Lars Egelands blogg

Jeg sto og pakket de siste tingene i kofferten da jeg hørte radioen fortelle at Vestfoldbanen var stengt. Et tog hadde kjørt ned kjøreledningen og sperret nå linja. Det var det toget jeg hadde tenkt å ta for å få et par timer på jobben før vi reiste til Thailand. Glad jeg ikke tok det toget, for nå satt passasjerene og ventet på å bli evakuert. Det kunne ta tid, meldte radioen. Jeg tok meldinga om togstopp helt rolig for vi hadde god tid, før vi skulle reise ville vel banen være åpnet igjen.

Men der tok jeg feil. Men NSB hadde klart å skaffe busser til Holmestrand der et lokaltog tok oss til Drammen hvor vi fikk sitte på flytoget. Sola skinte da vi ankom Gardermoen. I neste øyeblikk var himmelen fylt av enorme store snøflak.

Det var ikke akkurat snø vi tenkte på da vi ankom Bangkok og ble møtt på flyplassen av Marens sønn Sturla. Varmen slo i mot oss, men ikke så fuktig som om sommeren. Sturla hadde funnet en ny rask rute via motorveien med avkjørsel nesten direkte ut på Sukhumvit Soi 50, der han bor sammen med samboer Nan og datteren Anna på 20 måneder. Godt å se dem igjen, Anna strålte mot oss, vant som hun er til å sjarmere alle, også oss som hun ikke husket fra fjorårets besøk.

Vi vekket Anna da vi kom om morgenen

Bangkok.

Vi tilbrakte noen dager i Bangkok. For meg som kom fra en travel jobb, ble det en påtvunget kur for å ro meg ned til et annet tempo. Men  noe fikk vi da gjort i Bangkok: Vi tok Skytrain fra stasjonen On Nut som ligger ikke langt fra Sukhumvit Soi 50, ned til Siam Square og gikk på akvariet der. Det var spektakulært. Absolutt verdt et besøk.

Anna i akvariet

En annen dag tok vi Skytrain til Siam, byttet bane og dro til Saphan Thaksin, der vi rusla hundre meter fra stasjonen og leide en Longtailbåt til en times tur på elva og i kanalene. Vi hadde gjort det før, men det var ikke en mindre opplevelse å få med seg nå.

Longtailboat på kanal i Bangkok

Deretter rusla vi opp til det store tempelet Wat Pho, tok deretter en drosje til Khao san Road. Det var mange år siden vi hadde vært der. Khao San Road er backpackernes og turistenes gate. Her er det billig tatovering (jeg har et lite minne på armen derfra etter et besøk for 15 år siden). Her kan du kjøpe deg et fake identikasjonskort slik som førerkort for Singapore, internasjonalt pressekort etc.  Maren var opptatt av å kjøpe smykker eller steiner og deler hun kan lage smykker av hjemme. I Khao San Road er det mange som kjøper inn en gros, og du får det kule turister vil ha – og det vil de jo ofte ha i Norge også. Sturla og jeg satt oss ned med en flaske Ashanti – japansk øl.

Gatebilde fra Khao San Road

En annen dag dro Maren og jeg til Jim Thompsons hus. Vi hadde vært der også før. Da ankom vi med en tuk-tuk der sjåføren hardnakka hevda at Jim Thompsons hus var stengt og at han heller skulle kjøre oss til et varehus. Jeg huska veien dit som lang, men at det lå veldig fredfylt til. Og det ligger fredfylt til, men rett bak Siam Paragon og National Stadium. Jim Thompson var en tidligere amerikansk soldat som kom til Thailand rett etter krigen. Han slo seg ned som forretningsmann og ble kjent som den som utviklet Thailands silkeindustri. Thai-silken er kraftig og fargerik, og annerledes enn den glatte silka du får kjøpt i Singapore. (Hvis det da er ekte silke – det er mye bløff ute å går. Du kan sjekke ved å trekke ut en tråd fra stoffet og tenne på den med en lighter. Blir den aske er det naturstoffet silke, smelter den til en klump er det kunststoff. At det er naturstoff er viktig for å oppnå silkens fordeler: Cool in the summer, warm in the winter. Er det kunsstoff blir det klamt ved alle årstider)

Jim Thompson  var opprinnelig utdannet arkitekt. Ved siden av arbeidet som forretningsmann, samlet han kunst og antikviteter i Thailand.  I 1958 reiste han et hus bygd på gamle bygninger han hadde samlet fra Nord-Thailand. Huset ligger i en fredfull hage, bare et par hundre meter fra National Stadium-BTS-stasjon (T-banen)  Du kan få en omvisning i huset som gir en interessant innføring i gammelt thailandsk levesett.  Thompson – tidligere etterretningsoffiser under krigen – forsvant sporløst  i Cameron-høylandet i Malaysia under en reise i 1967.

I forbindelse med museet er det også en hyggelig restaurant, et galleri og en butikk. Der selges klær og tekstiler under varemerket Jim Thompson – men tekstilene er importert lin fra Irland.

Bangkok Culture Center på Siam Square er et helt nytt spennende offentlig finansiert kultursenter. Her så vi en  kunstutstilling om hvordan overleve katastrofer – praktisk og mentalt. Det var flom som var den naturlige katastrofen.  I tillegg var detr en flott fotoutstilling med bilder tatt av den populære prinsessa Sirindhorn. Bildene var ofte tatt fra fly og helikopter og viste flommen som rammet Thailand i fjor. Der det var bilder av mennesker satt alle og løftet hendene til «wai»-hilsen. Men hunstilte også ut mange fine bilder som hun hadde tatt på reiser i Afrika, USA og Europa.

Tur til Ayutthaya

Etter noen dager i Bangkok dro vi opp til Ayutthaya, en drøy times kjøring nordøst for Bangkok. Ayutthaya ble grunnlagt av Kong Ramathibodi i 1350 og var Thailands hovedstad til byen ble ødelagt av burmeserne i 1767. Ruinparkområdet fikk status som Unesco Verdensarv-sted i 1991. Vi hadde på forhånd ringt og avtalt med et guesthouse der vi fikk fine hytter til 500 Baht pr natt – dvs ca 100 kr. Det var en deilig hage med springvann og bord og stoler der vi kunne sitte.

I hagen i guesthouset vi bodde i.

Anna og Nan bak i tuk-tuk-en.

På gata ordna vi en avtale om å ha tuk-tuk med sjåfør i tre dager – 600 Baht for halv dag – 1200 for hel. Det var det verdt. Nan var opptatt av at det var lykkebringende å besøke ni templer på en dag. Det klarte vi greit.

