Feeds:
Innlegg
Kommentarer

>

Neste onsdag skal bystyret vedta budsjett for Tønsberg. Som forslag til vedtak ligger budsjettforslaget til Høyre, FrP og KrF. Forslaget innebærer kraftige velferdskutt, ikke minst i skolen. Det vil særlig ramme svake elever ved at spesialundervisninga reduseres og at store deler av undervisninga i praktisk-estetiske fag må skje i store grupper. Dermed blir de fagene som skulle være praktiske fag, til teorifag. Lærernes mulighet til å drive tilpasset opplæring blir dårligere.

Tønsberg bruker i dag 74.030 kr pr elev, mens landsgjennomsnittet i 2009 lå på 84.597. Gjennom flere år har det skjedd en gradvis reduksjon av ressursene i skolen. Også rådmannen erkjenner at grensen er nådd. Videre reduksjon skal derfor skje ved at Hogsnes skole legges ned. Manglende satsing på skolen gir resultater: generelt ligger Tønsberg-skolene under landsgjennomsnittet på de nasjonale prøvene.

SV har i sine budsjetter prioritert skolen. I økonomiplanen foreslår vi en øking på 24 millioner fordelt med 4 millioner i 2011, opp til 7 mill. i 2014. Når det gjelder skolestruktur, er også SV villig til å diskutere endringer. Men vi har gått på valg på at vi ikke skulle legge ned noen skoler i denne perioden. Vi mener at befolkningen skal få lov til å uttale seg om dette ved at det blir en del av kommuneplanrevisjonen som først skal vedtas av det nye bystyret neste år. Derfor nuller vi også ut den innsparingen på endring i skolestruktur som Høyre, KrF og FRp foreslår.

Bilde: Hogsnes skole fotografert av Lars Åge Kamfjord

>

Tønsberg kommuner er i økonomisk krise. Gjennom mange år har det politiske flertallet unnlatt å sørge for samsvar mellom utgifter og inntekter. Nå prøver man å gi inntrykk av at det ikke finnes alternativer til å kutte dramatisk i tjenestetilbudet. Det er slutt på politikken, vi har ikke alternativer, slik er det bare, og det er ikke vår skyld, sier Høyre og FrP. Partiene gjemmer seg bak rådmannen som har foreslått en økonomisk hestekur. De vil ikke fortelle hvilke kutt de sjøl går inn for før formannskapet skal behandle budsjettet 29. november mens bystyret skal gjøre endelig vedtak allerede 8. desember.

Selvsagt finnes det alternativer til velferdskutt. Tønsberg har valgt å ikke ha eiendomsskatt – i motsetning til de fleste bykommuner i Norge. Nye skatter er ikke populære. Likevel ser vi nå at det fra fagbevegelsen blir reist krav om eiendomsskatt som et middel til omfordeling og til å verne velferdsstaten. I årets statsbudsjett åpner regjeringa for en begrenset eiendomsskatt for næringseiendommer – altså fra selskaper som i dag ikke betaler skatt til kommunen. SV er gjerne med på et kompromiss om en slik skatt. Men ellers vil vi også ha en eiendomsskatt som rammer de rikeste som har de største boligeiendommene. Det er et klassespørsmål: Å unnlate å ta eiendomsskatt betyr at man må kutte tjenester for de som har minst.

Ved å foreslå eiendomsskatt har vi dekning til å gi reduksjoner i brukerbetalinga for SFO og i eldreomsorgen, vi kan unngå reduksjoner i tjenesten for hjemmeværende eldre, unngå kvalitetsreduksjon i barnehagene og skolen. Vi kan styrke helsesøstertjenesten og barnevernet. Vi foreslår penger til ny ungdomsklubb på Ringshaug og til forebyggende ungdomstiltak som f.eks. ungdomsklubben Quasimodo. Vi unngår kutt i rusomsorgen. På teknisk sektor foreslår vi en nødvendig opprusting av lekeplasser og skolegårder. Innenfor kultur styrker vi kulturskolen, gir penger til søndagsåpent bibliotek samt at vi beholder Middelalderfestivalen. Det er utrolig korttenkt å legge ned Middelalderfestivalen samtidig som ordføreren fronter luftige ideer om Tønsberg som middelalderby med gjenoppbygging av ringmuren på Slottsfjellet. I tillegg vil vi sørge for midler til drift av Støperiet kulturhus. Næringslivet får sitt ved at vi bevilger penger til at byfornyelsen kan gjennomføres uten å være avhengig av frivillige tilskudd fra næringslivet.

