Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Sosialpolitikk’ Category

taperne

Vi trenger en ny gjennomgang av de offentlige oppreisings- og erstatningsordningene. Dette er nødvendig for å vurdere blant annet om de som har vært utsatt for mobbing skal kunne få en slik erstatning. Andre grupper kan også være aktuelle, slik som blant annet Kysthospitalbarna som tilbrakte mange år på tuberkulose-sjukehusene langs kysten.

Her om dagen inviterte jeg Tor Bernard Slaathaug på en kopp kaffe. Noen vil huske han som en ung Høyre-politiker i Tønsberg. Etter mange år i utlandet, har han de siste 2-3 årene jobbet  som generalsekretær i Stiftelsen Rettferd for taperne. Jeg har vært opptatt av oppreisingsordninger før. I 2010 fikk vi Oppreisingsordninga for tidligere barnevernsbarn i Vestfold. Sammen med bl.a. Kai Stene i Prosjekt Oppreising hadde jeg engasjert meg i denne saken slik at vi faktisk fikk snudd det politiske flertallet i Vestfold-kommunene til å støtte oppreisingsprosjektet. På Stortinget har jeg tidligere vært med på behandling av den særegne oppreisningsordningen for tyskerbarn.

 

Stortinget har en kompensasjonsordning som heter Rettferdsvederlagsordningen. Det er en ordning som kan gi kompensasjon til personer som har kommet særlig uheldig ut i møte med det offentlige – stat, kommune eller fylke – i forhold til andre på samme tid. I tillegg har det vært etablert egne ordninger for bestemte grupper slik som tatere/romani og samer og kvener.

 

I tillegg har vi voldsoffererstatningen som gis til folk som har fått en personskade som følge av en straffbar handling. Da slipper man selv å kreve penger fra overgriperen, men kan søke om voldsoffererstatning.

 

I tillegg kan man selvfølgelig gå rettens vei. Det er krevende både med hensyn til at det koster, og at bevisbyrden ligger på saksøkeren. Det kan være vanskelig å dokumentere f.eks. at en kommune har ansvar for manglende utdanning, mobbing e.l.

 

Oppreisningsordningene skal være et alternativ til rettsak, der formålet framfor alt er å gi en oppreisning. Det betyr en erkjennelse på at man har vært utsatt for overlast eller overgrep. Dokumentasjonskravet vil være mindre, men det vil også erstatningsbeløpet være.

 

Det vil trolig stadig dukke opp nye grupper i velferdssamfunnet som mener at de har vært utsatt for overlast. Det kan gjelde de såkalte Kysthospitalbarna der vi kan høre historier om barn som lå gipset i årevis nesten uten å få besøk. Ikke alle barna på tuberkulose-sykehusene opplevde oppholdet som et overgrep. Men folk har krav på – og har godt av – at deres historie blir tatt på alvor og at de blir trodd. Derfor har samfunnet betalt ut en erstatning til barn på barnehjem i Vestfold som mente seg utsatt for dårlig behandling. I disse tilfellene var ofte arkivmateriale borte slik at dokumentasjonenb var vanskelig. At noen fikk erstatning, betød ikke at det ikke også var barn på barnehjem som opplevde det som en trygg og god oppvekst.

 

Nå tror jeg det er på tide at Stortinget vurderer endringer i Rettferdsvederlagsordningen. Slik praksis har utviklet seg omfatter den ikke mobbing. Jeg ser at det kan være problemer knytta til erstatning for mobbing. Å føle seg mobbet kan være veldig subjektivt, og det kan være vanskelig å dokumentere andres overgrep. Ikke minst er det vanskelig å dokumentere at det offentlige har forsømt seg i å gripe inn mot mobbing. Mobbing er dessverre alt for utbredt, og mange politikere vil derfor være bekymra for utgiftene hvis det skulle gis erstatning. På den annen side er oppreisingen for mobbing også en måte der den som er blitt mobbet kan komme seg videre i livet ved å bli trodd på sin historie. Derfor trenger vi en mulighet for oppreising.

