Feeds:
Innlegg
Kommentarer

lars iflaI morgen åpner årets IFLA-kongress her i Kuala Lumpur i Malaysia. I dag var det tjuvstart med komitemøter for mange av IFLAs stående komiteer. I tillegg var det samling av nordiske delegater, og for europeiske delegater. Det  var for øvrig første gang at det var et eget møte for europeiske deltagere til tross – eller kan,skje nettopp på grunn av – deres dominerende posisjon i IFLA..

Konferansens navn er egentlig WLIC – World Library and Information Congress.  IFLA  er navnet på arrangøren: Sammenslutningen av verdens bibliotekorganisasjoner.  WLIC samler noen tusen deltakere fra nesten alle verdens land, men det er store forskjeller på hvor mange som kommer fra de ulike landene. Den rike delen av verden dominerer. Norge har i år en relativt liten delegasjon med 20 personer, mens et fattig land som Myanmar som jo er i regionen, bare har en deltaker. Han kommer i tillegg fra Burmas Goethe-institutt. Svenskene utgjør 40, mens Danmark og Finland har delegasjoner på nivå med Norge.

Det europeiske møtet ble åpnet med en hilsen fra Gloria Perez-Salvine fra Spania som er IFLA president fram til 2019. 3 av de 6 siste IFLA-presidentene er europeere kunne IFLAs generalsekretær Gerard Leitner fortelle. Han er sjøl østerriker. Det er litt avhengig av hva man definerer som Europa, sa Leitner: Er det de 28 landene som er medlem i EU? Eller de 49 landene som er med i Europarådet? Regner man bare med EU er det 470 nasjonale bibliotekforeninger og institusjoner som utgjør 43% av IFLAs medlemmer. Regner man med Europarådet er det 554 medlemmer som utgjør 53 av medlemsmassen. Som dere skjønner har Europa en dominerende plass i IFLA, og særlig de gamle EU-landene.

Leitner har i mange år vært president i Eblida som er den europeiske biblioteksorganisasjonen. Han understreket at IFLA er den viktigste kunnskaps- og påvirkningsorganisasjonen for europeiske bibliotek. Europeiske bibliotek bidrar i IFLAs arbeid for en global visjon for bibliotek, og særlig på områder som opphavsrett, falske nyheter og FNs bærekraftmål. Leitner mente at europeerne burde bli tydeligere i å prege IFLAS politikk. I framtida må IFLA arbeide mer regionalt, sa han.

Ilona Kish som leder det europeiske prosjektet Public Library 2020, og Steen Bording Andersen som er Eblida styremedlem og president i den danske bibliotekforeningen, pekte begge på at 2019 blir et viktig år i Europa. Da er det nyvalg til EU-parlamentet der 40% av representantene vanligvis blir byttet ut. Hun fryktet at populistiske partier som ikke var positive til ytringsfrihet, menneskeretter og bibliotek, kunne få sterkere innflytelse.  I tillegg kommer Brexit, der det er viktig å holde kontakten og samarbeidet med britiske bibliotek og bibliotekorganisasjoner.

Antonia Arahova fra Hellas inviterte til IFLA 2019 i Athen. Der vil IFLAs nye strategi bli presentert. Den vil bli gjenstand for et stort forsøk på direkte demokrati med alle IFLAs  medlemmer som vil få adgang til å stemme over hvilke saker som bør være de viktigste for bibliotekene i årene som kommer.

 

Det nordiske møtet ble arrangert av den danske bibliotekforeningen. Dette er et ansvar som går på rundgang mellom de nordiske landene. Steen Andersen fra den danske bibliotekforeningen ville motivere nordiske bibliotekarer til internasjonalt arbeid. Det er et stort fokus på å få yngre bibliotekarer til å engasjere seg i IFLA. En åpenbar måte å få det til på, er at noen av de gamle traverne uteblir og overlater plassen til yngre. Fra svensk og dansk side ble ideen om et nordisk IFLA-nettverk lansert. De nordiske bibliotekpresidentene møtes hvert år, men ellers er det lite nordisk samarbeid. En elektronisk stemmegiving av de frammøtte viste at det var interesse for å delta i et slikt nettverk, sjøl om det var mange flere som ville delta, enn de som sa at de ville være med å arrangere. – Det er store likheter mellom nordiske bibliotek, men også store forskjeller sa Steen Andersen. Ved avstemningen om hvilke verdier bibliotekene anser som viktig i forbindelse med IFLAs Global Vision-arbeid, sier alle de nordiske bibliotekene at lik tilgang til informasjon er den viktigste verdien. Som verdi nr 2 vil de norske bibliotekene ha mangfold og inkludering, men det er ikke viktig i de andre nordiske landene. Alle de nordiske landene legger for øvrig mindre vekt på ytringsfrihet enn land utenfor Europa.