Små Buddhaer som samler inn penger til fattige folk som trenger briller.

Ayutthaya  ble rammet av flommen før jul. På alle bygninger og ruiner så vi merker etter vannet som hadde stått to meter over bakken.  Likevel var det imponerende hvor mye som allerede var brakt i orden, f.eks. i guesthouset der vi bodde. Problemet under noen av de store pagodene var at grunnen svikta slik at murene ble skeive.  Men det var et imponerende syn. Vi er stolte av noen små murrester på Slottsfjellet i Norges eldste by. Disse byggverkene er fra før borgen  på Slottsfjellet ble revet.

På dag nr 2 følte ikke Nan seg helt i toppform, så Maren, Sturla og jeg med lille Anna dro av sted aleine med tuk-tuk-sjåføren som hadde tatt med seg sin datter som var på Annas alder. Ved lunsjtider dro vi ned til det samme spisestedet som vi hadde spist på dagen før. Da hadde Nan bestilt maten, blant annet enn nydelig stekt fisk med sur-søt peppersaus. Jeg bestilte den samme, men i dag smakte den ingenting. Vi var jo bare Faranger, så da fikk vi Farang-mat! Farang er navnet på utlendinger, og Nan pleide å si at maten skulle tileberedes på thailandsk vis og ikke  være turistmat!

Tilbake i Bangkok var det feiring av Kinesisk nyttår, nyttår etter måne-kalenderen. Det var stor feiring av starten på Vanndragens år!

Nan tenner røkelse

Ko Samet.

Etter et par dager dro vi til Ko Samet. Det er ca 180 kilomter sør for Bangkok, forbi Pattaya og Rajong til byen Ban Phe der det går ferjer ut til øya. Et alternativ hvis du vet hvor du skal, er at mange turist-resorter har speed-båter eller større båter som tar deg rett inn på stranda der du skal bo.

Anna og jeg på båten.

Men vi tok lokalbåten og deretter en av øyas taxier, dvs en pick up med to benker på lasteplanet. Veien på Ko Samet er den jævligste jeg har sett noen gang. Det er fjerde gangen vi var der og det er tydeligvis ikke noe ønske eller følt behov for å gjøre den bedre. Vi dro til resorten Tub-Tim.

Deilig i vannet!

Ved ferjeleiet er det en rekke guest-houser i byen for de som liker by-liv og natteliv. Det fortsetter et stykke nedover kysten. Etter hvert blir det færre ungdommer og flere familier og par.  Tub-Tim ligger i forlengelsen av en rekke resorter langs stranda, men det er rolig. Noen gamle gubber med unge thai-jenter eller menn, noen vestlige mannepar men hovedvekt av heterofile.  Vi leide de dyreste bungalowene de hadde, de kostet 3000 Baht pr natt, men var stilige designhytter i teak. Det var bare de som var ledige!

Fra soverommet vårt

Etter fire dager på Tub-Tim ønska vi å bli en dag til. Men det var helg og alt var fullbooket. Jeg hadde imidlertid vært på joggetur til sør-enden av øya. På veien kom jeg forbi et skilt til Viking-resort med norsk, svensk, finsk, dansk flagg.

På en annen tur stakk jeg innom og tok stedet i øyesyn. Riktig hyggelig, jeg fikk et visittkort, Nan ringte dit og det endte med en siste natt på Viking resort.  Det var et lite sted med 8 rom, som lå tett klemt inn mellom andre resorter med blant annet Apache Bar som kanskje var en rest fra den gang amerikanske soldater var her på perm fra Vietnam-krigen. Det var det som ga starten til turismen på Ko Samet. På en morgentur langs stranda dagen etter kom jeg videre til resorten samet Ville Resort som også virket hyggelig. Der var det stor opp-pussing. Det var hytter i skogen, langs stranda, og flotte hytter i mer ensomhet men med fantastisk utsikt fra svabergene i enden av stranda. Enda videre sørover kom jeg til resorten Paradee der jeg ble møtt av en vaktmann som geleidet meg ut av området. Her var det lukseriøse hus med eget boblebad på verandaen. Nan fortalte etterpå at det var et sted der regjeringsmedlemmer og overklasse leide seg inn med en pris på minst 70.000 Baht pr natt. (Ca 12.000 kr).

Thai-massasje. Thai-massasje er selvsagt noe en må få med seg når en er i Thailand. Rett borte i gata i Sukhumvit i Bangkok har jeg flere ganger gått på et sted der det ellers bare er thailendere. Thai-massaje koster 100 baht, 20 kr for en massasje som tar mellom en og en og en halv time. Det gjør skikkelig vondt, men kjennes så fantastisk godt ut etterpå. På stranda på Ko Samet er det også massasje, men det er turist-massasje som koster mer og smaker mindre. På Viking Resort derimot var det skikkelig thai-massasje!

Kylling stekt i strandkanten

Mat. Det er ikke steikeovn i leiligheten til Sturla og Nan. Kjøkkenet er enkelt, for de fleste kjøper mat ute fra vogner som står langs gata. Markedet for kjøtt, fisk og grønnsaker åpner kl 3 og holder på til 8. Da kommer folk å kjøper inn dagens råvarer. Kanskje blir det tid til en blund før matvognene stilles opp langs gata. De holder åpent til maten er utsolgt på kvelden. Skulle det bli mat til overs går den til fattige, munker eller hunder – men ingen ting går videre til neste dag.  Matvognene har faste kunder. Skulle de servere dårlig eller bederva mat, vil de miste levebrødet, så det er det ingen som tar sjansen på!  Noen ganger gadd vi ikke gå ut for å handle, men ringte til en av gutta i gjengen med motorsykkel-taxier. Så handler han og kommer med plastposer med varm suppe, stekt kulling, ris. Han stikker også gjerne innom kineseren på hjørnet og tar med noen kalde Singha eller Leo-øl og en pose isbiter. Thailendere drikker øl med masse is. Ikke så dumt neste morgen å ha drukket mye vann sammen med ølet.