 

På samme måte må man vurdere å la oppreisingsordningen omfatte Kysthospitalbarna og internatbarna i Finnmark. I det siste tilfellet ble små barn sendt av gårde på internat og i alt for stor grad overlatt til seg selv med sjeldne besøk hjem. For de med lengst vei kunne det innebære at de bare kom hjem til jul og sommer slik Per Edvard Johnsen på fjellstua Nedre Mollesjokk har fortalt om til NRK Finnmark.

 

Dette er en sak jeg vil jobbe for om jeg blir valgt inn på Stortinget. Her bør det være mulig å samle flertall fra flere partier!

Read Full Post »

barnehage

Kongressen i det svenske sosialdemokratiske partiet vedtok nylig å stoppe profittjakten i skole, eldreomsorg og helsevesen. Partiledelsen hadde opprinnelig foreslått mindre omfattende formuleringer, men ble overkjørt av kongressen. Svensk LO jubler over beslutningen.

På torsdag starter Arbeiderpartiet sitt landsmøte. Spørsmålet om forbud mot profitt på velferdstjenester blir et tema også her. Det er blitt aktuelt etter at SV vedtok å stille krav om at en AP-regjering må gjøre et lignende vedtak som de svenske sosialdemokratene har gjort, om SV skal inngå et fast samarbeid med regjeringa.

Vi trenger ikke bare en ny regjering, men vi trenger også en ny politikk. SV mener at barnehager, skole, asylboliger, eldreomsorg osv ikke kan sammenlignes med vanlige varer eller tjenester. Det handler om tjenester ikke til beste for innbyggerne, ikke tjenester som skal utvikles for å øke profitten til kommersielle selskaper. Som sosialdemokraten Jeanette Olsson fra Bohuslän sa til SVT:  ”Jag vill inte höra skola och konkurs i samma mening. Jag vill inte heller höra äldreboende och riskkapital!”  Skatteyterne skal vite at deres skattepenger går til velferd og ikke til privat profitt!

Kravet har sterk støtte også i norsk fagbevegelse. Vi er imidlertid mange som spent vil følge debatten på Aps landsmøte. Hvis svenskene kan, burde også norske AP kunne vedta et forbud mot profitt i velferd! DetLARSeggjøre, som vi sier i Vestfold SV!barnehage

Read Full Post »

downsAksel Braanen Sterri ved UiO tar til orde for et sorteringssamfunn. Han mener at samfunnet blir bedre uten mennesker med Downs syndrom. Han beveger seg i et ytterst farlig landskap når han åpent og ærlig tar til orde for å hindre at mennesker med en kromosom for mye, blir født. Han går over streken når han mener at mennesker med Downs syndrom ikke kan leve fullverdige liv.

Dette har opprørt statssekretær Bjørnar Laabak som har skrevet et innlegg på bloggen sin. Der viser han til nazistenes rasehygiene som førte til utryddelsen av over 70.000 mennesker som i følge nazistene ikke kunne leve fullverdige liv.

Braanen Sterri vil ikke utrydde noen. Han har gode intensjoner om et bedre samfunn. Men det hadde også de første talsmennene for rasehygiene, eugenikk og rasebiologi. Men det endte i overgrep hvor nazistenes drap på psykisk utviklingshemmede var generalprøven på holocaust. I Norge ble metoder som tvangssterilisering tatt i bruk.

Laabak har fått gjennomgå for sitt blogginnlegg som han nå har fjernet fra nettet. En skjermdump av innlegget er imidlertid tilgjengelig på UiO-rektor Ole Petter Ottersens blogg: http://www.uio.no/om/aktuelt/rektors-blogg/2017/oppsiktsvekkende-uttalelser.html

Jeg synes reaksjonene fra akademia er litt selvhøytidelige. Universitetene må delta i den offentlige debatten, men må også tåle kritikk uten å dra «ytringsfrihets-kortet». Dette er ikke et eksempel på at regjeringa planlegger tiltak for å begrense universitetenes frihet eller de ansattes ytringsfrihet. Dette kan ikke sammenlignes med angrepene som vi f eks ser i Ungarn der Central European University kanskje må stenge. Jeg tror at UiO i denne saken ble overrasket over å bli angrepet fra venstre av en FrP-er!

