske av Sylvi Listhaug. Enten hun mener at innvandrere skal tilslutte seg det hun mener er norske verdier – som å spise svin og drikke seg full. Eller at hun mener at det må bli slutt på å hjelpe druknende flyktninger i Middelhavet. Slik er hun. Hun står for helt andre verdier enn meg: Jeg vil gjerne slåss for medmenneskelighet, toleranse og forståelse, og mindre forskjeller.

I en spørreundersøkelse Sentio har foretatt for SV, svarer hele 72 prosent at de er enige i at et samfunn med små forskjeller er bedre enn et samfunn med store forskjeller. 61 prosent mener at forskjellene har blitt for store, 79 prosent mener det er viktig at regjeringen prøver å redusere forskjellene. Hele 58% av befolkningen er misfornøyd med regjeringens innsats på området. Også i FrP er det flere misfornøyde enn fornøyde. Derfor vil de for all del unngå en debatt om forskjeller og fordeling.

Da er det fint at Listhaug kommer med et ekstremt budskap som mange reagerer med avsky på. Det er dessverre bred politisk enighet om Listhaugs asylpolitikk, med unntak av SV og MDG. Men når Listhaug blir ekstrem kan også de andre partiene late som det er stor uenighet. Og så unngår man å diskutere andre saker, slik som fordelingspolitikk.

Men når så mange reagerer på de økte ulikhetene i økonomi og makt i Norge, blir dette et tema i valgkampen. Derfor behøver man ikke å være spåmann for å forutse at det vil komme enda mer ekstreme utslipp fra Listhaug. I dag sa hun at KrFs Hareide slikker imamene opp etter ryggen. Hva kommer i morgen?  Det beste vi kan gjøre er å overse Listhaugs meninger, og nøye oss med å ta henne på alvor hvis hun fremmer forslag til politiske endringer på vegne av regjeringa. Det er ikke sikkert at det skjer.

 

Reklamer

Read Full Post »

ta-kampen-varmt-samfunn

Grønne avgifter trengs om vi skal få ned klimautslippene i Norge. Samtidig kan grønne avgifter bidra til å øke den sosiale urettferdigheten: De rike har råd til å fortsette å forurense. Det blir ekstra urettferdig med en regjering som gir enorme skatteletter nettopp til de rike. Derfor er en radikal omfordelingspolitikk nødvendig for å få ned klimautslippene.

SVs rolle som miljøparti er nettopp å kombinere miljøpolitikken med en politikk for økt sosial rettferdighet. Når partiene Høyre og Venstre snakker om «det grønne skiftet» som handler om at det skal gis skatteletter for å kompensere for grønne avgifter, blir det hult når vi ser hvem det er som får skatteletter. En økning i bensinavgiften på en krone, er mer alvorlig for en med liten inntekt, enn for en som tjener mye. Et grønt skifte må derfor kombineres med økte avgifter på klimautslipp og en skattepolitikk som går motsatt vei av regjeringen: Økte skatteletter nettopp til de som tjener lite. Gjennom skatteforliket med regjeringspartiene, har Arbeiderpartiet godtatt at det er de rike som skal ha mest skatteletter. Derfor er det så viktig at SV krever at en ny regjering faktisk også må innebære en ny og mer rettferdig skattepolitikk som må til for å kunne forsvare innføring av grønne avgifter som er store nok til å virke.

I neste uke kommer regjeringa med sitt forslag til Statsbudsjett. Det blir spennende å se om Venstres ønske om grønne avgifter kan kombineres med H/FrPs ønske om at det er de rike som skal få skatteletter.

 

Read Full Post »

yngve fridtjof kristiansen

Forrige lørdag ble 10-årsdagen for Oseberg kulturhus markert. Egentlig var 10-årsdagen i mai i fjor. Den seine markeringa hang muligens sammen med at det først nå i de rolige dagene etter nyttår var mulig å få booket lokalet til et lokalt kulturarrangement.  Men det ble en særdeles vellykka konsert! Endelig ble kulturhuset fylt og avslørte den manglende garderobekapasiteten.  Det var et godt grep at det nye kulturhusstyret  endret den tradisjonelle nyttårskonserten til en konsert  til inntekt for Kirkens Bymisjon.  Takk til alle artister som stilte gratis opp for det gode formålet!

