NATOs strategiske konsept bygger på førstebruk av atomvåpen, altså at NATO kan angripe en fiende med atomvåpen, uten sjøl å ha blitt angrepet av slike våpen. Nei til atomvåpen mener at tida nå er inne til å endre dette konseptet og at Norge har en viktig oppgave i å få til det. Med et uforutsigbart Russland er det desto viktigere at NATO er forutsigbare. I juni samles statsledere fra alle NATO-landene til toppmøte i Madrid for å vedta nytt strategisk konsept for NATO. På møtet bør statsminister Jonas Gahr Støre benytte anledningen til å si et klart nei til førstebruk.

I Stortingets spørretime 4. mai ble dette spørsmålet tatt opp med utenriksminister Huitfeldt fra SVs Ingrid Fiskaa. Huitfeldt ville ikke svare på om hun betraktet det som umoralsk om NATO startet en atomkrig, men ville heller ikke forplikte seg til at Norge skulle ta til orde mot førstebruk. Men hun kunne fortelle at statsministeren og hun selv ville konsultere Stortinget om dette før toppmøtet. Det må være et startskudd for en diskusjon om ikke-førstebruk i Norge.

Krigen mot Ukraina har heldigvis ikke blitt et seierstog for Russland. Nå er spørsmålet hvordan Russland kan komme ut av en krig de kan se ut til å tape, uten å ty til atomvåpen. Russland har satt sine atomvåpen i alarmberedskap. Stadig vekk truer russiske politikere med at krigen kan eskalere til bruk av atomvåpen. Forskere og eksperter drøfter hvor sannsynlig det vil være. Det kan fort bli en meningsløs diskusjon. Det vi vet er i alle fall at bruk av atomvåpen er mer sannsynlig enn på mange ti-år. Og hvis de tas i bruk vil det få katastrofale konsekvenser. Derfor må alt gjøres for å redusere sjansen til så nær null som mulig.

Russland fremstår som mer og mer uforutsigbare. Ekspertene som i dagene før Russlands starter krigen, insisterte på at de ikke hadde tro på en krig, baserte seg på at Russland var forutsigbare og realistiske. De tok feil. Denne manglende uberegneligheten er i dag den største faren for at krigen kan eskalere til atomkrig. Russisk TV simulerte nylig et atomangrep på Europa. De beregnet at det ville ta 200 sekunder fra rakettene ble avfyrt til Europa var ødelagt. Det blir ingen overlevende, sa ekspertene.

Sovjetunionen erklært i 1982 at de ville frastå fra førstebruk av atomvåpen. Dette gikk Russland imidlertid bort fra i 1993 etter Sovjets sammenbrudd. Årsaken var at deres konvensjonelle styrker var sterkt svekket. I dag bygger deres atomvåpendoktrine på at de vil bruke atomvåpen om de angripes med atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen. Samt at de vil bruke atomvåpen om statens eksistens er truet. Det der denne siste forutsetninga som er så farlig i Ukraina-krigen.

Nettopp fordi USA anså at Sovjet hadde sterke konvensjonelle styrker, har USA forbeholdt seg retten til å bruke atomvåpen først. President Barack Obama startet et arbeid med å endre denne strategien til et nei til førstebruk. De bidro til at han fikk Nobels fredspris, men han oppnådde ikke å endre atomstrategien.

Ukraina-krigen viser at Russland er svake i sitt konvensjonelle forsvar. Derfor er det meningsløst at NATO skal true med førstebruk av atomvåpen. Kina driver en voldsom atomopprustning som gjør at situasjonen med to dominerende atommakter, snart kan endres til at vi har tre store atommakter. Det gjør situasjonen enda mer uforutsigbar. Kina har fra sine første atomvåpen erklært at de aldri vil bruke atomvåpen først. Nå er det på tide at NATO gjør det samme. Det vil omfatte USA, Frankrike og Storbritannia i tillegg til Kina. Det vil øke presset på endring også av Russlands atomdoktrine.

En endring av atomstrategiene hindrer i seg sjøl ikke faren for atomkrig. Men det kan gi økt forutsigbarhet og økt sikkerhet. I tillegg må vi hindre at Ukraina-krigen fører til økt opprusting og spenning, men sørge for at Ukraina-krigen kan bli startskuddet på at atomvåpen fjernes fra europeisk jord og at atommaktene tvinges til forhandlinger om nedrusting og rustningskontroll globalt. Dagens atomvåpen er i ferd med å bli gamle. Stormaktene utvikler nå nye våpen for de neste 50 årene. Vi har hatt flaks ved at vi har unngått atomkrig i 80 år, det er faktisk lite trolig at den flaksen vil vedvare i all evighet.

Nina Pedersen, daglig leder i Nei til Atomvåpen, Lars Egeland, styreleder Nei til Atomvåpen

Read Full Post »

Som styreleder ble jeg invitert til å holde appell på 1.mai-frokost i Tønsberg. Der sa jeg dette:

I hele det vi kaller etterkrigstida har kampen mot atomvåpen vært en sentral del av 1.mai-kampen. Så også i år. Det er kampen for at vi fortsatt skulle kunne kalle årene vi lever i, for en etterkrigstid og ikke en førkrigstid.

Det er paroler i 1. mai-tog over hele landet for solidaritet og støtte til Ukrainas folk, paroler mot krigen, mot Putins trusler om bruk av atomvåpen, for tilslutning til FNs atomvåpenforbud og mot baseavtalen som gjør at USA skal opprette baser på norsk territorium. Det er en sammenheng mellom disse parolene.