Dessverre har reaksjonene til forsvar for Sterri gjort at akademia har sluppet billig unna hovedsaken, nemlig om menneskesynet som Sterri gir uttrykk for er noe universitetet vil stille seg bak. Det er fristende å trekke en historisk parallell til Jon Alfred Mjøen som var den fremste talsmannen for eugenikk i Norge. Han startet Vinderen biologiske laboratorium i 1906. Mens universitetene i mange land sto i spissen for eugenikken, holdt det norske universitetsmiljøet klar avstand med de kjente genetikerne Otto Louis Mohr og Kristine Bonnevie i spissen. Det talte universitetet til ære.

 

Read Full Post »

Tønsberg_Stoltenbergs_gate_24Gruppeleder Anette Viken, bystyremedlem Olav Sanness Vika og jeg har sendt dette som n kronikk til Tønsbergs Blad.

Først ville rådmannen legge ned botilbudet for rusmisbrukere i Stoltenbergsgate 24 uten politisk behandling. Det gikk ikke. Nå fremmer han en sak til Bystyret førstkommende onsdag. Det er kun en orienteringssak der politikerne inviteres til å ta «orienteringen til etterretning». I realiteten er det en nedlegging av Stoltenbergsgate 24.

Riktignok vil det bli lagt fram for politikerne en «plan for boligstruktur for rus og psykisk helse til behandling   i løpet av høsten». Men i orienteringssaken gir politikerne et stilltiende ja til at denne planen skal bygge på nedlegging av bo-tilbudet.

I saken framgår bakgrunnen for forslaget om å nedlegging: Da kommunens avtale med Frelsesarmeen om institusjonsplasser på Farmannshjemmet gikk ut i fjor, ønsket kommunen å forlenge avtalen. Da krevde Frelsesarmeen en økt døgnpris samt at kommunen forpliktet seg til å kjøpe fast alle de 23 plassene på hjemmet. På grunn av mangel på institusjonsplasser hadde kommunen i stor grad allerede benyttet alle plassene. Den nye avtalen førte til at kommunen fikk budsjettproblemer. Rådmannen bestemte seg da for å legge ned botilbudet i Stoltenberggate for å spare penger.

Omtrent samtidig leverte konsulentfirmaet Agenda Kaupang en rapport der de bl.a. konkluderte med at det var «registrert et høyt antall årsverk i botilbudene og at tjenestetilbudet medførte en høy ressursinnsats». Kaupang konkluderte med at døgnbemannede boliger burde erstattes med rimeligere boliger med ambulerende tilbud». «De som foreslår mer ambulerende tilsyn, er aldri dem som selv vil ambulere» sier en av de ansatte i Tønsberg kommune til oss. Det hører med til historien at Agenda Kaupang leverte en ganske lik rapport til Skien kommune, der de også foreslo nedlegging av bemannede boliger. Der ble det bru my krefter på å redde tilbudene som Agenda Kaupang foreslo å legge ned. Men de lyktes.

I sin sak til bystyret skriver rådmannen at «boligene i Stoltenbergsgaten 24 oppfyller ikke dagens målsettinger om at alle skal ha en varig bolig. « Nei, det var heller aldri meningen. Da Stoltenberggate 24 ble opprettet var det mye snakk om den såkalte «boligtrappa» som var et begrep utvikla av prosjektet AKS, aktiv kontakt med stoffmisbrukere. Prosjektet var et samarbeid mellom Tønsberg kommune og Kirkens Bymisjon. Boligtrappa handla om at folk måtte få boliger tilpassa sitt funksjonsnivå. Du kan ikke bli motivert for behandling eller rusfrihet om du ikke har noe sted å bo. Derfor trenger vi et herberge, dvs Husly i Stoltenberggate 24. Neste skritt kan være en bolig med tilsyn for de som fortsatt er aktive rusmisbrukere, det vil si hyblene i Stoltenberggate. Deretter kan motiverte folk flytte inn i vanligere boliger der de kan få ambulerende helsetjenester. Flere av de som bor i Stoltenberggate 24 er klare til å flytte inn i slike boliger, men kommunen har ingen å tilby.

Det rådmannen foreslår er å kutte de to nederste trinnene i «boligtrappa», mens det reelle behovet er å styrke tilbudene på alle nivåer.

Agenda Kaupang-rapporten førte til at kommunaldirektør Tove Hovland for helse og omsorg igangsatte et prosjekt som skal avsluttes i juli. Prosjektet vil føre til planen for boligtilbud for rus- og psykiatri som vil bli lagt fram seinere i høst.