>
Tønsberg har store utfordringer på kulturområdet. På vegne av SV har jeg kritisert kommunens politiske ledelse for manglende evne og vilje til å styre og å gjennomføre. Det blir med praten. Eksemplene er mange: Støperiet, revitaliseringsprosjektet av bysentrum, dampskipet Kysten som fortsatt ligger i dokk osv.

Nå lanserer FrPs to kampbrødre Per Rosendal Brun og Terje Ottar sin løsning på dette: Vi gjør selskapet Tønsberg Utvikling til en paraplyorganisasjon som “kan se alle forslag og ideer i en sammenheng”. Gi dem hele ansvaret for utviklingen av kulturpolitikken! Da kan kulturbudsjettet reduseres ytterligere. Strengt tatt behøver det vel ikke være større enn at det dekker kostnadene for Bruns premierebilletter? Forslaget virker like gjennomtenkt som da Brun mente at kommunens frivillige organisasjoner kunne få penger fra et kommunalt lotteri.

Tønsberg Utvikling er et selskap etablert av kommunen. Selskapet har en startkapital og drive næringsutvikling med forrentningen av disse pengene. Styret er en herlig blanding av sentrale politikere fra H, FrP og AP, samt representant for næringslivet. I tillegg sitter det en representant for det som ofte blir kalt Administrasjonspartiet, i dette tilfellet Tønsbergs rådmann som her har den samme rollen som andre politikere. Dette synes Brun og Ottar er en fin styringsmodell for kulturpolitikken i Tønsberg?

Det er klart at Brun og Ottar har rett i at det er et skrikende behov for både samordning og mere offensiv kulturpolitikk i Tønsberg. Men Brun sitter jo som leder av det utvalget som skulle ha denne jobben, i tillegg til en rekke andre verv i mer eksklusive utvalg som Kulturhusstyret.

Når jeg leser forslaget fra Brun og Ottar må jeg tenke på historien om de to blinde som var på kino. Ingen av dem så noe. Da foreslår en av dem at de kanskje skulle bytte plass? Kommunen mislykkes i å gjøre sin jobb, da gir vi den til noen andre, altså Tønsberg Utvikling. Men ingen vil vel påstå at selskapet til nå har vist seg særlig mer effektive enn kommunen.

Jeg tror at løsningen ligger i å rette opp Tønsberg skeivstyrte økonomi slik at kommunen får krefter til å føre en kulturpolitikk. I tillegg må den handlingslammede politiske ledelsen byttes ut. Det blir det snart en mulighet til.

>
Tønsbergs Blad har dratt i gang en debatt om byutvikling. nedafor følger mitt bidrag som sto i avisa i dag:

Alt for mange tomme butikkvinduer skriker mot oss i Tønsberg sentrum. Byen skjemmes av åpne sår etter tidligere bygninger, der det nå står biler. Dette er FrPs største politiske seier som nå truer sentrum og dermed Tønsbergs posisjon som regionsenter.

I mange år var det enighet om å avgrense bysentrum. Farmannsstredet var definert som byens ytre grense mot øst. Dette sikret byen mot utarmingen som mange andre opplevde: Døde og tomme bysentra med kjøpesentre i innfartsområdene. Bare FrP var i opposisjon til dette. Men så snudde AP og gjorde felles front med FrP om å tillate detaljhandel på Kilen. Høyres Petter Berg sa de sanne ordene om at handelsstanden ikke trenger bysentrum, men bysentrum trenger handelen. Men så snudde han også. Da kommunedelplanen for Kilen ble vedtatt i fjor vi bare to fra SV som stemte i mot. Nå sier byplanleggernestoren Peter Butenschøn at Tønsbergs viktigste oppgave er å stoppe detaljhandelen på Kilen. Han har helt rett.