Putin gjennomfører et brutalt angrep på den selvstendige nasjonen Ukraina. USA og andre vestallierte tør ikke kjempe på Ukrainas av redsel for å utløse en atomkrig. For å understreke dette har Putin satt atomvåpnene i høy beredskap. Under trykket av sanksjoner og vestlige våpenleveranser, rasler Russland med sablene, det vil si at de stadig sier at de ikke kan se bort fra at denne krigen eskalerer til en atomkrig. Det er ikke bare Russland; f.eks har Frankrike som vanligvis bare har 1 av 5 atomubåter ute på sjøen, nå sendt ut 4 av 5 – med kapasistet aleine til å nå 220 mål i Russland. Verdens befolkning der flertallet ikke bor i land som har eller ønsker atomvåpen, er blitt tatt som gisler av stormaktene.

Krigen i Ukraina er en krig mellom demokratier og et land som er blitt et høyre-nasjonalistisk diktatur. Samtidig er det en eskalasjon av konfrontasjon mellom stormaktene og militærblokkene som har foregått i mange år. Men det er også en kamp for selvstendighet og selvstyre for en enkeltnasjon, som representerer alle lands rett til å styre seg sjøl. 2/3 av FNs medlemsland er alliansefrie. Det er en rett å kunne være alliansefrie uten å tvinges i kne av stormakter. Ikke noe land blir tryggere hvis ens egen sikkerhet økes på bekostning av andre lands sikkerhet.

Da Stortinget sluttet seg til NATO i 1949 erklærte regjeringa Gerhardsen samtidig at det ikke skulle være fremmede baser på norsk jord, og at det ikke skulle være atomvåpen i Norge i fredstid. Disse selvpålagte begrensningene er blitt en del av en felles europeisk sikkerhetssituasjon som vil gi økt spenning i Europa om Norge går bort fra dem. Det gjør vi om Stortinget åpner for at USA skal ha fire baser på norsk jord, Baser der Norge ikke har noen mulighet til å kontrollere om det f.eks. er atomvåpen. Derfor krever vi at Norge avviser den såkalte tilleggsavtalen mellom USA og Norge.

Det er populært nå å lage såkalte Risiko og sårbarthetsanalyser. Mange mener at sannsynligheten for at det blir en atomkrig er liten, men økende, – men konsekvensen om det skulle skje er enorm. Hvis atomvåpen blir tatt i bruk, er finnes det ikke noe helsevesen som vil kunne ta hånd om ofrene – den vil bli vanskelig å avgrense. Det vil bety slutten på vår siviliasjon slik vi kjenner den. Det finnes ingen mer alvorlig trussel.

Når det er en slik risiko til stede, må den fjernes. At bruken av atomvåpen er blitt mer aktuell, krever mer forutsigbarhet – at Russland framstår med økende uforutsigbarhet krever at NATO er mer forutsigbare. Når NATO derfor på sitt toppmøte i juni skal diskutere atomvåpenstrategi må Norge gå i bresjen for å få til et nei til førstebruk av atomvåpen. Altså at NATO erklærer at vi aldri vil bruke atomvåpen uten å ha blitt angrepet av atomvåpen. Dette er nettopp riktig tidspunkt å komme med en slik erklæring. Det reduserer ikke vår sikkerhet, tvert i mot – og øker forutsigbarheten for motparten, framfor dagens strategi som handler om økt fokus på atomvåpen og det NATO kaller strategisk uforutsigbarhet, at motparten ikke skal kunne vite, men bare frykte, hva NATOs reaksjon på et angrep vil være.

Når krigen i Ukraina er over,  er ikke løsningen ytterligere blokkpolitikk og opprusting, men at Europa kvitter seg med atomvåpnene og at stormaktene tvinges til forhandlinger om internasjonale begrensninger.

Read Full Post »

Til våren skal Stortinget behandle spørsmålet om norsk tilslutning til den såkalte tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid. Til daglig kalles den baseavtalen, fordi den åpner for at USA etablerer 4 baser på norsk jord. USA får disposisjonsrett over Rygge militære flystasjon i Østfold, Sola ved Stavanger, Evenes ved Harstad og Ramsund orlogsstasjon.

“Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium”. Dette ble skrevet I 1949 av daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge. Det har blitt stående som den norske basepolitikken. Innebærer tilleggsavtalen at den norske basepolitikken endres?

Nei, hevder tilhengerne av avtalen. I en sirkelargumentasjon peker de på at baseavtalen forbyr baser, derfor er det heller ikke baser det nå skal åpnes opp for. I praksis, sier de, har amerikanerne allerede bygd opp mye militær infrastruktur i Norge etter krigen, uten at vi har kalt det for baser. Siden det skal være rotasjon på mannskapene på basen, er det heller ikke fast stasjonert personell, selv om basene vil ha kontinuerlig amerikansk bemanning og jurisdiksjon.  

Avtalens artikkel 1.2 stadfester også at “Alle aktiviteter i henhold til denne avtalen skal utføres med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser, herunder når det gjelder lagring av visse våpentyper på norsk territorium. Det er ingenting i denne avtalen som endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk territorium.”

Betyr det at den såkalte Gerhardsen-doktrinen fra 1957 heller ikke endres? Sammen med  basepolitikken har erklæringen fra daværende statsminister Einar Gerhardsen om at det ikke skulle lagres atomvåpen på norsk jord i fredstid, vært hovedelementer i de såkalte selvpålagte restriksjonene som skulle sørge for at vår nabo i øst var beroliget.