NBFs leder Mariann Schjeide, generalsekretær Ann Berit Hulthin og skolebibliotekar Hans-Petter Storemyr fra St. Olavs videregående skole i Sarpsborg, sammen med Karin Lindner som er generalsekretær i Sveriges Biblioteksforening

nordisk

NBFs leder Mariann Schjeide, generalsekretær Ann Berit Hulthin og skolebibliotekar Hans-Petter Storemyr fra St. Olavs videregående skole i Sarpsborg, sammen med Karin Lindner som er generalsekretær i Sveriges Biblioteksforening

 

På konferansen skal det blant annet  offentliggjøres hvem som vinner den prestisjefulle prisen som årets folkebibliotek i verden. Det er 5 nominerte bibliotek fra alle verdenshjørner. En av de 5 er Deichmanns Biblo på Tøyen. Daglig leder Reinert Mithassel er her for å presentere biblioteket , og muligens for å ta i mot prisen. Det vil de få greie på som følger de daglige oppdateringene i Bok og Bibliotek og på min blogg.

 kuala lumpur

Konferansen holdes på et stort og moderne konferansesenter mitt i Kuala Lumpur. Rundt rager skyskraperne, nærmest ligger Twin Tower – som var verdens høyeste tvillingtårn da de ble bygd i 1999. De er symbolet både for konferansen og Kuala Lumpur.  Malaysia har de siste 50 åra hatt en stabil økonomisk vekst på over 6% årlig. Det er i dag den 4. største økonomien i sør-øst-asia og ligger på 38. plass i verden. Det er et konstitusjonelt monarki som Norge, med den forskjellen at de regelmessig velger kongen på nytt blant lederne i regionene. Styresett og lovgiving skal ligne mest mulig på Storbritannia – Malaysia er en del av det britiske samveldet. Det er en fascinerende tanke at kongen velges blant regionlederne. Hvordan ville det gått med regionreformen i Norge om det hadde vært Finnmarks tur til å ha kongen?

norske-lover-604x340Lovdata har i realiteten monopol på norske lover og rettsavgjørelser. De bestemmer hva den norske allmennheten får tilgang til, og hva som bare er tilgjengelig for de som betaler 12.500 i året. Dette reagerer ytringsfrihetsaktivisten Håkon Wium Lie på, og får støtte av rød-grønne politikere. Mens regjeringa har et mål om at all offentlig finansiert forskning skal være åpent tilgjengelig, har vi altså ikke et lignende mål for avgjørelser fra norske domstoler.

Lovdata er en allmennyttig stiftelse, der bl.a.  Stortinget, Universitetet i Oslo og Advokatforeningen sitter i styret. Nettstedet finnes i to versjoner: En gratisversjon samt Lovdata Pro som er tenkt for de profesjonelle brukerne slik som advokater. Den profesjonelle versjonen gir tilgang til alle rettsavgjørelser, ikke bare de aller nyeste. For de aller fleste vil gratis-versjonen av Lovdata være tilstrekkelig. Men det er klart at det er lite demokratisk at som trenger tilgang til alle rettsavgjørelser ikke kan få det med mindre de kan betale.

Stortingspolitikerne  Jenny Klinge (Sp), Maria Aasen-Svensrud (Ap) og Petter Eide (SV) sier til Klassekampen at de synes det er problematisk at ikke alle har tilgang til alle rettsavgjørelser.