Vi som er glade i Tønsberg, bør være bekymra. Vi ser en kombinasjon av manglende vilje til å styre og manglende evne til å handle. Over hele Europa er det gamle industribyer som fornyer seg og tar plassen til tidligere regionsentra som lik Tønsberg lener seg tilbake og soler seg i sin sjølsikre tro på egen attraktivitet. Folk ønsker byliv – særlig unge mennesker. Klarer ikke Tønsberg å holde på et levende bysentrum, blir vi en sove-forstad til urbane Oslo.

Her er min oppskrift på det som nå må gjøres:

– Revitaliseringsprosjektet for bysentrum må gjennomføres. Det er tungt å få bidrag fra næringslivet. Det er lett å forstå. Byutvikling gir ikke umiddelbar inntekt til gårdeierne. Dessuten har de opplevd før å bli presentert store kommunale vyer som ikke er blitt realisert. Vi har ikke råd til en ny flopp: Mye penger er brukt til planlegging, nå må planene realiseres – selv om det bare blir med kommunale midler. Om nødvendig må politikerne bruke muligheten som ble åpna i Statsbudsjettet: Å innføre eiendomsskatt bare for forretningseiendommer – for å betale for at kommunen skal ha muskler til å kunne tilrettelegge for byutvikling.

– Trivelig by – miljøvennlig by. Tønsberg har satset på bilen – vi ligger på bunn når det gjelder kollektivtrafikk og på topp i bilbruk. Det er ikke bare et problem med klimautslipp, men bilen tar plass i byen og gjør den lite tilgjengelig og trivelig for de som går og sykler. En ny trafikkløsning for Tønsberg må derfor bygge på et mål om redusert bilbruk. Det letteste vil være å få flere av de som jobber i byen til å bruke buss eller sykkel. Da kan vi både redusere antallet p-plasser og likevel gjøre byen tilgjengelig for de handlende.

– Satsing på byens identitet. Heldigvis er kritikken mot såkalt “kopi-arkitektur” på vikende front. Hullene i byen som i dag brukes til parkering, må gjenbygges med de historiske bygningene som har stått der. De byene som ikke har en “gamleby” må bygge seg en, vi må re-skape vår. Ringmuren på Slottsfjellet må gjenoppbygges for å gi næring til fantasien om borgen på fjellet.

– Si ja til å ta i mot flyktninger. Mangfold skaper kreativitet som er den viktigste kraften for økonomisk vekst. Vi trenger flyktningene mer enn flyktningene trenger Tønsberg. Påstanden om at det ikke er boliger nok er latterlig i en by hvor det står kø av investorer som vil bygge eller tilby utleieleiligheter.

– Tønsberg må bygges som kulturby. I dag er vi den eneste byen i Norge hvor kulturhuset ikke klarer å samle folk til konsert med Odd Nordstoga. Kultursatsing tar tid, og krever penger og målrettet innsats, men er helt nødvendig for å være et regionsenter.

– Tønsberg må bli med i nettverket “levende byer” for å få midler til å satse på kollektivtrafikk. Regjeringa tilbyr penger til byer der de ikke blir kastet bort, det vil si der politikerne har satt seg mål om å redusere biltrafikken og også vil ta i bruk restriksjoner. Det har ikke Tønsberg-politikerne ønsket til nå.

– Kommunedelplanen for Kilen kan ikke bli ugjort, men ved rulleringa av kommuneplanen må vi tilbake til en politikk som satser på byen og legger restriksjoner på forretningsetablering utenfor byen og de etablerte lokalsentrene som Eik, Sem, Tolvsrød.

– Tilrettelegge for befolkningsvekst i bysentrum gjennom bygging av rimelige boliger. At mennesker bor i byen skaper liv – døgnet rundt.

>

Fredag og lørdag arrangerte Fagforbundet sin årlige konferanse på Havna Hotell på Tjøme, der de inviterer ledelsen i fylkespartiene i de rød-grønne partiene. Helene Bank (bildet) fra For Velferdsstaten og Roy Pedersen fra LO i Oslo var innledere. Temaet var politiske og organisatoriske utfordringer foran valget i 2011. Etter min mening har SV mye å hente i et tettere samarbeid med fagbevegelsen – som i stor grad står på vår side.