 

Yngve Fritjof Kristiansen gjorde Cornelis Vreeswijks ord til sine da han sang «Somliga går med trasiga skor». Hvad beror det på, spør Cornelis. Jo det kommer av et samfunn der fattigdom går i arv, der ikke nok blir gjort for å dele på godene. Det kommer av mennesker som har problemer med rus og psykiske problemer. Det har vært en utfordrende høst, sa ordfører Petter Berg i sin nyttårstale. Selv om han la mest vekt på kongebesøket i forbindelse med sjøsettinga av Saga Oseberg i juni, så han også si noe om kommunens økonomi: Når vi fikk regnskapsresultatene som viste enorme underskudd, måtte vi ta tak og foreta kutt, sa Berg.

 

Regnskapsunderskuddet var en varslet katastrofe. I mange år har Tønsberg slitt med manglende evne til å få balanse mellom utgifter og inntekter. Slikt sett minner situasjonen om budsjettdramatikken i USA før nyttår. Republikanerne ville kutte offentlige utgifter til helse og velferdsformål for de fattigste. Demokratene ville øke skattene for de rikeste. Til slutt fant de fram til et i hvertfall foreløpig kompromiss med noe skatteøkning, men også store offentlige kutt.

 

I Tønsberg bystyre var det bare SV som tok demokratenes posisjon. Det var bare oss som ville ha sterkere omfordeling ved å innføre eiendomsskatt for næringslivet og for de med de største husene. Dermed var det lite grunnlag for et kompromiss som kunne verne de svakeste. Regninga for å skaffe balanse i kommunens budsjetter ble sendt til barn og unge, funksjonshemmede, rusmisbrukere, hjelpetrengende eldre i form av reduserte tjenester og høyere brukerbetaling.

 

Jeg anser ikke Oseberg-konserten som et tradisjonelt veldedighetsarrangement, men som et arrangement  der Tønsbergs befolkning stilte opp for Bymisjonen når Tønsberg kommune  sviktet. I høst har kommunen sagt opp sine avtaler med Bymisjonen for prosjekter retta mot barn og unge, mennesker med problemer med rus og psykiatri og tilbakeføring av kriminelle. Det særdeles vellykkete prosjektet AKS (Aktiv Kontakt Stoffmisbrukere) er lagt ned.  Etter høstens budsjettvedtak i Tønsberg blir det dessverre flere med trasiga sko i Tønsberg.

 

 

Read Full Post »

>Undersøkelser bekrefter at folk ønsker en jevnere fordeling enn hva vi har. Forskningen viser at folk blir lykkeligere når forskjellene er mindre. Hvis politikerne skal bidra til at folk er lykkelige, bør slagordet være: Del godene!
Gjennom valgkampen fikk vi et fortjent økt fokus på fattigdom. I mai la det såkalte Fordelingsutvalget fram sin rapport om økonomiske forskjeller i Norge. Bakgrunnen for at Kristin Halvorsen satte ned utvalget var at inntektsulikheten i Norge har økt.
Utvalget fant at fra 1994 har alle grupper fått økt velstand. Men den rikeste fjerdedelen har hatt høyest inntekstvekst. Den fjerdedelen med lavest inntekt har hatt lavere vekst enn gjennomsnittet. Dette skyldes to forhold: Kapitalinntektene som er svært ujevnt fordelt, har økt mer enn lønnsinntekter. I tillegg har lederlønningene økt kraftig.

EU definerer de som fattige som har mindre enn 50 % av middelsinntekten i et land. Det betyr at fattigdom oppfattes som noe relativt, altså at det påvirkes av fordelingen i samfunnet. Det hjelper altså lite om de fattige får mer, hvis de rike får enda mer.

I Stortinget før jul tok Høyres Torbjørn Røe Isaksen til orde for et absolutt fattigdomsmål, dvs et tall på hvor mye et menneske må ha i inntekt for å ikke kunne kalles fattig. FN opererer med et slikt mål, men da som et mål for eksistensminimum – hvor mye må folk ha for ikke å sulte. Et slikt fattigdomsmål er irrelevant i Norge. Allerede Adam Smith pekte på at fattigdom er en sosial betinget grense. Når man er fattig handler det om at ungene ikke kan delta på de samme tinga som andre unger, at man ikke kan delta i samfunns- og kulturliv osv.

