Feeds:
Innlegg
Kommentarer

SV og byutvikling: Hva vil vi med byen vår?

desember 9, 2022 av larsegeland

Mange er glade i Tønsberg og engasjert i hvordan byen skal utvikles – og se ut. Det er ikke utbyggerne som skal bestemme det. Byen skal tilhøre de som bor der og de som bruker den. Vi trenger en debatt om byutvikling foran neste års kommunestyrevalg. Derfor tar vi gjerne utfordringen fra spaltist lene Kjølner som i TB spør: Hva vil dere med byen vår?

Det er mange valg siden SV hadde plass i Bygningsrådet, eller Utvalg for plan og bygg som det nå heter i Tønsberg. Ved høstens valg satser vi på å få velgernes støtte slik at vi kan få en plass i dette maktfulle utvalget. Vi opplever at det er for seint for SV å protestere når saker kommer til kommunestyret, vi må være med i Plan og bygg-utvalget der mye av detaljene utformes.

Mennesker framfor biler

Både for å redusere klimautslipp og for å gjøre byen triveligere, vil vi ha mer plass til mennesker og mindre til biler. Det er viktig at det bor folk også i bysentrum og i boligområdene nært sentrum. Både for å redusere behovet for bilbruk, men også for å opprettholde livet i byen på ettermiddag og kveldstid – mer enn for tilreisende på brygga. Vi har mange «sår» i byen der det har stått hus og hvor det i dag er store parkeringsplasser.  Byen vil bli triveligere om vi kan bygge nytt slike steder.

Utbyggerne skal ikke avgjøre høyden

Nybygg i Tønsberg må bygges med respekt for eksisterende arkitektur, materialvalg og størrelser. Kommersielle utbyggere vil ofte ha et ønske om å bygge høyt og stort, for å tjene mest penger. Politikernes oppgave er å ta vare på innbyggernes interesser. Det er viktig å spare areal gjennom fortetting, men det er forskjell på å barbere seg og skjære av haka. Vi har utallige eksempler på at Tønsbergs politikere har gitt etter for utbyggernes interesser og tillatt utbygginger som aldri burde skjedd. Ofte får nybygg en etasje mer enn det reguleringsplanen tilsa. – «Det er bare en tilbaketrukket etasje» sier utbyggerne. En «tilbaketrukket etasje» ses ikke fra fortauet nedenfor – men ses fra resten av byen.  Utbyggerne viser til at «vi må være næringsvennlige» og godta avvik fra reguleringsplaner. Når bygget er ferdig viser det seg ofte at den ekstra etasjen ikke var så avgjørende likevel, men kjekt å ha for en utbygger.  Når det først er et høyt hus i nabolaget, setter det rammer for nye hus. F.eks. har høyden på Kristina-kvarteret vært forsøkt bruk som argument for høyere hus i komplette tre-hus-kvartal.

Nybygg må tilpasse seg i høyde med nabobebyggelse, får å gi et helhetlig inntrykk – men også av hensyn til de som bor i nabohusene. Utbyggingen på Nedre Langgate er i så måte et skrekkeksempel.

Det er stort press om utbygging også i bakgårder i sentrumsnære bevaringsverdige bydeler. Det er fint å få flere boliger her. Men det blir galt når bakgårdbebyggelse blir høyere enn framhuset. Og det er viktig at alle skal få sin del av sola – vi skal ikke bygge framtid slum ved at vi tillater bygging av boliger som nesten ikke får sol inn av vinduene.

Hva er pen arkitektur?

