Feeds:
Innlegg
Kommentarer

>Neste onsdag kommer nedleggingen av Klokkeråsen skole opp i Bystyret i Tønsberg. Saksbehandlinga har vært helt over stokk og stein. Etter at Høyre, FrP og KrF bestemte seg i budsjettmøtet i desember, har det fortsatt ikke blitt behandla noen selvstendig sak om nedlegginga av skolen – i noe organ i Tønsberg kommune. Ordføreren fremmer nå nedleggingssaken direkte til bystyret, utenom Utvalg for barn og unge som altså ikke får lov til å uttale seg om skolenedleggingen. Nedafor følger et innlegg jeg har sendt til Tønsbergs Blad:

Hersker det lovløse tilstander i Tønsberg? Det kan se ut som om sheriff-ordfører Petter Berg og rådmann Trond Stenhaug skyver alle regler til side i sin iherdige kamp for å få nedlagt klokkeråsen skole. Til onsdag kommer saken opp i Bystyret. Takket være Tønsbergs Blad er vi ikke i tvil om hva ordføreren mener. Hva byens skolepolitikere mener, bryr ikke ordføreren seg om. Nedlegginga av skolen har aldri vært behandlet i Utvalg for barn og unge. Det synes ikke ordføreren er nødvendig.

Det finnes regler for hvordan beslutninger skal tas. Reglene er der for å sikre forsvarlig saksbehandling, men også får å kunne gi innbyggerne innsyn i hva som foregår. En grunnleggende regel er er skriftlighet i forvaltningen. Beslutninger skal tas på grunnlag av skriftlige saksforelegg. Det betyr at vi politikere – og innbyggerne – ikke bare skal få vite hva rådmannen mener, men også hvorfor og hvordan. I Tønsberg har vi i tillegg vedtatt hvordan saker skal behandles i utvalg. Utvalg for barn og unge er ansvarlige for politikkområdet skole. Det er derfor svært overraskende at det aldri har vært fremmet en egen sak om nedlegginga av Klokkeråsen skole i skoleutvalget. Kritiske stemmer kan hevde at nedlegginga ikke handler om skolepolitikk, men bare om penger. Men saken har heller ikke blitt behandla i Utvalg for Finans og plan.

Når det gjelder skolenedleggelser er det ekstra strenge regler, nedfelt i Opplæringsloven. Det innebærer at berørte parter – foreldrene og samarbeidsutvalgene på skolene – skal få lov til å uttale seg før beslutninger tas. Det er bakgrunnen for at SV,AP, V og SP fremmet lovlighetsklage da Høyre, FrP og KrF i budsjettvedtaket før jul vedtok å legge ned Klokkeråsen. Nå hersker det litt usikkerhet om hvorvidt skolen da faktisk ble nedlagt. Høyre hevder at skolen ble nedlagt, FrPs Bent Moldvær er mer usikker. Rådmannen påpeker at det i hvertfall ikke er satt av penger til drift. For å sikre lovligheten av vedtaket blir det derfor en æresrunde i bystyret til onsdag. Men også dette klarer altså rådmannen og ordføreren å klusse til ved å forbigå fagutvalget.

Det er rådmannens oppgave å sikre at saker er forsvarlig utredet. Ordføreren setter opp sakslista til bystyret når han er enig i at saken er klar. De to deler derfor ansvaret for rotet som nå har oppstått. En uke før bystyret – etter nesten et halvt års offentlig debatt i Tønsbergs Blads spalter om nedlegginga – har alstå rådmannen fortsatt ikke lagt fram noen sak for byens politikere hvordan nedlegginga skal gjennomføres, hvor ungene skal sendes, hvilke økonomiske konsekvenser det har, hva foreldrene mener osv. Vi vet at rådmannen har laget en utredning om skolestruktur. Heller ikke den har vært behandlet politisk. Toppen på kaka er at man tydeligvis har forhandlet med Fylkesmannen slik at kommunen skal få legge ned Klokkeråsen i fred og ro før Fylkesmannen tar standpunkt til lovlighetsklagen fra i fjor.

Makta ter seg, sa man før om slik manglende respekt for folkestyret, for regler og for byens innbyggere.

>

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell har foreslått et system for lovlig fildeling med en lisens til opphavsrettshaverne. Det er et langt skritt framover. Som kunnskapsminister burde imidlertid Bård Vegar Solhjell også være opptatt av spredning av digitale kunnskapskilder – e-bøker og annen digital informasjon, f.eks. gjennom bibliotekene.