Lovdata er pålagt å være selvfinansierende. Det er en type privatisering som vi finner flere eksempler på, også innen helseområdet. Lovdata har 40 millioner i årlige inntekter, i stor grad fra advokater og biblioteker. Hvis Lovdata blir gratis vil disse inntektene forsvinne. Det rimelige vil da være at det offentlige finansierer inntektsbortfallet gjennom Stortinget som lovgivende myndighet, eller via domstolene eller Justisdepartementet. 40 millioner er kanskje ikke en for høy pris for lik tilgang for alle?

Et annet alternativ er at tilgang til Lovdatas pro-utgave finansieres gjennom et nasjonalt digitalt bibliotekbudsjett slik SV har foreslått på Stortinget. Frikjøp kan skje på to ulike måter: Enten at det blir gratis for alle norske brukere, eller en billigere løsning: At Lovdata pro blir gratis tilgjengelig i alle norske bibliotek.  Den siste løsninga gir også tilgang til alle med den begrensninga at de må komme seg til biblioteket. Samtidig vil en slik løsning sannsynligvis fortsatt gi inntekter fra advokater og jurister som vil ha tilgang på kontoret.

Håkom Wium Lie har lagt ut rettsavgjørelser på et eget nettsted. Lovdata har hevdet at de har opphavsrett til rettsavgjørelsene fordi de har sørget for at de har blitt anonymisert. Dette er veldig problematisk. Det må være at ansvar for rettsmyndighetene at rettsavgjørelser i Norge blir tilgjengelig for alle og ikke monopolisert til et firma eller en stiftelse som opptrer med forretningsmessig formål. Vi kan ikke ha en situasjon der enkelte dommer er hemmelige for deler av befolkningen. Hvis Lovdata fortsatt ønsker å være et betalingsnettsted, må rettsavgjørelsene gjøres fritt tilgjengelig for andre nettsteder.

grandeUtfordringene i bibliotek dreier seg ikke om eierform, men om kreativitet i driftsform. Jeg er for private aktører på mange områder, men ikke på bibliotekområdet. Biblioteket er ingen tjeneste, men er limet i samfunnet,  sa kulturminister Trine Skei Grande på den store bibliotekdebatten på litteraturfestivalen på Lillehammer. Dermed avskrev hun alle planer om privatisering innen drift av folkebibliotek som noen fryktet etter  Jeløya-erklæringens formuleringer om nye driftsformer innen bibliotek.

Biblioteksdebatten ble arrangert av Norsk Bibliotekforening og Oppland fylkesbibliotek. Debattmøtet har vært en del av litteraturfestivalen i mange år. Kulturministrene har blitt invitert hvert år, men dette var første gang en minister sa ja.

          Det er viktig å ikke glemme hovedbegrunnelsen for bibliotekene, sa Skei Grande. Bibliotekene er der for innbyggerne. De må lytte til innbyggerne, og tilpasse tjenestene til deres behov. Da trenger vi ulike typer bibliotek, som ungdomsbiblioteket Biblo på Tøyen, eller Furuset filial av Deichmann som er forskjellig fra biblioteket i Overhalla der Skei Grande kommer fra.

          Jeg skal gi dere et lobbytips, sa Grande: Det er så mye lettere å gi penger til en begeistret bibliotekar som forteller hva hun kan få til med litt ekstra penger, enn de bibliotekarene som bare skraper i parketten og klager over at de ikke kan få til noe på grunn av mangel på penger.

Møteleder Vidar Kvalshaug minnet Grande på at Venstre hadde støttet kravet om en bibliotekmilliard. Vil pengene komme nå, spurte han. – Jeg har bare sittet som minister i fire måneder sa Grande, men dere har fått 30 millioner. Hun siktet til bevilgningen til arrangementer i bibliotekene i 2019 som skal bli et nasjonalt leseår. Mer kunne hun ikke love. Hun tok sterk avstand fra SVs forslag om en opptrappingsplan med øremerkede tilskudd til kommunene. Øremerking gir ikke de beste løsningene, sa hun. Men i arbeidet med Kulturmeldinga diskuterer vi oppgavefordeling mellom stat, region og kommune – la hun til.