Imidlertid er det slik at om vi skal være sikre på at artikkel 1.2  respekteres, må Norge forbeholde seg retten til å kontrollere at amerikanske styrker ikke kan bruke, lagre, produsere eller overflytte kjernefysiske våpen i Norge. Slik kontroll  åpner ikke tilleggsavtalen for.  Riktignok forutsetter avtalen at  de amerikanske styrkene sier hvilke våpen de lagrer, men ingen kontrollmulighet. Etter Nei til atomvåpens mening kan noes å viktig ikke bare være basert på tilllit.

For artikkel 1.2 utfordres av avtalens artikkel 3, der amerikanske styrker gis eksklusiv rett og kontroll over områder der de kan lagre våpen. I artikkel 4 fremkommer det også at amerikanske styrker i ‘ekstraordinære tilfeller’ kan gjennomføre de nødvendige tiltakene for å sikre amerikanske operasjoner. Norsk suverenitet vil tilsidesettes dersom amerikanske operative behov anses som viktigere. 

Faren for at basene vil bli tatt i bruk også til atomvåpen, er økende. NATOs toppmøte I sommer la økt vekt på kjernefysisk avskrekking og nuclear sharing – utplassering av amerikanske atomvåpen i allierte land som ikke selv har det, og å involvere allierte land i planlegging av mulig bruk av atomvåpen i tilfelle krig. Dette kan innebære økt press for utplassering av atomvåpen, også i Norge.

Selv om Norge skulle velge å stole på at USA ikke bryter med norsk atomvåpenpolitikk, er det også nødvendig at potensielle fiender kan stole på dette. Hvis ikke øker sannsynligheten for at for eksempel russiske forsvarsplanleggere vil anse norske havner og flyplasser som integrert i USAs atomstrategiske infrastruktur – og dermed som potensielle mål for russiske kjernevåpen i en eventuell konflikt.

Nei til Atomvåpen er bekymret for at avtalen tilrettelegger for økt amerikansk tilstedeværelse og kobler Norge tettere på amerikansk atomstrategisk infrastruktur. En slik utvikling vil øke spenningene i nordområdene og gjøre Norge mer utsatt for angrep. En norsk forsvarsavtale med USA må derfor sikre Norge muligheten til å verifisere at det ikke under noen omstendigheter kan brukes, lagres, produseres eller overflyttes kjernefysiske våpen i Norge.

Read Full Post »

76-årsdagen for at den første atombomba ble sluppet over den japanske byen Hiroshima, markeres over hele verden. Bombinga førte til utslettelse av byen og mange hundre tusen døde i angrepet, og i årene etter, som følge av den radioaktive strålingen. De mange døde maner oss til å sloss for at atomvåpen aldri mer skal tas i bruk.  Hva mener stortingskandidatene i fylkene? Jeg vil gjerne utfordre dem til å skrive om sitt syn på atomvåpen.

Å oppnå globalt atomvåpennedrustning er at av FNs eldste mål. Atomnedrustning var tema for den første resolusjonen vedtatt i FN i 1946. I 1959 vedtok FN målet om total atomnedrustning og for alle andre masseutryddelsesvåpen. Dette har vært et hovedmål for alle FNs generalsekretærer. I juli 2017 vedtok FN en traktat om forbud mot atomvåpen, med massiv støtte fra 122 land. 22. januar i år trådte forbudet i kraft som internasjonal folkerett.  Det er en enorm seier for det globale nedrustningsarbeidet! Men den norske regjeringen støtter ikke FNs atomvåpenforbud. En slik passiv holdning fra Norge skjermer atomvåpenstatene for press om nedrustning. Ved å stå utenfor sender Norge et signal om at vi ikke er villige til å ta de grepene som trengs for å nå målet om en verden fri for atomvåpen.

Stortingsvalget i høst kan innebære en endring av denne politikken: På borgerlig side er både Venstre og KrF klare på at de ønsker at Norge skal tilslutte seg atomvåpenforbudet. På rød-grønn side har både Senterpartiet og SV programfestet at de støtter FN-forbudet, men AP er mer forbeholdne: De sier at det pr dato ikke kan være aktuelt for Norge å slutte seg til forbudet, men at det må være et mål på lengre sikt.

Det kan bety at atomvåpenpolitikken kan bli en viktig sak i regjeringsforhandlingene uansett hvilken blokk som vinner valget. Spørsmålet til AP vil være: Hva er det som skal til for at det skal bli aktuell politikk for Norge å støtte atomvåpenforbudet?

Solberg-regjeringa har avvist atomvåpenforbudet siden det ikke støttes av atomvåpenstatene. Deres strategi har i stedet vært å satse på ikke-spredningsavtalen som er en avtale der «de gamle» atomvåpenstatene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina får en ene-rett på atomvåpen, mot at de forplikter seg til å ruste ned. Problemet har vært at atomvåpenstatene de siste åra heller har rustet opp. Hvis atomvåpenstatene ikke tar sine forpliktelser alvorlig, hvorfor skal de da ha en enerett, spør det store flertallet av land som har undertegnet ikke-spredningsavtalen.