Vi finner de fattige stort sett i følgende grupper:
– Aleneboende over 65 år.
– Enslige unge under 35 år som står uten jobb.
– Enslige forsørgere
– Ikke-vestlige innvandrere med mange barn og en inntekt.

Fordelingsutvalget viser at liksom rikdom bokstavelig talt går i arv i Norge, går også fattigdom i arv. De barna som vokser opp i lavinntektsfamilier har stor sannsynlighet for selv å falle utenfor.

Hvilke tiltak vil virke for å redusere antallet fattige?
– Arbeid. Langvarig ledighet fører til permanent lavinntekt. Derfor bør det satses på tiltak for å bringe folk inn i arbeidslivet som kvalifiseringstiltakene som regjeringa nå gjennomfører, under motstand fra bl.a. FrP.
– Tidlig innsats: 30 % fullfører ikke videregående skole og risikerer varig arbeidsledighet. Reduserer vi dette til 20 % har vi spart inn mange Oljefond. Mer praksisrelatert læring, er det beste vi kan gjøre. Ofte er problemene synlig allerede i barnehage og småskole. Tidlig innsats kan rette opp skeiv utvikling. Gratis kjernetid i barnehagene, gratis SFO og leksehjelp i skolen og nei til kontantstøtte som holder innvandrerbarn borte fra barnehagen, er viktig.

Det siste året har vi sett en sterk økning i kostnader til ulike trygdeytelser. Det er ingen ting som tyder på at folk blir friskere ved å være fattige, oftest betyr det bare at de får nok en bekymring. Men for noen grupper trygdede er det likevel lite som motiverer til å komme i jobb fordi man som lavtlønnt ikke vil tjene mer. Vi ønsker fortsatt å øke de laveste trygdene, men samtidig la lavtlønnte beholde mer av lønna, dvs gi dem skattelette. Derfor foreslår SV at skatten vris slik at lavtlønnte under 250.000 får skatteletter og de over 500.000 må betale noe mer, uten at det totale skattetrykket øker.

Read Full Post »

>Velferdsstaten representerer et kompromiss mellom samfunnsklassene: Fagbevegelsen godtok kapitalismen og arbeidsgivernes eiendoms- og styringsrett. I bytte fikk vi mer velferd og bedre arbeidsforhold. Markedskreftene ble tøyla og kapitalmakta ble innskrenket til fordel for makt til folkevalgte organer.

I sosialdemokratisk historieskriving framstilles velferdsstaten som et resultat av at klassekampen ble lagt bort til fordel for et samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og stat. Det er å forveksle årsak og virkning. Velferdstaten er et resultat av en lang periode med kamp og konfrontasjon som endret styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i første del av det forrige århundret. De siste 20-30 åra har velferdsstaten blitt utsatt for et kraftig press fra kapitalmakta og deres politiske partier, hovedsakelig Høyre og FrP. Men også langt inn i sosialdemokratiet har forestillingene om at velferdsstaten er for dyr, fått ideologisk fotfeste.

Ikke minst foran valget i år, er det nødvendig å analysere velferdsstaten. Dette gjør Asbjørn Wahl i boka ”velferdsstaten – vekst og fall” som utkom tidligere i år. Wahl er rådgiver for Fagforbundet og leder av For velferdsstaten. Det er allianse mellom fagforbund og andre organisasjoner som ønsker å styrke kampen for et solidarisk Norge, mot økende forskjeller og markedsliberalisme. Det var denne alliansen som vant det forrige stortingsvalget og sørget for at vi fikk en rød-grønn regjering. Fagbevegelsen satte dagsordenen, presset AP til venstre og inn i koalisjon med Sp og SV. Det var et langvarig arbeid. Stoltenberg 1-regjeringa hadde overtatt Høyres markedsliberale klær. Valgnederlaget for AP i 2001 og SVs vekst på meningsmålingene (på sitt høyeste lå SV på 20-tallet mens AP var på under 25 % våren 2003), presset fram en ny kurs i 2005. I boka ”Jakten på den norske lykken” (2007) sier Ottar Hellevik at regjeringsskiftet i 2005 kunne forutsies. Allerede rundt 2000 skjedde et stemningsskifte i befolkninga, fra egoisme og materialisme mot fellesskap og idealisme. Denne vektlegginga av felleskap er ikke blitt svakere, mener Hellevik som ser redusert oppslutning om regjeringspartiene mer som skuffelse over at det ikke er blitt nok radikal politikk.