Arkitekturopprøret kårer pene og mindre pene bygg. Det er fint at vi har en kritisk debatt om pent og stygt. Politikerne skal ikke være smaksdommere. Ikke alle bygg i bysentrum skal være kopier av gamle hus. Men det kan det gjerne  være der husene inngår i ellers komplett trehusbebyggelse som det ennå er en del av i Tønsberg. Men det er også mange eksempler på moderne arkitektur som er attraktiv, der den innordner seg omgivelsene i fargevalg, materialvalg og utforming. SV har kjempet for å få en byantikvar som kan sørge for at historiske verdifulle bygninger og strøk blir tatt vare på. Hvor sterkt begrensingene skal være med hensyn til moderne uttrykk i arkitekturen, avhenger av hvor i byen det skal bygges.

Miljøvennlige bygg og gater

Miljø og klima er blant SVs hovedsaker. SV vil at arkitekter og utbygger skal sats på grønn arkitektur. Klimavennlige bygg, gjenbruk og bygg som fremmer biomangfold. Vi mener at det i større grad må tilrettelegges for trær og annen vegetasjon i bysentrum. Trær trekker til seg støv, avgir fuktighet på tørre dager og har dermed betydning for luftkvaliteten. Kommunen har vært for gjerrige når det gjelder gatereingjøring som har stor betydning for mange astmatikere. Det bør legges til rette for mer solenergi – eller hager – på tak og fasader kombinert med fornybar fjernvarme.

En by for alle

Og selvsagt må byen tilrettelegges universelt, altså for folk med ulike funksjonsnedsettelser – og for alle med barnevogn. En liten rundtur i byen med rullestol viser at det her er et stort forbedringspotensiale.

Dette innlegget har stått i Tønsbergs Blad fra Christina Grefsrud-Halvorsen og meg. Christina er førstekandidat for SV ved høstens kommunevalg, jeg er 4. kandidat.

Publisert i kommunevalg 2023, SV, Tønsberg, Uncategorized | Leave a Comment »

«SV snur om NATO»

oktober 25, 2022 av larsegeland

Innlegget nedenfor hadde jeg i dagens Klassekampen:

Her er jeg på møte med NATOs parlamentariske råd i Bundesrat i Berlin.

SV snur om NATO proklamerer Klassekampen over hele første side lørdag 15. oktober. Anledningen er et intervju med SVs nestleder og programkomite-leder Torgeir Knag Fylkesnes. Han kan fortelle at flertallet i programkomiteen foreslår å stryke punktet om å melde Norge ut av alliansen.

Mindretallet på 4 står bak en dissens som er nesten likelydende med flertallets forslag om å «arbeide for et nordisk forsvarsallianse innenfor og utenfor NATO, og at Norge bør bruke sin innflytelse til å gjøre NATO til en ren forsvarsallianse hvor utgangspunktet er hvert enkelt lands eller regions evne til å hevde egen suverenitet, hvor det ikke etableres militære baser i andre land, og hvor atomvåpen ikke er en del av strategien. « Den eneste forskjellen er at mindretallets forslag  innledes med at «Vårt mål er en nordisk forsvarsallianse i stedenfor NATO-medlemskap. Så lenge et slikt alternativ ikke eksisterer» er det full enighet mellom de to fraksjonene om hva man skal gjøre.

Det betyr etter min mening at det er en ubetydelig forskjell mellom de to forslagene. Den egentlige realitetsorienteringa i SVs NATO-holdning skjedde da man skrev under Soria Moria-erklæringen som var grunnlaget for åtte års rød-grønt styre fra 2005. Her heter det: 

  • Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO, EØS-avtalen og at Norge ikke er medlem av EU.

SV har også programfestet at man er mot kongehuset og for en republikk. Det er en prinsipiell holdning som ikke har oppslutning i befolkningen. Det er ikke aktuelt å innføre republikk i dag. Det er like lite aktuelt som å melde Norge ut av NATO i dag.

Begge «fløyer» konstaterer at det ikke finnes noe alternativ til NATO i dag som kan gi de sikkerhetsgarantier som de er enige om at vi trenger. Det betyr at det er bred enighet om det viktigste. Da må vi sørge for at uenighet om formuleringer ikke blir en stor sak, like lite som vi trenger en stor diskusjon om kongehuset.

