Feeds:
Innlegg
Kommentarer

ellen-og-adamMange tusener kommunister reiste på korte og lengre opphold  til Sovjetunionen i årene etter revolusjonen. To av dem var den norske medisinstudenten Adam Egede Nissen og den danske sekretæren Ellen Schou. De reiste med skandinaviske delegasjoner på kryss og tvers i Sovjet i en tid hvor millioner døde av sult. Men de så aldri noen sulte. De levde i Moskva på en tid hvor Stalin startet sin store terror, der spesielt utenlandske kommunister var utsatt. På et visst tidspunkt var Ellen den eneste danske kommunisten i frihet i Sovjetunionen. Men de forsvarte Moskvaprosessene av fullt hjerte!

Den fascinerende historien om Ellen og Adam er beskrevet av Morten Møller i boka «Ellen & Adam» som ble gitt ut på Dansk Gyldendal i 2014.

Adam Egede Nissen

 Adam Egede Nissen, født i 1911,  var sønn av  postmester Adam Egede Nissen som var en ledende norsk kommunist, i en periode leder av NKP. Han var yngst i en stor søskenflokk, i en familie med mye kulturell kapital. Hans eldre søster, Gerd, gjorde karriere som skuespiller og giftet seg med den kjente og omdiskuterte forfatteren Nordahl Grieg. En av Griegs bøker er fra Moskva under prosessene: Ung må verden ennu være – men også Grieg forsvarte prosessene.  Adam tar artium i 1932 og reiser til Moskva for å studere medisin. Det var et uvanlig valg – han var første norske student.

 

ellen og adam2

Adam som medisinerstudent i Moskva, her lærer de patologi. Adam nr 2 fra høyre.

Ellen Schou

ellen og adam4

Før hun reiste til Moskva levde Ellen i et politisk miljø som også var preget av nye holdninger til seksualitet. Her er Ellen (t.h) med to venninner, de tilhørte «Den røde Hær» og dette ble markert ved at alle hadde farga kjønnshårene røde.

 Ellen Schou, født i Fredriksberg i Danmark i 1908. Vokser opp i et kristent, men liberalt hjem. I 1912 flytter familien til Nykøpig Falster der faren etter hvert blir bankdirektør. Ellen tar artium i 1926, flytter til København der hun vil studere. I stedet drar hun to år til England hvor hun arbeider i en britisk familie. Da hun kommer tilbake til København arbeider hun som bokholder og sekretær. Blir etter hvert kommunist, og blir medlem i DKP i 1931. Får jobb i Den sovjetiske handelsdelegasjonen i København i 1931. I 1934 dreiser hun til Leningrad for å arbeide i et forlag. Etter hvert kommer hun til Moskva der hun ved siden av den sivile forlagsjobben, også blir agent for den hemmeligste delen av Komintern der hun har som oppgave å reise rundt i Europa med bl.a. penger til europeiske kommunistpartier.

Moskvaprosessene

«Den store terroren» ble satt i verk etter drapet på Sergej Kirov, lederen av Kommunistpartiets avdeling i Leningrad. I dag hevdes det at Stalin sto bak dette drapet, men det er ikke dokumentert. Drapet ble et startskudd på å kvitte seg med kulakker – folk som partiet mente var mot tvangskollektiviseringa, trotskister og agenter for vestlige land. Det var fiktive motstandere.

Fra den danske stats utenriksstasjon i Moskva gikk det telegrammer tilbake til København, der de ble informert om arrestasjoner, forsvinninger og likvidasjoner. Men siden det var kommunister det gikk ut over, var de danske myndighetene ikke bekymret – og kommenterer at særlig Japan og Tyskland var svært begeistret. Men de visste. Også i avisene sto det mye om Moskvaprosessene. Tusener av mennesker ble arrestert, torturert og henrettet eller ble sendt i fangeleire der også få overlevde.

Både Ellen og Adam hadde en partiutdannelse som gikk ut på at arbeiderklassen har en objektiv interesse som blir ivaretatt av partiet. Partiet har alltid rett. Partiet satte i gang prosesser med selvkritikk blant medlemmene – som vi også kjenner fra ml-bevegelsen i Norge. Gjennom selvkritikk skulle de som hadde borgerlig bakgrunn, kunne kvitte seg med holdninger og praksiser som ikke tjente arbeiderklassen. Dette var med å la grunnen for en blind tro som gjorde Moskvaprosessene mulig.

Blant utledningene som bodde på Hotel Lux i Moskva spredte angsten seg. Hver morgen til frokost manglet det noen. De som gjennomførte utrenskinger den ene uke, ble selv ofre for utrenskinger uka etter. Det skjedde ikke med Adam og Ellen. En måte å berge seg på, var å delta i diskreditteringen av andre kamerater. For de fleste var det en kort lykke. . I en periode var Ellen den eneste danske borger i Sovjetunionen som ikke satt i fengsel.

Morten Møllers bok er fascinerende, både med det miljøet han beskriver, men også i forhold til hva slags mennesker Adam og Ellen må ha vært. De angret aldri noe og forble kommunister livet ut.

I 1937 blir Adam og Ellen kjærester. Etter å ha kjent hverandre i litt over to måneder, gifter de seg. Ellen er da gravid.

ellen og adam

Stalins store terror har begynt. Ellen får sparken fra agent-jobben i Komintern, men blir ikke arrestert.

Deres felles datter Gerd blir født i 1938, litt seinere blir Adam uteksaminert som ferdig lege. I 1939 reiser de hjem. Norske myndigheter vil ikke godkjenne Adams lege-eksamen, han tar seg derfor arbeid som skipslege på en hvalekspedisjon. Rett før han kommer hjem, blir Norge angrepet av tyskerne og hvalbåten blir sendt til Sør-Amerika. Adam ender opp blant de norske styrkene i Canada. Han blir sjømannslege i New York, før han ender i Storbritannia og blir sendt til Murmansk for å være lege i de sovjetiske styrkene som frigjør Finnmark i 1944. I løpet av de seks årene han ikke har sett Ellen, har han funnet en ny kvinne som han gifter seg med, får to barn og han arbeider som lege livet ut i Norge.

Som lege i etterkrigstidas Norge, engasjerer Adam seg for krigsseilerne. Han behandler mange krigsseilere, og beskriver de samme traumene hos krigsseilerne som hos de somme hadde sittet i konsentrasjonsleire. I en artikkel i bladet Krigsseilerne, tar han som første lege i bruk betegnelsen «krigsseilersyndromet.»

adam egede nissen 1974

Adam Egede Nissen, 1974. Fra bladet Krigsseileren

Ellen og Adam besøker hverandre regelmessig resten av livet og beholder sine kommunistiske overbevisninger. Ellen bor først sammen med deres felles datter Gerd, seinere alene. De dør hver for seg i 1997.

