Lars Egelands blogg

I dag – den 26. november – er det 70 år siden dampskipet Donau la ut fra Utstikker 1 i Oslo med 532 norske jøder om bord. Bare 9 av dem kom tilbake. Skipet gikk til Stettin der jødene ble fraktet videre til Auschwitz. Der ble kvinnene og barna ført til gasskammeret umiddelbart, mens mennene ble satt i tvangsarbeid. Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 overlevde.

Fotograf Georg  W. Fossum tok to bilder i skjul av deportasjonen av jødene fra Utstikker 1. Bildet viser en folkemengde som ser på mens Donau legger fra kai.

Minnet om deportasjonen ble markert i Det mosaiske trossamfunnet i kveld. Det var kø langt ut på gata. Fra SVs stortingsgruppe var Karin Andersen og jeg til stede.

227 av mennene som ble sendt med Donau kom med toget fra Tønsberg der de hadde sittet litt over en måned i fangeleiren Berg, den eneste konsentrasjonsleiren i Norge opprettet og drevet av norske nazister. Her ble mannlige jøder fra Sør-Norge samlet etter arrestasjoner i oktober 1942. Da jødene kom til leiren ble de møtt av tre nakne brakker uten ovner, senger, møbler, doer eller vann.  Nylig ble det avduket et minnesmerke på Berg, der blant annet Sidsel Nachstern fra Nøtterøy er engasjert. Jeg traff henne i synagogen i kveld. Hennes far het Moritz Nachstern og var en av jødene som satt på Berg og som ble deportert med Donau. Han overlevde og har fortalt sin historie i boka ”Falskmynter i Sachsenhausen”.

Berg fangeleir

I synagogen var det tale ved overrabbiner Michael Melchior. Det var en sterk tale. Melchior sa at det ikke kan tenkes verre forbrytelser enn folkemord. Men folkemord har skjedd til mange tider, mot mange folk, som drapet på indianere i Amerika eller folkemordet i Rwanda. Noen ting er felles, og noen ting vil alltid være forskjellig. Når tyrkerne drepte armenere i Armenia, levde armenerne i fred i Palestina. Det spesielle med holocaust var at jøder i mange land ble drept, med det målet at hele folket skulle tilintetgjøres. Melchior mante til solidaritet med folk over hele verden som utsettes for folkemord, og at vi må sørge for at det aldri skjer igjen.

Deretter snakket ordfører Fabian Stang. Han fortalte at da Møllergata skole hadde sitt skolejubileum nylig, ble også historien fortalt om de 4 jødiske barna ved skolen som ble hentet for deportasjon. Det var barn fra helt andre kulturer som hadde kommet til Norge som følge av forfølgelser i hjemlandet, som opptrådde som jødiske barn. Det gir håp om et fellesskap, mente Stang, som sa at det finnes en forbrytelse som er verre enn folkemordet. Det er at vi glemmer hver dag og kjempe mot nye folkemord.

Deretter var turen kommet til den norske jødiske skuespilleren og musikeren Bente Kahan kjent for sin formidling av jiddisch kultur.  Hun tok oss med i sin families historie, som begynte i Spania på 1200-tallet. Deretter flukt som følge av den spanske inkvisisjonen til Worms i Tyskland. Så kom svartedauen og jødene fikk skylden for å ha forgiftet drikkevannet. Ny flukt østover til Romania, Praha i Tsjekkia, – møter med hennes forfedre fra Ungarn og Litauen. Nydelige sanger på jiddisch – språket som bant mange av Europas jøder sammen. På Olaf Ryes plass kunne du treffe norske jøder i mellomkrigstida som snakket jiddisch sammen, som de gjorde i Warsjava, Odessa, Vilnius og over hele Europa. Men da vi vokste opp skulle vi ikke lære jiddisch, sa Kahan, det var et språk foreldrene våre bare snakket når de ikke ville at vi skulle forstå. På den måten lærte jeg jiddisch, sa hun.

Kahans nære familiehistorie er illustrerende. Fra familien i Larvik gikk hennes mors tanter, onkler og kusiner om bord i Donau, bare Herman Sachnowitz kom tilbake. Moren hennes kom fra Sverige og klarte ved hjelp av ambassaden å komme seg dit. Etter krigen var det ikke mange jøder igjen. Men det kom overlevende fra leire i Europa, blant annet hennes far som hadde mistet foreldre og søsken.

Som sosialist synes jeg det var flott å få være til stede i Synagogen og uttrykke solidaritet med folkemordet på jødene – og alle andre ofre for nazismens galskap: Rom-folk som ble drept fordi de tilhørte det nazistene oppfattet som en mindreverdig folkegruppe, homofile fordi de hadde en legning som nazistene ikke tålte, jehovas vitner fordi de hadde en tro nazistene ikke aksepterte, psykisk utviklingshemmede og psykisk syke fordi de ikke var verdige til å leve i folkefellesskapet, – og selvsagt kommunistene, sosialistene og sosialdemokratene fordi det sto for en politisk mening helt motsatt av nazistene. Den tyske teologen Martin Niemøller som selv satt i KZ Dachau tok opp kampen mot likegyldigheten overfor slik forfølgelse, som han uttrykker slik i dette diktet:

Først tok de kommunistene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke kommunist.

Deretter tok de fagforeningsfolkene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de jødene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke jøde.

Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.