Lars Egelands blogg

Frihet sammen er tittelen på Audun Lysbakkens bok som kom ut rett før SVs landsmøte. Boka er delt i fire hoveddeler: Grønt, Rødt, Rosa, Forandring fryder. De to første delene handler om SV som grønt miljøparti og som rødt parti for velferdsstat og mer rettferdig fordeling. For de som har hørt Lysbakken før, så er dette kjente toner.

Den tredje delen – Rosa – handler om SV som feministparti. SV har lenge stått fram som et parti for kvinnefrigjøring og likestilling og med kanskje halvhjertedfe erklæringer om feminisme. På landsmøtet ble imidlertid den rosa fargen lansert som det tredje ideologiske beinet i SVs politikk. «De tradisjonelle kjønnsrollene setter trange rammer for både kvinners og menns liv. Derfor er feminismen relevant for alle» skriver Lysbakken og legger til: «Svaret på to enkle spørsmål avgjør om du er feminist: Er det systematiske forskjeller i fordelingen av makt og penger mellom kvinner og menn i Norge? Og: Vil du gjøre noe med det? Kan du svare ja på begge, er du feminist.»

En bok er et format der du får muligheten til å prate ut, annerledes enn bare noen sekunder i en fjernsynsdebatt eller i en kort aviskronikk. Om de to hoveddelene om SVs grønne og røde politikk ikke inneholder så mye nytt, så er det godt skrevet, krydret med gode formuleringer. Det er gjort en del research for å finne gode sitater og referanser. Dette er nyttig for de som skal ut og forsvare SVs politikk i debatter i tida framover. Jeg er jo mer som utdyper partiprogrammet. Men Audun solgte ganske mange bøker på landsmøtet!

Slike bøker må jo bli forholdsvis dyre for å dekke kostnadene ved de viktigste eksemplarene, nemlig de som gis bort gratis til journalistene i håp om at de skulle skrive om Lysbakkens tanker for SV. Boka er tilgjengelig ved Nasjonalbiblioteket, Departementenes fagbibliotek og selvsagt Stortingsbiblioteket, der den er utlånt. Når jeg søker i mitt lokale folkebibliotek, får jeg treff på den elektroniske utgaven av boka, men den får jeg likevel ikke lånt via folkebibliotekets elektroniske app. Det viser svakheten ved ebokmarkedet, dette burde jo være en bok som skapt for å gjøres tilgjengelig elektronisk til alle som ønsker det.

Audun er mest politisk nyskapende når han skriver om venstresida og frihet, om grensene for politikk. Hvordan SV må sørge for å ta eierskap til frihets-begrepet. Han bruker flytevest-saken fra Stortinget som eksempel, der Kjell-Idar Juvik i en replikkveksling med Høyre sa at om man redder et liv gjennom flytevestpåbud, så burde også Høyre mene at det er verdt det. – Med en slik begrunnelse kan vi gjennomføre et voldsomt antall sikkerhetstiltak, skriver Lysbakken. Med en helt konsekvent politikk for trygghet ville røyking, brennevin, solarium, basehopping, sykling uten hjelm osv – vært forbudt. Vi bør være varsomme med å innføre påbud og forbud i spørsmål som handler om hva mennesker gjør med seg sjøl og eget liv, skriver Lysbakken. Det er annerledes når min frihet begrenser andres, skriver han. Derfor er han for røykeloven, men mot å forby tobakk. Høyresida sier ofte at vi ikke kan forby det vi ikke liker. «kanskje vi skulle spørre hvorfor de sier det så ofte, og vi så sjelden» skriver Lysbakken. Det handler ofte om hvilke menneskers frihet vi setter først. Høyresida vil forby tigging og burka, men gjøre det lovlig å kjøpe sex. Et vesentlig poeng er at venstresida i alt for stor grad forbindes med staten og statens kontroll over mennesker. Men blant mange nederst på rangstigen har staten aldri blitt oppfatta som en venn, men som en motpart. Dette må SV forstå og ikke bli oppfatta som partiet som alltid forsvarer det offentlige og deres kontroll. Kanskje åpner dette for at SV også tør å vedta at man er positiv til nakenhet og naturisme?

