Feeds:
Innlegg
Kommentarer

ican-logo-lgSV skal på sitt landsmøte til helga drøfte hvilke maktkrav vi skal stille til AP som utgangspunkt for å ville inngå et samarbeide. Vestfold SV har foreslått at et av kravene må være at vi bare kan støtte en regjering som erklærer at Norge er villig til å støtte og delta i forhandlingene om et folkerettslig forbud mot atomvåpen. SV vil felle Solberg-regjeringa, men sier AP-regjeringa nei til atomvåpenforbud bør SV fortsette i opposisjon.

I oktober i fjor vedtok FNs generalforsamling med massivt flertall en resolusjon om å starte arbeidet med å få et internasjonalt folkerettslig forbud mot atomvåpen. Norge stemte mot forbudet, Sverige stemte ja, NATO-landet Nederland avsto fra å stemme. AP har nølt i sin støtte til et forbud, og har ikke ønsket å instruere regjeringen til å stemme for.

I løpet av mars måned i år skal forhandlingene starte. en resolusjon om å innkalle verdens land til forhandlinger om et atomvåpenforbud i mars 2017.

Vedtaket var historisk. Vi har folkerettslige forbud mot biologiske og kjemiske våpen, mot klasebomber og personellminer, men ikke mot atomvåpen. I stedet har man i mange år satset på ikke-spredningsavtalen som et verktøy for nedrustning. Avtalen gjør at land frasier seg retten til å skaffe seg atomvåpen, mot at atommaktene forplikter seg til å ruste ned. Den eneste haken er at det ikke har skjedd noen vesentlig nedrustning. Tvert i mot ser man nå at atom-maktene vil ruste opp, det er det de kaller modernisering av atomvåpnene.

Et folkerettslig forbud med nok stater bak vil legge et voldsomt press på verdens ni atomvåpenstater.

Norges posisjon var at det var umulig for NATO-land å stemme for en resolusjon som forbyr atomvåpen. Derfor ønsker heller ikke Norge å være med i forhandlingene om et forbud. SV må utfordre AP på denne politikken: Norge må ta del i forhandlingene om forbud!

SV er et parti som er bygd på internasjonal solidaritet og fredsarbeid. Det er et godt og forståelig krav, om vi krever at AP avklarer sin politikk på dette området!

 

vestfoldbanen540

????????????????????????????????????

I noen år har 2030 vært et magisk år som mange har jobbet intenst fram mot: Da skulle Vestfoldbanen være ferdig utbygd med dobbeltspor. Regjeringens forslag til Nasjonal Transportplan innebærer at dobbeltsporet skyves ut i framtida med minst 3-4 års forsinkelse.

Regjeringspartiene H og Frp og støttepartiene V og KrF framstår likevel som strålende fornøyd. Men innerst inne tenker nok de som oss: Regjeringa har svikta Vestfold!

Vestfoldbanen må ferdigstilles innen 2026 mente Anders Tyvand i 2013 da den rød-grønne regjeringa la fram sin transportplan. Kårstein Eidem Løvaas mente også at planen var for lite forpliktende. «De har en ambisjon, vi sier at hele Intercity-triangelet skal være bygd ut innen 2030» sa han i mars for 4 år siden. Så ble begge valgt som stortingsrepresentanter.

Løvaas forsvarer regjeringas forslag med at Transportetatene har gitt råd om å begynne å bygge innerst i intercity-navet, altså Oslo. Da har han endret mening det siste året. I januar 2015 sa Løvaas at «Transportetatenes forslag til Nasjonal transportplan (NTP) er ikke ambisiøst nok; pendlere og næringsliv i Vestfold fortjener et pålitelig og effektivt togtilbud gjennom utbygging av dobbeltspor i Inter City-triangelet, hele veien ned til Grenland «.

Det er en kjent sak at Jernbaneverket tidligere har ment at intercity-utbyggingen burde stoppe i Tønsberg. At den forrige NTP-planen gjorde klart at vi skulle ha full utbygging til Grenland innen 2030, var resultat av hard politisk kamp, ikke minst fra Vestfold og fra SV. Jernbanen vil være et viktig virkemiddel for å få til en utslippsfri transportsektor. Da kan vi ikke ha en trase fra 1881 i halve fylket.

SV vil derfor heller ikke nå godta premisset om at vårt fylke skal vente ytterligere på jernbane fordi det er viktigere å bygge ut i Oslo. Både dobbeltspor i Vestfold og ny Oslo-tunell er viktig og begge prosjektene bør derfor ha plass i transportplanen.