Grande deltok i en paneldebatt med Bibliotekarforbundets leder Jannicke Røgler og bibliotekleder Margareta Swaneld fra Nacka i Sverige. Nacka er en borgerlig forstadskommune til Stockholm som har konkurranseutsatt svært mange tjenester. I 2006 ønsket personalet på et av bibliotekene å kunne tilby bibliotekstjenester privat. Det fikk de gjøre. Formålet var å skape et bibliotek som var annerledes, sa Swaneld, formålet var ikke å tjene penger. Nå rykker imidlertid firmaet Axiell som nærmest har monopol på biblioteksutstyr i Sverige, inn. Situasjonen minner om private barnehager som først ble opprettet av idealistiske enkeltpersoner,  men som siden er blitt danket ut av kommersielle kjeder. Røgler og Bibliotekarforbundet advarte sterkt mot dette.

Skei Grande ønsket et tettere samarbeid mellom ulike bibliotektyper. Hvorfor har vi ikke et samarbeid med universitetsbiblioteket på Tøyen, spurte hun. Hun avviste privat finansiering av bibliotekene, men ønsket at bibliotekene skulle kunne tilby fagbibliotektjenester til mindre bedrifter.

Temperatur ble det da fylkesbiblioteksjef Trond Minken viste til Enger-utvalget om en systematisk underfinansiering av folkebibliotekene. Minken mente at storbybibliotekene hadde ressurser og kunne samarbeide, mens han var bekymra for de mange små bibliotekene. Da tente Skei Grande på alle plugger:  Byene er verre stilt enn de små kommunene, sa hun. Det er bare snakk om prioritering. Oslo har større utfordringer med fattigdom enn små kommuner, når vi har satset på et bibliotek som Furuset er det som et fattigdomstiltak, mente hun.

 

I revidert nasjonalbudsjett varsler regjeringa at de vil innføre momsfritak for digitale tidsskrifter. Vi har sett at momsfritaket på digitale nyhetsmedier har hatt ønsket effekt, sier kulturminister Trine Skei Grande. Det er en gledelig nyhet, men den skaper også nye urettferdigheter. Hvis det ikke også blir momsfritak på betaling for publisering av tidsskriftsartikler, vil vi få en avgiftspolitikk som hemmer målet om åpen tilgang.ebook_tutorials

Avgiftsmessig forskjellsbehandling kan hemme modernisering og digital utvikling, fortsetter statsråden.  Det er kjernen i saken: Staten har brukt milliarder på å subsidiere momsfritaket på papirutgivelser i forhold til digitale utgivelser.  Det er selvfølgelig Finansdepartementet som kjemper mot ethvert nytt avgiftsfritak. I spørsmålet om digitale medier har man i tillegg vært veldig usikker på om omfanget av avgiftsfritak kunne bli betydelig.

Krisa i avisene gjorde at man i fjor innvilget momsfritak også på digitale aviser. Det bedrer på økonomien for avisutgiverne, men som avgiftspolitisk virkemiddel kom det for seint for å fremme digital nyhetsformidling framfor papiraviser. Avgiftslettelsene for de digitale nyhetsmediene skapte nye urettferdigheter, f eks at det fortsatt er moms på digitale tidsskrifter og e-bøker.

Mens ebøker fortsatt sliter i forhold til papirbøker, har digitale tidsskrifter i stor grad overtatt for papirtidsskrifter. I så måte kommer avgiftslettelsen for seint til å fremme en omstilling fra papir til digitalt, sjøl om det vil bety betydelige reduksjoner for universitet og høgskoler som ikke kan trekke fra utgiftene til moms.

Den nye urettferdigheten som nå oppstår er at når digitale tidsskrifter blir momsfrie, så  er det urimelig at det fortsatt vil være moms på forfatterbetaling. I økende grad er APCer (article processing charge) i ferd med å overta eller komme i tillegg til abonnemensbetaling. Det kan koste opp til 30.000 å  frikjøpe en artikkel for åpen publisering. Hvis man ønsker å bruke avgiftspolitikken til å fremme en politikk, vil momsfritak på abonnementskostnader og ikke på APCer bety at man fremmer en gammeldags forretningsmodell på bekostning av en modell som vil styrke åpen tilgang til forskningsartikler fordi kostnadene legges på de som publiserer og ikke på de som leser. Regjeringa har som mål at alle norske vitenskapelige artikler skal være åpent tilgjengelige innen 2024. Dessverre går denne utviklinga for sakte. Å ikke gi momsfritak for APCer vil ytterligere svekke utviklinga for åpen tilgang.