Siste del av boka handler om hvordan SV bør forholde seg ved stortingsvalget i 2017. I taler til landsstyret i SV har Audun sagt at dette var et spørsmål han hadde tenkt at vi kunne vente med å diskutere. Men så ser vi at folk nå vender seg mot regjeringa, og ønsker et skifte, aller helst nå! Det tvinger SV til å diskutere regjeringsspørsmålet nå. Lysbakken redegjør for feil SV gjorde i regjering. Vi vant mange små seire som ble satt aller mest pris på av de som la mest merke til dem, det vil si SVerne i regjeringsapparatet. Selvsagt må SV bidra til å bytte ut den blåblå regjeringa så fort som mulig. Det betyr at vi må støtte en AP-regjering, det finnes ikke noe alternativ. Men vi skal ikke gå inn i noen ny regjering med mindre vi vet at det gir gjennomslag for SVs mest prioriterte saker. Da må SV klare å prioritere noen få, viktige saker – saker som har bred folkelig støtte og som er annerledes enn Aps politikk. AP skal aldri mer ta oss for gitt!

 Hva andre skriver om boka:

Karen Tjernshaugen i Aftenposten: Lysbakken ramser opp feil SV gjorde i regjering : I boka er SV-lederen åpenhjertig om tre sentrale, strategiske feil han mener partiet gjorde i regjering i årene 2005 – 2013, som førte til at partiets oppslutning stupte

Hanne Skartveit i VG: Friheten eller døden: Lysbakken har blitt det beståendes forsvarer. Slikt blir det ikke noe opprør av.

Jeg tror det kan være en plass for et frihetssøkende parti på norsk venstreside. Men jeg tror ikke SV er i stand til å ta den plassen.

Arild Rønsen på sin egen blogg:   Lysbakken står støtt i det som i marxistiske termer heter reformisme: «De små stegene som tar oss i riktig retning, ikke ventingen på det ene kvantespranget … Det er retningen som er målet.» Hvis noen måtte mene at dette er en smått farga bokanmeldelse, har de helt rett. Forklaringa er enkel: Jeg er enig i hvert ord som står å lese. Dermed får forfatteren siste ord:

Lars Gauden-Kolbeinstveit: Sosialistisk sanghefte på Minerva-nett: Lysbakken har en del isolert sett gode argumenter. Boken preges lite av det mest utopiske vi har sett fra SV opp igjennom tidene.

Audun Lysbakken: Frihet sammen – presentasjon av boka på Lysbakkens egen blogg: Frihet sammen. To ord som ofte ses på som motsetninger. I virkeligheten er individuell frihet og sterke fellesskap forutsetninger for hverandre. De færreste av oss kan leve frie liv helt alene, vi må skape frihet sammen. Det er tema for boken jeg gir ut i dag. Tittelen har jeg lånt fra Per Fugelli, som i et intervju med SV-avisen Del Godene i 2013 foreslo “Frihet sammen” som slagord for venstresiden: “- Så hadde vi tatt friheten tilbake fra disse tjuvraddene i Høyre og Frp og gitt den sitt rette hjem”.

Read Full Post »

Var det krisestemning på SV-landsmøtet? Det var vel ikke så høy stemning med tanke på de dårlige meningsmålingene, – det var det mange spurte meg om etter landsmøtet. Jeg svarte som sant var: Nei, det var ingen krisestemning. Tvert imot. Det var sånn at jeg begynte å tenke: Kanskje vi burde vært litt mer bekymra?

Det har jeg nå tenkt på ei ukes tid, og jeg har kommet fram til at: Nei, det var bra at landsmøtet var et verksted for å lage god SV-politikk, og at vi ikke lot medienes SV-krise-oppslag presse oss til en hektisk leiting etter lettvinte løsninger som kan gi oss løft på gallupen. For det første finnes det ingen slike lettvinte løsninger. For det andre må partiet bestemme seg for en politikk som vi tror på, framfor å tenke gallup-tall.   Nå opplever vi at misnøyen med den blå-blå-regjeringa får folk til å flokke seg om et AP som framstår som radikale og som får mye oppmerksomhet  i media. SV er i en slags skyggenes dal. I en slik situasjon hjelper det ikke å få panikk.