Politisk har velferdsstaten hvilt på tre pilarer: den borgerlige sosialstatstenkinga, fag- og arbeiderbevegelsens kamp, og den vestlige kapitalismens behov for folkelig støtte mot kommunismen. Den britiske politikeren Balfour betegnet velferdsstaten som ”sosialismens mest effektive motgift”. Tønsbergs egen Svend Foyn var nok en filantrop, men han hadde ikke blitt samtidas største kapitalist om han bare hadde tenkt på rettferdighet og arbeidernes velferd. Når han likevel bygde sine arbeiderboliger var det fordi han skjønte at arbeidernes velferd også kom han til gode. Civita-tenketankens leder Kristin Clemet vil at høyresida skal få sin del av æren for velferdsstaten. Men arbeidsgiverne og høyresidas bidrag er bare at de måtte gi seg under arbeiderbevegelsens press. Liksom i et lønnsoppgjør handler velferdsstaten om partenes styrke: Det blir meningsløst å gi arbeidsgiverne fortjenesten for økt lønn når deres bidrag er å holde tilbake.

Wahl skildrer avreguleringene og kapitalkreftenes frigjøring på 1980- og 90-tallet som endret maktforholdene dramatisk, ikke bare i Norge. De som ønsker en human, sosial og solidarisk utvikling av samfunnet står overfor enorme utfordringer, skriver Wahl. Det er ikke velferdsstaten anno 1960 som skal kopieres. Det er de sosiale landevinningene velferdsstaten representerte, som skal videreutvikles. Den uregulerte kapitalismen havarerer rundt oss. Statene må gripe inn og redde systemet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi får en Kardemommeby-aktig omsorgsfull velferdsstat som vil lede oss ut av krisa. Det kan like gjerne bli motsatt: En autoritær stat som vil bruke brutale midler for å sikre privateiendom og kapitalmakt. Noen må betale krisepakkene. Blir det arbeidstakerne og fagbevegelsen – eller de som har skapt krisa – kapitaleierne?

Valg vinnes ikke på historiske bragder. Regjeringa får ikke ny tillit fordi den gjenoppretta arbeidsmiljøloven og stoppet privatiseringa i skolen. Wahl utfordrer regjeringspartiene: De må skjønne folks utrygghet og uvisshet overfor framtida: Vil jeg klare presset i et brutalisert arbeidsliv? Hva vil skje med barna mine i en skole med økt konkurransepress og utstøting? Vil foreldrene få trygghet i eldreomsorgen? Det store problemet for velferdsstaten er arbeidslinje-ideologien. Gjennom hele boka argumenterer Wahl mot den borgerlige og sosialdemokratiske tenkinga om at de som ikke har arbeid eller kan arbeide, skal straffes gjennom fattigdom. Det bidrar til uttrygghet og skam. En flukt av misfornøyde velgere til FrP er et resultat, sjøl om FrP representerer denne mistenkeliggjøringa sterkest, som når Per Arne Olsen krever at sosialhjelpsmottakere skal mønstre om morgenen som straff for at de mottar økonomisk støtte. Moraliseringa over de som ikke har arbeid må snus til et grunnleggende krav om rett til arbeid tilpassa menneskenes behov. Her har SV vært alt for snille innad i koalisjonen, mener Wahl som ser det viktigste håpet i fagbevegelsen. Jeg har ikke noe problem med å være enig med han: En sterk fagbevegelse og et sterkt SV i regjeringa er nødvendig for å gjenvinne og videreutvikle velferdsstaten.

Read Full Post »

>Triste greier

>FrPs nestleder Per Arne Olsen (FrP) vil på Stortinget for å ta fra sosialklientene stønaden hvis de ikke gjør som han vil. Olsen mener at det viktigste er å stå tidlig opp om morgenen. Jeg mener også at det er fint å stå opp tidlig. Jeg trur det er bra for mange å få mer orden på dagen sin ved at de også står tidlig opp. Men jeg er i tvil om det er det viktigste kravet å stille overfor mennesker som evt sliter med rusproblemer, psykisk problemer eller annen sykdom.