Vi konkluderer med at rådmannen ønske om å legge ned Stoltenberggate 24 i hovedsak er økonomisk begrunnet. Han ønsker å redusere utgifter for å kunne dekke opp økte utgifter til avtalen med Frelsesarmeen og eventuelt andre private tilbud slik som innkvartering i private hjem eller mini-institusjoner.

Rådmannen peker på at alle rusmisbrukere har krav på et individuelt tilpasset tjenestetilbud. Det er allerede gjennomført en kartlegging av behovene til mange av brukerne. Kartlegginga konkluderer med at de har behov for et boligtilbud med oppfølging, altså et tilbud slik som det som gis i Stoltenberggate 24. Det er dumt å legge ned Stoltenberggate 24 for så å opprette et annet heldøgns boligtilbud.

Når denne planen for rus- og psykiatri-boliger ennå ikke er ferdig er det alt for tidlig å konkludere med at Stoltenbeggate 24 er uegna. Det er behov for at Stoltenberggate 24 ses i sammenheng med alle andre tiltak vi har på boligområdet. SV vil derfor fremme et forslag om at den videre utredningen må bygge på at vi også trenger bolig med bemanning i kommunal regi.

Read Full Post »

Tønsberg_Stoltenbergs_gate_24

Det er ikke fattet vedtak om at kommunens boligtilbud i Stoltenbergsgate 24 skal avvikles. En nedlegging kan bare skje etter at en sak er fremmet for politisk behandling og vedtatt av politikerne. Rådmannen vil imidlertid komme med et slikt forslag, men han kan ikke nedlegge tilbudet om politikerne sier nei.

De fleste vil skjønne at rådmannen ikke i hemmelighet kan bestemme seg for å nedlegge f.eks. Byskogen skole. Rådmannen kan heller ikke avtale med noen politikere at det ikke er nødvendig å fremme en slik nedlegging til politisk behandling.  Å legge ned en skole må fremmes til politisk behandling både av hensyn til at alle politikere og alle partier skal få være med å bestemme, men fremfor alt fordi velgerne og innbyggerne i byen skal ha mulighet til å lese og kritisere saksfremstillingen og forslaget, at de skal ha mulighet til å påvirke sine politikere i tida fram til saken kommer til behandling.

At det her er snakk om rusmisbrukere og ikke en barneskole, endrer ikke på det.

Som leder av Kontrollkomiteen fikk jeg flere henvendelser etter at Tønsbergs Blad skrev om at rådmannen hadde bestemt at boligtilbudet til rusmisbrukere i Stoltenbergsgate 24 skal nedlegges fra oktober. Jeg tok straks kontakt med rådmannen som bekreftet at han mente at det lå innenfor hans fullmakter å nedlegge institusjonen uten politisk behandling. Det protesterte jeg på.  Dette er en betydelig endring av kommunens tilbud til rusmisbrukere. Da Stoltenbergsgate 24 ble opprettet ble det behandlet som sak i bystyret flere ganger.

Senere opplyste rådmannen at administrasjonen har snudd og saken kommer til politisk behandling. Det var etter min mening den eneste mulige konklusjonen. Demokratiet bygger på prinsippene om skriftlighet i forvaltningen, offentlige saker og at vedtak fattes på innkalte møter som er åpne for tilhørere.

At Stoltenberggate 24 ikke kan nedlegges uten politisk vedtak, betyr ikke at tilbudet er reddet. Men det betyr at innbyggerne i Tønsberg, inkludert rusmisbrukerne selv, får anledning til å lese en saksfremstilling der rådmannen må redegjøre for hvorfor han vil foreslå nedlegging, hvor mye penger han da vil spare osv. Innbyggerne får da en mulighet til å protestere. Fra kommunens eget rusteam er det kommet sterke advarsler mot nedlegging.