 

Kildene

Morten Møller forteller at ideen til boka kom til da han traff Adam og Ellens datter Gerd, på en fest i den gamle leiligheten til DKPs gamle formann, Aksel Larsen.Gerd lånte han alle brevene fra Ellen. Adam ble intervjuet før sin død i 1994. Han hadde en koffert full av dagbøker som er tatt vare på og som Morten Møller har fått tilgang til. I tillegg kommer personsaker fra Kominternarkivet i Moskva og kilder fra andre samtidige kommunisters personarkiv. National archives i London har et omfattende etterretningsmateriale fordi de klarte å avdekke kodene til radiosendingene til Komintern. Men arkivet til Kominterns forbindelsestjeneste der Ellen arbeidet, er fortsatt ikke tilgjengelig.

 

 

 

Denen artikkelen hadde jeg i Khrono 25. januar

Gjennom mange år har skoleelever, bibliotekbrukere, studenter og forskere hatt tilgang til avisarkivet Atekst. Samtidig med at Forskningsråd og Kunnskapsdepartementet stiller seg i bresjen for gratis tilgang for allmennheten til forskningsartikler gjennom Plan S, vil tilgangen til avisartiklene stoppe i mange bibliotek fra i år. Det må ikke skje!

Jeg appellerer derfor til avisenes samfunnsansvar.

_MG_4837Open access-bevegelsen steg fram som følge av raseri over økte priser fra internasjonale monopolister på forskningspublikasjoner, og forståelsen av at likere tilgang til forskningsresultater er viktig for demokratisk deltakelse. På samme måte kan det argumenteres når det gjelder aviser der firmaet Retriever som eier avisarkivet er en monopolist som nå presser prisene oppover samtidig som folks mulighet til å kunne søke i gamle avisartikler i høyeste grad er av stor demokratisk betydning.

For 2020 innfører Retriever en ny forretningsmodell der bibliotekene ikke lenger abonnerer på arkivtjenesten, men der vi må betale pr lest artikkel. Det gir uforutsigbarhet for bibliotekene. I tillegg innebærer det at prisene øker. For OsloMet sitt vedkommende beregner vi en prisøkning på 170 prosent hvis bruken i 2020 blir like stor som i 2019. Bruken av databasen har imidlertid gått noe ned ettersom tilbudet er blitt dårligere gjennom at det er innført en karantene på enkelte aviser der man ikke kan lese de nyeste artiklene.

OsloMet har valgt å fornye kontrakten med samme beløp som i 2019. Det betyr at tilgangen til Atekst vil ta slutt en gang ut på våren. UiO, UiB, UiT og NTNU har gjort det samme. Jeg har ikke snakket med bibliotek som har råd til å gå inn på den nye avtalen. Det betyr at det i stor grad blir slutt på tilgang til avisarkivet i norske bibliotek i løpet av året.

Det er selvfølgelig veldig bakstreversk. Mens avisene argumenterer med at vi trenger redaktør-styrte media som svar på fake news, overlates folk i Norge nå til å google. For OsloMet som utdanner framtidas journalister sitter det selvfølgelig ekstra langt inne å stenge Atekst-tilgangen. Men reelt sett har vi ikke råd til å fortsette, samtidig som vi prinsipielt reagerer på den nye forretningsmodellen.

Da Stortinget bestemte at avisene skulle få fritak for merverdiavgift, var det ut fra en forståelse av at det offentlige hadde et ansvar i å bidra til avisene fordi de er viktige for ytringsfriheten. Mange påpekte prinsippet om at det ikke skulle betales moms på ytringer og på det skrevne ord. På Atekst fortsatte det imidlertid å være merverdiavgift. Begrunnelsen for det, er at vi ikke betalte for det skrevne innholdet, men for arkivet – altså for organiseringen av det skrevne innholdet. Nå innfører Retriever en forretningsmodell som gjør at vi ikke betaler for søk og for arkivet, men betaler for antallet artikler som leses. Da er det ulogisk at tjenesten er momsbelagt.

Retriever omfatter også gratiskilder. Tar de også betalt for å lese gratiskilder? Det vet vi ikke. Det vi vet er imidlertid at svært mye av avisstoffet som de tar betalt for er innlegg og kronikker skrevet av engasjerte samfunnsborgere som ikke har fått en krone betalt. En annen stor del er gjengivelse av nyheter fra andre nasjonale og internasjonale kilder og telegrambyrå.

Sist jeg brukte Retriever var det for å skrive en historisk kronikk i forbindelse med at det i fjor var 25 år siden høgskolereformen i 1994. Til artikkelen gjorde jeg mange søk i Atekst. Hvis jeg selv skulle betalt ville prisen vært på godt over 1000 kr. Artiklene jeg leste var hovedsakelig innlegg og kronikker skrevet av høgskolefolk uten betaling. Jeg fikk heller ikke betaling for kronikken som ble publisert i Khrono, som indekseres i Atekst. Jeg tror de fleste skjønner at vi som bibliotek ikke bare kan være kredittkortet for de som ikke vil eller kan betale selv. Vi inngår en avtale på vegne av over 20.000 studenter og 3000 ansatte. Vi må ha kontroll over hvor mye deres mediesøk vil koste oss. Det hadde vi tidligere da vi betalte for abonnement på basen, uavhengig av bruk. Dette er modellen som brukes for alle andre databaser som bibliotekene kjøper tilgang til.

Burde denne klagen rettes mot egen institusjon og eier, i stedet mot Retriever? Burde ikke bibliotekene være blant de som forstår at det koster penger å produsere åndsverk, å lagre og indeksere og gjøre tilgjengelig? Jo, vi forstår at de redaktørstyrte mediene er under stort økonomisk press. Vi vil gjerne betale for oss, men vi vil ikke bli behandlet som en hvilken som helst annen kunde.

Jeg skjønner at Retriever er en kommersiell tjeneste som ikke bare selger tjenester til bibliotekene, men også til enkeltpersoner, og som er redd for at tilgang via bibliotekene ødelegger deres kommersielle marked. Samtidig mener jeg at det er svært udemokratisk hvis noen som har råd til det kan lese hva som har stått i avisene om en sak, mens andre ikke får mulighet til å sjekke gamle artikler eller nyheter.