Det foregår en kamp om rettigheter til åndsverk. På den ene siden står allmennheten som ønsker tilgang til kunst, kultur og informasjon – helst gratis. På den annen side står opphavsrettseierne som ofte ønsker å tjene mest mulig på det de betrakter som sin eiendom. Opphavsrettseierne er ingen ensarta gruppa. Det dreier seg om produsentene av åndsverk – som forfattere og musikere som har en selvfølgelig rett til å tjene penger til å leve av åndsverkene sine, slik at de kan produsere mer åndsverk til glede for oss alle. Men – stadig oftere dreier det seg om internasjonale selskaper som først og fremst ønsker å suge mest mulig penger ut av kundene. Forfatterne og musikerne har en interesse av at deres verker blir spredt, mens andre opphavsrettseiere bare har interesse av å spre åndsverket hvis de kan tjene penger på det.

Dette fører blant annet til at opphavsrettsselskaper som f eks forlag, sitter med retter til f eks bøker som de ikke ønsker å gi ut på nytt, men som de også nekter andre å publisere.

Innen musikkbransjen har fortjenestene i en del år vært alt for store, musikk-cd’er har vært priset urimelig høyt. Samtidig har teknologien gjort det enkelt å spre musikk uten å betale for den – gjennom fildeling. Musikkbransjen har til nå ikke gjort store anstrengelser for å lage et system hvor folk enkelt og til en rimelig pris kan kjøpe musikk. Itunes er et eksempel: Itunes har lagt inn begrensninger slik at musikken ikke kan spilles på alle typer spillere, dessuten er det slik at det er begrenset hvor mange ganger musikken kan kopieres. Det betyr at hvis jeg kjøper musikken min lovlig, så mister jeg den hvis jeg bytter PC flere ganger.

Det er lov i Norge å kopiere åndsverk – men det er begrenset til nærmeste familie og venner. Kopiretten er ofte undervurdert: Takket være kopiering sitter vi i dag med bevarte kopier av viktige åndsverk, der originalen har gått tapt. Å sørge for tilstrekkelig nok med kopier er like viktig som å sikre trygg lagring av original.

Fildeling er å gå for langt i kopiering. Sjøl om musikken opprinnelig kan være kjøpt, så lager det problemer hvis et kjøpt eksemplar kan spres gratis til tusener. Men fildeling er blitt svært utbredt, ikke minst på grunn av mangelen på funksjonelle lovlige alternativer.

Alternativet som Bård Vegar Solhjell åpner for er å bruke den tekniske løsninga for fildeling – og gjøre den lovlig mellom privatpersoner med en liten avgift. Det innebærer en viss utviding av kopiretten, men det kompenseres ved at det innføres en avgift til opphavsretthaveren. Det vil være et stort skritt framover: Opphavsmennene vil sikres inntekter, allmennheten vil sikres tilgang til musikken på en lovlig måte.

I kampen som pågår om eiendomsretten i den digitale verden må SV som et sosialistisk parti både sikre at åndsverksprodusentene får inntekter, men også kjempe for allmennhetens rett til tilgang til kunst og kunnskap. Profitten til selskapene som formidler åndsverkene er mindre viktig, så lenge det finnes andre kanaler som sprer åndsverkene like effektivt. Vi må ikke lage rigide systemer som hindrer bruken av ny teknologi og spredning av kultur og kunnskap til alle. Husk at både musikk og tekst på nettet har en egenskap som er forskjellig fra mange andre varer: Kvaliteten svekkes ikke ved at mange deler den.

Diskusjonen som nå bølger når det gjelder musikk, vil også fort komme når det gjelder e-bøker. Vi mangler bare et gjennomslag for brukervennlig teknologi for å lese elektroniske tekster på skjerm. Både når det gjelder ebøker og musikk har vi en institusjon som bør kunne være sentral, nemlig biblioteket. I dag får opphavsmennene for papirbøker en godtgjøring for utlånet av bøker i bibliotekene. Jeg vil ha en tilsvarende ordning for musikk, film og elektroniske tekster via biblioteket. Mens staten kjøper inn 1000 eksemplarer av hver skjønnlitterær papirbok som kommer ut i Norge, har vi ingen tilsvarende ordning for elektronisk innhold. Tvert imot: Mens bøker og tidsskrifter har momsfritak, er det moms på elektronisk informasjon. Dette er regler som hindrer en effektiv (og miljøvennlig) utnytting av kunnskapen.

I prosjektet LÅTLÅN ble det åpnet for at bibliotekbrukere kunne låne musikk på nettet, mot at biblioteket betalte en avgift til Tono. Avgiften var satt alt for høy og prosjektet ble avsluttet etter kort tid. Men ideen er god, men vil kreve at det satses mer penger på bibliotekenes digitale tilbud.

Altså: Ja til fildeling for privatpersoner, ja til utlån av musikk og digitale tekster fra bibliotek