 

Read Full Post »

tigging

Regjeringa har foreslått å straffe folk som hjelper fattige tiggere med inntil et års fengsel. Statssekretær i Justisdepartementet, Vidar Brein-Karlsen (FrP) mener det er nødvendig å ta med det han kaller medvirkning til tigging, når regjeringa vil rydde gater og torg for tiggere. Da kan det bli fullt i fengslene. Vi er mange mennesker som gir penger til tiggere, som kanskje inviterer på en kopp kaffe, et måltid mat eller som hjelper med overnatting. Vi kommer ikke til å legge skjul på at vi vil bryte en lov som forbyr å hjelpe fattige mennesker.

Regjeringa har åpnet for at kommunene kan forby folk å be om hjelp. Kommunene har imidlertid stort sett valgt å ikke benytte seg av anledningen til å forby tigging. Derfor foreslår regjeringa nå et nasjonalt forbud kombinert med et forbud mot å gi tiggere hjelp. Hva slags menneskesyn er dette uttrykk for?  Hvor skal grensene gå?  FrPerne i regjeringen må gjerne la være å føle medmenneskelighet. Men å forby andres medmenneskelighet?

– Det er den organiserte tiggingen vi vil til livs, sier FrPs Carl I. Hagen. Mens det er familiesamhold og fint om en norsk familie kjører i samme bil, er det organisert tigging om en rom-familie fra Romania kjører sammen til Norge  – når Europas fattigste drar til Europas rikeste land for muligens å skaffe penger for en bedre framtida for barna. Vi er ikke så godtroende at vi ikke vet at det også følger kriminalitet med de tilreisende fra Europa. Men det er ikke et problem vi løser ved å forby tigging eller hjelp til tiggere. Menneskehandel og tyveri er forbudt i dag. Likeså organisering av prostitusjon og kjøp av prostituerte, selv om FrP gjerne vil gjøre akkurat det siste lovlig.  Å forby tigging kan ha motsatt effekt av hva FrP sier de ønsker, nemlig økt kriminalitet. Narkomane som tigger er ofte i dag et alternativ til kriminalitet.

Vi kan ikke påby FrPere i regjeringsapparatet å vise medfølelse. Men det er noe helt annet når de også vil forby andre å hjelpe medmennesker i nød. Hva slags menneskesyn er dette uttrykk for? Det eneste man kan oppnå er å rydde gatene slik at vi slipper å se tiggerne. Hva blir det neste? Forbud mot fattige eller narkomane å vise seg offentlig i dagslys? Påbud om gule stjerner på klærne?

SV vil kjempe mot regjeringas kriminalisering av medmenneskelighet. Vi oppfordrer redelige mennesker i regjeringspartiene og deres støttepartier om å si at nå har regjeringa gått for langt.

Lars Egeland, leder i Vestfold SV

Read Full Post »

IMG_1389

Kirkens Bymisjon har nå fått kontrakt med Tønsberg kommune på 3 av 4 anbud som Tønsberg kommune lyste ut i fjor høst. Kirkens Bymisjon var eneste anbyder. Sjølve anbudsprosessen har nok krevd et årsverk for kommunen og Bymisjonen, anslår daglig leder I Bymisjonen, Anders Pladsen.  Anbudet har ført til at Bymisjonen får mindre penger, men først og fremst har det ført til mer rigide rammer for hvordan kommunen og Bymisjonen kan arbeide sammen.  Bymisjonen valgte å ikke legge inn anbud på de tjenestene som til nå har vært dekket av prosjektet AKS – Aktiv Kontakt Stoffavhengige.  Dermed legges AKS ned sammen med Omsorgstasjonen for barn og unge som ikke lenger skal levere tjenester til familier og unge i Tønsberg.

I dag har jeg vært i et møte med daglig leder av Bymisjonen sammen med administrativ leder Anne Wirak Jonsrud og Per Jahnsen fra AKS. Det var ikke mye oppløftende. Bymisjonen er fortvilte over at kommunen lager så mange vanskeligheter for deres virksomhet. Det er de svake som rammes.  Jeg ba om møtet for å høre mer om problemene omkring journalføring, som i følge ordføreren i Tønsberg gjør at enten må AKS bruke kommunens journalføringssystem (og betale 120.000 for å få tilgang til det), eller så må AKS legges ned. Hvis det er slik, er det etter min mening ikke i tråd med hva både fornyingsministeren og helseministeren har sagt om samarbeid mellom det offentlige og  frivillige organisasjoner.