Helene Banks utgangspunkt var at den norske velferdsstaten er et kompromiss, der fagbevegelsen fikk en innflytelse som arbeidskjøperne godtok, fordi alternativet var full sosialisme. Nå er arbeidsgiverne og høyrepartiene på offensiven for å undergrave denne velferdsstaten. Velferdsstatstenkinga bygger på at tjenester skal være universelle og gis av det offentlige – utenom markedet. Det skjer i stor grad gjennom privatisering og kommersialisering. Bank har tidligere vært leder av Attach og la mye vekt på føringer fra pengefondet og andre internasjonale aktører, som ønsker at private skal ha større tilgang til markedet av offentlige tjenester. Samtidig dokumenterte hun hvordan arbeidsforholdene er i en rekke private velferdsleverandører som først og fremst konkurrerer gjennom å dumpe lønninger og arbeidsbetingelser. De private selskapene som nå er på offensiven er i stor grad internasjonale selskaper med base i skatteparadiser.

Roy Pedersen la fram LO i Oslo sine politiske krav foran valget. Et av kravene er blant annet innføring av eiendomsskatt, som et redskap for omfordeling i en klassedelt by som Oslo. Begge gikk offensivt ut for re-kommunalisering av tjenester.

Flere av innleggene fra faglige tillitsvalgte viste frustrasjon med lokale arbeiderpartipolitikere som godtar OPS-samarbeid og privatisering. Her er det nødvendig med klar politikk hvor parolen må være at våre skattepenger skal gå til omsorg, ikke til profitt i kommersielle selskaper. Det skal ikke gå an å konkurrere på dårlige lønninger og arbeidsvilkår! Bestiller-utfører-modellen er byråkratisk og kostnadskrevende. Pengene må omdisponeres fra byråkrati til kommunale tjenester!
Fagforbundet vil arbeide videre sammen med AP og SV for at bedre skolering av kommunepolitikere på temaet privatisering. Ikke minst skal vi jobbe videre med at kommunepolitikerne følger dette opp i praksis! Her kan SV være en spydspiss!

Gå til Forsvar Velferdsstatens nettsider

>Utsatt tog-revolusjon?

>
”Lovet togrevolusjon er utsatt” kunne mange medier – også Tønsbergs Blad – melde i dag. Regjeringa har nær tredoblet investeringene i nye toglinjer sammenlignet med nivået de fire åra Høyre var dominerende regjeringsparti. Det står hverken på vilje eller penger fra regjeringa. Men dessverre melder NSB om at deres varslede nye “ruteplan 2012” ikke kan innføres som planlagt. Vi må altså vente ytterligere med å få uttelling i redusert reisetid som følge av utbyggingene av dobbeltspor som nå pågår.

Årsaken er at Jernbaneverket har meldt inn nye behov for ombygging og utbedring av toglinjer og stasjoner i Oslo-området.

I NRKs nyhetsoppslag ble det hevdet at regjeringa nedprioriterer investeringene for å øke vedlikeholdet: Det er ikke riktig. Bygging av nye toglinjer økes med 400 mill kr til 4,2 milliarder i 2011. NSB har fått økte bevilgninger til å kunne foreta tidenes jernbaneinnkjøp – 50 nye togsett som vil bli innfaset gradvis fra årsskriftet 2011/2012 – først på Vestfoldbanen.

NSBs ”ruteplan 2012” skulle øke togtilbudet med 50 prosent i Oslo-området . Planen skulle opprinnelig gjennomføres i slutten av 2012. To forutsetninger for ”ruteplan 2011” er at det nye dobbelsporet Lysaker – Sandvika er åpnet – og at “Oslo-prosjektet”, Jernbaneverkets store fornyelse av jernbanelinjene inn mot Oslo S er fullført. Disse prosjektene går etter planen. Men Jernbaneverket har underveis avdekket ytterligere behov for å forbedre infrastruktur og stasjoner før ny ruteplan kan innføres fullt ut. Mange av tiltakene er helt nye eller mer omfattende enn tidligere varslet fra Jernbaneverket.

