Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘historie’ Category

Nå er andre bok kommet i Egil Christophersens Nøtterøy-historie. Den strekker seg fra 1940 til 2000.

Tidligere har Egil Christophersen skrevet boka «Vestfold i krig». Det er derfor naturlig at boka har fyldig omtale av krigen og okkupasjonen, Nasjonal Samling og motstandsarbeid. Det er et av de dramatiske høydepunktene i øyas historie. Et annet er opprøret mot Høyrestyret og særlig ordfører Tjomstøl. Det er utfyllende skildret i bokas sjette del under overskriften 1977-1993 Protester og skandaler. Kapitlene dreier seg om den såkalte Teltsaken, Morgenrøden barnehage, Gaasøsaken, Opprør og oppgjør.

Utover dette har boka en god og fyldig beskrivelse av utviklinga av velferdskommunen Nøtterøy: Hvalfangsten og skipsfarten. Kunst, kultur og idrett. Utviklinga av velferdssamfunnet med Farrisvann, boligbygging og velferdsløft. Det er interessant lesning og boka anbefales som julegave for alle med tilknytning til Nøtterøy. Jeg syntes imidlertid det var spesielt morsomt å lese om Teltsaken som på 70-tallet gjorde Nøtterøy landskjent. Jeg var sjøl med og møtte kona mi under disse dramatiske hendingene.

Oddveig var en 26 år gammel jente med to små barn. Hun var enslig mor, bodde på Nøtterøy der hun leide en leilighet sammen med tre menn som Tønsbergs Blad ikke unnlot å bemerke. At de var blant Tønsbergs første åpne homofile, skrev ikke avisa. Det var et kortvarig leieforhold og de måtte finne seg nye steder å bo. Oddveig fikk ikke hjelp fra kommunen som mente de ikke hadde flere leiligheter og hadde brukt opp sosialbudsjettet. Dermed satte Oddveig seg ned foran rådhuset på Tinghaug med protestplakater. Maren – som nå er kona mi – var også enslig med to barn. Hun hadde telt og soveposer og tilbød Oddveig både utstyret og å være med på protesten. Jeg var valgsekretær for SV og opptrådde som journalist for Ny Tid. Om ettermiddagen andre dagen befant Oddveig, Maren, hennes datter Vigdis og jeg oss i teltet. Da ankom ordfører Tjomstøl, rådmann Mjaaland, varaordfører Torbjørn Thoresen og formannskapsmedlem Steffen Kvalsvik fra Høyre. I tillegg hadde de fått med seg Aps gruppeleder Asbjørn Lillås som til og med var tidligere Stortingsrepresentant for AP. De fem hadde lånt lastebil fra kommunen. De gikk til verks uten nøling. Telt og soveposer og annet utstyr ble lempet på lastebilen. Tilbake på plenen sto det noen plugger med deler av teltet festet til. Det gikk temmelig brutalt for seg. Maren er fra Tyskland og hadde foreldre som hadde kjent følgene av nazismen. Det hadde hun videreformidlet til Vigdis. Derfor ropte jenta: Det er dette som er nazisme, ikke sant mamma?

Sjøl fikk jeg ringt til Vestfold Arbeiderblad som henta meg og tok meg med til avisa for å skrive om saken til avisa dagen etter. Tønsbergs Blad var varslet før aksjonen, slik at de kunne være oppmerksom på at hvis noen påsto at det hadde hendt noe på Tinghaug, så var det en feil. Men saken lot seg ikke fortie og ble en stor sak i avisene både lokalt og nasjonalt de neste månedene.

Jeg hadde med fotoapparat til Tinghaug, og tok mange bilder, men de fikk ingen se fordi Steffen Kvalsvik tok fra meg kameraet og rev ut filmen. Politiet nekta å ta i mot anmeldelse fra hysteriske kvinnfolk og kunne dermed opplyse til Tønsbergs Blad at det ikke var levert noen anmeldelse mot politikerne. Jeg var på politikammerat da det kom en opprørt telefon fra doktor Lønneberg fra Tønsberg Legevakt som behandlet de skadde kvinnene.

Det var en skikkelig grisete sak. Høyrepolitikere i godt samarbeid med Tønsbergs Blad gjorde det de kunne for å sverte Oddveig og gjøre det hele til en SV-aksjon. Og det var rett at det var SVere støttet Oddveig. Men vi hadde ikke noe ønske om å være aleine om det. Men slik var de politiske forholdene i Norges Alabama den gangen.

Oddveig anket vedtaket i Sosialstyret til Fylkesmannen. Der fikk hun medhold. Etter en sommer i telt på Fjærholmen flyttet hun inn i en liten loftsleilighet ut på høsten.