Men slik er det ikke.  Problemstillingen er stilt på hodet.  Det er på en måte motsatt: Hvis virksomheten til AKS skulle legges om til å bli lik virksomheten til kommunens Rusteam, ville det kanskje være behov for kommunens journalføring. Men det viktige var jo å beholde AKS som et prosjekt ved siden av den mer etablerte kommunale virksomheten.  – Kommunen er akkurat som fariseerne, sier Per Jahnsen, de gjømmer seg bak et lovverk.

De fleste av brukerne til AKS har inngrodd mistillit til det offentlige apparatet.  De føler at det offentlige har svikta dem, sett ned på dem, at de er firkanta og rigide. Brukernes erfaring er at innfor fra journaler alltid er blitt brukt mot dem. AKS sin opppgave har vært å stå på rusmisbrukernes side mot systemet. Dermed har AKS fått stor tillit hos sine brukergrupper. – Men vi opplever også at vi har et godt samarbeid med fagansatte i kommunene, sier Jahnsen, – mye bedre nå enn da vi starta for 15 år sida. Men nå er det altså slutt.

AKS ble dratt i gang av Jon Åsheim fra KrF i Tønsberg, først som et kommunalt prosjekt. Mulighetene for å få tilskudd kom først da Kirkens Bymisjon kom inn som partner. – Det fortvilte i denne situasjonen er at Kirkens Bymisjon har stor mulighet for å kunne søke om ulike statlige og private tilskudd,  tilskudd som kommunen ikke kan søke på. Men Bymisjonen vil ofte være avhengig av at kommunen er med med et lite bidrag. Nå blir det mindre penger til viktig arbeid for rusmisbrukere i Tønsberg, sier administrativ leder Anne Jonsrud.

Anders Pladsen reagerer på tonen i kontraktene. F eks betaler kommunen et tilskudd på 500.000 til Møtestedet kafe av et budsjett på 2,5 millioner. I tillegg kommer frivillig innsats og mat som gis som gaver. Samla sett betaler kommunen kanskje 5 % av budsjettet, men tillater seg likevel å ha retten til å kreve inn dagbøter om kafeen skulle være stengt en dag. Hvorfor er de opptatt av slikt, når vi nettopp har bevist vår vilje til å drive kafeen, spør Pladsen.  Kommunen har lagt inn en oppsigelsesrett på 6 måneder – kontrakten referer til kommunens budsjett. Trange tider vil altså kunne bety at kontrakten sies opp, selv om man er midt inne i kontraktsperioden.

Bymisjonen har drevet prosjektet FRI i Drammen og i Tønsberg. Det er retta mot gjengangerkriminelle,  politiets værstinger. 62 av 78 som har vært gjennom FRI-prosjektet i Drammen, går det nå bra med. Mens ordfører Jonstang på Nøtterøy ringte rundt og samla inn  penger for FRI, konkurranseutsatte ordfører Berg i Tønsberg Boteamet, som er sjølve grunnlaget for arbeidet til FRI.  Boteamet får penger fra Husbanken som mener at metodene til teamet og ikke minst boka de har laget, er et mønster for hvordan det skal jobbes med vanskeligstilte på boligmarkedet. Mens jeg sitter i møte med Bymisjonens folk, ringer Klepp kommune og vil komme på besøk med 13 personer. Det er ikke Tønsberg kommune som har henvist dem, men Husbanken.

Framtida til FRI-prosjektet er uklar. Jonstang har fått løfter om 700.000 fra næringslivet, men prosjektets budsjett er på 3,5 millioner.

Tønsberg har også kuttet støtten til Omsorgstasjonen for Barn og Unge (OBU). I fjor jobbet OBU med 270 familier og unge. De har bidratt til å løse mange problemer før de er blitt så alvorlige at de er blitts saker i barnevernet eller øvrig hjelpeapparat. Nøtterøy fortsetter sin støtte. Barnevernet fikk tilbud om å få den halve stillingen som Nøtterøy bidrar med i OBU, men de takket nei. De var mer tjent med at OBU fortsatte.