 

Moms er en skatt som har stor betydning for finansiering av offentlige tjenester. Jeg skjønner at Finansdepartementet er skeptisk til unntak som uthuler momsfritaket. Momsfritaket på papirbøker har en kulturpolitisk begrunnelse om at man vil fremme norsk litteratur. Ut fra et slikt mål er tiltaket lite målrettet fordi det også omfatter alle papirbøker på utenlandske språk eller utenlandske forfattere oversatt til norsk. Etter min mening er det ikke avgiftsnivået som er det vesentlige, men mer forskjeller i avgift mellom ulike medier som gir virkninger som – forhåpentligvis – er utilsikta. Alt må altså nødvendigvis ikke bli momsfritt, men det må være en likebehandling mellom papir og digitalt og digital åpen tilgang.

 

 incode

Vi må ikke bare si at det ikke nytter og at vi har prøvd alt før. Vi må være visjonære, da tror jeg det er mulig. Omtrent slik formulerte Høyres stortingsrepresentant  Peter Frølich seg på Dagsnytt 18.  Han var innkalt for å forsvare vedtaket fra landsmøtet i helga der Høyre sier at «målet er å gjøre all undervisning på offentlige institusjoner digitalt tilgjengelig innen 2025».

Formuleringa er en del av storresolusjonen om digitalisering som landsmøtet vedtok. Kapittel 2 heter «Kunnskap skal være digitalt tilgjengelig for alle.» Her står det bl.a. at «ny teknologi skal utjevne og forbedre utdanningen i hele landet. Forskjeller basert på geografi kan reduseres og viktige tjenester kan gjøres mer tilgjengelig».  Den viktigste del av målet for universitet og høyskoler er formuleringa om å «stimulere til at universiteter og høyskoler legger læringsmateriell fritt tilgjengelig på nett» .

Å legge læringsmateriell fritt tilgjengelig på nett, vil selvfølgelig omfatte mer enn forelesninger, men også forelesninger. Det bør inneholde også å gjøre pensumlitteratur fritt tilgjengelig for studentene, slik rektor Curt Rice og NSO-leder Beldo har tatt til orde for. Dette er det nye biblioteket, sa Frølich på Dagsnytt 18.  Det er en oppgave som bibliotekene bør påta seg. Ved OsloMet er vi allerede i gang.

Vi har lenge publisert digitalt læringsmateriell som gjøres tilgjengelig for alle på vårt filmarkiv. Vi har produsert digitale kurs som flere tusen studenter følge fra vårt digitale bokskap. Kursene bedrer studiekvaliteten når de brukes slik at læreren ikke lenger behøver å bruke så mye av sin tid sammen med studentene til å forelese. Studentene har allerede sett forelesningen på nettet. Nå er vi også i ferd med å utvikle et digitalt arkiv for læremidler slik vi allerede har digitalt arkiv for forskningspublikasjoner.

Det digitale paradigmeskiftet må også innebære en delingskultur. Hvis ikke vil digitaliseringa føre til økte forskjeller ved at noen har tilgang og andre ikke. Bevegelsen for åpen tilgang er et forsøk på å hindre forskjeller i tilgang. Derfor er det positivt med et klart mål fra Høyre om at ikke bare forskning finansiert av offentlige midler, men også læringsressurser skal gjøres tilgjengelig for alle.