Øl-tårn ved bordet vårt

Barneoppdragelse.  Thailendere elsker barn. I tillegg mener de at barn med både thailandsk og europeisk blod er de vakreste som finnes. Det er fint å være i lys i huden. I Thailand har all solkrem såkalt whitening-faktor, ja til og med deodoranter skal gjøre at du får lys hud under armene. Noen mener at det også er whitening innsmurt i do-papiret. Denne beundringen får lys hud gjør at lille Anne er vant med å bli beundra. Thailandske tenåringsgutter og jenter tar henne på armen og beundrer henne høylytt, folk griper fatt i henne og vil bli fotografert sammen med henne. Hun har stor tillit til verden rundt seg. Hun er med når vi er ute og spiser på kvelden. Personalet tar henne på armen og forsvinner med henne og Anna elsker det. På Guesthouset i Ayutthaya satt det en gruppe vestlige backpackere og drakk øl. Anna stilte seg opp og ventet at de skulle si noe til henne, smile til henne og strekke armene ut. Men de syntes sikkert hun var søt, men vi er jo ikke på samme måte vant med å henvende oss til fremmede barn.

I Thailand får barn lov til det meste. Når Anna plukket småstein og slapp i springvannet, sa jeg nei. Så dermed lærte hun seg sitt første norske ord. Hun løftet på pekefingeren og sa nei,nei,nei og flirte rått!

Å vise kroppen. Thailendere er tolerante for både lady-boys, prostitusjon og homofili, men de har ikke stor respekt for vestlige turister som går rundt i byen med korte shorts og bar overkropp, eller jenter med bare skuldre. Det burde vestlige turister vise mer respekt for!

 Danske «gutter» på tur, de hadde nok seilt førom masten før!

Read Full Post »

Bildet: pause på Route Alps Grande, Frankrike

Hvor gikk turen?  Naturisme i Kroatia.  Lesestoff

Hvor gikk turen?

Søndag 26. juni om morgenen kjørte vi vår 5,99 m lange bobil ombord i Superspeed fra Larvik – og kom fram til våre venner Karin og Leo i Flintbek utenfor Kiel om ettermiddagen. Etter besøk på verkstedet i Dänischenhagen nord for Kiel – der vi kjøpte bobilen vår – satte vi kursen sørover på motorveien mandag ettermiddag. I bobilbutikken fikk vi blant annet skaffa et avtrekksystem til doen som gjør at vi ikke trenger å bruke kjemikaler. Overnatting sør for Ingolstadt ved bredden av Rhin-Donau-kanalen. Kanalen som er 171 km lang binder sammen elvene Rhinen og Donau og gjør det mulig å seile fra Nordsjøen til Svartehavet.

Bildet: det går en rekke elvecruiseskip på kanalene og elvene i Europa. Her kommer en av dem forbi bobilplassen vår.

Dagen etter valgte vi å kjøre over alpepasset felber tauern i stedet for den raskere motorveitunnelen under fjellene. I strålende solskinn gjorde vi et stopp ved en innsjø før Klagenfurt der det var en deilig nakenbadeplass. Deretter kjørte vi Karawanken-tunnelen inn i Slovenia, Ljublijana, Koper og inn i Kroatia. Nå var det ny motorvei fra rett sør for grensa og ned til Pula sør på istria-halvøya. Men vi svingte av mot Vrsar og til naturistcampingplassen Koversada. Koversada er en stor campingplass som også har store leilighetsanlegg med samlet kapasitet på over 5000 personer. De feiret 40-årsjubileum i år og har navnet sitt fra en øy der campingen startet. For øvrig en øy der Casanova har bodd. Mer om dette under avsnittet Naturisme i Kroatia.

Bildet: Bobilen sto rett ved vannet.

Vi ble på Koversada i 14 dager med nydelig varmt vær, sjøl om det i begynnelsen regna litt et par netter og det var noen morgener med gråvær. Koversada betyr soling, lesing (mer om dette i eget avsnitt), løpeturer med balder om morgenen og om kvelden når sola ikke sto på som verst, padling og seiling med vår sammenleggbare Klepper-båt – og sykling.

Mye deilig frukt og bær i Kroatia

Onsdag 13. oktober ettermiddag startet vi på vei til Marens søster Moni og hennes mann Zeff som driver landbruk i Areche i Frankrike. Vi kjørte via Koper og inn i Italia ved Trieste. Vi hadde planlagt overnatting på en stellplatz i gamlebyen i Bergamo, men den var omgjort til vanlig parkering. Neste stellplatz var i en landsby oppe i fjellene i nærheten av Como-sjøen. Skyene ble svarte og vi ble stoppet av et vannvittig regnskyll som gjorde at vi måtte stoppe. Vi ga opp å finne stellplatzen – vannet fosset i gatene og kumlokkene spratt opp og seilte nedover. Vindusviskerne tok ikke unna regnet og vifta klarte ikke å fjerne doggen. Vi parkerte foran en butikk.

Dagen etter kjørte vi forbi Milano – forlot etter hvert motorveien og tok oss over fjellene til frankrike ved Briancon. Deretter Grenoble og motorvei sørover til Valence der vi svingte inn mot St. Fortunat ved Eurieux-elva der Moni og Zeff bor høyt oppe i fjellet. De lever av å dyrke grønnsaker på et jorde nede ved elva. Moni har verdens største og beste tomater – Cherokee-tomaten som hun har tatt med seg fra et besøk i USA.

Bildet: Monis tomater

Sammen med Moni Zeff dro vi lørdag kveld til Grignan der Frankrikes best bevarte renessanseslott troner på høyden av en liten by. Der så vi Shakespeares Hamlet på fransk. En interessant opplevelse også for oss som bare forstår tre ord fransk.

Bildet: Shakespeare-forestilling i Grignan

Mandag ettermiddag startet vi nordover. Planen var å nå en stellplatz i en landsby ved bredden av Mosel nord for Nancy. Vi nådde den, men det var ved en båthavn som ble stengt med bom kl. 20. Vi parkerte gratis utenfor. Dagen etter nådde vi med god margin Weser ved Rhinen der vi skulle besøke Marens kusine Margrit og mann Heintz. Vi gjorde et amatørmessig forsøk på å se noe av Køln, men å finne parkeringsplass til en bobil – uansett om den er liten – i sentrum av en slik storby, går ikke. Wesel er i Ruhrgebiet som var møkkete og fælt. Nå er det nesten ingen som arbeider i kullgruvene eller i stål- og jernindustrien. Ruhrgebiet profilerer seg på kultur. Vi besøkte blant annet Europas største utstillingsområde – et gammelt gasometer på 110 meters høyde. der ble gassen for jernverket lagret.