Read Full Post »

Tre søsken: Jens, Charlotte og meg sjøl

I Stortinget i dag var det diskusjon om et Dokument 8-forslag fra Venstre der det blir foreslått at et utvalg skal evaluere den såkalte Ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede som ble vedtatt i 1991. Mens det vanlige i flertallsregjeringas tid er at alle forslag fra opposisjonen blir avvist, ble dette i realiteten vedtatt gjennom at en enstemmig komite gir forslaget sin tilslutning. Det er bra, for det er fortsatt mye å ta fatt i når det gjelder levekår for utviklingshemmede. Men det beste var at komiteen og talerne – med unnntak av Venstre – støtta fullt opp under intensjonen bak Ansvarsreformen som blant annet gikk ut på å avvikle de store sentralinstitusjonene og særomsorgen.

Nedafor følger innlegget som jeg holdt i debatten:

I det skjellsettende året 1968 arrangerte International League of Societies for Mentally Handicapped sin generalforsamling i Jerusalem. De vedtok en erklæring som i en noe endra form ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1972. Der heter det at ”psykisk utviklingshemmede har rett til medisinsk behandling og fysisk rehabilitering og til utdannelse, trening, utrusting og veiledning som kan sette ham i stand til å utvikle sine evner og muligheter til det ytterste, uten hensyn til hvor sterkt utviklingshemmet han er. ”

Fra Norge deltok blant annet Arne Skouen  som var far til et barn som skulle tilbringe hele sitt liv på Emma Hjorts hjem.

Dette innledet en revolusjon der normalisering var hovedbegrepet. Normalisering betyr ikke å bli normal, men å ha rett til en normal tilværelse, dvs en likestilling med alle andre med hensyn til rettigheter og plikter. Det kunne se ut som det gikk fort, men det tok altså nesten 20 år fra FN  ga de psykiske utviklingshemmede deres menneskeretter til ansvarsreformen ble vedtatt. I 1974 begynte en ung pleiemedhjelper på Dagsrudheimen, hun het Karin Mathiesen, seinere mer kjent som forfatteren Karin Fossum. Hun skrev i et dikt:

I morgen

Skal alle anklagene dine

Være berettiget

Alle påstandene

Sanne

Nå har det gått 20 år fra Ansvarsreformen.  Ser vi tilbake har det skjedd enormt når det gjelder menneskeverd og synet på utviklingshemmede.  Men det er  grunn nå til å være bekymra for utviklinga.

Derfor er det gledelig at komiteen står samla i sine kommentarer – ikke minst at Komiteen – sammen med flertallet av talerne her med et lite unntak for forslagsstilleren Venstre – understreker intensjonene i Ansvarsreformen – nemlig retten til et selvstendig liv. Det er viktig fordi vi opplever mange angrep på dette i dag. Noen hevder at det har gått for langt, normalisering kan ikke alltid være idealet, osv

Ikke minst ser vi at retten til et selvstendig liv ikke alltid ligger til grunn ved planlegging av boliger, hvor vi må være varsomme slik at vi ikke bygger opp nye institusjoner. Dette handler selvsagt om penger. Det er et stort press på at kommunale tjenester skal bli billigere og mer effektive, men dette er et område der det veldig ofte ikke er mulig uten at det går ut over kvaliteten.

Herr president, utviklingshemmede er like forskjellige som deg og meg, de er faktisk mer forskjellige enn deg og meg. Det betyr at de og deres pårørende må få gjøre sine valg for livet, akkurat som oss. Men de er likevel som gruppe, mennesker som ikke så lett taler sin egen sak. Derfor er de mer enn andre avhengige av å ha andre som taler deres sak.

Jeg er så heldig å ha en multifunksjonshemmet søster som trenger hjelp til alt, men som har sin egen leilighet i en bolig sammen med noen få andre. Jeg drar på besøk til søsteren min, ikke på besøk til en klient i en institusjon. Og hun har et arbeid å gå til. Når jeg har gjester fra utlandet og vi drar på besøk til søsteren min, er det dette som imponerer dem sterkest med Norge – dette er den norske velferdsstaten på sitt beste.

Men ikke alle utviklingshemmede og deres familier har det slik. Det er som komiteen påpeker mangler på områdene knytta til bolig, arbeid, fritid og helse. Derfor er det viktig å se på utviklingen 20 år etter ansvarsreformen:  ikke for å skifte kurs, men for å se om målene er nådd eller hva som skal til for å nå dem!

Read Full Post »