Her er noen glimt fra landsmøtet slik jeg opplevde det.

Hva skal vi uttale oss om?

AU i Sentralstyret hadde innstilt overfor landsstyret om at landsmøtet skulle vedta 5 uttalelser. Jeg kommenterte i debatten at vi kunne ha valgt å vedta en uttalelse og kalle den for Programuttalelsen. I stedet var altså forslaget 5, og de hadde temaer som passet til kapitlene i et program. Fra lokallag og fylker var det kommet nesten 60 forslag til uttalelser. For mange var det viktig å komme hjem med et landsmøtevedtak i ryggen for nettopp sin sak. På den annen side skjønner jeg SV-ledelsen som ønsket at vi skulle prioritere og spisse budskapet. Vi hadde samme debatt på forrige landsmøte, og da som nå endte det med at det ble vedtatt mange flere enn opprinnelig tenkt. Det var stramt nok å klare å prioritere 12 uttalelser. Dermed forsvant Sus uttalelse om at vi ønsker at det skal bli «kulere å pule», som handla om krav til seksualundervisninga i skolen. Ingen var mot den, men landsmøtet syntes at det var viktigere å ha en uttalelse om grønne byer. Innleggene om uttalelsene strakk seg til midnatt på fredag og utover lørdag morgen. Det var mange gode innlegg fra nye og gamle SVere, ikke minst mange flinke SUere.

Kjell Ivar Moen fra Larvik SV

Prinsipp-programmet

Forrige gang vi vedtok prinsipp-program satt jeg i redaksjonskomiteen under landsstyrets behandling. I noen avstemninger utgjorde jeg et flertall sammen med den daværende SU-lederen Olav Magnus Linge. Da vi kom til landsmøtet var det slik at Vestfold SV ikke fikk noen representanter i noen komiteer under møtet. Da landsmøtet startet kom SV-ledelsen med et beskjed om at det var urimelig, vi skulle derfor få en plass i redaksjonskomiteen for Prinsipp-programmet. – Flott, sa jeg, da er det jeg som er kandidat – det hadde Vestfold SV bestemt på forhånd. – Nei, forutsetningen er at det ikke er deg, var beskjeden. Etter det ble jeg heller ikke foreslått til noen redaksjonskomite på landsstyremøtene i årene etterpå, ikke før jeg på slutten av denne perioden tok opp spørsmålet om sammensetning av slike komiteer. Jeg viste til at det lå langt utafor matematisk tilfeldighet at jeg ikke var foreslått til noen redaksjonskomiteer. Jeg hadde vært tålmodig lenge. Neste landsstyremøte – det siste før landsmøtet – ble jeg på nytt foreslått til redaksjonskomiteen for prinsipp-programmet. Og jaggu ble jeg foreslått til samme komite på landsmøtet også!

Denne gangen var det ikke noe nytt prinsipp-program som skulle vedtas, men en justering av det gamle. Vestfold SV hadde fremmet flere forslag som kom inn i landsstyrets forslag i omarbeidet form. Vi hadde også fremmet forslag til ny tekst om deling av kunnskap og kultur, om kamp for allmennhetens tilgang til digital informasjon sammen med å styrke opphavpersonenes rettigheter – på bekostning av kommersielle selskaper, mellommenn og distributører som stikker av gårde med for mye av fortjenesten.

Redaksjonskomiteen for prinsipp-programmet ble ledet av Sunniva Holmås Eidsvoll, sekretær var han som var SU-leder forrige gang prinsipp-programmet ble vedtatt, Olav Magnus. Ellers var Nisveta Tiro fra Oppland med sammen med Eldri Svisdal fra Hedmark, Torgeir Strøm fra Nord-Trøndelag og Eldar Høidal fra Møre og Romsdal. SU-leder Nicholas Wilkinson var med i flere komiteer, også denne – så han sprang litt til og fra. Vi jobba godt sammen, og jeg bidro også med en rekke tekster som skapte politisk enighet der det ikke var noen grunn til å oppkonstruere politisk uenighet.