Det er dårlige nyheter for de reisende. Men i en slik situasjon må man ikke miste hodet. Det er en utfordring å ta igjen 40 års vedlikeholdsetterslep på fire år. Det gjør regjeringa ved å investere 2,5 milliarder fram til 2012 i fornyelse av skinnegang, spor, sporveksler, kjøreledninger, signalanlegg osv – for å hindre at togtrafikken forsinkes. At det avdekkes nye mangler betyr bare at vi må stå ytterligere på for bevilgninger og grundig utbygging av jernbanen. Høyre bedriver ren desinformasjon når de hevder at årsaken til at togtrafikken er manglende offentlig privat finansiering (OPS) av jernbaneutbygging.

Regjeringa har kommet SV i møte med å løfte vedlikeholdet med 536 millioner kroner (12,2 pst) i 2011. SV la inn enda mer penger i vår framskyndingsplan for vedlikehold våren 2010. Men det er i følge Jernbaneverket ikke mulig å bruke særlig mer penger i Oslo-området – så ekstra ressurser må i så fall gå til å forbedre andre strekninger.

Skal vi tro Høyres Ingjerd Schou så er Høyres svar å innføre offentlig privat finansiering (OPS) slik at vi kan bygge ferdig alle dobbelspor i Inter City triangelet. Partiet presenterer en ”Voodoo” løsning:
• OPS vil ha null effekt for å framskynde vedlikeholdet som Høyre selv har vært med på å forsømme.
• OPS er en kostbar og elendig måte å finansiere utbygging av dobbelspor til Skien, Halden og Lillehammer vil bety at staten betaler 100 milliarder til private entreprenører på avbetaling – og med renter. Det blir ikke billig for skattebetalerne, som Høyre normalt er opptatt av. Høyres OPS-mantra er en ren tilsløring av manglende vilje til å satse på jernbanen i statsbudsjettet.

Men SV er enig i at det er viktig å få til en sammenhengende utbygging av dobbeltspor. Vår stasing er å framskynde investeringsplanene og få til en kraftig økt satsing på jernbanen de neste åra. Det handler om politisk prioritering. Også Høyre burde snart ha lært at det ikke finnes snarveier til et bedre jernbanetilbud.

>

Hvordan skaffer helsepersonale seg ferdigheter i bruk av internett? En undersøkelse fra Nigeria som ble presentert på Ahila-konferansen i Burkina Faso viste at 35 % fikk sine ferdigheter gjennom å prøve og feile, 30 % gjennom veiledning fra kolleger. I Nigeria er det fortsatt slik at biblioteket oppgis som hovedkilde for informasjon, men pustes nå i nakken av internett. Internett betyr i praksis søk via kommersielle søkemaskiner som google, søk i kvalitetssikra medisinske databaser utgjør mindre enn 5%. Halvparten av de spurte oppga at de brukte internett som kilde for metoder og kunnskap til pasientbehandling, under 10 % oppga forskning.

Problemet med internett-bruk er mye det samme som hos oss: Manglende kunnskap i søketeknikker, samt at helsepersonalet er overdynget med pasientarbeid og ikke har tid til å oppdatere seg og søke ny kunnskap. I tillegg kommer noen særegne problemer som ustabil strømforsyning, at det er få datamaskiner og at de som finnes blir for mye brukt samt at det er liten kapasitet på nettverksforbindelsene. Noen steder er det løst ved at man har egne generatorer for bibliotekets datamaskiner eller får stabil strøm gjennom solenergi.