I juli var det et møte i Madrid i landene som står bak det såkalte Stockholms-initiativet. Bak initiativet står 16 land med Tyskland, Spania og Sverige i spissen. Formålet med møtet var å forberede møtet som skal være for underskriverne av ikke-spredningsavtalen seinere i høst. Dit kan vi ikke komme tomhendt, sa den tyske utenriksministeren Heiko Maas. Stockholm-initiativet har fremmet 22 konkret forlag som innebærer at antallet kjernevåpen må reduseres, avtalen om stopp i atomvåpentesting må settes i kraft, samt at risikoen for at en konflikt ved feil eskalerer til en atomkonflikt, må reduseres.  I tillegg krever de at atomvåpnenes rolle i strategier og doktriner må reduseres, noe som er helt i strid med toppmøtet i NATO i juni hvor atomvåpnenes rolle i NATO skulle styrkes.

De tyske sosialdemokratene vil ha avtaler som fjerner alle atomvåpen fra europeisk jord. Heiko Maas åpner også opp for at Tyskland skal delta som observatør på møtet for partene i atomvåpenforbudet som skal holdes i 2022. Der er et av temaene hva som skal til for at også atomvåpenstater skal slutte seg til forbudet. Her bør det være et aktuelt krav i regjeringsforhandlingene, at Norge også skal delta – som man kan gjøre selv om man ikke har signert eller ratifisert forbudstraktaten.

En av de første sakene som det nye Stortinget vil få til behandling er avtalen mellom Norge og USA om amerikanske baser i Norge. Regjeringa hevder at avtalen ikke er et brudd på basepolitikken som har ligget til grunn for norsk sikkerhetspolitikk siden Gerhardsens dager. Begrunnelsen for dette er ganske tynn: De amerikanske soldatene skal ikke være fast stasjonert i Norge, men vil bytte på å være i landet. Slik er det på mange baser som USA har i andre land også – men der kaller de det baser. Nei til Atomvåpen er bekymret for at vi mister den politiske styringa som gjør at vi i dag kan forsikre land som Russland, om at det ikke er atomvåpen på norsk jord. En slik baseavtale kan bidra til økt spenning og risiko for at atomvåpen blir tatt i bruk som følge av en feil – slik landene bak Stockholm-initiativet vil hindre.

Vi håper at årsdagen for bombinga av Hiroshima 6. august kan motivere til at atompolitikk blir en del av valgkampen, og at vi ser muligheten for at Norge igjen kan ta en rolle som en stat som kjemper for atomnedrustning!

Read Full Post »

Erna må lytte til Obama, ikke til Jens

Nå skal NATO samles om atomvåpnene. Atomvåpenavskrekking må bli viktigere. Sjøl om det bare er tre NATO-land som har slike våpen, skal NATO satse på nuclear sharing som betyr at atomvåpen skal utplasseres i flere av medlemslandene. NATO skal satse på mer solidaritet mellom medlemslandene, sier generalsekretær Jens Stoltenberg. Betyr det at norske F35 skal kunne brukes til atomvåpen?

«Atomvåpen må forbli en hovedkomponent for NATO. Det er av kritisk verdi å opprettholde en kjernefysisk avskrekkelse. NATOs strategiske konsept må revideres og atomvåpen og avskrekking må en større plass. « Dette er noen av anbefalingene i rapporten NATO 2030, som skal diskuteres på NATOs toppmøte 14. juni.

Rapporten er skrevet av en såkalt refleksjonsgruppe oppnevnt av generalsekretær Jens Stoltenberg. I rapporten foreslås det en styrking av det politiske samarbeidet i alliansen, også knyttet til avskrekking og atomvåpen. Begrepet nuclear-sharing som det foreslås å styrke, betyr at selv om atomvåpnene er eid av USA, Frankrike og Storbritannia – så skal de kunne utplasseres i ulike land. Når Norge har fått sine amerikanske F-35 fly, vil vi være det europeiske NATO-landet som har den største flåten av fly som er utstyrt til å kunne ha amerikanske atomvåpen. Den økte solidariteten mellom NATO-landene som Stoltenberg etterspør, kan bety at Norge blir pressa til å stille sine fly tilgjengelig for å ha atomvåpen i en krisesituasjon.

Erna Solberg har bedt Jens om å dempe seg når det gjelder hans ambisjoner om økt NATO-nærvær i sør-øst-Asia. Det skal også diskuteres på NATO-toppmøtet. Men Erna har ikke sagt noe om satsingen på atomvåpen. Når resten av verden samler seg om FNs atomvåpenforbud og marginaliseringa av atomvåpen øker, minner NATO de allierte om at de må stå samlet om holdningen om at forbudstraktaten «aldri vil føre til nedrustning, eller påvirke folkeretten». Skammen over å ha atomvåpnene skal deles på alle medlemslandene.

Etter Nei til Atomvåpens mening bør det bli offentlig diskusjon om hva Norge bør mene om atomvåpen på toppmøtet 14. juni. Skal Erna Solberg støtte et økt fokus på atomvåpen og avskrekking? Er det Norges posisjon at det politiske handlingsrommet for enkeltstatene bør vike for sterkere politisk enstemmighet i alliansen, også om atomvåpen?

I 2009 fikk president Barack Obama Nobels fredspris for sin visjon og sitt arbeid for en verden uten atomvåpen. Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg var til stede i Oslo rådhus og hørte Obama tale. De bør merke seg både hva han sa i Oslo, eller hans tale i Praha april samme år: «Noen argumenterer med at vi er dømt til å leve i en verden dere flere land og flere folk skaffer seg det ultimate verktøyet for ødeleggelse. Denne fatalismen er en dødelig motstander. For hvis vi tror at spredning av atomvåpen er uunngåelig, da innrømmer vi for oss selv at bruken av atomvåpen er uunngåelig», sa Obama. Hans lovte at USA som det eneste landet som faktisk har brukt atomvåpen, skulle sette i gang tiltak for en verden uten slike våpen.