Forsvarspolitikk og krigsdeltaking i andre land

Opprinnelig hadde det vært dissens om forsvarspolitikken. SU pekte på at et selvstendig forsvar utenfor NATO ville bety et annerledes forsvar. Mange SUere mener nok at et selvstendig forsvar betyr at vi må øke våre bevilgninger til forsvar. Jeg må innrømme at jeg tenker motsatt: Et forsvar utenfor NATO vil måtte være mindre høyteknologisk, dermed også mindre sårbart. Mindre offensivt – og billigere forsvar. Det nye prinsipp-programmet konstaterer faktumet at et forsvar utenfor NATO vil ha en annen struktur, men går ikke inn i debatten om hvordan dette forsvaret vil være. Dermed fikk vi også enighet når det gjaldt hva som skal til for at SV skal støtte utenlandsoperasjoner: Det må være FN- mandat og det må være i FN-regi. Men det er ikke nok: Norge skal ha en selvstendig vurdering i hvert enkelt tilfelle, og det skal baseres på en åpen debatt i Stortinget.

Landsmøtet vedtok en uttalelse om NATOs atomvåpenopprusting. Uttalelsen ble skrevet sammen med en foreslått uttalelse om opphør av norsk NATO-medlemskap. Her ble det også stor oppslutning om kritikk av Norges deltaking i Libya, som SV først gikk inn for. Men da operasjonen ble endret fra å hindre folkemord til en aksjon for regimeskifte, gikk også SV mot og krevde opphør av den norske deltakinga. Vi oppnådde at den norske operasjonen ble avsluttet en stund før AP ønsket. Men etter min mening er det en viktig lærdom: Norge bør spesialisere seg på fredsmegling, fredsoperasjoner, og si nei til krigsdeltaking – også der krigsdeltakinga begrunnes i fare for folkemord. Det er folkemordet i Rwanda som framstår som traumatisk der verden tillot et folkemord uten å gripe inn. Det er nok en kritikk som først og fremst må rettes mot de tidligere koloniherrene i landet – Frankrike. Hver gang faren for folkemord seinere er brukt som begrunnelse for å starte krig – har det vist seg at det har vært galt å gripe inn slik som i Jugoslavia og i Libya.

Landsmøtet sier i sin uttalelse om atomvåpen at SV er mot NATO. I tillegg sier vi at vi bør stoppe kjøpet av nye jagerfly. Tidligere SU-leder Andreas Halse kritiserer i sin Intern-kontroll-spalte i Aftenposten, at landsmøtet brukte tid på NATO og jagerfly og ikke på saker som oppleves som mer viktige for arbeidsfolk i Norge slik som industri- og næringspolitikk. Men landsmøtet brukte ikke mye tid på å vedta vår NATO-motstand og motstand mot jagerfly. At presse bruker mye spalteplass på NATO-vedtaket må ikke hindre oss i å vedta det. Jeg er overbevist om at vi i lengden tjener på å være rakryggete, og det er slettes ikke noe mål at vi ikke skal angripes av pressas kommentariat.

Dissens i prinsipp-programmet

Lenin sa en gang at kommunisme er sovjetmakt og elektrifisering. SU har slått inn på en linje der de slåss for norske industriarbeidsplasser. Det er bra, men det er ikke nødvendig at det skal gå på bekostning av uberørt natur som SU mener må vike for utbygging av vindmøller og fornybar energi. I tillegg går de mot utveksling av kraft og mener at energien må brukes til å industri i Norge. Det er en diskusjon som vi hadde på forrige landsmøte da Arbeidsprogrammet ble vedtatt, men som nå ble fremmet også i Prinsipp-programmet. Jeg mener at vi bør bidra til at våre naboland kan redusere sin avhengighet av fossil energi, gjennom at vi har kabler for utveksling av kraft. Det betyr at vi kan få energi fra vind når det blåser i Nord-Tyskland, mens de kan få vannkraft når det er vindstille. Heldigvis var det klart flertall i landsmøtet for dette, som var de eneste dissensene som sto igjen når vi hadde gjort jobben vår i redaksjonskomiteen.