Barn som vokser opp i fattige familier, blir ofte ekskludert sosialt.

Barn som vokser opp i fattige familier, blir ofte ekskludert sosialt.

5100 barn i Vestfold bor nå i en fattig familie , definert som en familie med vedvarende lavinntekt over tre år. Sammenlignet med forrige treårsperiode (2012-2014) har det blitt 100 flere i Vestfold og 6 000 flere barn i landet og nærmer seg 100.000 eller 10% av barna i landet. Vestfold er verre med 11,1 % barn i fattige familier.

Tallene ble publisert av Statistisk Sentralbyrå 28. februar. En stor del av de fattige barna bor i familier med innvandrere som sliter med å komme i jobb, eller er i jobber der lønningene er så lave at familien blir fattig. Dette dreier seg ikke bare om flyktninger, men også om ordinære arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Det nye er imidlertid at også antallet fattige barn øker blant andre familier, særlig i familier med enslige forsørgere.

Etter SVs mening er dette uakseptabelt. For å redusere barnefattigdommen må vi øke barnetrygda og øke innsatsen for integrering, blant annet med økt språkopplæring og gjøre det enklere å få godkjent utdanning fra utlandet.

Hvis vi ser på utviklingen i en lengre periode, har det skjedd en betydelig økning i andelen barn i lavinntektshusholdninger etter 2000. Bare mellom 2001 og 2004 ble denne andelen mer enn fordoblet, fra 3,3 prosent til 7,2 prosent, mens i årene etter lå lavinntektsandelen mer stabilt fra 7 til om lag 7,5 prosent. I de siste årene har det igjen skjedd en klar økning i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, fra 7,6 prosent i 2011 til 10 prosent i 2015.

Det tekniske beregningsutvalget som brukes i forbindelse med lønnsforhandlinger, peker på barnetrygden som et viktig tiltak for mer rettferdig fordeling. Barnetrygden faller ikke bort når man kommer i jobb, sånn at det alltid lønner seg å jobbe. Barnetrygda gjør altså ikke at man blir sittende fast i en såkalt «fattigdomsfelle». Barnetrygda har vært uendret i 20 år, det betyr at for hvert år har den fått mindre betydning og bidratt til flere fattige barn.

Derimot er kontantstøtten og de ulike behovsprøvde ordningene som regjeringen har lansert de siste årene en hindring for fattigdomsbekjempelse, fordi det gjør at det for mange ikke lønner seg å jobbe.

Innvendingen om at også rike får barnetrygd, kan møtes ved å gjøre om noen av regjeringens store skatteletter til de nettopp de rikeste.

Det er helt avgjørende at vi anser alle barn i Norge som «våre barn». Vi har et felles ansvar som samfunn for at alle barn kan delta på lik linje. Det er en god investering i framtida å sørge for mest mulig inkludering.

Hele artikkelen kan leses her: http://ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/ett-av-ti-barn-tilhorer-en-husholdning-med-vedvarende-lavinntekt

Skrot regionreformen

ta-kampen-varmt-samfunn

Regionreformen er blitt bare tull!  FrP, H, KrF og V vil ha landet delt inn i ti regioner. Hva disse regionene skal drive med, har de ingen peiling på. Hvorfor skal man da slå sammen fylkene?

Nå har regjerings- og støttepartiene blitt enige om et Norgeskart som vekker sinne hos alle. Vestfold skal slås sammen med Telemark, noe ingen av fylkene ønsker. Helst ville Vestfold vært sammen med både Telemark og Buskerud, men Buskerud vil til den nye regionen Viken som vil strekke seg fra svenskegrensa i sør-øst til Vestlandet. Men Østfold vil ikke ha med Buskerud.. 

Etter min mening kunne en regionreform ha noe for seg hvis regionene også fikk ansvar for sykehusene. Også innen kultur og kulturvern kunne mye ansvar legges til regionene. Altså en desentralisering av makt fra Stortinget og fra statsforetak som i dag ikke er demokratisk styrte.

I tillegg kunne regionene bety mye for samordning innen samferdsel og for utvikling av klimamessig transport og bosetting i felles bo- og arbeidsmarkedsområder. Det gjør at det Vestfold på ingen måter burde slå seg sammen med Akershus. Vitsen med en regionreform måtte jo være å lage et livskraftig alternativ til sentraliseringa rundt Oslo.