I motsetning til Stoltenberg, lovte Obama at USA skulle redusere den rollen som atomvåpen har i den nasjonale sikkerhetsstrategien – og oppfordre andre til å gjøre det samme. Han ville forhandle om kutt i atomvåpenarsenal og vil ta initiativ til å involvere alle atomvåpenstatene. Erna bør lytte til Obama, ikke til Jens.

Read Full Post »

Skal Norge slutte seg til den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen som trådte i kraft i januar i år? Dette har vært den viktigste nedrustningspolitiske saken i Norge de siste åra. Nå som partienes landsmøtesesong går mot slutten, kan vi slå fast at Senterpartiets valgprogram kan å bli av historisk betydning for frednasjonen Norge. 

 Senterpartiet skal vedta sitt program som siste parti 4-6. juni.

Atomvåpenforbudet som ble vedtatt i FN i 2017, kom som et resultat av et initiativ som ble tatt av den forrige rød-grønne regjeringen der Senterpartiet satt. Når dette initiativet førte til reelle forhandlinger om et forbud, ønsket SP, AP og SV at Norge skulle ta del i forhandlingene. Da hadde regjeringen Solberg overtatt, og de ønsket ikke en slik deltakelse. De har også avvist alle diskusjoner om norsk tilslutning til forbudsavtalen. Det er en holdning Norge deler med alle andre NATO-land, sjøl om det foregår en diskusjon om tilslutning også i andre land.

Det er ingen tvil om at Norge ikke bryter noen formelle forpliktelser overfor NATO, om vi signerer forbudet. Men NATO-alliansens strategiske konsept definerer atomvåpen som alliansens øverste sikkerhetsgaranti. I fjor gikk to tidligere generalsekretærer i NATO sammen med over 50 tidligere ministre og statsledere i NATO-land, ut og utfordret påstanden om at trusselen om bruk av atomvåpen gjør oss sikrere. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Bondevik og Jagland i tillegg til utenriksministre og forsvarsministre. Avskrekkingspolitikken med trusselen om gjensidig utslettelse, har bidratt til fred etter 1945, hevder tilhengerne av atomvåpen. Men det er utenkelig at USA skal ofre amerikanske storbyer for å hindre et angrep på Norge, svarer vi og mange andre. Nye atomvåpen og nye militære strategier som den amerikanske om «operasjonell uforutsigbarhet» som gjør at USA ønsker framskutte baser i Norge, øker sjansen for bruk av atomvåpen.

– Dette er livsviktig. Vi må tenke nytt, sa Kjell Magne Bondevik til KrFs landsmøte. Han sa at han tidligere var skeptisk til å signere atomvåpenforbudet, nå er jeg for sa han – og fikk med seg hele partiet på å programfeste forbud mot atomvåpen. Denne høsten går Venstre, KrF, SV, MDG og Rødt til valg på et program som støtter norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Også Sps Liv Signe Navarsete har i flere år vært en klar forkjemper for forbudet. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare motstandere. AP var delt på landsmøtet: En tredjedel av delegatene ønsket en forpliktelse til forbudet, mens flertallet konkluderte med at atomvåpenforbudet er et godt initiativ og at det bør være et mål å tilslutte seg, samtidig som de la til at det ikke er aktuell politikk nå.

Dette betyr at SPs formulering i sitt program i praksis vil avgjøre om en ny regjering fra høsten skal føre en ny politikk, eller fortsette Solberg-regjeringas nei til forbudsavtalen. Utkastet til Sps prinsipp-og handlingsprogram for 2021-2025 er mer uklart enn partiet har vært tidligere. Her sies det at Sp vil «utrede konsekvensene for Norge av en ratifisering av traktaten om atomvåpenforbud, og bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Dette må forstås som mer støttende til norsk tiltredelse av atomvåpenforbudet enn det Ap går til valg på, men denne støtten er altså ikke uforbeholden.   

Det er massivt flertall i det norske folk for tilslutning til atomforbudet. Et parti som lytter til vanlige folk, må ta folkeviljen på alvor og programfeste en klar støtte til atomvåpenforbudet.

Read Full Post »

Vi vet at blant er massiv støtte blant velgerne til at Norge skal slutte seg til atomvåpenforbudet som trådte i kraft internasjonalt 22. januar i år.. Problemet er at dette ikke gir seg utslag i regjeringen og på Stortinget.

På landsmøtene i vår skal de ulike partiene behandle sine programmer for neste stortingsperiode. Diskusjonene foregår i de enkelte partiene og på fylkesparti-årsmøter.

Venstre, Kristelig Folkeparti, SV, MDG, Rødt har klare formuleringer om støtte til FNs atomvåpenforbud i sine programforslag. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare på at de ikke ønsker noe atomvåpenforbud.

I Senterpartiet og AP har programkomiteene lagt fram sitt andreutkast til program. Det er åpenbart at høringen i partiorganisasjonen ga programkomiteene en klar melding om at formuleringene omkring atomvåpen ikke var bra nok.

Senterpartiet hadde i sitt førsteutkast en litt vassen formulering om at partiet ville ha utredet konsekvensene av norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Andreutkastet er litt kvassere med et tillegg der partiet også programfester «å bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Det er ikke forpliktende nok for Nei til Atomvåpen, men det viser at partiet er på riktig vei.