Det vil alltid være noen gamle professorer som mener at målet er naivt og at «dette har vi prøvd før».  Men jeg synes det er positivt at Høyre satte digital-politikk på dagsordenen på sitt landsmøte.  De peker på at «å bruke teknologi på best mulig måte er viktig for å opprettholde vår velstand og for å nå FNs bærekraftmål».  Mye av tiltakene er svært instrumentelle på den måten at de skal bidra til økonomisk vekst og redusere antallet offentlig ansatte.  Lik tilgang til utdanning er ikke bare et spørsmål der digitalisering kan redusere geografiske avstander, men dreier seg om lik tilgang på tvers av økonomiske og sosiale skiller. Ulikheter i tilgang til informasjon er alle ulikheters mor. Demokratiet er avhengig av en større likhet i tilgang til informasjon enn en markedstyrt digitalisering kan gi oss.

nøtterøykorridorDet blir staten som skal regulere ny jernbane gjennom Tønsberg. Lokalpolitikerne blir sittende som tilskuere. Det skyldes den sterke motstanden mot å utrede den såkalte Nøtterøy-korridoren hos det politiske flertallet i Tønsberg og Færder. Bane Nor har foreslått en trase som de mener best imøtekommer sentrale vedtak om jernbanestasjon i bysentrum. Departementet må lydig følge opp Stortingets retningslinje og anbefaler derfor at også Nøtterøy-alternativet blir utredet. Det er åpenbart at det politiske flertallet i Tønsberg og Færder legger mindre vekt på en rask jernbane fra bysentrum til bysentrum, enn Stortinget og regjeringa gjør. Men hvorfor ofre all innflytelse på motstand mot utredning av en trase som de burde vite uansett ville bli utredet?

Det kom overraskende for alle da Bane-Nor for to år siden la fram sine alternativer for ny jernbane gjennom Tønsberg. I mange år hadde vi regnet med en løsning med jernbanen i tunnel under Byfjorden og Nøtterøy. Nå var dette alternativet skrinlagt. I stedet lanserte Bane-Nor alternativet med jernbane gjennom byen, over Kanalen og i tunnel under Nøtterøy. Dette kom som et sjokk på mange. Bedre ble det ikke av at man foreslo å skrinlegge dagens trase med jernbane over Jarlsberg-jordene. Dette førte til noen umiddelbare reaksjoner mot Nøtterøy-alternativet som var mer preget av sjokk enn av gjennomstenking.

Seinere har Jarlsberg-alternativet tatt inn i planprogrammet igjen. I to varianter: Med dagens jernbanesløyfe, eller med en stasjon på Korten.

I tillegg kommer den såkalte Vear-korridoren som har fått alle som er glade i Slottsfjellet til å steile. Vearkorridoren betyr en sving innom Slottsfjellet før sporet fortsetter på bro over hele Byfjorden. Her er det konflikter med de som vil ta vare på Slottsfjellet, og med miljømyndighetene med tanke på bro langs fuglereservatet. Men det er OK for Tønsbergs politikere.

Nøtterøykorridoren innebærer å følge det nedlagte jernbanesporet til Kanalen, krysse Kanalen i bro og forsvinne inn i tunnel omtrent ved grensa til Nøtterøy. Tunnelen ender øverst i Teieskogen der toget skal gå på bro over Vestfjorden.  

Vi vet ikke nok om de foreslåtte alternativene. Det er nettopp derfor de skal utredes videre. Det kommer til å bli nødvendig å rive noen hus. Det er ingen grunn til å tro at Nøtterøy-alternativet vil medføre riving av flere hus enn Vear- eller Jarlsberg-alternativet. Den åpenbare ulempen med Nøtterøy-alternativet er at den vil krysse Kanalen på en fast bro som er for lav til at seilbåter kan passere under. Det kunne vært løst med en tunnel, men hvis det skulle utredes måtte politikerne si ja til å utrede alle sider ved Nøtterøyalternativet. Det ville de ikke.

Det betyr at båthavna for seilbåter må flyttes til Stensarmen. Der er det for øvrig planlagt en stor marina. Det er laget store og spennende planer for å gjøre Stensarmen om til en del av bysentrum. Det betyr at det meste av bygninger på Stensarmen vil bli revet. Men t hensynet til nettopp utbyggerne på Stensarmen er en viktig del av politikernes motstand mot Nøtterøyalternativet. Området vil bli båndlagt til jernbanetrase, og det vil kunne bety forsinkelser i utviklinga av nye bygg på Stensarmen, og svekke grunneiernes fortjeneste. 