Når man ikke vet hva vitsen med reformen skal være, blir det slike tullete regioner som det som nå foreslås.. Da er det ikke noe annet alternativ enn å skrote hele reformen.

_mg_4859Det har skapt oppmerksomhet at stortingsmeldinga om studiekvalitet i høyere utdanning ikke har med et eneste ord om bibliotek. Vi er overraska over at det går an å skrive en hel melding om studiekvalitet uten å berøre også bibliotekets rolle. Særlig når målene handler om en læring tilpasssa mer digitalisering, forskningsbasert læring, frafall og gode arbeidsplasser for studentene.

Stortingsmeldinga ble lansert av statsråd Røe Isachsen på Realfagsbiblioteket ved UiO. Men bibliotekene kan brukes til atskillig mer enn som sted for å lansere stortingsmeldinger.

Etter noen år med usikkerhet om de akademiske bibliotekenes framtid i lys av digitaliseringa, er det mange som mener at bibliotekene nettopp er en institusjonen som passer til kravene i et samfunn med mye digitalisering.  Rektor Ole Petter Ottesen sa det slik ved gjenåpningen av et fornyet HumSam-bibliotek nylig: «Jeg mener at biblioteket er selve ryggraden også i det 21. århundrets universitet. Betingelsen for å forbli relevant, er at bibliotekene utvikler seg i takt med endringene i studentenes læring og livsstil, og i takt med teknologienes begrensninger og muligheter.«

Studiebarometeret for 2016 er nettopp publisert. Det viser at bibliotektjenester er det tilbudet som studentene gir høyest poeng. Men det er selvfølgelig ikke nok å være populær. Vi må spørre: Hva er det egentlig biblioteket kan bidra med for økt studiekvalitet?

Mindre frafall

Departementet er bekymret for frafallet blant studenter. Mange undersøkelser bekrefter bibliotekets rolle for redusert frafall. Dette kommenterer ikke departementet. F. eks viser en undersøkelse ved University of Minnesota viser at biblioteket hadde stor betydning for første-års-studentenes faglige utbytte. De som brukte biblioteket fikk bedre karakterer og hadde mindre frafall. (Soria, 2014)

Kildekritikk

Departementet skriver at kildekritikk og kritisk tenkning blir viktigere.  Å finne fram til informasjon, vurdere den og bruke den etisk og slik at man unngår plagiering, er en kjernekompetanse i bibliotekene. 100.000 studenter deltar på opplæring i bibliotekene hvert år, men innsatsen kan styrkes, ikke minst gjennom digitale lærepakker.  Mange bibliotek har også startet studieverksteder eller skriveverksteder som lærer studentene å skrive faglige oppgaver. Hvorfor er dette ikke viktig for departementet?

 

Forskningsbasert utdanning

Stortingsmeldinga sier at undervisningen skal være forskningsbasert. Det pekes på at læreren må involvere studentene sin egen forskning. Men både læreren og studenten trenger ferdigheter for å finne forskningen. Man må kunne mer enn å google. Her er det store variasjoner mellom institusjoner og utdanninger i dag.

Det meste av forskningen er tilgjengelig bak betalingsmurer. Hvor stor tilgangen er, avhenger av bibliotekets budsjett. Nasjonale kan være en økonomisk løsning som samtidig gir lik tilgang. Men tilgang til forskning omtales ikke.

 

Digitalisering og studentaktive læringsformer

Tradisjonelle forelesninger dominerer, mens det er behov for mer varierte undervisningsformer med bruk av digitale hjelpemidler og ansvar for egen læring. Mitt bibliotek har sammen med HIOAs lærere laget digitale kurs som har ført til kraftig reduksjon i stryk og bedrede karakterer. «Flipped classroom» er at studentene ser forelesningen på film på mobil, nettbrett eller storskjerm. Ofte sitter de nettopp i biblioteket i grupper. De kan stoppe forelesningen når de ønsker hvis det er noe de trenger å diskutere, mens de kan spole fram hvis det er noe de mener de ikke trenger å høre.

Arbeidsfellesskapet i den digitale tidsalder

I Stortingsmeldinga vises det til en undersøkelse fra Universitets- og bygningsstyrelsen i Danmark som viser at innføring av nye teknologier ikke har minsket behovet for å ha et fysisk sted å møtes, men måten områdene blir brukt på, har endret seg. Fokuset er flyttet fra faste plasser for studenter  til fleksible plasser som brukes på skift.