Men løsningen ligger også i å bruke mobiltelefoner i stedet for PCer. Mobilnettet blir bygd ut over hele Afrika, antallet mobiler stiger sammen med at prisene synker. Viljen til å bruke mobiltelefon er stor. Folk har mobiltelefon selv der de ikke har annen infrastruktur eller stabil strøm. En kar fra Mali hadde undersøkt dette og konstaterte at 10 % av befolkningen til og med var villige til å svare på SMSer mens de hadde sex! Formidling via mobiltelefon er mye mer effektivt enn bruk av radio og fjernsyn. FNs hjelpeorganisasjon UN-Aid oppfordrer til formidling via mobil. I Mali og andre afrikanske land satser bibliotekene derfor stort på dette: Bibliotekkatalogene blir gjort tilgjengelige for mobiler, de lager enkle videofilmer, svartjeneste, websider og sender varsler via SMS. Nye bøker blir formidlet. Et eksempel var følgende SMS: Kjære herr XXX, vi har nå fått inn en ny bok om hvordan vi kan forhindre spredning av HIV til mødre. En slik SMS fra biblioteket hadde kanskje fått mange i Norge til å hoppe i stolen. Helsestasjoner bruker SMS både for kommunikasjon med pasienter og intern kommunikasjon. SMS varsling om fødsler som starter, om transportproblemer, om at folk skal ta medisinene sine f.eks.

I Dakar gjennomførte biblioteket trening av sosialarbeidere, lærere og bibliotekarer til å bruke SMS som en plattform for kommunikasjon med over 7000 skole-elever.

Ustabilt internett har vi også her på hotellet. Særlig om ettermiddagen er bruken så stor at nettet faller ned. Briten Neil Pakenham-Walsh som er leder av nettverket Health Information for All satset friskt da han ville gjennomføre en videokonferanse med deltagere fra USA, WHO i Geneve og andre afrikanske land. Ti minutter før konferansen skulle starte var nettet nede. Hotellet var uforstående når jeg snakket med dem om det var noe de kunne gjøre. Så var forbindelsen plutselig på plass likevel og alt gikk fantastisk godt. Lyden fungerte nesten hele tida sjøl om bildene hang. Så gikk vi imidlertid i svart, men det skyldtes ikke nettet men en overopphetet gammel projektor.

Etter en pause mens projektoren kjølnet, var det min tur. Det gikk bra, synes jeg. Jeg snakket om Latina-kurset vi planlegger neste sommer i Kampala, om behovet for ikke bare å kunne bruke teknologien, men å kunne kombinere teknologi og læringsteknikker både i teori og praksis. Jeg snakket om gratis programvare og enkle tekniske løsninger. Størst interesse vakte det nok at jeg hadde brukt bilder og utsagn fra konferansen i presentasjonen min, og ikke minst at jeg hadde lastet opp over hundre bilder fra konferansen til picasaweb på nettet: Et eksempel på bruk av et gratis verktøy som ga alle tilgang til bilder av seg sjøl. En som var mindre fornøyd med det var imidlertid han som tjente penger på å selge dyre papirkopier av sine egne bilder fra konferansen.

Bildet: Fra videokonferansen
Picasabilder fra konferansen

>
Å spre informasjon om hva som skaper god helse er noe av det viktigste vi kan gjøre for å forhindre spredning av sykdom. Vi er bibliotekarer. Derfor er formidling av helseinformasjon vår hovedoppgave. Slik startet Cynthia Kimani fra Kenya sin presentasjon på Ahila-konferansen i Ouagadougou. Her er folkeopplysningstanken levende!

Cynthia er leder av Ken-Ahila – den kenyanske delen av den afrikanske sammenslutningen av helsebibliotekarer. De driver opplæring av leger, sykepleiere og andre helsearbeidere i informasjonsferdigheter. Ikke overraskende er det mest vellykket å arbeide med sykepleierne. Ken-Ahila arrangerer konferanser og kurser for helsearbeidere, de setter opp diskusjonsblogger og driver selvsagt også workshops og opplæring av andre bibliotekarer. Cynthia har foretatt en undersøkelse blant de som har deltatt i opplæring. De er godt fornøyd med opplæringen i informasjonssøking i søkemotorer og fag-kilder, mens opplæringen i bruk av frie søkeord kontra kontrollerte termer, oppfattes som helt irrelevant. I tillegg er det slik at mange helsearbeidere burde hatt grunnleggende IT-opplæring først slik at ikke mye tid på kurset går bort til å lære dem å bruke f.eks en datamus!
Formidling av helseinformasjon er tema i flesteparten av presentasjonene på konferansen: Fra Elfenbenskysten, Ghana, Mali, Senegal, Kongo osv. En representant for Sierra Leone forteller hvordan barna vet mer enn foreldrene. De vet at pappa ikke må sove utenfor mygg-nettet. De vet hvordan mamnma bedre kan sørge for at vannet hun bruker til matlaging er rent. Men tradisjonen tillater ikke at barna lærer foreldrene, men det kan bibliotekarene!