Det er et trist utspill Olsen kommer med. Det er hjerterått og kaldt. Det vitner om at han heller vil straffe enn å hjelpe. Olsen trekker inn sin egen barneoppdragelse. Sønnen hans mister tydeligvis ukelønna hvis han ikke står tidlig opp. Men han blir vel ikke hivd på gata uten mat? Det er forskjell på å ta fra barn ukelønn og å ta fra sosialklienter det de skal leve av.

Sosialstønaden er knapp. Det hjelper ikke folk som sliter med problemer om de i tillegg må være fattige. Løsningene ligger i å hjelpe folk med problemene deres, stille krav og motivere dem til å nå individuelle mål. I tillegg må vi skaffe flere tilrettelagte arbeidsplasser, bedre helsetilbud osv. Ikke minst er det mange som i dag lever på sosialstønad som bør få hjelp til å komme seg over på trygd som de egentlig har krav på. Men Olsen vil kanskje stille krav om morgen-meldeplikt også for trygdede? Vil det i så fall gjelde bare uføretrygdede eller også alderspensjonister?

Lars Egeland
Stortingskandidat for SV, Vestfold

Read Full Post »

>Et innlegg til Vestfold-avisene. Har dere forresten hørt vitsen om likheten mellom bibliotekarlønna (eller sjukepleierlønna eller førskolelærerlønna) og menstruasjonen? Jo den kommer en gang i måneden og varer en uke..

Kvinner tjener 85 % av det menn gjør. Det er en systematisk forskjell som rammer kvinner og som ikke kan forklares med forskjeller verken i arbeidsbelasting eller utdanning. Hvis vi ønsker likeverd og likestilling kan vi ikke fortsette med en sånn urettferdighet.
Dette er bakgrunnen for at SV har tatt opp kravet om likelønn. Først var det bare SV og noen få fagforbund som var opptatt av dette. Men SV fikk inn i Soria Moria-erklæringen at det skulle nedsettes en likelønnskommisjon. Nå snakker plutselig nesten alle om likelønn. Det er bra, men det er ikke nok med snakk.

SV har pekt på fire nødvendige tiltak:
1. Rett til heltid. Kvinner i omsorgsyrker tilbys ofte små deltidsstillinger, men må ha retten til å få heltidsstilling. Arbeidsgiver må få stereker krav på seg i å begrunne opprettinga av deltidsstillinger.
2. Likestilling av skift og turnus. Kvinner i turnus har til nå arbeidet 2,5 uke mer pr år enn menn i skiftsarbeid. Nå har SV fått gjennom en endring som likestiller skift og turnus ved at en time turnus om søndagen ville telle som en time og ti minutter, og en time om natta teller som 1 t og 15 minutter.
3. Utviding av fødselspermisjonen. SV vil utvide permisjonen til et år, med en tredeling som gjør at en tredjedel er forbeholdt mor, en tredjedel til far mens man kan velge hvem som vil ha den siste tredjedelen. Skal vi få til reell likestilling og likelønn må far ta ansvar for barn i form av permisjon.
4. Likelønnspott. Likelønnskommisjonen foreslo at det skal avsettes en likelønnspott ved lønnsoppgjørene i det offentlige. Pengene skal øremerkes å rette opp de systematiske skeivhetene mellom mannsdominerte og kvinnedominerte yrker.
En satsing på likelønn dreier seg ikke bare om rettferdighet for de kvinnene som sliter seg ut i omsorgssektoren og skolen. Det handler også om å sikre at vi får folk nok som i framtida skal ta jobbene i eldreomsorgen og i den nye og styrka skolehverdagen som SV vil innføre.
Siv Jensen brukte sin landsmøtetale til å snakke om likelønn. Samtidig vedtok FrP et program der det står at det ikke er en oppgave for det offentlige å utjamne lønnsforskjeller. Partiet har levert et såkalt Dokument 8-forslag på Stortinget der de tar til orde for likelønn. Men de peker ikke på noen forslag som kan redusere lønnsforskjellene. Både i behandlinga av Likelønnskommisjonens innstilling og den såkalte mannsrolleutvalgets innstilling som ble behandla i Stortinget så seint som i april, skriver FrP at de mener at det er full likestilling i Norge og at det ikke er behov for noen tiltak fra det offentlige.

Lars Egeland
2. kandidat for SV til Stortinget fra Vestfold

Read Full Post »