Torsdag kjørte vi til Rendsburg der vi sto på en stellplatz ved Eider. Været var grått. Ellers er Eider godt egnet til padleturer. Dagen etter besøkte vi Jüdisches Museum i Rendsburg før vi ga oss på jakt etter et godt spisested med tysk gut-bürgerliches essen. Det er faktisk blitt vanskeligere: Døner-kebab og pizza fortrenger de gamle vertshusene kan det se ut til. Men vi fikk til slutt mat ved Haithabu – den gamle vikingelandsbyen Hedeby – før vi tok en handletur til innkjøpssentrene ved Flensborg. Om kvelden ville vi overnatte på den hyggelige bobilplassen i båthavna i Schleswig. Der får man gratis rundstykker om morgenen. Men det var også amatørmessig tenkt. Lørdag skulle det være stor Baltic Open air-konsert i byen med blant annet Uriah Heep og Joe Cocker. Det var bobiler overalt. Også vi parkerte på en vanlig bobilplass.

Jüdisches Museum i Rendsburg kan forresten anbefales. Det var ikke mange jøder i Schleswig-Holstein. De fysiske minnene og kildene er ikke så mange. Men det skaper en nærhet til historiens som fortelles. For meg var det to viktige poenger som ble understreket og som var delvis nytt for meg: Det gjaldt hvordan nazi-regimet prøvde å presse jøder til å emigrere. Problemet var at det var så få andre land som ville ta i mot jøder fra Tyskland. Vi har ofte fått det inntrykket at Nazi-regimet ikke ville gi jøder tillatelse til å reise. Det gjaldt først fra 1940, og ikke minet etter and Endløsung – at jødene skulle utryddes – ble vedtatt i 1941.  Det andre var vektlegginga av hvordan sivilbefolkningen hjalp jødene med å hjemme seg, hjalp dem med mat osv. Dermed overlevde flertallet av jøder i Tyskland, noe helt annet enn i Norge der nesten alle mistet livet.

Da vi sto parkert ved et varehus i Flensborg kom det en dame og banket på bilen vår og fortalte at hun akkurat hadde hørt på ram et bombeangrep på Finansdepartementet i Norge. Klokka var litt over 16. Vi fikk ko0plet inn danske og tyske nyheter og norske nettaviser. Gruen i det som hadde skjedd gikk etter hvert opp for oss, men det værste sjokket var lørdag morgen da dødstallene fra Utøya kom på radioen.

Vi kjørte nordover gjennom et Danmark som flagget på halv stang. Stanset ved Aros kunstmuseum i Århus, men Maren som hadde slitt med forkjølelse fra vi kopla inn air-conditionen på vei sørover, var nå blitt så dårlig at hun ikke bare hostet hele tida men sleit med å få puste. Å gå på museum klarte hun ikke selv om hun gjerne ville. Vi dro nordover, slo i hjel noen timer på stranda ved Løkken før vi tok Color Lines superspeed hjemover lørdag kl. 22.15.

Naturisme i Kroatia

Organisert naturisme-ferier startet i Kroatia rundt 1930 på øya Rab. I 1061 startet en gymnastikk-lærer fra Wien organiserte naturistreiser til øya Koversada der han etablerte en enkel campingplass. Det sies at Casanova var den første som svømte naken på Koversada, i hvertfall bodde han på øya en tid. Etableringen av Koversada var starten på kommersiell naturist-turisme. Det tradisjonelle hadde ellers i Europa vært knyttet til medlemsklubber. Tito var positiv til naturisme. Over 100.000 naturister ferierte hvert år i Jugoslavia. Det var så vanlig at det – på same måte som I DDR – var skiltet om strender og campingplasser var “naturist” eller “tekstil”.

Bildet: Fra stranda på Koversada

Fortsatt er det mange store naturistcampingplasser i Kroatia. Ved Porec finnes Solaris der vi var mange år da ungene var små. Rett sør for Solaris ligger Funtana, ved Vrsar ligger Koversada som grenser mot havet og mot Limski canal. Rett overfor ligger Valalta. Fordelen med Koversada er at det bare er et par-tre kilometer å sykle inn til den hyggelige byen Vrsar. Valalta ligger litt lengre fra byen Rovinj. Valalta er kanskje en litt mer “hipp” campingplass enn Koversada, med flere strandbarer og ulike fest-tilbud. Vi padla flere ganger over til Valalta for å spise lunsj.

På øyene Cres og Krk er det også flotte naturistcampingplasser.

Tradisjonelt har det vært mange vest-tyskere, østerrikere, italienere og nederlendere på naturistcampingene i Kroatia/Jugoslavia. Nå kommer det stadig flere slovenere og kroater også – sammen med tjekkere og noen ungarer. Utover naturistcampingene er det også mange naturistbadeplasser. Naturisme er vanlig og det er sunt!

 Ferielesing

For meg er ferie er tid for lesing – av nye bøker som jeg ikke har rukket, og for gamle bøker og klassikere.

Jeg har alltid hatt en interesse for polarlitteratur. Jeg leser det meste som kommer. Jeg leste med stor interesse Roland Huntfords bok om Roald Amundsen da den kom. Nå leste jeg boka hans om Fridtjof Nansens liv – både som polarforsker og humanist. Huntford gir et bilde av mannen bak mytene. Det blir ikke et helt vakkert bilde alltid, men han tegner de egenskapene som ofte må til for at den folk faktisk oppnår det de gjør. Huntfords bilde av Amundsen er ganske ubarmhjertelig. Kåre Holt hadde rett før gitt ut boka “Kappløpet” om Amundsen og Scott. Der tegner han et bilde av Scott som en hedersmann. Huntford skildrer Scott som en dott som burde vært stilt for krigsrett om han hadde overlevd. Amundsen er brutal men oppnår sine mål og overlever med sine menn. Mens Scott går sin dødsferd mot Sydpolen har Nansen et forhold til Scotts kone. Nansen er i følge Huntford humørsyk, men samtidig har han en enestående evne til å engasjere og inngi tillit. Han ble berømt etter Grønlandsferden, enda mer berømt etter forsøket på å nå Nordpolen – en ekspedisjon som man ellers kanskje kunne kalle mislykket. Men han nådde en “farthest north” rekord som sto i noen få år. Men Nansens største innsats som polarforsker var kanskje i utviklingen av teknikk og utstyr. Nansen er blitt betegna som en jentefut. Huntford skildrer det litt mer nyansert, sjøl om han har et behov for å ha kvinner han kan betro seg til. Boka anbefales!