Saken fikk et etterspill. Ole Paus lagde sin vise-LP «Paus-posten» med aktuelle kommentarer til hendinger slik som feks stevet om Lars Gule som nettopp var arrestert på grensa til Israel med dynamitt i ryggsekken. Lars Gule var forøvrig et ivrig medlem i Sosialistisk Ungdom i Vestfold. En av visene var også «Showdown i ville Vestfold» – Paus sin kommentar til teltsaken. Den hadde vært på kassetten som musikklærer Egil Andresen hadde spilt i en musikktime for sine elever på Borgheim ungdomsskole. Det gjorde også samfunnsfaglærer Eva Erlien som på kort tid måtte forberede en vikartime i musikk og hadde rasket med seg noen kassetter fra sin musikkinteresserte sønn.

Rektor Vinje fikk greie på dette. Han rapporterte videre til skolesjefen. Dermed ble det møte med blant annet ordfører Tjomstøl som krevde at de to lærerne skulle lese høyt en beklagelse over skolens høytaleranlegg. Tønsbergs Blad skrev en lederartikkel der de sterkt angrep de to lærerne. Det var ikke mye støtte for ytringsfrihet å hente i avisa den gangen.

Forfatteren og læreren Ingvar Moe satt som kommunestyrerepresentant for SV den gangen. Tidligere samme året hadde jeg en opplevelse med han og rektor Vinje. Moe var syk eller borte, i hvertfall trengte han en vikar et par dager. Han ringte meg som hadde vært en engasjert elev på det som var tilknytta ungdomsskolen men som dengang het «Nøtterøy gymnasklasser». Jeg fortalte at jeg akkurat var kommet tilbake etter noen ukers opphold på Cuba. Ypperlig, sa Moe, vi arbeider akkurat med Latin-Amerika i samfunnsfag. Fortell om Cuba! Det hadde kanskje gått godt om ikke jeg også hadde hatt med noen eksemplarer av «Granma» – det kubanske kommunstpartiets hovedorgan. Når datteren til en kjent høyrepolitiker kom hjem med Granma, ble det med en dags jobb. Neste morgen ble jeg innkalt til Vinje med beskjed om at jeg kunne gå øyeblikkelig, jeg var ikke ønsket mer på den skolen.

«Teltsaken og visesaken hadde rystet det politiske miljøet i Nøtterøy. Ikke siden Torødkonfliktens dager i 1932 hadde tonen mellom kommunens politiske ledelse og deler av opposisjonen vært så uforsonlig», skriver Egil Christophersen. Det er litt andre tider i dag. Men det er de samme kreftene vi sloss mot fortsatt.

Les mer i boka til Egil Christophersen!

Read Full Post »

>

I 2009 var det 70 år siden den Spanske republikkens nederlag etter nesten tre års borgerkrig. De demokratiske landene i Europa hadde snudd ryggen til den demokratisk valgte regjeringen i et håp om å unngå at krigen spredde seg utover Spania. Virkningen var den motsatte: Fascismen styrket seg. Tyskland og Italia fikk prøvd ut nye våpen og krigsteknikker. Krigen var ikke til å unngå. Snart brøt den annen verdenskrig ut. Etter 6 år var fascismen knust i Tyskland og Italia, men fikk fortsette i 30 år til i Spania.

På republikkens side kjempet hele 14 frivillige soldater fra Tønsberg sammen med mange andre vestfoldinger. Blant de første som reiste var Asbjørn Sunde fra Horten, som seinere ble leder av den viktigste militære motstandskampen da Norge ble hærtatt. Fra Holmestrand via Moskva kom Odd Vattekar som seinere ble stortingsrepresentant for Høyre og fylkesmann i Vestfold.

De internasjonale brigadene ble kjent da de i 1936 berget Madrid med slagordet: No pasaran – de kommer ikke gjennom!. Seinere deltok de i slagene ved Jarama, Guadalajara, Brunete, og ikke minst ved Ebro. Der var Hans Andresen fra Tønsberg med. Han svømte over elva Ebro med den tunge russiske Maxim-mitraljøsa, deretter tilbake for på nytt å svømme over med panserskjoldet. De norske frivillige ble kalt «de tatoverte» fordi så mange av dem var sjøfolk. Brigadistene var en rufsete gjeng, men var til å stole på når det gjalt.

I fjor ga Jo Stein Moen og Rolf Sæter ut boka «Tusen dager» om Norge og den spanske borgerkrigen. Yngvar Ustvedt og flere andre har tidligere skrevet om de Internasjonale brigadene og de frivillige. Moen og Sæter skriver også om regjeringas støtte til nonintervensjonspolitikken. Den innebar at Spanias lovlige regjering ikke fikk kjøpt våpen, mens opprørerne fikk fri tilgang på våpen og soldater fra Tyskland og Italia. Moen og Sæter fører boka helt fram til våre dager, f.eks. da Vegard Ulvang offentlig angrep OL-sjefen Samaranch fire dager før OL på Lillehammer. Samaranch hadde fortid som Franco-minister. Krigen kostet en halv million spanjoler livet.