Det blir hevda i avisene at SVs forløper – SF – ble dannet for å melde Norge ut av NATO. Ser vi på annonsen som ble rykket inn i avisene 2. februar 1961 med invitasjon til stiftelse av Sosialistisk Folkeparti (SF), står det ikke noe om NATO. Men det står at det er nødvendig å stifte et nytt parti om AP på sitt landsmøte svekker atomparagrafen. «Da trengs det et nytt parti for å kjempe mot atomvåpen og for en uavhengig norsk fredspolitikk.»

Både de «NATO-vennlige» og motstanderne mener at Norges sikkerhetsgarantiene ikke skal være basert på atomvåpen, og mener at Norge bør slutte seg til traktaten som forbyr atomvåpen. Det er dette som er de store sikkerhetspolitiske spørsmålene i dag. Det er her diskusjonen pågår. Og dette er synspunkter der SV har massivt flertall i befolkningen bak seg.

Man skal ikke undervurdere hva Norge kan gjøre innenfor NATO. Problemet er at etter at Einar Gerhardsen proklamerte Norges basepolitikk i 1957, er det ingen som har talt mot NATO-ledelsen og USA. Det kunne AP regjeringen gjort i sommer da NATO beslutta sitt strategiske konsept som bygger på førstebruk av atomvåpen, i en situasjon hvor Russlands konvensjonelle styrker er svakere enn på veldig mange år. Som tidligere medlem i NATOs parlamentariske råd har jeg opplevd å være eneste representant i forsamlinga som stemte mot NATOs rakettskjold-planer, som det ellers var stor motstand mot i den rød-grønne regjeringa. 

Man kan hevde at Norges utsatte posisjon overfor Russland ikke skyldes interessekonflikter mellom Norge og Russland, men det faktum at vi utgjør NATOs grense mot Russland. Altså at vi blir tryggere utenfor NATO. Likevel mener både flertallet og det store mindretallet at Norge ikke kan stå aleine uten dagens sikkerhetsgarantier. Også det er en betydelig enighet.

Uenigheten dreier seg altså kun om man prinsipielt skulle ønske seg at verden var slik organisert at man ikke skulle trenge å være medlem i en stor militærallianse. Her kommer SFs tredje standpunkt, nemlig at en todeling av verden i store militærblokker hindrer landenes selvstyre og demokrati. Det burde være akseptabelt også for flertallet å uttrykke at vi prinsipielt ønsker en verdensordning med gjensidige sikkerhetsgarantier for selvstendige land. Det burde altså hå an å skrive seg fram til enighet i programmet.

Lars Egeland, atomvåpenmotstander og tidligere medlem i NATOs parlamentariske råd.

Publisert i atomvåpen, NATO | 1 Comment »

Faren for atomkrig øker – men det finnes håp

oktober 4, 2022 av larsegeland

Foto: Jane Lazarz https://www.flickr.com/photos/walkingcolorado/

Skal dere vinne tilbake  Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizjzja må dere regne med at vi bruker atomvåpen, sier Russland. Russland har erklært at de fire regionene er innlemmet i Russland, og minner oss på landets atomvåpendoktrine som sier at atomvåpen kan brukes om landets sikkerhet er truet.

Mange blir selvfølgelig redde for at Russland skal bruke atomvåpen, når krigen går dårlig med  konvensjonelle våpen. Det er lett å føle seg  maktesløs. Men nettopp i krisen finnes det mulighet for endring, ved at verden kan erkjenne at atomvåpnene bare gjør oss mer utrygge.

Hvorfor har vi atomvåpen?

Enkelte mener at atomvåpen er et nødvendig onde, fordi det skaper en terrorbalanse som hindrer krig. Samtidig er det viktig å avmystifisere våpnene. USA har ikke behov for atomvåpen for å forsvare eget territorium mot konvensjonelt angrep, men for å avskrekke fra å gå til angrep på allierte som f eks Norge. Men trusselen om at USA vil starte en global atomkrig som involverer at USA selv risikerer å bli angrepet, om Russland skulle invadere Svalbard eller Finnmark, er lite troverdig.