Aps førsteutkast til partiprogram slo fast at det var helt uaktuelt i dagens politiske situasjon å støtte FNs atomvåpenforbud. Partiet ble altså invitert til å programfeste en klar og entydig negativ holdning til atomvåpenforbudet. Tonen er derimot annerledes i andreutkastet etter behandling i partiorganisasjonen: Her heter det at «Arbeiderpartiets mål er en atomvåpenfri verden. Dette målet nås først når land som har atomvåpen, forplikter seg til gjensidig nedrustning. Arbeiderpartiet vil at Norge skal engasjere seg sterkere i FN, NATO og bilateralt for atomnedrustning.»

Den opprinnelige negative holdninga til atomvåpenforbudet i AP, er nå snudd med en formulering som ligner på formuleringen i regjeringserklæringa fra Spania i fjor høst. Nå heter det at «den internasjonale forbudstraktaten er et godt initiativ og bidrar til å øke stigma rundt atomvåpen.»  Likevel foreslås det at «i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det ikke mulig for NATO-land som Norge å undertegne uten å redusere vår mulighet for innflytelse og beskyttelse.» Her er det imidlertid dissens i programkomiteen, der et mindretall vil  støtte atomvåpenforbudet nå.

Etter nei til Atomvåpens mening er det en alt for passiv holdning å mene at Norge risikerer å miste innflytelse i NATO om vi signaliserer støtte til atomvåpenforbudet. Å programfeste at vi ønsker at Norge skal beskyttes med atomvåpen er både naivt og kynisk.

Det viser likevel tegn på sikkerhetspolitisk bevegelse når det også foreslås at «det bør være et mål for Norge og andre NATO-land å underskrive atomvåpenforbudet. Norge bør invitere likesinnede land i og utenfor NATO til å samarbeide om nedrusting.» Etter NtAs mening gjør Norge det best ved å signalisere støtte til atomvåpenforbudet i NATO. En ny regjering må sørge for at landene som ligger under NATOs atomparaply, sier fra at de ikke vil beskyttes med atomvåpen, slik blant annet Aps Torbjørn Jagland, Grete Strøm-Erichsen og Bjørn Tore Godal oppfordret i høst, til sammen med bl.a. Kjell Magne Bondevik og 56 andre tidligere statsledere og ministre i land som er alliert med USA.

Sjøl om Venstre og KrF er klare på sin støtte til atomvåpenforbudet, vet vi at de i regjering måtte gi etter for FrP og Høyre sin motstand. Det er en situasjon SV kan komme i etter valget i en eventuell regjering med AP og Sp, om de ikke stiller klare krav på forhånd.

Vi oppfordrer partiene på sine fylkesårsmøter om å slutte opp om kravet om at Norge må undertegne atomvåpenforbudet!

Read Full Post »

22. januar trer FNs atomvåpenforbud i kraft og atomvåpen blir forbudt etter internasjonal lov. Det er en stor seier for alle som ønsker en verden fri for atomvåpen!

Men Norge stikker hodet i sanden. Norge har verken signert eller ratifisert atomvåpenforbudet. I stedet for å delta i den internasjonale dugnaden for å stigmatisere, forby og avskaffe disse masseødeleggelsesvåpnene, skjermer vi atomvåpenstatene for press om nedrustning. Det er på tide at Norge løfter hodet opp av sanden og forholder seg til realitetene: Å true andre land med bruk av atomvåpen bidrar ikke til vår sikkerhet. Derimot utgjør disse våpnene en stor risiko. Så lenge atomvåpen finnes er det fare for at de blir brukt. Konsekvensene vil være katastrofale.

Forbudsavtalen er pr nå ratifisert av 51 land, men støttes av 138 av FNs medlemstater. Den er en av svært få folkerettslige avtaler som Norge ikke støtter. En undersøkelsen foretatt av Respons Analyse i 2020, viste at 78% av den norske befolkningen mener Norge bør undertegne atomvåpenforbudet. Regjeringens nei får kun støtte av 9 % av befolkningen.

Regjeringen hevder at atomvåpenforbudet er i strid med våre forpliktelser som NATO-medlem. Det er ikke noen formelle problemer knytta til å slutte seg til atomvåpenforbudet, men det riktig at det ikke vil være populært hos vår største allierte, USA. Norge er i dag et såkalt «paraplyland» som ikke har egne atomvåpen, men som bygger på at hvis Norge blir angrepet så skal USA forsvare oss med sine atomvåpen. Vår rolle som paraplyland gir oss en spesiell forpliktelse for å bidrar til å komme vekk fra dagens fastlåste situasjon med økt spenning, opprusting og vraking av tidligere inngåtte nedrustningsavtaler.

«Ved å påberope oss beskyttelse med atomvåpen fremmer vi en farlig og feilaktig tro på at atomvåpen skaper økt sikkerhet. Istedenfor å legge til rette for at det skal kunne gjøres fremskritt mot en verden fri for atomvåpen, gjør vi det vanskeligere. Vi forlenger den faren som atomvåpen utgjør fordi vi er redde for reaksjonene til allierte land som holder fast ved disse masseødeleggelsesvåpnene». Dette sto i et opprop som ble publisert i fjor høst og som var undertegnet av 50 tidligere statsministre og forsvarsministre samt to tidligere NATO generalsekretærer. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Torbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik. «Vi mener tiden er inne for å tenke nytt, fordi dagens situasjon er uholdbar. Vi må innse at dersom vi ikke tar tydelig standpunkt mot at atomvåpen skal besittes og potensielt brukes på våre vegne, vil nye og destabiliserende atomvåpen produseres og utstasjoneres i vårt navn», skrev Bondevik og Jagland i en kronikk sammen med de tidligere forsvars- eller utenriksministrene Anne-Grete Strøm-Erichsen, Eldbjørg Løwer, Knut Vollebæk og Bjørn Tore Godal.