Våren 2009 var sosialmedisineren Per Fugelli på reise i Afrika. Formålet var å samle stoff til en bok om hvordan menneskene lever med døden. Han ble syk på reisen med blodig diare. Da han kom hjem viste det seg at det ikke var Afrika som herjet i tarmene hans, men en svulst. Plutselig blir feltarbeidet annerledes. Materialet består av han selv. Jeg så Fugelli på fjernsyn her om dagen, så foreløpig har det gått bra med han. Men boka der han skriver om sine opplevelser i forhold til å kunne møte en snarlig død, er i høyeste grad tankevekkende. Det er mange av oss som har erfaring med hvordan mennesker som har stått oss nær har møtt døden. Fugelli skildrer både hvordan samfunnet, enkeltpersoner og ikke minst helsevesenet møter døden. Døden er den siste fiende – det endelige nederlag – for helsevesenet som har en 0-visjon for død. . Fugelli vil gjøre døden til en venn, lære oss å leve med at vi faktisk alle til slutt skal dø. Også har han mange gode kommentarer og iaktagelser. Som når han ringes opp av legen fra sykehuset i Stavanger, som skal operere han. Legen er fra Bjerkreim på Jæren. Det er mange tonn trygghet i den dialekten. Alle som har med alvorlig syke å gjøre, bør lære seg Bjerkreim-dialekt. Kanskje synes jeg det var en god iakttagelse fordi faren min også hadde en dialekt fra dalstrøka på sør-vestlandet. Jeg sier ikke mer om boka, men den anbefales.

Levi Fragell skriver en annerledes sjølbiografi: Vi som elsket Jesus. Det er en hoppende biografi, et knallhardt oppgjør med religion og ikke minst pinsebevegelsen der han vokste opp og ble predikant. Boka er skrevet med en innlevelse som bare en tidligere predikant kan ha. Jeg trodde jeg visste mye om dette, men Fragells bok ga ny innsikt.

Tyske Ebba D. Drolshagen skriver om kvinnene som elsket okkupasjonmaktas soldater. Drolshagen har norsk mor, men er selv ikke krigsbarn. Boka omhandler alle de europeiske landene, men i særlig grad Danmark, Frankrike, Nederland og ikke minst Norge. I tillegg omfatter den hele problemkomplekset som er tidløst omkring kvinner som forelsker seg i soldater. Boka omhandler også kvinner som blir kjærester med soldater på Island og i Tyskland etter krigen. I Norge var det Veslemøy Kjendsli som først tok opp problemet i form av en radiodokumantar i 1985: De fortapte pikers øy – om kvinneinterneringsleiren på Hovedøya. Men snart ble temaet tyskerpiker skyvd under teppet til fordel for tyskerbarna, som jo “var uskyldige”. Boka anbefales.

I 2008 kom P.O – Per Olov – Enquist med sin selvbiografi. Han vokste opp i et lavkirkelig miljø i Västerbotten. Faren døde da gutten var et halvt år – men han levde med per Olof som en slags hemmelige Skybert i mange år. En viktig del av biografien er hans alkoholproblemer. Men fra 1990 har han ikke rørt alkohol. Han var i stand til å skrive “Kaptein Nemos bibliotek” . Eller var det skrivinga av denne boka som ble å gå tilbake til barndommen, som reddet han? Ved siden å være biografien til Enquist gir det et interessant bilde av politikk og kultur i Europa fra 1960 til 1990.

Mustafa can skriver en rørende historie om moren sin. Hun døde i 2005 i Sverige etter 30 år i landet. men hennes hjerte var i Kurdistan. Hun hadde nesten ikke lært seg svensk, hun kunne ikke lese eller skrive. Fra å å være ansvarlig for gårdsfrift, vannhenting og barnestell i en landsby i Tyrkisk Kurdistan kommer hun til en lettstelt leilighet i Sverige. leiligheten og stell av mann og barn ble hennes liv. Rørende er farens anger på at han utvandra. Det finnes nemlig ingen vei tilbake sjøl om han alltid hadde tenkt at det bare skulle vare for noen år. Nå er barna og barnebarna er svenske. Anbefalt lesning for alle som vil ha mer kunnskap omk den flerkulturelle verden vi lever i.

Dette var noen av bøkene  jeg leste i ferien. Ellers ble det litt krim innimellom. Lindell og Jo Nesbøs siste., samt svenske Åsa Larson som skriver krim fra Kiruna. Hun skriver godt, men sjølve krimgåten løses – synes jeg – bare med vold og myrderier – i de tre bøkene hennes som jeg har lest. Ellers fikk jeg med meg Tove Nilsens #Nede i himmelen”, en ny versjon av en historie hun har kretset om i sitt forfatterskap. Dette er kanskje den sanne historien om Goggen som hun nå forteller. Av gamle klassikere nevner jeg Torborg Nedreaas sin debutbok “Av måneskinn gror det ingenting”. Boka grep meg sterkt. Den er om kjærlighet, eller erotikk, eller lidenskap eller svik eller hva slags ord man vil sette på dette fenomenet. Et forsvar for kvinners rett til kjærlighet uten å måtte lide gjennom abort eller utstøtinga som enslige mødre. Men det er så mye gode små beskrivelser av følelser som er ekte og gjenkjennelige i boka, og som derfor selvfølgelig fortsatt er aktuelle.

Read Full Post »

>

På tur til Istanbul er det noen ting en må få med seg. Utover tyrkisk bad er høydepunktene å besøke Den blå moske, museet og den tidligere kirka og moskeen Agia Sophia. Og selvfølgelig sultanpalasset på høyden over Bosporus. Bygd på 1300-tallet, men mye er nybugd etter en brann i siste del av 1600-tallet. I sultanpalasset er det også verdt å besøke haremet.

– Det er så mange myter og misforståelser om haremet, sa vår guide i Istanbul. Særlig har haremet fascinert europeere som så for seg et slags bordell fullt med sensuelle unge kvinner som ligger rundt svømmebassenget innsmurt i olje, kvinner hvis eneste ønske var å gjøre sultanen lykkelig. Men haremet var en viktig institusjon for det ottomanske regimet, ikke først og fremst en institusjon for å tilfredsstille en kåt sultan.

Ordet harem kommer fra arabisk haram, forbudt. Det vil si at det er et område som ikke alle har tilgang til, et trygt sted. Ordet betegner ikke bostedet for koner og elskerinner, men blir rett og slett brukt for å betegne kvinnenes bosted. I tillegg til koner og konkubiner, bodde også andre kvinnelige slektninger av sultanen i haremet i tillegg til deres kvinnelige slaver og tjenere. Også barna bodde i haremet til de ble 16 år. Sjefen for haremet var sultanmoren som hadde en mektig politisk posisjon ofte sammen med andre kvinner. I sultanpalasset i Istanbul betegner haremet også de private kvarterene til sultanen sjøl.