Atomvåpen er ikke brukbare våpen

Bort sett fra at atomvåpen er dypt uetiske våpen fordi de rammer uskyldige sivile, så er teorien bak avskrekkinga at et angrep på en atommakt ville føre til gjengjeldelse som ville ødelegge angriperen. Dermed ville ingen ha interesse av å starte en krig. Men for at avskrekkinga skal ha troverdighet, må man faktisk vise vilje til å ta våpnene i bruk. Det er ingen logiske argumenter for hensiktsmessigheten av å ta i bruk atomvåpen. Også teorien om massiv gjengjeldelse er problematisk: Om USA blir ødelagt, har USA da egentlig noen interesse av at også Russland blir ødelagt?

De seinere åra har atommaktene utviklet mindre, såkalte taktiske atomvåpen. Ideen er at bruk av slike våpen kan tenkes uten at vi får en verdensomspennende ødeleggelse. Slike våpen kan man tenke seg kunne tas i bruk i Ukraina – eller mot Norge. Det innebærer en stor fare for eskalering ved at et land ikke vil tape en krig der mindre atomvåpen blir brukt, når man samtidig sitter med et lager av større atomvåpen siktet inn på fiendens byer.

Atomavskrekkinga virket ikke

Det var slike langvarige kriger som Ukraina-krigen nå ser ut til å utvikle seg til, som atomavskrekkinga skulle hindre: Faren for at en konvensjonell langvarig krig eskalerer til atomkrig, skulle hindre at slike kriger i det hele tatt brøt ut. Krigen i Ukraina innebærer altså et sammenbrudd for troen på atomavskrekking. Nå kan man si at atomvåpnenes eneste formål er å hindre at atomvåpen blir tatt i bruk.

Dystert for nedrustningsarbeid

Antallet atomstridshoder har gått kraftig ned siden 1986, men har vokst igjen de to siste åra. Alle 9 atommakter er i gang med modernisering eller opprustingsprogrammer. Det har ikke vært nedrustningsforhandlinger om bilaterale avtaler – avtaler mellom enkeltland – siden 2010. Når det gjelder nedrustningsavtaler i FN-regi har det ikke skjedd noe på 25 år. Deltakerlandene i ikke-spredningsavtalen avsluttet nettopp et møte i New York uten å komme til enighet om noe. Det eneste nye som har skjedd er den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen som er blitt gjeldende folkerett. Men foreløpig har ingen atommakter sluttet seg til. Men avtalen har potensiale til å bli et nyttig verktøy i framtida.

Er det bare tomme trusler?

Det er gode argumenter for at en rasjonell fiende ikke vil ta i bruk atomvåpen fordi de har så stort potensiale til å eskalere en utslettende verdenskrig. Den største trusselen nå er at vi ikke kan basere oss på at fienden er rasjonell, og at en krig har en egen dynamikk som gjør at atomvåpen kan tas i bruk i en krisesituasjon. Stadig kortere varslingstid fra atomvåpen blir avfyrt til de treffer, skaper økt nervøsitet. Den største faren er altså at atomvåpen blir tatt i bruk ved feilvurderinger i en situasjon med økt spenning.

Er det håp?