For en tid tilbake kritiserte jeg at Lovdata opererer med to versjoner: En gratis for allmennheten, en betalingsversjon der du bl.a også har tilgang til rettskjennelser. At vi ikke har et tilbud om gratis tilgang til rettskjennelser i Norge, er demokratisk vanskelig. Jeg foreslo at de kunne fortsette med gratisversjonen tilgjengelig på nettet og i tillegg selge pro-versjonen til advokater. Men de burde samtidig tilby allmennheten tilgang til den utvidete versjonen gjennom å gi bibliotekene tilbud om gratis-abonnement. Det gjorde Lovdata! Nå kan du lese også rettskjennelser, men du må ta deg bryet med å gå til biblioteket. Retriever burde gjøre det samme: De kan fortsette med å selge tilgang til enkeltartikler til enkeltpersoner på nettet, men i tillegg tilby gratis adgang i alle bibliotek. I tillegg kunne de fortsette å gi tilgang for undervisningsinstitusjoner til en fast pris – ikke slik at jo mer elever eller studenter leser, jo mer skal det koste.

Jeg appellerer derfor til avisenes samfunnsansvar. Aviser, undervisningsinstitusjoner og bibliotek har felles interesser i å gi tilgang til informasjon som har vært gjennom en ørliten kvalitetsvurdering. Vi bør øke bruken av dette, ikke redusere den ved å innføre taksameter.

Hvorfor skulle Retriever og avisene bry seg om dette? Blant annet fordi de selv nyter godt av at politikerne prioriterer redaktørstyrte medier gjennom en subsidiering med et betydelig fritak for merverdiavgift, og en egen pressestøtteordning. Hvis dette er virksomheter som bare tenker kommersielt, bør disse støtteordningene fjernes fra avisene og brukes mer effektivt gjennom å støtte allmennhetens tilgang til avisene gjennom bibliotekene.

Dette er ikke en sak der bibliotekene kan krangle med Retriever om pris. Det er en sak som har offentlig interesse fordi Retriever forvalter en viktig del av vår politiske- og kulturelle historie. Jeg håper derfor at Retriever vil forsvare seg offentlig.

Det er så mye som handler om statistikk og gjennomsnitt i vårt samfunn, vi er opptatt av det ekstreme – av det som ikke passer inn, sa Teresa Kuldova da hun lanserte siste nummer av tidsskriftet Extreme Antrhopology på Universitetsbiblioteket OsloMet 28. januar. Dette nummeret var viet behandling av avhengighet: Om mislykkethet, håp om suksess men også om skader ved behandling av avhengighet.

Tidsskriftet Extreme Anthropology utgis av UB OsloMet, Tereza Kuldova er forsker ved Abeidsforskningsinstituttet ved OsloMet. Med seg i redaksjonen har hun en rekke forskere fra universiteter nært sagt over hele verden. – Vi er anthropologer og kriminologer og andre fagfolk som er opptatt av det ekstreme, av avvikende, sa Kuldova.

alexandra

Alexandra Bartozko

Det nye nummeret av tidsskriftet ble presentert av Alexandra Bartozko som har vært redaktør for nummeret. Hva slags forskning er publiserbar, spurte hun. Det har ikke vært publisert mye der det har vært stilt spørsmålstegn ved om behandling er det eneste gode alternativet. Kanskje er det slik at behandling også kan skade. Kan vi forbedre livene og hjelpe folk like godt uten at de blir klienter?

Tidsskriftsnummeret inneholder 5 artikler og noen essays. Mye er skrevet av amerikanske forskere og amerikanske forhold. En artikkel er om metadon-behandling i USA basert på såkalt recovery. En definisjon på Recovery er «en dypt personlig, unik prosess med endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål og ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som er tilfredsstillende, deltagende og fylt av håp, selv med de begrensninger som lidelsen forårsaker. Bedring involverer utvikling av ny mening og innsikt i eget liv” I slik behandling er det mye overvåking, målet er avhold. Hva om målet bare hadde vært å hindre kriminalitet?  En annen artikkel er om symbolsk vold overfor kvinner som bruker opioder som er gravide eller har barn. Ofte tas barna vekk fra dem. Da forsvinner en viktig motivasjon for å bli rusfri. En tredje artikkel er om totalistiske programmer for ungdom i USA – på institusjoner som ofte er unntatt offentlig kontroll. Foreldre kommer med ungdom som de mener har et rusproblem. Det er bare en måte å komme ut av institusjonen på, nemlig ved å tilpasse seg og bli en av de som utfører press mot andre. Hva er forskjellen mellom behandling og hjernevask?

Den fjerde artikkelen omhandler forskrevne legemidler til ungdom i Indonesia. De har mange programmer for skadereduksjon ved bruk av heroin, men lite fokus på pillemisbruk og blandingsmisbruk.

Den femte artikkelen er skrevet av Ingrid Amalia Havnes ved Universitetssykehuset UiO og Thea Steen Skogheim fra Folkehelsa. Den handler om behandling av steroid-brukere, altså brukere av prestasjonsfremmende midler. I Norge er steroid-bruk definert som rusmisbruk og er straffbart, samtidig som steroid-brukere har rett til behandling som andre rusmisbrukere. Men få søker behandling.

Ingrid havnes og Thea Skogheim

Thea Skogheim og Ingrid Amalia Havnes

I et livsperspektiv omfatter dette 1-3% av menn og 0,2 % av kvinner. Men i forhold til innsatte i norske fengsler har 30% brukt steroider. 30% av menn i rusbehandling har gjort det samme, 10% for kvinner.

De bruker steroider for å få økt muskelstyrke, få et bedre utseende, bedre selvtillit. De har en psykologisk frykt for at behandlingen vil gi dem mindre muskler, de vil miste velværefølelsen og selvtilliten og den maskuliniserende effekten. Å slutte gir lavt testosteron som gir depresjoner.

Artikkelen er basert på 18 intervjuer med 17 steroid-brukere som hadde ulik begrunnelse for bruk og ulik motivasjon for å slutte. En bruker sa at steroidene gjorde at han ble den han ønsket å være. En annen sier at han ble mer ekstrovert og gladere. Motivasjonen for å slutte er begrunnet i psykisk helse f.eks. økt aggressivitet, fysisk helse f eks hjerteproblemer eller endret livsstil og trusselen om at steroid-bruk er ulovlig. Skepsis til behandling kan være på grunn av redsel for stigmatisering, leger uten kunnskap og frykt for sanksjoner.

Behandling er et samspill mellom klient og behandler. Det må være basert på tillit. Pasienter forventer at behandlingen ikke skader dem. Da må behandler ha kompetanse og ha mulighet til å yte behandling. Slik er det ikke alltid. Ofte må behandler anbefale en nedtrapping som gjør at de oppfordrer klienten til å skaffe seg ulovlige legemidler. Nedgangen i testosteron kan behandles med hormonterapi for å øke kroppens egen produksjon. Det er ikke tillat, men etter denne undersøkelsen har de fått lov til å prøve dette ut.