De store utfordringene er å spre kunnskap relatert til familieplanlegging, kvinnehelse særlig i forbindelse med graviditet og fødsel, malaria, diabetes og selvsagt HIV/AIDS.

Symphrose Ouma fortalte om et prosjekt blant masaiene i området Olosho-oibor i Kenya. Ideene om et formidlingsprosjekt ble drøftet med Julia Royall i National Library of Medicine i USA. Hun hadde lenge interessert seg for Kenya. Hun skaffet 5000 dollar i finansiering. Så gikk de i gang med å etablere et ressurssenter med TV, DVD-spiller og brosjyrer. De engasjerte lokalsamfunnet til diskusjon og dialog gjennom dokketeater, dramagrupper og underholdning. To ganger i året setter de opp et lese-telt med bøker, brosjyrer, klovn og teater i tillegg til en buss full med medesinerstudenter fra Nairobi. De får gode tilbakemeldinger, hemmeligheten er at de til forskjell fra tidligere har informasjon på masai-språk og ikke engelsk eller kiswahili. Nå håper Ken-Ahila å spre dette til andre landsbyer!

Disse bibliotekarene er ikke fornøyd med å skaffe tilgang til kunnskap, å foreta bestilte dypdykk i informasjon for å finne svar på enkeltspørsmål. De er opptatt av dissemination –som er altså det store begrepet her. I Norge brukes det knapt mer i bibliotek-kretser. Brukes det så gjelder det barn. Hva vet vi om formidling? Er det viktig å vite noe?

Språk er ofte et problem. Det er vanlig med mange lokale språk og at et europeisk språk er felles nasjonalt språk – men i realiteten et fremmedspråk. De som har fransk som nasjonalt språk klager ovber tilgang til kunnskapskilder på fransk. I Mosambik er fellesspråket portugisisk samtidig som landet er klemt mellom havet og engelsktalende land. Kameraten fra Kapp Verde var godt fornøyd med portugisisk, men da fikk han beskjed om at de var heldige som ikke skulle bygge opp et land etter 16 års frigjøringskrig. Helseinformasjonen må produseres i det språket folk bruker til daglig, mens bibliotekarene må kunne bruke kilder som ofte er på engelsk.

Her på konferansen foregår mye på fransk med simultanoversettelse til engelsk med en aksent som jeg ikke er veldig vant med. Jeg kan dessverre ikke fransk, men det er jo mitt problem framfor andre som unnskylder seg at de ikke er gode i engelsk.

>

I 2002 etablerte Verdens Helseorganisasjon (WHO) Hinari-prosjektet. Det er det største skritt som noen gang er tatt for å redusere informasjonsgapet mellom rike og fattige land, i følge Grace Ajuvon som er bibliotekleder i Nigeria. Hinari gir tilgang til over 7000 elektroniske tidsskrifter innen biomedisin, medisin og helse. Tilgang gis til ikke-kommersielle institusjoner og organisasjoner i land med en bruttonasjonalinntekt på under 1250 US-dollar.