Atomvåpen klarte ikke å forhindre Ukraina-krigen. Men atomvåpnenes eksistens kan føre til at krigen utvikler seg til en ødeleggende verdenskrig. Ukraina krigen kan ses på som en kulminering av mange års negativ utvikling når det gjelder sikkerhetspolitisk samarbeid og nedrustning. Akkurat nå ser det ganske mørkt ut. Krisen kan innebære at mange ser at atomvåpnenes eksistens bare bidrar til å gjøre verden utryggere. Erfaringene fra 1980-årene viser at endringer i positiv retning kan komme svært fort og overraskende. Derfor er det så viktig at vi opprettholder institusjoner, regelverk og dialog om nedrustning. Det omfatter også sivilsamfunnsorganisasjoner som Nei til atomvåpen og anti-atomvåpenorganisasjoner i mange land, organisasjoner som var nødvendige bidragsytere for de store nedrustningsavtalene som avløste den kalde krigen på 1980-tallet. Det er derfor viktig å ikke gi opp håpet, men se at i dagens krise finnes det en stor mulighet for endringer som gjør verden tryggere. Norge har en viktig oppgave i å snakke med vår atom-allierte USA om at atomvåpen ikke gjør oss sikrere.

Publisert i atomvåpen, Ukraina, Uncategorized | Leave a Comment »

Jeg sier opp jobben i protest mot en imkompetent og udemokratisk beslutning

august 19, 2022 av larsegeland

I juni bestemte den nye rektoren ved OsloMet, å skrinlegge arbeidet med å etablere et nytt felles bibliotek for Campus Pilestredet. Planene var godt i gang etter lange administrative prosesser. Prosjektmandat ble vedtatt høsten 2021 og arbeidet startet med et stort oppstartsseminar med bl.a. den kjente nederlandske bibliotekarkitekten Aat Vos.

Det ble hele tida rapportert til ledelsen av Campusprogrammet ved OsloMet. Opprinnelig var målet at det skulle være innflytting i det nye biblioteket i 2022 – altså nå. Det var etter min mening ganske urealistisk. Planene ble justert til sommeren 2023. Så viste det seg at prosjektet ble dyrere enn anntatt – ikke 90 millioner men 160. Campusprogrammet ville ikke stoppe arbeidet, men ba om at det ble jobbet med økonomien for å redusere kostnadene. Kostnadene var i stor grad knyttet til at hvis man begynte å gjøre noe i Pilestredet 52, så kom kravet om nytt ventilasjons- og varmeanlegg. Huseier KLP så behovet for en oppgradering av bygget, så de la 60 millioner på bordet. I tillegg ble det gjort andre justeringer som reduserte kostnadene noe, slik at vi kunne gå tilbake til campusprogrammet og si at vi var omtrent på budsjett. I tillegg la vi fram en kost-nytte-analyse som viste at prosjektet var lønnsomt over ca 10 år. Inntektsida var redusert behov for bemanning, mer effektiv utnytting av boksamlingen, reduserte kostnader til boktransport mellom bibliotekene, redusert husleie – og ikke minst reduserte utgifter til oppvarming. Varmegjenvinninga i bygget ville gå fra 30 til 80% gjenvinning som ikke bare ga innsparinger på økonomien, men også betydelige reduserte CO2-utslipp.

Likevel valgte rektors ledergruppe å gi rektor et nesten enstemmig råd om å avslutte prosjektet. Bare studentene protesterte.

Det var uavklart hva som egentlig var begrunnelsen for å avslutte prosjektet. I debatten etter at jeg varsla at jeg sa opp, har rektor pekt på økonomien – noe som etter min mening innebar en omkamp. Avslutninga av prosjektet som ville ha kostet OsloMet 90-100 millioner, innebærer at man kastet 80-85 millioner ut av vinduet: 10-15 millioner er allerede brukt til bygningskonsulenter og arkitekter, Kunnskapsdepartementet hadde gitt tilsagn om en støtte på 10 millioner som nå faller bort samt at man mister KLPs bidrag på 60 millioner.