Bladet Jernbaneforum hadde nylig en reportasje fra Lillestrøm, der det var stor lokal motstand når Gardermo-banen ble planlagt rett gjennom byen. I dag er aksjonistene fornøyd. Husene langs jernbanen har fått støyisolerende vinduer. De nye togene bråker mindre. Det er mindre støy enn før. Og Lillestrøm er blitt attraktiv på grunn av jernbanen. Når det nye universitetet OsloMet planlegger å flytte sin avdeling fra Kjeller til Lillestrøm, er det en hovedgrunn: En by med jernbanestasjon i sentrum. I Moss skal Bane-Nor bygge ny trase gjennom byen og stasjon i sentrum. Det har ført til det største byutviklingsprosjektet i Moss noen gang, med bygging av flere tusen nye boliger. Jernbane i bysentrum kan også bli et ligende byutviklingsprosjekt i Tønsberg!

 

Av Arne Nævra, stortingsrepresentant for SV i Buskerud, og Lars Egeland, miljøpolitisk leder i Vestfold SVnævra egeland

 

Det er ingen nyhet at kysttorsken i Oslofjorden er truet. Havforskningsinstituttet har advart i mange år. Også yrkesfiskere og fritidsfiskere har sett utviklingen: Å få torsk på kroken innenfor lovlig fangststørrelse er blitt en sjeldenhet. Likevel er det ikke blitt gjennomført vesentlige vernetiltak. I valgkampen gikk SV ut og krevde at noe ble gjort.  18. mars fremmet vi et representantforslag på Stortinget der vi ber regjeringa raskt sette i gang tiltak som bl.a. innebærer et forbud mot faste eller stående redskap nord for fjordlinja Larkollen-Slagentangen.

SV i alle fylkene rundt Oslofjorden står sammen om dette forslaget:  Forslagsstillere er  Arne Nævra fra Buskerud, Nicholas Wilkinson fra Akershus, Kari Elisabeth Kaski fra Oslo, Freddy Andre Øvstegård fra Østfold  samt havforkjemper Torgeir Knag Fylkesnes og SVs miljøpolitiske talsperson Lars Haltbrekken.

Under fjorårets havfiske NM utenfor Holmestrand hvor 120 av landets beste fiskere var samlet i to dager, var den tørste torsken på 1,2 kg. Vi står i fare for at hele torskestammen bryter sammen og blir borte fra fjorden for alltid. Dødeligheten på kysttorsken er hele 67 %, det er altså bare hver tredje torsk som blir mer enn et år gammel.

Miljøforholdene i Oslofjorden har endret seg. Vannet er blitt varmere, vi har fått nye arter som kommer inn sørfra. Noen skylder på selene som spiser mye fisk. Det er også mulig at tilføring av nitrogen fra kloakkutslipp, kan bidra til at torsken har problemer. Men det er ingen tvil om at hovedårsaken er overfiske. Skal det være mulig å drive fortsatt fritidsfiske og næringsfiske i Oslofjorden i framtida, må vi bygge opp torskestammen igjen. Det klarer vi ikke uten begrensninger på fisket.

 

Det nytter!

Hummeren har vært truet og det er derfor etablert egne bevaringsområder for hummer. I disse områdene har det også blitt mere større torsk. Mengden fisk i gytemoden alder også har økt år for år.

Forbud mot faste redskaper (garn, ruser, teiner) utenfor forskningsstasjonen Flødevigen, i forbindelse med opprettelse av et bevaringsområde for hummer i 2006, førte også til en lokal restaureringseffekt med bestandsøkning for torsk og økning i gjennomsnittsstørrelse.

Dette vil SV gjøre

I forslaget peker vi på tiltak foreslått av Havforskningsinstituttet:

–              Kartlagte gyteområder må fredes mot alt fiske.

–              Forbud mot faste eller stående redskap i fjorden nord for en linje Larkollen-Holmestrand. Her skal det bare være tillatt å fiske med stang eller snøre, og fanget torsk skal slippes ut igjen.

–              All bunntråling forbys.

 

Den store tragedien for kysttorsken er at i stedet for å innføre tiltak, har det bare kommet stadig flere utredninger – selv om vi vet nok til å handle. Men det er viktig å følge med om tiltakene virker – og om de er tilstrekkelige. Derfor ber SV om at tiltakene evalueres etter 5 år, og at resultatet igjen forelegges Stortinget.