Da det ottomanske regimet etablerte seg på 1300-tallet var det viktig å skaffe alliansepartnere. Det skjedde da som det ofte skjer i dag, gjennom giftermål med barn fra andre mektige familier i inn- og utland. Flergifte ga mulighet til flere allianser. Seinere – når det ottomanske riket var godt etablert, – ble det viktigere å holde på lojalitet i den ottomanske herskerklanen. Da oppsto haremet som institusjon. Unge jenter ble plukket ut i landsbyene og brakt til sultanpalasset. Her fikk de en omfattende utdannelse, men ble holdt adskilt fra kontakt med hjembyen og familien.

Den som styrte i haremet var Sultanmoren. Hun hadde ansvar for å finne kone til sønnen sin. Hvis sønnen ikke var fornøyd med den jenta fra haremet som mora sendte til sønnens sovekammer, kunne han prøve en annen. Formålet var først og fremst å styrke regimet gjennom å få barn, først og fremst guttebarn. Fødte du sultanens første sønn var lykken gjort. Men pga mannetap på grunn av sykdommer og krig, var det ikke nok med en sønn, flere måtte til.

Kvinnene i haremet fikk godt betalt. En dag i uka ble den store basaren stengt for vanlige kvinner slik at haremets kvinner kunne gå dit og handle. Når jentene var ferdig utdannet kunne de også ta opp kontakten med familien. Ikke bare det: Familien ble opptatt i det ottomanske borgerskapet – noe som gjorde det attraktivt å sende døtrene til haremet. De kvinnene som ikke ble valgt ut til sultanen, kunne gifte seg med en av de unge mennene som samtidig hadde fått sin utdannelse i sultanpalasset til framtidige embetsmenn. Ved skifte at sultan ble også haremet skiftet ut. De velstående haremkvinnene etablerte egne i egne boliger utenfor palasset.

Når en sultan døde kunne det bli kamp og intriger mellom sønnene om hvem som skulle overta. Dermed innførte man praksisen om at en ny sultan drepte sine brødre. Seinere ble dette endret til at brødrene ble holdt fanget. Det var på mange måter også mer praktisk på den måten at de ikke utgjorde noen trussel mot sultanen, men kunne overta om han døde. Det er eksempler på at en sultanbror hadde sittet innesperret i 25 år før han ble løslatt og ble ny sultan.

Read Full Post »

>Da vi var i Vilnius ville jeg vise Maren det gamle og flotte universitetet, med historie tilbake til 1300-tallet. Jeg var der for mange år siden og besøkte blant annet biblioteket der de har originalutgaver av Kants bøker. Mot oss strømmet det mange unge mennesker med blomster i hendene. Det var semesteravslutning og stor høytidelighet for alle ferdige studenter i følge med stolte foreldre og besteforeldre. Vi blei med dem til universitetskirka.

Ellers så vi mange steder i litauen figurer av storker som sto utenfor husene – symbol på at her var det nettopp født et barn.

I Slovenia overnattet vi ved en terme – et bad med naturlig varmt vann fra jordas indre. Det var et stort anlegg med blant annet restaurant. Her var det bryllup på kvelden. Over 100 stivpynta gjester og et nydelig brudepar som svinget seg til tonene av «An der schønen blauen Donau» og andre wienervalser.

Nå er vi på øya Cres i Kroatia, på et naturistområde. Her er det ikke bare turister fra Nederland og Tyskland med bobiler, men først og fremst mange slovenere og kroater – mange av dem med telt som de slår opp i skyggen av de knudrete pinjene. Mange unge mennesker. Første kvelden på restauranten satt det fire jenter og ammet hver sin lille baby ved nabobordet vårt.

Begravelse har vi ennå ikke vært på, men vi har vært på noen kirkegårder. Først i Nord-øst-Finland med mange graver fra den finske vinterkrigen – soldater som falt ved Salmijävri i løpet av noen få dager rundt årsskiftet 1939-40. Inntrykk gjorde det også med de mange barnegravene fr5a mellomkrigstida, en tid med sult, nød og sjukdom for mange. Deretter var vi også på en tysk krigskirkegård i Masuren i Polen. 800.000 tyske soldater falt på det som i dag er polsk jord – i kamp for et forbrytersk regime. Hvor mange polakker, hviterussere, ukrainere og russere som falt her vet jeg ikke. Også her kan vi lese av gravinskriptene når og hvor de store slagene sto. 7000 graver var samlet på denne kirkegården.

Her på Cres er det forøvrig deilig og varmt – så varmt at vi også svetter i skyggen. Jeg har fått epåost om at det er varmt også på Vestfoldbanen uten aircondition i disse dagene. Det er noe helt annet, der har de jo ikke sjøen to meter unna. Varme tanker gtår derfor til varme pendlere.

Read Full Post »

>

Vi møtte storkene allerede i Estland. I Latvia ble det enda flere, der er fuglen en slags nasjonalfugl. Også i Litauen var det storkepar i alle landsbyer, mens aller flest er det nordøst i Polen, mot den litauiske og russiske grensa. En fjerdedel av alle storker i verden bor i Polen, der finnes det landsbyer med flere storker enn innbyggere. Å ha et storkepar i landsbyen og aller helst på sitt eget hus, er et godt tegn. I store deler av Europa har det vært en myte om at storken kommer med de nyfødte. I Litauen så vi hus der det var satt ut en figur av en stork, som et symbol på at her var det nettopp født et barn.

En eldre myte er at storken spesielt skal ha omsorg for gamle mennesker. Overalt dyrkes den som en lykkebringende fugl. Det er flott å se redene som på denne tida gjerne bebos av både far, mor og barn. En blir glad over å se den imponerende fuglen som kan ha et vingespenn på to meter.

I Nord-Tyskland og Danmark har storken nesten forsvunnet helt de siste tre tiårene. Derfor tror mange at det er en utryddelsestruet fugl, men det stemmer ikke. I Polen har antallet storker tatt seg kraftig opp. Storken liker våtmarksområder, gjerne også åkre som ligger brakk. Det moderne landbruket med drenering og bruk av kunstgjødsel har gjort at storken ikke lenger velger Danmark og Tyskland.