Det er også vår erfaring. Derfor omtaler vi biblioteket som arbeidsfellesskapet i den digitale tidsalder. Studentene trenger et fysisk sted å møtes.  Ikke for å sitte aleine, men for å sitte sammen, og jobbe sammen. Ulike digitale hjelpemidler må være tilgjengelige samt ulike typer arbeidsplasser og gjerne en sofa å slenge seg i en sofa. Det er hensiktsmessig å konsentrere disse læringsmiljøene til bibliotekene fordi studentene vil møtes på et sted der alle ressurser finnes, og fordi det ikke er nødvendige med faste plasser.

Seinere i vår kommer en stortingsmelding om forskning og utdanning innen humaniora. Her bør regjeringen sørge for at fagbibliotekets oppdrag får sin naturlige plass.

Referanser:

Soria, Krista M; Fransen, J; Nackerud,S (2013) : Library use and Undergraduate Students Outcomes : New Evidence for Students’ Retention and Academic Success I : Libraries and the Academy, Vol. 13, number 2. Pp 147-164.

Kronikken sto opprinnelig i Klassekampen 20.februar 2017

 

herning_forside_lav-500x500

SV har ingen ting imot at folk tjener penger. Men vi reagerer på at noen tjener seg søkkrike på skattefinansierte velferdstjenester. Derfor kaller vi dem velferdsprofitører. Vi vil at folks skattepenger skal brukes til å skape bedre barnehager, eldreomsorg, sykehus, – ikke til profitt.

TB mener at private tjenester er bra. SV mener at å la kommersielle krefter drive offentlige velferdstjenester verken har gitt oss bedre eller billigere tjenester. Derimot har det skapt flere millionærer.

SV har bedt finansminister Siv Jensen om en oversikt over hvor mye av fellesskapets penger som ender i privates lommer som fortjeneste på velferdsgoder. Men det har Siv Jensen ingen interesse i å vite, og får støtte av Tønsbergs Blad.  Takket være andre aviser som f eks Dagens Næringsliv vet vi likevel en del om store fortjenester på kommersielle velferdstjenester, mye er dessuten plassert i skatteparadis.

Tønsbergs Blad har rett i at striden mellom offentlig/privat har lange tradisjoner og ideologiske overtoner. Nå regjeringa skriver i sin Sundvolden-erklæring at «produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester» er vi uenige. Formålet med velferdstjenester er å imøtekomme innbyggernes behov for omsorg, pleie osv. Det lar seg etter SVs mening, ikke kombinere med et mål om profitt. For å regulere dette har kommunene og staten innført et stort byråkrati, som koster mye og likevel ikke alltid klarer å avdekke dårlige tjenester. Med offentlige tjenester vet innbyggerne hvem som har ansvaret. Med kommersielle tjenester skal klager sendes til et byråkrati som bestiller tjenestene.

Den største undersøkelsen om erfaringen av offentlige oppgaver, er laget i Danmark, men gjelder også norske forhold. Den konkluderer med at private tekniske tjenester kan være billigere i begynnelsen, men at dette endrer seg over tid. Studien finner ikke holdepunkter for at omsorgstjenester blir billigere. Om tjenestene blir billigere, kommer ikke kostnadene til anbud, kontroll osv med. Oppskriften til Tønsbergs Blad er at staten og kommunene må bli mer profesjonelle bestillere. Det betyr enda større utgifter til kontroll og byråkrati.

Tønsbergs Blad peker på at SV er stolt av barnehageforliket som ga barnehageplass til alle barn. Det var et forlik med FrP som krevde at private barnehager skulle være en del av forliket. Private barnehager var tidligere foreldredrevne eller foreningsdrevne barnehager. Nå har vi fått kommersielle selskap med store fortjenester som er vanskelig å avdekke fordi det er et konglomerat av ulike selskaper. Det enkleste tiltaket her er å endre tilskuddene slik at private ikke får likt tilskudd med mindre de faktisk har samme lønns- og pensjonsutgifter som de kommunale. Da vil profitten i barnehagene forsvinne. I tillegg må private barnehager som vil ha tilskudd også ta opp barn med spesielle behov på linje med kommunale.

Tønsbergs Blad mener det trengs et sterkere kontrollapparat for å luke ut «skolebaronene» som henter ut store profitter til tross for at det er forbudt. Westerdal-saken er et eksempel her. Det utrolig ressurskrevende å avdekke disse lovbruddene og straffen de til nå har fått, er minimal i forhold til fortjenesten. Det bør gjøres enklere: Retten til å drive skole inndras for de som tar ulovlig profitt.