Selv om vi undertegner atomvåpenforbudet er det ikke noe problem å forbli i NATO, drive øvelser sammen med våre allierte, samarbeide med også atomvåpenstater – så lenge atomvåpen ikke er involvert.

Tilslutning til FNs atomvåpenforbudet er en aktuell sak også i andre NATO-land. Utenrikskomiteen i det spanske parlamentet vedtok en uttalelse rett før jul der man ønsket FNs atomvåpenforbud velkommen «som et tiltak for å bevege seg mot fred, sikkerhet og nedrustning».

Belgia fikk ny regjering 30. september i fjor – en allianse av liberale, kristeligdemokrater, sosialister og grønne. Regjeringserklæringen inneholder en positiv beskrivelse av atomvåpenforbudet og det står at «sammen med våre NATO-allierte vil vi utforske hvordan vi kan styrke ikke-spredningsavtalen og hvordan Atomvåpenforbudsavtalen kan gi drivkraft for multilateral atom-nedrusting» (Min oversettelse). Dette er første gangen at en NATO-stat offisielt har framhevet de positive sidene av atomvåpenforbudet. Fra norsk side har det nærmest vært hevdet at forbudet står i veien for ikke-spredningsavtalen. Ikke spredningsavtalen gjør det ulovlig for nye land å skaffe seg atomvåpen, mot at de opprinnelige atomvåpenstatene forplikter seg til nedrustning. Problemet er at de opprinnelige atomvåpenstatene ikke har foretatt seg noe for å ruste ned.

Mens tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen er blitt utsatt, skal det holdes en partnerkonferanse for underskriverne av atomvåpenforbudet innen et år. Der vil temaet være hvordan atomvåpenstatene skal kunne slutte seg til forbudstraktaten. Det er ingen som tar til orde for ensidig atomavrustning. Skal Russland, Kina, USA eller andre atomvåpenstater slutte seg til, må det skje gjennom gjensidige, kontrollerbare avtaler. Der kan Norge ha en rolle. Vi er gode på såkalt verifisering, altså å kontrollere hva slags våpen som eventuelt blir satt ut av spill. Selv om vi ikke har undertegnet Forbudsavtalen, kan vi delta som observatør på partnerkonferansen – noe vi absolutt bør gjøre.

I løpet av våren skal partiene vedta sine programmer. Spørsmål om atomvåpen opptar folk og det kan godt bli en viktig sak i stortingsvalgkampen. Det ser ut til å være lite diskusjon i H og FrP. Det gjør at det kan se ut som om AP kan få en nøkkelposisjon. Mens de øvrige partiene er positive til å slutte seg til forbudsavtalen, er det stor diskusjon i AP. Gallupundersøkelsen fra i fjor var et tydelig signal om hva partiets velgere mente: 89% sier ja til å undertegne avtalen, kun 2% er imot. Likevel er partiledelsen skeptisk. I en vanskelig tid for partiet er mitt råd å høre på partiets velgere og grunnplan.

Read Full Post »

På dagen 75 år siden FN ble opprettet, kom nyheten om den 50. ratifikasjonen av avtalen om forbud av atomvåpen. Det betyr at atomvåpenforbudet blir forbudt etter internasjonal folkerett. Det er grunn til å feire!

Det var sterkt symbolikk i at den siste ratifikasjonen kom på FN-dagen. Den første resolusjonen som FN vedtok handlet om det samme: Nødvendigheten av å få til et forbud mot atomvåpen. At det tok 75 år å få til et folkerettslig forbud, viser at man ikke må gi opp. I 2015 vedtok FNs generalforsamling med overveldende flertall at man ville starte forhandlingene om et forbud. – Det kommer aldri til å gå, sa mange av de såkalte realpolitikerne. Det blir ikke nok land som slutter opp om traktaten, sa de da FN-landene ble enige om en avtaletekst i 2017. Da kampanjen for atomvåpenforbud – ICAN – fikk Nobels fredspris i 2017 ville ikke statsminister Solberg gratulere. Nå har altså 50 land ratifisert avtalen. Om 3 måneder vil forbudet bli gjeldende folkerett på linje med forbud mot biologiske og kjemiske våpen, klasebomber og anti-personell-miner.

Foreløpig er det ingen atomvåpenstater som har tilsluttet seg avtalen. Men forbudet gjør det internasjonalt ulovlig å true traktat-landene med atomvåpen. Landene forplikter seg til å ikke bidra til atomvåpenforskning, utvikling, produksjon eller lagring. Atomvåpenforbudet gir ingen umiddelbar avrustning, men vil bidra til å kriminalisere og marginalisere atomvåpenstatene. Hvordan det skal åpnes for at også atomvåpenstater kan slutte seg til avtalen, blir et tema på den første konferansen for avtalelandene som skal holdes innen et år etter ikrafttredelse. Nå må kravet være at Norge deltar som observatør på denne konferansen.