Storken liker å ha rede på et høyt sted, derfor slår den seg gjerne ned på hustakene. Folk legger kjerrehjul på taket for at storken skal bygge rede der framfor på pipa. Mange hus har brent ned fordi pipa var tettet igjen av storken. Men et godt rede med en storkefamilie i kan veie hele 500 kg. Det kan lett bli for mye for taket. Derfor settes det opp egne stativer hvor storken kan bygge rede.

Storken er en trekkfugl. I april hvert år kommer den tilbake til stedet der den ble født. Hann-storken kommer først og velger rede, gjerne det han hadde i fjor – men det kan det bli kamp om. En uke etter kommer hunnen. Storkene kan bli opp til 20 år gamle og de danner livslange par. Hunnen legger tre til fem egg. Enda et sympatisk trekk ved storkene er at hann og hunn deler ansvaret for både ruging og matforsyning når ungene er født. Etter femti til hundre dager er ungene voksne. Så blir de i landsbyen til midten av august da de flyr over Tyrkia tilbake til vinterkvarteret i Afrika, en tur på opptil 20.000 kilometer i løpet av et år.

Read Full Post »

>




Jeg slutter aldri å bli fascinert av historiske forbindelselinjer, særlig når de bryter med de bastante oppfatningene av det nasjonale. Et slikt eksempel er historien om familien von Campenhausen og barokk-godset Orellen som vi kom over nokså tilfeldig i Latvia.

Jeg var ute på en joggetur en morgen med bikkja og så et skilt om at Latvias eneste barokk-gods i treverk var i nærheten og var i ferd med å bli restaurert. Vi hadde overnattet ved en liten innsjø som het Unguru, på tysk: Orellen. Det er kanskje å ta sterkt i å kalle det for et gods, men det var en stor trebygning. På området lå også andre mindre trebygninger. Godset ble reist i årene før 1730 av friherre Johan Baltasar von Campenhausen. Familien bodde på godset fram til 1939. I årene etter krigen ble bygningen brukt til skole. Etter at Latvia ble en selvstendig stat er restaureringa av Orellen en del av ivaretakelsen og formidlingen av Latvias historie. De baltiske landene er slik sett fascinerende: De har bestått som nasjoner, men i liten grad som selvstendige stater. Det er jo også et problem som er blitt mer aktuelt i moderne tid. I en tid uten demokrati var det kanskje ikke så viktig om herrene som styrer deg tilhører din egen nasjon eller en annen. I nasjonsbyggingas tid ble dette viktig. Nå får vi nye historietolkninger der det påstås at Norge tjente på unionen med Danmark og at vi ikke var noen koloni, men at det også i realiteten handlet om et tvillingrike. Under vårt besøk i Åbo noen dager tidligere fikk vi et blad fra det finlands-svenske arkivet der det påstått noe liknende: Det russiske styret over Finland betød mer toleranse religiøst og politisk fordi Russland var et flerkulturelt samfunn.

Men tilbake til von Campenhausen. Slekten innvandret fra De Spanske Nederlandene på 1500-tallet. Johann Camphusen ble borgermester i Riga rett etter 1500. Hans etterkommer Hermann Camphusen trådte i den svenske kongens tjeneste ved hoffet i Stockholm etter svenskenes erobring av Livland (Estland). Hans barnebarn – vår Balthasar – ble født i 1689. Han vokste opp med å følge faren som pasje i farens militære tjeneste for Sverige. Bokstavelig talt mellom slagene fikk Balthasar sin utdanning. I 1708 ble han utnevnt til major av den svenske kongen Karl den 12. Etter slaget ved Poltava er han flyktning i Tyrkia sammen med svenskekongen. Høsten 1710 blir han tatt til fange av kongen av Sachsen og Polen – August den sterke – som var i allianse med Russland – og Danmark-Norge. Balthasar vil ikke gå over til katolisismen og tar derfor i mot et tilbud fra den russiske tsaren Peter den Store om å gå i hans tjeneste. I 1712 er han oberst i den russiske hæren og deltar i de viktigste slagene i den store nordiske krigen – nå altså på russisk side. Krigen bringer han blant annet til slag i Danmark. I 1718 blir Karl den 12 drept på Fredriksten i Halden og svenskenes krigslyst blir borte. Balthasar blir Genarguvernør i Finland som er russisk. I 1744 utnevner den svenske kongen han til Friherre samtidig som han mottar to gods i Livland (Estland) av den russiske keiserinnen. Sønnen hans blir også guvernør i Finland og Estland, med utdanning fra tyske universiteter. Balthasar blir på sine eldre dager svært religiøs og pietistisk. Den pietistiske plikt-moralen kjenner vi fra tysk og ikke minst øst-prøysisk tradisjon: Kongen eller adelsmannen er folkets fremste tjener som Friedrich den Store – konge av Prøyssen – sa på slutten av 1700-tallet. (Friedrich den Store var sannsynligvis homofil, men hans gode venn ble henrettet av Fredrichs far mens Friedrich måtte se på – som en slags beskjed om at han fikk lære seg disiplin). Det er mange gode sider ved den prøysiske pliktfølelsen, men vi kjenner vrengebildet i uttrykket prøysser-disiplin ikke minst fra andre verdenskrig. Men uansett – særlig luksuriøst kan det ikke ha vært for familien Campenhausen på Orellen: For eksempel må det ha vært beinkaldt på vinteren med bare oppvarming i første etasje. Den nøysomme livsstilen er kanskje grunnen til at godset ble så godt tatt vare på og at ingen ting ble ødelagt gjennom modernisering. Hovedhuset ble skadet ved den første russiske okkupasjonen i 1918. Da flyttet familien over i et stort sidebygg. Når familien flytter i 1939 så antar jeg at det handler om å bli hentet «heim ins Reich». Etter fire hundre års opphold i Latvia ble de fortsatt definert som tyske, til tross for at de opprinnelig var hollandske og hadde tjent svensker og russere.

I hovedbygget var det bilder og dokumentasjon om godset og familien. De var framkommet gjennom en etterkommer, Carl von Campenhausen som var professor i teologi i Marburg i Øst-Tyskland. Han døde i 1989 og fikk aldri oppleve at Latvia ble en selvstendig stat.