SV-IKT

Forslaget fra meg via Vestfold SV og landsstyret, om ny informasjonspolitikk, gjorde at det ble fremmet noen ekstra forslag til prinsipp-programmet på samme område. Det første til at det ble debatt om IT-politikk og danninga av et IKT-nettverk i SV med det sjølironiske navnet Svikt.

SU foreslo at vi prinsipielt skal gå inn for fri fildeling. Det er blitt mindre aktuelt de siste åra, det er nesten ingen som driver ulovlig fildeling lenger fordi vi har fått gode strømmetjenester som Spotify, Wimp og Netflix. Å si ja til fildeling mener jeg er galt. Men vi fikk inn en ny tekst der SV sier nei til at selskaper gjennom DRM-er (Digital Right-management tekniske begrensinger) kan hindre folk i deling som er lovlig. Det skjer i en viss grad i dag, f eks når vi kjøper digitale produkter som ikke kan deles med familie slik lovgivinga tillater. SU foreslo også at alle skulle ha lovfestet rett til internett-tilgang. Det var litt uklart hvordan en slik lovfestet rett skulle gjennomføres, men det er klart at når vi allerede i den nye Prinsipp-program-teksten hadde slått fast at det er en menneskerett å ha tilgang til in formasjon, må man også ha tilgang til internett. Men det er ikke nok å ha tilgang til informasjonsmotorveien, man må også få tilgang til kunnskapskildene som finnes på denne veien. Det fikk vi også inn en tekst om i Prinsipp-programmet.

Det er blitt lagt merke til at SV i sitt nye Prinsipp-program slår fast at det er en menneskerett å ha tilgang til informasjon. FNs menneskerettigheter slår fast at alle har rett til utdanning. Retten til in formasjon er en forutsetning for både utdanning og demokrati. Veldig bra at SV har programfestet dette. Reint praktisk må SVs stortingsgruppe følge dette opp når FN nå diskuterer oppdatering av de såkalte Tusenårsmålene, der Lyon-erklæringen om retten til informasjon må inn!

Samling om ny ledelse

Det nye arbeidsutvalget i Sentralstyret: Akthar Chaudry, gjenvalgt nestleder Bård ar Solhjell, gjenvalgt leder Audun Lysbakken, nyvalgt partisekretær Kari Elisabeth Kaski og nyvalgt nestleder Oddny Miljeteig.

På forhånd var det varslet diskusjon om den forberedende valgkomiteens forslag til ny SV-ledelse. Egentlig var det ikke stor uenighet, og i et levende parti er det ikke til å bli overraska over at det er diskusjon om valg. Det var to problemer: Dårlig representasjon av Nord-Norge, samt at Ingrid Fiskaa ikke var foreslått i Sentralstyret. For mange har Ingrid vært en slags garantist for at partiet ikke skulle bli for pragmatisk og gå vekk fra tidligere venstre-standpunkter. Ingrid har sittet i Sentralstyret lenge, og har vært ytterst konstruktiv slik jeg oppfatter henne. Vi var mange som ville at hun fortsatt skulle ha en plass.

Stakkars Rolf Jørn Karlsen fra Telemark som var leder av den forberedende valgkomiteen og også landsmøtets valgkomite. Han fikk ikke med seg mye av sjølve landsmøtet. Valgkomiteen satt på sitt møterom, men kom fram til et forslag som var samlende, med et unntak: Unge Mina Finstad Berg fra SU fikk ikke plass i Sentralstyret, mens tidligere SU-leder Andreas Halse var innstilt på første vara-plass. Mange av talerne på landsmøtet var opptatt av SV som et feministisk parti og hvordan vi fremmer jentene. Andreas tok konsekvensen av dette og trakk seg til fordel for Mina. Flott gjort –og sikkert en handling som ikke svekker hans posisjon for seinere oppgaver i SV. Nord-Norge-representasjonen ble styrka med Endre Lund Eriksen. Han er kjent som forfatter av en rekke bøker og er særlig kjent for barnebøkene og filmen om Pitbull-Terje.  Han er også leder for barnefilmfestivalen Verdens beste i Tromsø. Han er født og oppvokst i Bodø, men bor i dag i Tromsø. Ingrid Fiskaa fikk fortsatt plass i Sentralstyret.