 Som andre i systemet opplever Ingrid og Thea at behandling er et gode, men de mener at behandlerne trenger nye perspektiver. De trenger innsikt i hva som er feil behandling, de trenger økt innsikt i hvordan behandlingen oppleves og økt forståelse for samspill.

 Et av essayene handler om «patient is the new black» og er skrevet av Alexanda Bartozko fra VID vitenskapelige høgskole.  Er det en fordel å bli pasient? Dette er tankegangen bak den foreslåtte rusreformen i Norge. I stedet for at rusmisbrukeren blir kriminell, blir han en pasient – er det en bedring, spør hun.

 Neste nummer av Extreme Anthropology skal handle om skadevirkningene av sikkerhetsindustri og sikkerhetsvirksomhet. Her blir det også mange internasjonale bidrag, og temaet blir bl.a. på tollvesen, politi og andre perspektiver på sikkerhet. I 2021 planlegges en utgave om algoritmisk styring og sosial kontroll. Her er det bare å følge med!

 Her finner du tidsskriftet: https://journals.uio.no/JEA/issue/view/683

 

 

DoomsdayClock_black_2mins_regmarkVerden er nærmere en atomkatstrofe enn noen gang før,  i følge Bulletin of Atomic Science. I 2020 er det 75 år siden Bulletin of atomic science ble startet av atomvåpenforskere involvert i å utvikle den første atombomba. 23. januar hvert år stiller deres Science and Security Board dommedagsklokka som skal uttrykke faren for at en atomkatastrofe kan skje. I 2018 ble klokka stilt fram til to minutter, som var det nærmeste klokka har vært til midnatt siden 1953 og de tidlige åra i den kalde krigen. I 2019 sto klokka stille. I 2020 velger redaksjonen av de fremst vitenskapsfolk å stille klokka 20 sekunder fram – 100 sekunder før midnatt.

Dette betyr at faren er svært høy og marginen for feil er lav. Når jeg skriver atomkatastrofe og ikke atomkrig, så er det fordi det ikke bare er en svært spent sikkerhetspolitisk situasjon som kan utløse krig, men også at faren dermed er høy for at feilvurdering fører til bruk av atomvåpen uten at noen har ønsket noen atomkrig. Det er nok å minne om passasjerflyet som ble skutt ned av iranerne – i en spent situasjon trodde de at passasjerflyet var en amerikansk rakett, de hadde ingen tid til å vurdere alternativer og det endte med katastrofe.

 

Menneskeheten står overfor to eksistensielle farer – kjernefysisk krig og klimaendringer. De to farene henger sammen, ikke bare fordi de statene som har størst klimautslipp er de samme statene som truer hverandre med atomvåpen, i stedet for å bruke ressursene på å stoppe klimaendringene. Men klimaendringene bidrar til økt internasjonal ustabilitet med sterkere kamp om ressurser. Den tredje trusselen som øker krigsfaren er den digitale informasjonskrigen som reduserer staters evne til å reagere riktig på en trussel. Når den digitale utviklingen gjør at det vil ta dager å avsløre at en video der president Trump sier at han vil bombe Nord Korea med atomvåpen, er falsk – så reduseres statenes sikkerhetsmarginer dramatisk. Krigsfaren blir ytterligere større ved at verdens politiske ledere har tillatt at den politiske infrastrukturen som skal til for å redusere den internasjonale spenningen, har gått i oppløsning. Flere viktige nedrustningsavtaler har blitt sagt opp eller undergravet de siste årene. Det har skapt et miljø for økt opprusting og utvikling av nye atomvåpen og militære strategier som sender terskelen for bruk av atomvåpen.  De politiske konfliktene om atomvåpenprogrammene i Nord-Korea og i Iran er uløst, eller forverret. Det er ingen initiativ til nye nedrustningsavtaler. Samarbeidet mellom USA og Russland om rustningskontroll er i praksis ikke eksisterende. Det internasjonale samfunnet har heller ikke klart å vise at klimatruslene virkelig tas på alvor.

Her finner du hele rapporten: https://thebulletin.org/wp-content/uploads/2020/01/2020-Doomsday-Clock-statement.pdf

 

Situasjonen er alvorlig. Men dommedagsklokka kan også stilles tilbake. Faren for atomkrig kan reduseres, men verdens ledere har mindre tid før midnatt enn noen gang før. Det er helt nødvendig at de tar helt andre grep for å redusere faren for klimaendringer og atomkrig. Deres og våre liv er avhengig av at det gjøres tiltak i 2020.

 

kiellandHva vil kravet om åpen tilgang bety for lisenser og rettigheter? Det må utredes. Det har Torgeir Kielland som er førsteamanuensis ved juridisk fakultet på oppdrag fra Unit. I dag presenterte han rapporten «Rettighets og lisensspørsmål ved åpen publisering» på et møte i Unit og UHR-regi på OsloMet.

Fra 2021 skal alle forskningsresultat med støtte fra Forskningsrådet være åpent tilgjengelige. Dette vil også snart gjelde monografier og kapitler, her skal Forskningsrådet lage en veiledning i løpet av 2021. Fra 2024 skal kravet om åpen tilgang gjelde alle forskningsartikler basert på offentlig støtte. Hva vil dette bety for lisenser og rettigheter?

Kielland starter med å påpeke at begrepet åpent omfatter mer enn gratis. Det kan være snakk om fri åpen tilgang som gir rett til å bearbeide og tilgjengeliggjøring til alle typer bruk. Eller det kan være begrensninger på kommersiell bruk, eller bearbeiding. Dette uttrykkes gjerne gjennom Creative Commons-lisenser, der den mest åpne er CC-by. Andre varianter av CC-lisenser innebærer at man kan stenge for kommersiell bruk, eller stenge for viderebearbeiding.

Kielland var åpen for at lisensene burde tillate kommersiell bruk, men negativ til å tillate videre bearbeiding. – Det kommersielle potensialet er begrensa for forskningsartikler, sa han – dette er jo forfattere som ikke er vant med å få betaling for det de skriver. Og hvis vi snakker om utenlandske forlag så tvinges forfatteren i dag i stor grad til å gi fra seg alle rettigheter.

Kielland mente at avgrensing mot kommersiell bruk betyr svekka bruk av forskningen, og at det vil kunne umuliggjøre data-mining.