Ulike folkeslag har bodd i de baltiske landene gjennom hundrer av år: Tyskere, russere, estere, latviere, litauere, polske. Herredømmet over landene har variert mellom Russland, Sverige og Tyskland, Polen, Litauen og sågar Danmark. Tallin er en forvansking av Dani-linna – den danske borgen, mens byen egentlig hadde det tyske navnet Reval fram til 1919. Nazistene innførte noe ganske nytt i europeisk historie – den etniske rensinga. Den slo grusomt tilbake på dem i nederlagets timer i 1944 og 45 da tysk-ættede ble utryddet eller tvunget på flukt. Det gamle Østprøyssen forsvant og ble litauisk (det gamle Memel) og russisk ( Køningsberg ble Kaliningrad) mens Masuren og Pommern ble polsk.

I dag har vi litauere, polske, estere og latviere som tjener til sitt opphold i de skandinaviske landene. Det er ikke noe nytt under sola.

Reiserute:

30. mai: Avreise fra Tønsberg kl 19 – overnatting utenfor Eidsvoll-bygningen
31. mai: Fra Eidsvoll – Elverum – Tynset – Särna – Sundsvall. Overnatting ved Botniska viken syd for Umeå.
1. juni: Besøk i gamla Kyrkstan i Luleå som finnes på Unescos verdensarvliste. Deretter Haparanda, Tornio og overnatting ved havet i Simoniemi hvor vi fant en båthavn med gapahuk.

2. juni: Besøk på utendørsmuseet utenfor Oulu som blant annet dokumenterer tjærebrenninga i området. Deretter til Oulujärvi og Säräisniemi campinplass med padletur i den lyse sommernatta.
3. juni: Skybrudd med torden og hagl. Temperaturen falt 10 grader på fem minutter. I nærheten av Suonenjoki finner vi en nydelig plass ved sjøen der vi overnatter.
4. juni: Padling på elva, deretter til Jyväskylä der vi besøker Alvar aalto-museet. Overnatting på en hyggelig campingplass ved Naanpila med sauna om bad om kvelden.
5. juni: Tampere med besøk på Lenin-museet og Amuri Arbeiderboliger som er det mest spennende musset men kan besøke: Her er det ulike arbeiderboliger fra siste del av 1800-tallet til 1975. Deretter til Helsinki for å hente utstyr til sommerskolen i Korpo. Det var ikke kommet så vi overnattet på camping i byen Espoo utenfor Helsinki.
6. juni: Sykkeltur langs vannet i Espoo og telefonsamtaler med SAS Cargo. Deretter til helsinki med båttur til Suomenlinna som er en gammel borg og festningsanlegg utafor Helsinki. Deretter til flyplassen til krangel med SAS og finsk toll.
7. juni: Nytt forsøk på flyplassen – denne gang var kassa kommet og vi fikk den gjennom tollen. Tur til åbo og øya Korpo hvor Nordinfolit arrangerte sommerskole for nordiske fagbibliotekarer. Høgskolen i Oslo ved Læringssenteret sto for det faglige innholdet.
8-11. juni: Sommerskole i strålende vær. Sauna-kveld og båttur til Konungsskär.
11. juni: Avreise fra Korpo til Åbo og omvisning på Åbo Akademi og Turku Universitet. Deretter dro vi til Rauma som også står på Unescos verdensarvliste med sitt store antall bevarte et-etasjers trehus i bysentrum.
12. juni: Avreise til Tallin i Estland i regnvær og storm. Vi overnattet i båthavna i Pirita. Den ble bygd til seiløvelsene i forbindelse med olympiaden i Moskva i 1980.

13. juni: Rusletur i Tallin og kjøring på kvelden til Haapsalu og sykkeltur rundt i byen.
14. juni: Lunsjbesøk i Pärnu, så til Latvia og camping ved Ungur-sjøen i Nasjonalparken Gauja. Noen bygningsarbeidere i en hytte og vi var de neste gjestene på denne slitne kempings, som de sier i Latvia.
15. juni: Besøk på barokkgodset Orellen og deretter til Vilnius i Litauen der vi overnatter på City Camping, en parkeringsplass tre kilometer fra byen.
16. juni: Bytur i Vilnius med besøk på Universitetet der det var avslutning for ferdige studenter. Deretter til Polen med overnatting ved en campingplass i Wiezynsky Nasjonalpark mellom den litauiske, russiske og hviterussiske grensen.

17. juni: padletur i nydelig vær.
18. juni: Til byen Nikolaiken i Masuren, hundre kilometer mer vest.
19. juni: Kjøredag: Gjennom Polen til Katowice, inn i Tsjekkia hvor vi overnatter ved et gammelt skisportanlegg i fjellet. Ingen campingplasser, men vi spør en kar vi treffer om det er OK at vi parkerer over natta der. Det er bare hyggelig!
20. juni: Til Balatonsjøen og Camping Levendula.

Read Full Post »

>
Ca 20 km fra Hamburg langs Elben ligger byen Wedel. Wedel-Jarlsberg-familien kom herfra. I denne lille byen ligger også Skipshilseanlegget Willkomm Höft. Her har tusenvis av skip gjennom tidene blitt hilst velkommen til Hamburg, eller god reise på vei ut.

En kald dag i forrige uke sto jeg og så utover en iskald Elbe og så et skip seile ut mot Willkomm Höft. Hamburgs flagg ble gedippt som de sier på platt-tysk, flaggene for bokstavene U og W ble heist, flaggsignalet for god reise. Fra store høytalere drønnet sangen «Auf Wiedersehen». Deretter gjallet det utover vannet en hilsen: Hamburg hilser og ønsker god tur hjem! Det var en engelsk båt som passerte så seremonien ble avsluttet ved at de spilte «God save the Queen», mens skipet hilste med å senke flagget.

I sommer var jeg på museet i Ballinstadt i Hamburg. En egen liten by bygd opp for de millionene av immigranter som i de to forrige århundrene forlot Europa for å komme til den nye verden. Det var Hamburg og Bremen som var de store emigranthavnene for forfulgte jøder fra pogromene i hele Øst-Europa og Russland. Til Ballinstadt kom folk fra mange land og religioner som skulle bo sammen mens de ventet på skipsleilighet. For mange må det ha vært et vedmodig farvel, mens andre bare var glade for å komme vekk fra et Europa som ikke ga dem muligheter.

På vei ut seilte skipene forbi Willkomm Höft og fikk den siste hilsen fra Europa eller fra fedrelandet. Ofte var det sangen «Muss i denn, muss i denn zum Städtele hinaus» som ble spilt – en folkesang fra Schwaben som ble brukt ved avskjeder. Da Elvis Presley avsluttet sin tjeneste som soldat i Tyskland gjorde han det med å lage sin egen versjon av denne sangen, nemlig Wooden Heart.

Read Full Post »