Å hjelpe frivillge til å reise ble sett på som et brudd på nonintervensjonspolitikken. I Tønsberg var det likevel et vervekontor. I Munkegata satt den faglige tillitsmannen Tormod Nygaard og lagde falske pass. I tillegg ble det satt i gang et enormt humanitært hjelpearbeid, bl.a. med etablering av et eget norsk-svensk sykehus i Alcoy – ikke langt fra steder der nordmenn i dag tilbringer sine pensjonistdager.

Diplomatene sympatiserte i stor grad med Franco. Et unntak var legasjonssekretær Ernst Krogh Hansen fra Tønsberg. Han var behjelpelig med etableringen av sykehuset i Alcoy, brukte tid sammen med sårede norske frivillige der. Krogh Hansen gjorde en stor innsats på å hjelpe brigadister hjem da Spanias regjering vedtok å si nei til frivillige soldater i et fåfengt forsøk på å få Folkeforbundet til også å gripe inn mot Tyskland og Italia. Da republikkens sammenbrudd kom etablerte Krogh Hansen seg i Perpignan – på fransk side av grensen – hvor han hjalp noen av de tusener av flyktninger som strømmet ut av Spania. Det var en annen holdning enn hos den norske konsul Samuel Bull i Barcelona som stengte døra til konsulatet og overlot asylsøkere til den sikre død.

I Norge var mange på høyresida og i næringslivet bekymra for skipsfarten, fruktimporten og salget av klippfisk til Spania. Rederne ba regjeringa komme med tiltak mot at norske skip ble tatt i arrest av Franco. Utenriksminister Koht ville sende krigsskip for å slå til mot slikt sjørøveri, mens rederne hadde tenkt seg en anerkjennelse av sjørøveren.

Høyre-avisene var klart på fascistenes side. I 1937 var parola ved 1.mai- demonstrasjonen i Tønsberg: Francos agenter i Norge: Tønsbergs Blad, Aftenposten og Tidens Tegn.

Det gikk ikke lange tida etter republikkens nederlag, før også Norge var blitt angrepet av nazistene. Polske og franske tropper kom til unnsetning og gjenerobret Narvik fra tyskerne i 1940. Det var det første større nederlaget for Hitlers tropper. Mindre kjent er det at det blant de franske fremmedlegionærene var mange spanske republikk-soldater med lang erfaring i kamp mot nazister. Blant polakkene var det mange veteraner fra Dombrowski-bataljonen i de Internasjonale brigadene. Kanskje falt det flere spanske soldater fra republikken i Narvik enn nordmenn i Spania?

Noen få nordmenn deltok også på Francos side. En av dem var Reidar Aagaard fra Tønsberg som fløy marrokanske leiesoldater og fremmedlegionærer over Gibraltar til Spania da opprøret startet. Denne flystøtten var muligens avgjørende for at ikke opprøret ble slått ned i starten. Aagaard ble seinere leder av Hirdens flykorps og Abwehr-agent på deltid. Etter krigen ble han dømt for landssvik.

Jo Stein Moen, Rolf Sæter: Tusen dager, Gyldendal 2009.

Read Full Post »

>
I dagene før jul og i innimellom har jeg hørt Jan Erik Vold lese sin egen bok «Ruth Maier. En jødisk flyktning i Norge.» Boka inneholder dagsboksopptegnelser og brev fra Ruth Maier -en ung østerriksk jøde født i Wien i 1920. Vi følger henne i dagbæker som ung jente 14 år gammel, til hun reiser til Norge i 1938 og blir flyktning aleine her.

Dels er det et sterkt møte med en ung jente og hennes drømmer. Dels er det et viktig tidsbilde: Anschluss i Østerrike, stormaktenes spill for å unngå krig – ettergivenheten til England, men også nordisk ettergivenhet når Sovjetunionen angriper Finland. Ruths opptegnelser viser at ingen kunne påstå etter krigen at de ikke kjente til jødeforfølgelsene, sjøl om man ikke visste om alle enkeltheter. Jeg tenker at det er litt som med klimaendringene: Alle vet nå at vi er skyld i menneskeskapte klimaendringer, men veien til handling er lang.

Jan Erik Vold har en særpreget stemme. I begynnelsen var det uvant å høre han gi stemme til en ung pike, men etterhvert synes jeg det passer bedre og bedre.

Ruth Maiers søster kommer til England, det gjør også moren og bestemoren. Ruth skal ta artium i Norge før hun reiser over til de andre i England. I mellomtiden kommer det tyske angrepet på Norge og Ruth tvinges til å være her. Etterhvert treffer hun Gunvor Hofmo som hun innleder et forhold til. De to siste årene i Ruths liv lever hun sammen med Gunvor.I november 1942 blir Ruth sendt til Auschwitz. Gunv or tok vare på dagbøkene, og Ruths søster i England tok vare på brevene.

Boka anbefales! Bildet er av omslaget.lastet ned fra Gyldendals nettsider:

Read Full Post »

« Newer Posts