Heldigvis befinner jeg meg i fuck-you-årene, det vil si at jeg straks har mulighet til å gå av med AFP. Jeg skulle gjerne ha jobba videre, men jeg trenger altså ikke finne meg i en så dårlig beslutning som jeg også mener var udemokratisk. Vi har det siste året brukt masse tid på å lage Risiko- og sårbarhetsanalyser for bibliotekprosjektet og det medfølgende omorganiseringsprosjektet. For beslutningen om å fortsette med tre bibliotek, er det ikke laget en eneste ROS-analyse. Den ville etter min mening lyst rødt på svært mange punkter. Prosjektet er drøftet med tillitsvalgte, men avslutningen av prosjektet ble tatt uten at tillitsvalgte var inne i bildet. Hvis ledelsen var bekymret for økonomien, kunne de gått i dialog med biblioteket for å drøfte om det kunne foretas ytterligere justeringer i prosjektet for å redusere kostnadene. En åpenbar justering kunne være å stoppe ombygginga av cellekontor til åpent landskap for de ansatte. Det kunne redusert utgiftene med ca 25 millioner, og det ville ikke være store protester blant de ansatte.

Nå ser det ut til at OsloMet fortsetter uten et hovedbibliotek i overskuelig framtid. Det betyr at man går i motsatt retning av det som har vært trenden i biblioteksektoren i mange år. Et eksempel kan være etableringa av det nye Deichman i Bjørvika, men ogsp Humsam-biblioteket på UiO som erstattet mange små bibliotek.

Her er lenker til noe av debatten om saken i Khrono:

Her er Khronos oppslag om saken: Sier opp jobben ved OsloMet i protest (khrono.no)

Her er mitt innlegg i Khrono: Dårlig start for rektor Christen Krogh (khrono.no)

Her er Facebook-posten jeg la ut: (7) Facebook

Her er Christen Kroghs svar til meg: Vi satser på universitetsbibliotekene! (khrono.no)

Og svar fra meg til Christen: Hvor mye er et bibliotek verdt? (khrono.no)

Her er et oppslag i Tønsbergs Blad: OsloMet, Tønsberg | Lars Egeland sier opp i protest: – Jeg har yrkesstolthet (tb.no)

Så nå blir det snart et alvorlig skifte i livet og jeg blir pensjonist. Det har selvfølgelig også sine gleder, men jeg hadde helst sett at det var mening i å fortsette jobben i OsloMet. Men noen ganger er det likevel viktig å si tydelig fra.

Publisert i Uncategorized | Merket med | Leave a Comment »

Nei til førstebruk av atomvåpen

mai 5, 2022 av larsegeland

NATOs strategiske konsept bygger på førstebruk av atomvåpen, altså at NATO kan angripe en fiende med atomvåpen, uten sjøl å ha blitt angrepet av slike våpen. Nei til atomvåpen mener at tida nå er inne til å endre dette konseptet og at Norge har en viktig oppgave i å få til det. Med et uforutsigbart Russland er det desto viktigere at NATO er forutsigbare. I juni samles statsledere fra alle NATO-landene til toppmøte i Madrid for å vedta nytt strategisk konsept for NATO. På møtet bør statsminister Jonas Gahr Støre benytte anledningen til å si et klart nei til førstebruk.

I Stortingets spørretime 4. mai ble dette spørsmålet tatt opp med utenriksminister Huitfeldt fra SVs Ingrid Fiskaa. Huitfeldt ville ikke svare på om hun betraktet det som umoralsk om NATO startet en atomkrig, men ville heller ikke forplikte seg til at Norge skulle ta til orde mot førstebruk. Men hun kunne fortelle at statsministeren og hun selv ville konsultere Stortinget om dette før toppmøtet. Det må være et startskudd for en diskusjon om ikke-førstebruk i Norge.

Krigen mot Ukraina har heldigvis ikke blitt et seierstog for Russland. Nå er spørsmålet hvordan Russland kan komme ut av en krig de kan se ut til å tape, uten å ty til atomvåpen. Russland har satt sine atomvåpen i alarmberedskap. Stadig vekk truer russiske politikere med at krigen kan eskalere til bruk av atomvåpen. Forskere og eksperter drøfter hvor sannsynlig det vil være. Det kan fort bli en meningsløs diskusjon. Det vi vet er i alle fall at bruk av atomvåpen er mer sannsynlig enn på mange ti-år. Og hvis de tas i bruk vil det få katastrofale konsekvenser. Derfor må alt gjøres for å redusere sjansen til så nær null som mulig.