For ennå har Norge har ikke sluttet seg til avtalen. Regjeringen har argumentert med at det bryter med forpliktelsene som NATO-land. Men nettopp som NATO-land sitter Norge i en nøkkelposisjon til å få til bevegelse blant de såkalte «paraply-landene» altså land som selv ikke har atomvåpen, men som har erklært at de vil beskyttes med atomvåpen fra andre land. Nylig skrev over 60 tidligere statsledere, forsvars og utenriksministre fra såkalte paraply-land under et opprop for atomvåpenforbudet – sammen med to tidligere generalsekretærer i NATO. Det var ut fra en erkjennelse at noen må si fra at det hverken er etisk eller trygt å beskyttes av andre atomvåpen. Noen må ta initiativ til en endring, dagens atomvåpenopprusting vil ellers ende i en katastrofe.Det er ikke tilfeldig at atomvåpenforbudet kommer nå. For flertallet av verdens land oppleves faren for at atomvåpen faktisk skal tas i bruk som å være større i dag enn under den kalde krigen. 9 atomvåpenstater truer flertallet av land med massemord på sivile. Atomvåpenforbudet viser at verden ikke vil finne seg i dette. Norge må avklare på hvilken side vi vil stå: Sammen med atomvåpenstatene, eller med flertallet av verdens folk.

Read Full Post »

Områdene utenfor norskekysten – havet mellom Grønland, Island, Storbritannia og Norge –  er i ferd med å bli et oppmarsjområde for USA og Russlands atomvåpen. Den russiske nordflåten med base på  Kola, omfatter 30 atomdrevne undervannsbåter. Lagre av atomvåpen finnes svært nært den norske grensa. Disse atomvåpnene er viktige for Russlands evne til avskrekking og til å kunne slå tilbake et atomangrep fra USA. Det er bare USA som er i stand til å ødelegge russiske radar- og varslings- kommando og kontrollsystemer. Norge utgjør ingen trussel mot Russland, men at USA opererer i Norge eller i norske farvann gjør oss til en trussel. Amerikanerne er derfor mer til stede nært Russland enn tidligere. Norske myndigheters svar har vært å legge enda mer til rette for alliert tilstedeværelse. Et eksempel er å legge til rette for at amerikanske atomubåter som etter stor sannsynlighet har atomvåpen om bord, får fast base for bytting av mannskap i Tromsø. Et annet eksempel er at norske myndigheter åpner for alliert tilstedeværelse øst for Varangerfjorden. Dette er politikk som strider med tidligere begrensninger som Norge har påtatt seg for å redusere spenningen mot Russland.

Norge har ingen interesse av at spenningen i våre nordligste områder stiger. Russiske raketter med hastighet 5 ganger lyden gjør varslingstida for et angrep kortere. Både på amerikanske og russiske fly og fartøyer er det våpensystemer der man ikke kan skille mellom om raketter som har vanlig sprengladninger eller atomvåpen. Russerne har utviklet raketter med hastighet 5 ganger lyden. Det gjør varslingstida for et angrep kortere. Politikere og militære får stadig kortere tid til å tenke seg om når alarmen går, eller en krise inntreffer. Sjøl om dagens atomvåpen kanskje har mindre sprengkraft, er det ikke-diskrimerende våpen for masseutryddelse av sivile. Våpen som vi må gjøre alt for at ikke skal bli tatt i bruk.

Denne dystre situasjonen er bakgrunnen for en rapport som oberstløytnant og forsker på Forsvarets Høgskole, Tormod Heier har laget på oppdrag fra Nei til Atomvåpen, Leger mot atomvåpen og Norges Fredsråd. Rapporten ble nylig offentliggjort og kan leses her: https://neitilatomvapen.org/2020/09/25/ny-rapport-norden-som-lavspenningsomrade/

Heier peker på at det er mangel på dialog, respekt og forståelse for hverandres sikkerhetsutfordringer, enten partene befinner seg i Washington, Moskva eller i de nordiske hovedstedene. En slik mangel på dialog er farlig. Heier foreslår derfor 5 tillitsvekkende forslag:

• Studentutveksling mellom nordiske forsvarshøgskoler og Russland for å skaffe mest mulig erfarings- og forskningsbasert kunnskap om hverandre.
• Nordisk-russisk kontakttsenter for å forsterke kommunikasjonskanalene mellom de regionale militære hovedkvarterene. Dette er viktig for å hindre at konflikter utløses utilsika.
• Lokale avspenningssoner for å forebygge at mindre hendelser kan utvikle seg til kriser der atomvåpen blir tatt i bruk.
• Begrensninger på øvelser for å dempe det truende for foruroligende mønsteret som har utvikla seg langs norsk og russisk territoralfarvannsgrense de seinere åra der amerikanske og russiske styrker øver på atomkrig. Øvingsbegrensningene kan omfatte havområder f eks mellom Hammerfest, Bjørnøya og Svalbard.
• Utvidelse av FNs incident at Sea-regime, det vil si at vi lager så mange felles kjøreregler som mulig i de norsk-russiske operasjonsområdene.

Lavspenningssone

I dag er det stadig økende aktivitet med øvelser, etterretning og overvåking, maktdemonstrasjoner utenfor den russiske og norske kystlinja i Norskehavet og Barentshavet, også øst for Hammerfest. Norge bør ta initativ til å opprette lavspenningssoner i området mellom Svalbard, Bjørnøya og Hammerfest. Det kan være belter på for eksempel 100 nautiske mil med begrensninger på fly og marinefartøy. Formålet er det samme som hva man har gjennomført i den engelske kanal og Kattegat: Å forhindre sammenstøt og ulykker. Å holde fiendene lenger fra hverandre. Lavspenningssonene kan også være av sesongbasert karakter, mener Heier.

Det er mange måter slike lavspenningssoner kan utvikles. Poenget er at Norge bør komme med militære og politiske initiativ for å vise vilje til lavspenning, som er en forutsetning for seinere nedrustning.

Read Full Post »