Dette var ikke Dag Rune Olsen som er styreleder i Universitets og høgskolerådet og rektor på Universitetet i Bergen, enig i. Han påpekte at informasjonsmengden i et fag som medisin dobles i løpet av 73 dager. Det betyr bl.a. at det er et stort kommersielt marked i å lage oversiktsartikler som selges selv om de er basert på åpne artikler.

Å tillate videre bearbeiding betyr at andre kan redigere, lage egne versjoner av et dokument. Her er det lett at konklusjoner i en forskningsartikkel kan endres og at meningsinnhold svekkes. Å åpne for bearbeiding vil bety en svekkelse av den akademiske integriteten, mente Kielland.

Dette var det også protester mot, blant annet fra prorektor Kenneth Ruud ved Universitetet i Tromsø som påpekte at han kunne risikere å måtte betale for å bruke egne tabeller som grunnlag for nye artikler, om det var begrensninger på kommersiell bruk og på bearbeiding. Et annet eksempel som ble nevnt var området klimaforskning, der mange står klare på å vri og vrenge på konklusjonene i forskningsartikler.

Kiellands oppsummering var at det var for risikabelt å åpne for bearbeiding, samtidig som han skjønte at det var et behov i enkelte tilfeller. Han ville derfor ønske seg en lisens som begrenset muligheten til bearbeiding mer enn i dag, men som kunne åpne for noe videre bruk. Ny publisering i et annet format, regnet han ikke som bearbeiding.

Kielland oppfattes som er forsker som ikke er veldig positiv til Plan S. På den annen side har jeg møtt jurister som er så fulle av forbehold til opphavernes fordel, at de gjennom forbeholdene lager ny rettspraksis. Jeg vet at det er mange forskere som er skeptiske til Plan S. Dette er skepsis som vi må ta på alvor, men ikke ved å gi opp kravet om åpen tilgang. Dag Rune Olsen kalte planen en ambisjon, mer enn en plan. Nå må vi lage planen og forholde oss til innvendinger om lisens og rettigheter. 

Kan vi kreve publisering i åpne tidsskrifter?

Kielland mente at det var juridisk uproblematisk at Forskningsrådet krever åpen publisering som vilkår for å gi økonomisk støtte. Det er et vilkår som er avgrensa i tid om omfang. Det forholder seg imidlertid annerledes når UH-institusjonene eventuelt skal kreve åpen publisering fra sine ansatte. Det vil ikke være avgrensa i tid og omfang, men gjelde hele arbeidsforholdet. Det kan gripe inn i forskerens ufravikelige rett til å bestemme når og hvor han eller hun vil publisere. Et slikt generelt påbud vil kreve endring av Universitets og høgskolelovens paragraf 1,5 – punkt 6:

(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

 

Det mente Henrik Karlstrøm fra NTNU var en snever tolking. Han påpekte at alternativet til framtidas åpne publisering, har vært en publisering der forskeren tvinges av internasjonale utgivere til å gi fra seg alle rettigheter. Kielland mente likevel at det var et valg forskeren frivillig aksepterte, ikke et pålegg fra arbeidsgiver. Dag Rune Olsen påpekte at forskeren faktisk har en plikt til å offentliggjøre, ikke bare en rett. Men han var enig i at man burde prøve å stimulere til åpen tilgang uten å gå veien om å endre UH-loven ved å begrense det som i dag oppfattes som akademisk frihet.

Etter Kiellands redegjørelse og etterfølgende spørsmål, snakket Nina Karlstrøm fra Unit om de nye forlagsavtalene med de 4 store: Elsevier, Wiley, Taylor & Francis og Springer. Disse utgiverne omfatter 50% av all vitenskapelig publisering i verden, sa hun. Nå har Unit inngått avtaler med dem som peker framover mot open access ved at artikler fra norske forskere blir åpent tilgjengelige uten forfatterbetaling – dvs forfatterbetalingen er innlemmet i prisen som bibliotekene betaler.

Vidar Røeggen fra UHR som jobber med det såkalte kanalregisteret, kunne fortelle at av 2000 internasjonale tidsskrifter som utgjør nivå 2, er kun 3% open access. Etter de nye avtalene betyr det likevel at for norsk forskning er 41% av tidsskriftene åpne. Basert på norske forskeres publiseringer de siste 5 åra er 58%  av artiklene plutselig blitt åpne. Men, påpekte han, det er bare 9 institusjoner i Norge som er deltakere i alle de 4 avtalene. Det var et poeng som Dagmar Langeggen fra BI også påpekte – de er blant de som ikke er deltakere i de brede avtalene.

Når det gjelder nivå 1 tidsskrifter er 20-30% omfattet av de fire avtalene. Det utgjør 55% av alle publikasjoner på nivå 1 fra norske forskere. Situasjonen er dårligst innen humaniora, sa Røeggen.

Karlstrøm kunne også fortelle at den mest åpne lisensen – CC-By – også er den mest brukte, den omfatter 30,3 & av alle artikler fra norske forfattere. Til sammen har OA økt i Norge fra 33% i 2017 til 47,7% i 2019.

Katrine Weisteen Bjerde som ledet møtet, inviterte deltakerne og andre til å komme med kommentarer til rapporten før den blir oversendt til Kunnskapsdepartementet etter påske.

 

kristian og LarsAv Lars Egeland miljøpolitisk leder Vestfold og Telemark SV og Kristian E. Sommerseth varamedlem hovedutvalg for samferdsel og mobilitet.

 

Det nye fylket Vestfold og Telemark har satt mål om å kutte klimautslippene med 60% innen 2030. Da må vi redusere utslippene fra bil- og flytrafikk. Det går ikke hvis vi ikke får en moderne jernbane gjennom fylket.

 

Regjeringa skryter av at de bruker mer på jernbane enn noen annen regjering i nyere tid.  Det er rett. Etter at jernbanen ble neglisjert i mange tiår startet veksten i investeringene og vedlikeholdet da SV satt i den rød-grønne regjeringa. I europeisk sammenheng er den norske jernbanesatsinga ikke spesielt imponerende. Den tyske regjeringa lanserte for noen dager siden en plan der de hvert år skal legge 2000 km nye skinner – like langt som fra Lindesnes til Hammerfest. Med en slik satsing ville det norske jernbanenettet vært fornyet på 2 år. Til sammenligning startet moderniseringen av Vestfoldbanen med bygging av dobbeltspor i Sande i 1993. Planen er at dobbeltsporet skal være ferdig i 2034. Nå hører vi uttalelser fra ledelsen i Jernbanedirektoratet og fra politikere i regjeringspartiene, som gjør at man kan frykte om hele fornyingsplanen sør for Tønsberg blir lagt på is.