Når det gjelder barnevern og asylmottak der det er anbud, er det enklere. Der kan vi bare unngå å konkurranseutsette tjenestene.

Tønsbergs Blad mener SV vil få et problem med AP om vi stiller krav om profittfri velferd. Vi tror det er et krav som har stor støtte i fagbevegelsen og blant velgerne for øvrig. Og vi stiller kravet for å få en ny politikk, ikke bare en ny regjering. SVs støtte ved valget vil avgjøre.

veireno

Vi kan ikke slutte med anbud bare fordi vi var uheldige denne gangen, sier Høyres Kårstein Eidem Løvaas som et svar på SVs krav om å ansette renovatørene fast i Vesar.  Problemet med Veireno var ikke at de gikk konkurs, men at kommunene har brukt et renovasjonsfirma som har en forretningsmodell bygd på sosial dumping. Slik må det bli når kommunene stadig kommer med nye anbud og hver gang forventer lavere priser.

Kårstein Eidem er stortingsrepresentant. Slikt sett er han en som utsetter seg for anbud hvert 4. år når det er valg. Tenk om kriteriet for å være stortingsrepresentant først og fremst var hvem som ville akseptere lavest lønn?

Veireno er anmeldt for en rekke brudd på Arbeidsmiljøloven, som ikke etterforskes. Ikke bare i Oslo, men også i Vestfold. I tillegg kjører de med biler som har ulovlig vekt. Det ble avdekket for over et år siden, men bilene brukes like herlig.

Riksrevisjonen har avdekket at bare halvparten av norske kommuner har en politikk for å avdekke arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Under dekke av å skaffe innbyggerne billigst mulige tjenester, fremmer kommunene en kriminalitet som truer norske firmaer som ønsker å drive på en ryddig måte. Vi er i ferd med å få en permanent underklasse av lavlønte øst-europeiske arbeidere som ikke kommer seg ut av fattigdommen, og som ikke har hatt reallønnsvekst på 10 år. De er ofre for en politikk som hele tida skal presse prisene. Hver gang det er nytt anbud risikerer de å miste jobben. Til syvende og sist rammes hele samfunnet: Innovasjon, omstilling og produktivitetsvekst hemmes fordi man bringer inn lavlønte som gjør at man ikke presses til å gjøre ting smartere. Norske arbeidstakere rammes fordi vi får et arbeidsmarked der det er en rekke stillinger som man egentlig ikke kan leve av. Arbeidsinnvandrerne rammes fordi de blir en underklasse i samfunnet. Jeg tror ikke at norske skattebetalere ønsker en slik utvikling. Jeg er helt overbevist om at de da heller vil betale et par tiere mer i måneden for at det skal være fast ansatte renovatører med skikkelige arbeidsbetingelser.

Renovatørene utfører en samfunnskritisk og viktig tjeneste på vegne av kommunene. Vi vil ha renovatører som har tid til å være serviceminded slik at de f. eks. setter søppelstativene ordentlig tilbake på plass. Renovatørene skal ha arbeidsbetingelser som gjør at de kan stå i arbeid fram til pensjonsalder. Slik er det ikke når det bare er en mann på bilen som også skal hente avfallet, og som ikke har tid til å bruke liften på bilen til søppelbøttene.

Bruk av anbud har bare noe for seg hvis det er konkurranse i markedet. Konkurransen vil hovedsakelig gjelde på lønn der de vinner som tilbyr lavest lønn til de ansatte. Hvis vi vil svekke lønn som konkurransefaktor får vi lett private monopoler der private eiere har sugerør inn i kommunekassene. Da er svaret i stedet å slutte med anbud og utvikle effektivt drevne tjenester i kommunal eller interkommunal regi slik som Vesar. Offentlig drift gir også mer fleksibilitet. Jeg glemmer ikke når Tønsberg første gang privatiserte renovasjonen. Da betalte vi for å få hentet all søppel. Så bestemte politikerne at de ville ha papirinnsamling. Det var ikke med i kontrakten, så da måtte kommunen på nytt for å få papiret innsamlet separat.

Erfaringene fra de kommunene som har kommunal renovasjon, viser at de ikke er dyrere enn private. Det er en logikk i det: Noen har jo betalt for Veireno-eierens leilighet til 45 millioner på Aker Brygge. Det er det du som har betalt gjennom renovasjonsgebyret!