Oddny Miljeteig erstattet Inga Marte som ny nestleder. Jeg hadde lenge tenkt av den naturlige nye nestlederkandidater var Kirsti Bergstø – stortingsrepresentanten fra Finnmark, også hun tidligere SU-leder. Kirsti er særdeles dyktig, men hvis hun skulle bli valgt ville begge nestlederne og lederen komme fra Stortinget. Kirsti er yngre enn Audun og Bård Vegar, men oppfattes som samme generasjon. Derfor var det flott at forslaget om Oddny kom opp: En frisk dame fra Vestlandet, ei dame som vil klare å fronte friske SV-synspunkter også fra en posisjon utafor Stortinget. Kirstis tid er jeg helt sikkert kommer seinere!

Inga Marte Thorkildsen  gikk av som nestleder, her på landsmøtefesten sammen med Torild Skard.

Vestfold-delegasjonen

Fra venstre: Lars Egeland, Mie Solum, Heming Olaussen, Nell Gaalaas-Hansen, Petter Sommervold, Wenche Sandbugt Pettersen, Jord Herheim, Mehri Mohebzadeh og Kjell Ivar Moen.

Vestfold-delegasjonen til landsmøtet besto av: Heming Olaussen, Re, Mie Tidemann, Tønsberg, Petter Sommervold, Horten, Kjell Ivar Moen, Larvik, Nell Gaalaas Hansen som førstekandidat ved fylkestingsvalget, Wenche Sandbugt Pettersen, Sande, og observatørene Jord Johan Herheim fra Re og Mehri Mohebzadeh fra Horten.Jeg var med som avtroppende landsstyremedlem.  Både Nell, Mie og Petter var på talerstolen – i tillegg til Heming som hadde innlegg om EØS og om Syritza. Som tidligere Nei til Eu-general ble Heming valgt som direktevalgt medlem i landsstyret, der han overtar plassen etter Dag Seierstad.

Sjøl hadde jeg innlegg i prinsipp-program-debatten og i debatten om uttalelser der jeg snakka om Karbonavgift til fordeling.

Nestleder i Vestfold SV, Mie  Solum Tidemann på talerstolen

Karbonavgift til fordeling

Vestfold SV vedtok allerede på årsmøtet i 2013 en uttalelse der vi ba SV se nærmere på forslaget fra klima-forskeren og klima-aktivisten James Hansen, om karbonavgift til fordeling. Jeg er med i et økososialistisk nettverk, dvs en epostliste, sammen med andre økososialister fra Miljøpartiet de grønne og fra Rødt. Der har karbonavgift til fordeling vært et viktig tema. Men utover den lille gruppa økososialister har det vært vanskelig å få til en debatt. Sammen med andre har jeg skrevet tre innlegg til Klassekampen, men alle er blitt refusert. Nå hadde Hordaland SV fremmet en egen uttalelse om KAF. Landsstyrets innstilling var at den skulle innarbeides i den generelle klima-uttalelsen. Det tror jeg var fornuftig. Siden det har vært lite diskusjon i SV om KAF, tror jeg ikke landsmøtet var moden til å si ja til karbonavgift til fordeling i en egen uttalelse. Det var seier nok at KAF ble omtalt som et viktig virkemiddel i klima-uttalelsen. Vi kommer til å få en sterkere debatt om et grønt skatteskifte, da bør KAF utredes nærmere. KAF innebærer at karbonavgiftene økes sterkt, men at folk får en kontant utbetalt kompensasjon som de kan velge å bruke på fortsatt å kjøpe fossil-produkter som bensin, eller de kan velge å bruke pengene på formål som ikke har fossil-avgift. Fordelen med KAF er at alle får like mye utbetalt, slik at folk med dårlig råd som forbruker mindre fossile ressurser, faktisk vil tjene på ordningen. Dermed oppnår vi et sterkt incitament til forbruksendring, vi unngår at avgiftsøkningen rammer sosialt urettferdig og vi vi få oppslutning i folket om økte fossilavgifter fordi så mange vil tjene på det!

Jeg holder innlegg om karbonavgift til fordeling

Alle fotos: SV

Read Full Post »