 

Dobbeltspor fra Tønsberg og sørover

Det er en god nyhet at dobbeltsporet fra Nykirke til Barkåker skal være ferdig i 2024 – et år før planen. Den dårlige nyheten er at planarbeidet gjennom Tønsberg og sørover gjennom Sandefjord og Larvik ser ut til å stå i stampe. Det er krevende å bygge jernbane inn i byene. Men jernbanens store fordel er at du fort kan reise fra bysentrum til bysentrum. Dagens Vestfoldbane går i stor grad i en trase som ble åpnet av Kong Oscar i 1881. Når banen skal fornyes må man tenke mer på en effektiv trase som kan brukes i nye hundre år, enn å finne en trase som er mindre hensiktsmessig, men litt billigere. Vi er derfor svært bekymra over at regjeringa har signalisert at det er nettopp de billige løsningene de er ute etter. For Tønsberg vil det være en lite levelig løsning at jernbanebommene i sentrum skal gå ned 4 ganger i timen fra 2024.

 

Vestfold og Telemark kan ikke akseptere at det skapes usikkerhet omkring gjennomføring av resten av dobbeltsporet fram til Skien.

 

Grenlandsbanen

Den rød-grønne regjeringa startet arbeidet med å planlegge en sammenkopling mellom Vestfoldbanen og Sørlandsbanen. Det er en strekning på ca 70 km mellom Porsgrunn og Brokelandsheia. Det vil bety at vi får en Sør-vest-bane som vil gi et jernbanetilbud til halve Norges befolkning – en bane som vil konkurrere med fly mellom Oslo, Stavanger og Kristiansand. Ikke minst for befolkningen i Vestfold og Telemark vil det bety et effektivt alternativ til fly og bil. Det er utført en konseptvalgutredning som var ferdig i 2016. Nå venter Bane-Nor bare på klarsignal fra regjeringa. Dette er et prosjekt som det haster med, ikke minst fordi man nå rusher med å bygge motorvei på deler av den samme strekninga.

 

Klimautfordringene krever jernbanesatsing

Det nye fylket Vestfold og Telemark er et fylke med store klimautslipp, rundt dobbelt så høye i forhold til befolkning, som andre fylker. Det skyldes i hovedsak industri, men også utslipp fra biltrafikk. Samtidig har Vestfold og telemark satt seg høye mål om kutt. I løpet av ti år skal klimautslippene reduseres med 60% i forhold til 1990. I tida fra 1990 og til i dag har det ikke skjedd vesentlige kutt.

 

Det betyr at vi må tenke helt annerledes. I dag foretas 75,8 % av alle reiser med personbil. Vi kjører nest mest i Europa, og er på bunnen når det gjelder kollektivtrafikk. Dette må vi snu.

Biltrafikken er seksdoblet de siste 50 åra. Flytrafikken har økt 15 ganger og er de klimautslippene som har økt mest. Dette må vi snu. En ny jernbane vil kunne erstatte de fleste flyturer fra vårt fylke. Lengre bilturer må skje med tog. Skal vi klare å nå målene våre om klimakutt må den nye Vestfoldbanen stå ferdig i 2030 slik det opprinnelig var planlagt og Grenlandsbanen må realiseres så fort som overhodet mulig.

 

 

Brudeferden2Hvis jeg bruker dobbelt så mye penger som jeg tjener, er det ikke nok å ha et mål om at jeg i 2030 skal bruke like mye som jeg tjener. I mellomtida vil jeg ha opparbeidet med en enorm gjeld, slik Norge nå gjør ved å vente med å redusere våre klimagassutslipp. Derfor må det bli slutt på å snakke om framtidige klimakutt. Vi trenger tiltak nå.

For hvert år vi ikke handler blir det behov for mer drastiske tiltak. Oppskriften er avvikling av bruk av fossil energi i transport og industri gjennom storstilt elektrifisering, stopp i leiting etter nye oljefelter og en storstilt omstilling av olje- og verkstedindustri der vi bruker kompetansen til å utvikle nye grønne arbeidsplasser – f eks gjennom produksjon av havvindmøller. Regjeringa har ikke vist handlekraft for å få til det grønne skiftet som er helt nødvendig for å begrense temperaturøkninga til 1,5 % slik vi har forplikta oss til etter Paris-avtalen.

Oljefeltet Johan Sverdrup er nå offisielt åpnet. I 50 år skal dette feltet pumpe enorme mengder olje som vil bidra til klimautslipp som følge av produksjonen i Norge – og til enda større klimautslipp når olja forbrennes i resten av verden. – En enorm feilinvestering sier miljøbevegelsen. – En seier for miljøet sier oljeminister Sylvi Listhaug som peker på at olja produseres med mindre klimautslipp pr fat olje enn gjennomsnittet i verden.

Hun glemmer å si at det skyldes at feltet er elektrifisert, et tiltak som SV lenge var nesten aleine om å kjempe for. Til slutt ble det et flertall på Stortinget for å tvinge fram elektrifisering, men det var et flertall som FrP og Sylvi Listhaug aldri ble med på.

Samtidig med begeistringa over Johan Sverdrup, kan vi lese i avisene om klimaendringene som har ført til enorme branner i Australia. I Norge minnes vi brenninga av Finnmark og Troms for 75 år siden. I Australia har et like stort område allerede brent i løpet av få uker. Det er bare begynnelsen av en sommer der det vil bli flere branner. Det vil heller ikke gå 75 år til neste gang. Det blir trolig neste sommer.

Meteorologisk institutt legger fram statistikk som viser at klimaendringene også rammer oss i Norge gjennom kortere vintre. Vi kan synes det er trist med manglende skiføre, mer alvorlig er økt antall stormer, mer nedbør, kombinert med lengre tørkeperioder. For vår del vil det stort sett være klimaendringer som først og fremst rammer oss ved store økte kostnader til klimatilpasning. Vi har allerede passert det punktet hvor vi billig kunne redusere klimaendringene.

Tida er i ferd med å renne ut. Det nytter ikke bare å sette mål om framtidig klimakutt. Utslippene må reduseres betydelig nå. CO2 blir værende 100 år i atmosfæren. Hvis verden fortsetter på samme måte som i 2018 har vi maksimalt 10 år før vi har sluppet ut så mye klimagasser at vi ikke kan klare å begrense temperaturøkninga til 1,5 grader. Norge har store ambisjoner om framtidige kutt, likevel ligger våre utslipp omtrent på samme nivå som i 1990. Til sammenligning har Sverige kuttet med 26 prosent siden 1990, tyskerne med 30 % og Storbritannia hele 40% siden 1990.