I Nigeria er det 120 institusjoner som har tilgang, forteller Grace, men erfaringen er at databasen brukes for lite. Hun har gjennomført en undersøkelse blant universiteter, universitetssykehus og helsesentra i Sør-Nigera for å finne ut hva som er hinderet for økt bruk. Hun presenterte undersøkelsen på AHILA-konferansen i Ouagadougou.
Hovedfunnene var kanskje ikke overraskende, men likevel et stort tankekors: Brukerne kjenner til Hinari. I institusjoner med brukeropplæring er det godt over 90 %, i andre institusjoner ligger kjennskapen på noe over 60 %. De fleste sier at de fikk kjennskap til Hinari gjennom en kollega. Selvfølgelig er det slik at det er flere som bruker Hinari blant de som har fått opplæring. Brukerne sier ellers at de klarer å bruke databasen uten hjelp. Hvis de kommer inn i den. Hele 35 % sier nemlig at de ikke kom inn forrige gang de prøvde pga vansker med passord. I Afrika kan kunnskap om helse virkelig bety liv eller død. Her har verdenssamfunnet i form av WHO fått de store forlagene på banen ved å tilby kunnskap i en rimelig form, men så faller de ut fordi det legges så store begrensninger på distribusjon av passord.

Bibliotekene har fått klare restriksjoner. Har du passord i en institusjon må du ikke bruke det ved institusjoner i andre land – sjøl om det er i andre afrikanske land som omfattes av tilgang til Hinari. Du må ikke laste ned for mye. Du må ikke legge passordet på nettet. Tre institusjoner i Nigera har fått tilgangen inndratt. En av delegatene på konferanbsen arbeidet for en internasjonal hjelpeorganisasjon i Afrika. Fordi det er en internasjonal organisasjon, får de ikke tilgang. Vi er altså vitne til et underforbruk av kunnskapskilder som lett kunne vært løst – helst ved at man ikke begrenser tilgangen men er positiv til økt bruk av kunnskapen. Pengene og kreftene må ikke legges i å begrense kunnskapsspredning som kan redde liv.

Problemene er parallelle i Norge, men konsekvensene ikke så groteske som i Afrika. Erfaringene er at passord som virker dvs beskytter tilgang, også stenger ute de brukerne vi vil nå. Gjenkjenning med ip-adresse eller domene burde være et alternativ.

>
Per Arne Olsen – igjen
Det er sannsynligvis en tilfeldighet som bare har betydning for mine telefonregninger. Men hver gang det kommer nye medieroppslag om Per Arne Olsen, så er jeg på reise. Første gangen – St. Olav-saken – da var jeg bare i Oslo. Andre gangen – Jarlsø-saken – var jeg i Kroatia. Tredje gangen – garasjesaken – var jeg i Istanbul. Fjerde gangen – nyheten om at politiet vil etterforske Olsen – kom nå mens jeg er i Ouagadougou i Burkina Faso, Afrika. Nå er det ikke lenger bare Tønsbergs Blad som er opptatt av saken. Nå har Dagsavisen, NRKs politiske redaksjon og NRK Dagsnytt ringt. Jeg bare advarer Olsen: I november skal jeg helt til Bangkok!

Det er bra at politiet vil foreta undersøkelser. Men jeg mener fortsatt at det viktigste fortsatt er å gjøre et politisk oppgjør med handlingene til Olsen. Jeg trur fortsatt at Olsens problem er at han har spurt om det er lovlig det han gjør. Hvis det er lovlig, gjør han det – uten å tenke på om det er etisk riktig og lurt.
Olsen har holdt fanen høyt i denne saken. Etter et lite forsøk på å stakkarsliggjøre seg selv som hjertepasient, har han holdt fast på at han ikke har gjort noe galt. Han har ikke vist noen evne til å se at det kunne komme til å skape tvil om politikeres habilitet når man først kjemper en utbyggers sak mot kommuneplanen, deretter får tildelt en bolig utenfor køene som gjaldt for andre, og deretter får en gratis garasje på kjøpet.

Olsen har hittil vært utrolig heldig. I rikspolitikken og i Stortinget har man bare sagt at han er involvert i en lokal sak som ikke har betydning for hans arbeid i rikspolitikken. Lokalt er han borte. Hadde han fortsatt vært her hadde bystyret måtte ta standpunkt til om han skulle avsettes som ordfører. HHadde han vært kvinne og medlem i et annet parti hadde han vært politisk død for lenge siden. Det blir spennende å se om FrP tar noe oppgjør med den kulturen som Olsen representerer. Å bruke Olsen som rikspolitiker videre betyr en tilslutning til hans handlinger, siden han sjøl ikke er villig til å beklage noe.