En betydelig årsak til at Norge ikke får til kutt, er utslippene fra oljeproduksjonen. Nå har Equinor erklært at de vil kutte 40% innen 2030. Det høres betydelig ut, men vil bare innebære at utslippene er på nivå med 1990. I tillegg krever de store motytelser: De krever at dagens oljeskatteregime skal fortsette. Det betyr at norske skattebetalere i realiteten vil betale det meste av utslippskuttene. På toppen krever Equinor at de fortsatt skal få lete etter og få lov til å bygge ut nye felter, også betalt av norske skattebetalere. Hvis vi lykkes i kampen mot klimaendringene ved at vi reduserer behovet for olje, vil dette bli ulønnsomme oljefelt.

Equinors utslippskutt vil kreve at produksjonen av olje skjer ved bruk av elektriske energi. Hvorfor skal vi bruke elektriske energi for å produsere en vare som er sterkt forurensende? Er det ikke bedre å bruke den elektriske energien direkte til bruk i elektriske biler? Erna Solberg har varslet – til protester fra FrP – at regjeringen vil utrede elektrifisering av industriproduksjon som står for betydelig CO2-utslipp på fastlandet. Et eksempel i Vestfold og Telemark kan være Yara på Herøya ved Porsgrunn som bidrar til en betydelig del av norske utslipp. Det er bedre å bruke elektriske kraft på å produsere viktige produkter som fullgjødsel enn olje som bidrar til å øke klimaproblemet.

 

Inger Dag til minne

inger dag

 

Inger Dag, tidligere Inger Dag Steen har gått bort i en alder av 86 år. Hun var den første stortingsrepresentant for SV fra Vestfold i perioden 1989-1993. Hun hadde en lang innsats for SV bak seg, både før og etter stortingsperioden. Hun satt i Sandefjord Bystyre fra 1967 til 1979, fra 1983-1989 og deretter en periode fra 2003-2007. Hun satt også i Vestfold Fylkesting fra 1983-89, deler av denne perioden som gruppeleder.

Inger Dag ble født i Kristiansand i 1933. Hun var utdannet ved tekstillinja ved Statens Håndverks og kunstindustriskole fra 1951-55. Etter hvert bosatte hun seg i Sandefjord. Hun var gift med billedhogger Knut Steen.

På Stortinget satt Inger Dag i Landbrukskomiteen der hun talte småbøndenes sak. Som innehaver av småbruket «Støkket» var hun leder i Vestfold bonde- og småbrukarlag fra 1997 til 2002. Fra 2000 til 2002 satt hun også i styret i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og i denne organisasjonen er hun æresmedlem fra 2006. Hun var også aktiv i Nei til EU, og Forum for utvikling og miljø – det var tillitsverv som fulgte naturlig ut fra hennes interesse for en landbrukspolitikk som tar vare på jorda. Hun var en aksjonist, som da hun i 1990 ble arrestert i Brüssel for å inneha «demonstrasjonsutstyr» i nærheten av toppmøtet i GATT som forhandlet om frihandel. – Frihandel med matvarer fører til store miljøproblemer og er i konflikt med prinsippet om en bærekraftig utvikling, mente Inger.

Inger Dag var et engasjert menneske. Hun var også en politiker som trodde på verdien av kunnskap. Hun leste saksdokumenter, stortingsmeldinger og utredninger nøyere enn de fleste.

Jeg hadde gleden ved å sitte i fylkestingsgruppa med Inger og samarbeide med henne gjennom flere valgkamper, også den valgkampen der hun sto på første plass. Det var en valgkamp der klima og miljø utviklet seg til å bli en hovedsak – noe som innebar at støtten til SV vokste sterkt. I begynnelsen av valgkampen var det nok bare Inger som trodde på et SV-mandat i Vestfold, men hun fikk rett. Da lo hun rått, som bare Inger kunne gjøre!

En hovedsak for SV i valgkampen i 1989 var å få dobbeltspor på Vestfoldbanen. Den gang var Inger Dag den eneste stortingspolitikeren i Vestfold som var opptatt av tog og ikke bare motorveg. Hun hadde bakgrunn i samferdselsstyret i Vestfold og visste hvordan toget ble nedprioritert til fordel for vei. Hadde SV fått flertall for sine forslag om dobbeltspor i Ingers tid på Stortinget, hadde vi hatt ferdig dobbeltspor i dag mellom Drammen og Skien.

Sist jeg møtte Inger var på en 1.mai-frokost. Helsa var ikke så bra, hun slet med kols etter mange års iherdig røyking. Hun stavret seg opp trappa til møtelokalet. – Men du har fortsatt høyhælte sko, sa jeg. Ja, de gir jeg ikke slipp på – en må holde stilen, sa Inger. Hun var en flott dame!

Vi vil minnes humøret til Inger, hjertevarmen og omsorgen hun viste andre mennesker og hennes brennende engasjement for natur, miljø og rettferdighet. Fred over Ingers minne.

SV har igjen laget et budsjettforslag med eiendomsskatt.  Det skaper debatt i Tønsbergs Blads kommentarfelt. Hva er det som er så dumt med eiendomsskatt? La oss se nærmere på argumentene for og imot denne skatten.

Eiendomsskatt_808x335-endelig

Eiendomsskatt er den mest utbredte skatteformen i verden – fordi den er forholdsvis enkel å skrive ut og kreve inn. De aller fleste land har eiendomsskatt, veldig ofte slik at eiendomsskatten skrives ut lokalt slik som i Norge. Det gjelder for eksempel USA og Canada. Eiendomsskatt er altså ikke et sosialist-påfunn.

Eiendomsskatt er den eldste skatteformen i Norge, innført i 1661. Da inntektsskatten kom på slutten av 1800-tallet ble eiendomsskatten avviklet i en kort periode før den kom tilbake som en skatt for byene i 1911. Begrunnelsen var at man i byene hadde offentlig infrastruktur som veier, vann og kloakk, gatelys som man måtte betale for. I 2007 ble lovet endret slik at alle kommuner kan skrive ut eiendomsskatt. Nå har ca 85 % av kommunene eiendomsskatt, med Vestfold-kommunene som et vesentlig unntak.

Det argumentet som brukes oftest mot eiendomsskatt i kommentarspaltene, er at sosialistene vil ta fra deg alt du eier, det er ikke grenser for deres grådighet. I stedet burde politikerne bli flinkere til å bruke pengene fornuftig, da vil vi ikke trenge eiendomsskatt. Dette er altså først og fremst et argument mot skattenivået, ikke egentlig mot eiendomsskatten.  Men mange er redde for at eiendomsskatt alltid vil komme på toppen av annen skatt, i stedet for å erstatte andre skatter eller avgifter. Dette argumentet brukes ofte av folk som har dyp mistillit til stat og kommune, og av folk som ikke trenger velferdstjenester fra det offentlige.

 Et argument som ofte brukes av høyresida i politikken er å sette eiendomsskatt opp mot effektivisering av kommunen. Altså at hvis man innfører eiendomsskatt vil man tjene så mye penger at man ikke vil bry seg om å bruke dem fornuftig. Å skrive ut eiendomsskatt er som å pisse i buksa for å holde varmen, det varer ikke så lenge. Det er en betimelig advarsel. På den annen side er det ingen ting som tyder på at de kommunene som ikke har eiendomsskatt i Norge, er noe mer effektive enn andre.

Eiendomsskatt betyr dobbel skattlegging. Dette argumentet brukes ofte av motstanderne av eiendomsskatt. Altså: Du arbeider og tjener penger som du betaler skatt på. Hvis du bruker de pengene du har igjen etter skatt til å kjøpe et hus, så betyr eiendomsskatten at du må betale skatt en gang til. Det høres ikke rimelig ut. Men: Når du kjøper et hus så får du rentefradrag på skatten. Samfunnet betaler altså en del av huset ditt. Samtidig har boliger steget kraftig i verdi. Eiendomsskatt betyr vel egentlig bare at man betaler tilbake noe av det staten har subsidiert boligeierne med gjennom rentefradraget?

Eiendomsskatt er urettferdig, er også en påstand fra høyresida. Det betyr at de mener at det ofte er folk med lave inntekter som eier store eiendommer. Det mener jeg er faktisk feil. Det er stor sammenheng mellom inntekt og eiendom. Det gjør faktisk at eiendomsskatt er en av de mest rettferdige måtene å skattlegge på, hvis man ønsker at de rikeste skal betale mest. Hvis høyresida var opptatt av rettferdighet burde de heller angripe avgifter som alle må betale uavhengig av inntekt.

Et eksempel som Høyre ofte bruker er en minstepensjonist med et stort hus som vedkommende har arvet. Det betyr i praksis en person som ikke har hatt lønnet arbeide. Da er sannsynligheten stor for at ektefellen har hatt desto større inntekter. Tallene viser da også at dagens minstepensjonister riktignok får en lav pensjon som de ikke må betale mye skatt av, men de er likevel rikere enn pensjonister som ikke er minste-pensjonister.  Eksemplet viser altså egentlig at eiendomsskatt er en rettferdig skatt om man vil skattlegge mest de som er rikest.

Det viktigste argumentet for eiendomsskatt er at det i praksis er det eneste verktøyet politikerne har, om de ønsker å bygge ut velferdskommunen, stoppe nedskjæringer og gjennomføre en rettferdig omfordeling.

Uten eiendomsskatten har ikke Tønsberg har AP mer penger å bruke på velferd enn Høyre. Fordi SV foreslår eiendomsskatt kan partiet innføre gratis skolefritidsordning, samtidig som de kan la være å kutte i mange av tjenestene til innbyggerne som de andre partiene vil måtte gjøre.

I Oslo har AP tatt i bruk eiendomsskatten sammen med SV, MDG og Rødt. Det har gitt kommunen inntekter til å bygge ut eldreomsorg og barnehager. Nå vil byrådet innføre gratis skolefritidsordning og billigere kollektivreiser. På samme måte som SVs forslag i Tønsberg, er det et stort bunnfradrag som betyr at de fleste slipper å betale. Eiendomsskatten pålegges bare de med de største eiendommene – dermed er det også et viktig tiltak for å redusere forskjellene. Det førte til at de rikeste gikk til sak mot Oslo kommune. De hevdet at eiendomsskatten var ulovlig fordi de var så få som måtte betale den. Heldigvis vant Oslo kommune. Det betyr at det store flertallet i Oslo tjener på eiendomsskatten i form av at de får bedre kommunale tjenester samtidig som de slipper å betale. Det er en slik politikk flertallet i Tønsberg bystyre ikke vil ha, siden de sier nei til eiendomsskatt.

nei til gigabruaDebatten om hvor en ny Nøtterøy-forbindelse skal gå, har til nå vært en diskusjon mellom godt voksne menn. De unge er ikke så opptatt av biler som de eldre. Men det er de som skal leve her i framtida. Dette spørsmålet handler ikke om amatør-ingeniør-løsninger for vei, men om at vi trenger å gjøre noe mot klimaendringene. At vi har valget mellom en hyggelig by med frisk luft og plass til mennesker, eller om det bare handler om å skape plass til bilen. Derfor må unge mennesker interessere seg for dette lokalvalget. Det er de politikerne som velges nå som skal avgjøre framtidas veiløsninger i Tønsberg og Færder.

Jeg skjønner at det kan synes uoversiktlig. Tønsberg FrP og Færder FrP sloss mot hverandre om hvem som skal betale for den planlagte giga-brua over Smørberg. Men begge er enige om at det er innbyggerne gjennom bompenger. Spørsmålet er om innbyggerne synes det er verdt å betale milliarder for en vei som gir økte klimautslipp, og i tillegg økte køer der de fleste vil kjøre – nemlig over Kanalbrua som vil gå fra dagens 4 felt til 2 felt for privatbiler.

Jeg skjønner at mange unge ikke er så interessert i hvor veien skal gå. Det viktigste spørsmålet er faktisk om vi skal bruke mange milliarder på å bygge ny vei. Trenger vi en ny dyr vei hvis skal bli redusert trafikk i framtida? Det er dette som ligger i regjeringas nullvekstmål for byene: Veksten i innbyggere skal tas ved at folk går, sykler eller tar buss i stredet for bil. Skal vi få plass til de som går, sykler og tar buss må vi faktisk ha færre biler i byen.

Men mens ungdommene brøler for klimaet, vil FrP endre nullvekstmålet for biltrafikk i byene og vrake regjeringas elbilpolitikk om at det bare skal være salg av nullutslippsbiler i 2025. De ønsker flere biler, de ønsker færre elbiler.  

Jeg skjønner at mange ungdommer tenker at dette er så vanskelig at de må stole på at lokalpolitikerne vet hva de gjør. Når både FrP, H, Ap, KrF og Venstre vil ha ny 4-felt tunnell under Teieskogen og bro over Smørberg, er det vel fordi de har sittet i så mange møter sammen og satt seg inn i sakene. Jeg tror de har sittet i for mange møter sammen. De har blitt for nærsynte. De kjemper for å realisere gårsdagens løsninger.

Derfor må unge som er opptatt av klima, nå stemme på et av de partiene som sier nei til Smørberg-forbindelsen! De har fortsatt flere partier å velge mellom: SV, MDG og Senterpartiet!