Russland fremstår som mer og mer uforutsigbare. Ekspertene som i dagene før Russlands starter krigen, insisterte på at de ikke hadde tro på en krig, baserte seg på at Russland var forutsigbare og realistiske. De tok feil. Denne manglende uberegneligheten er i dag den største faren for at krigen kan eskalere til atomkrig. Russisk TV simulerte nylig et atomangrep på Europa. De beregnet at det ville ta 200 sekunder fra rakettene ble avfyrt til Europa var ødelagt. Det blir ingen overlevende, sa ekspertene.

Sovjetunionen erklært i 1982 at de ville frastå fra førstebruk av atomvåpen. Dette gikk Russland imidlertid bort fra i 1993 etter Sovjets sammenbrudd. Årsaken var at deres konvensjonelle styrker var sterkt svekket. I dag bygger deres atomvåpendoktrine på at de vil bruke atomvåpen om de angripes med atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen. Samt at de vil bruke atomvåpen om statens eksistens er truet. Det der denne siste forutsetninga som er så farlig i Ukraina-krigen.

Nettopp fordi USA anså at Sovjet hadde sterke konvensjonelle styrker, har USA forbeholdt seg retten til å bruke atomvåpen først. President Barack Obama startet et arbeid med å endre denne strategien til et nei til førstebruk. De bidro til at han fikk Nobels fredspris, men han oppnådde ikke å endre atomstrategien.

Ukraina-krigen viser at Russland er svake i sitt konvensjonelle forsvar. Derfor er det meningsløst at NATO skal true med førstebruk av atomvåpen. Kina driver en voldsom atomopprustning som gjør at situasjonen med to dominerende atommakter, snart kan endres til at vi har tre store atommakter. Det gjør situasjonen enda mer uforutsigbar. Kina har fra sine første atomvåpen erklært at de aldri vil bruke atomvåpen først. Nå er det på tide at NATO gjør det samme. Det vil omfatte USA, Frankrike og Storbritannia i tillegg til Kina. Det vil øke presset på endring også av Russlands atomdoktrine.

En endring av atomstrategiene hindrer i seg sjøl ikke faren for atomkrig. Men det kan gi økt forutsigbarhet og økt sikkerhet. I tillegg må vi hindre at Ukraina-krigen fører til økt opprusting og spenning, men sørge for at Ukraina-krigen kan bli startskuddet på at atomvåpen fjernes fra europeisk jord og at atommaktene tvinges til forhandlinger om nedrusting og rustningskontroll globalt. Dagens atomvåpen er i ferd med å bli gamle. Stormaktene utvikler nå nye våpen for de neste 50 årene. Vi har hatt flaks ved at vi har unngått atomkrig i 80 år, det er faktisk lite trolig at den flaksen vil vedvare i all evighet.

Nina Pedersen, daglig leder i Nei til Atomvåpen, Lars Egeland, styreleder Nei til Atomvåpen

Publisert i atomvåpen | Leave a Comment »

Atomvåpen-motstand – viktig del av 1.mai-kampen

mai 3, 2022 av larsegeland

Som styreleder ble jeg invitert til å holde appell på 1.mai-frokost i Tønsberg. Der sa jeg dette:

I hele det vi kaller etterkrigstida har kampen mot atomvåpen vært en sentral del av 1.mai-kampen. Så også i år. Det er kampen for at vi fortsatt skulle kunne kalle årene vi lever i, for en etterkrigstid og ikke en førkrigstid.

Det er paroler i 1. mai-tog over hele landet for solidaritet og støtte til Ukrainas folk, paroler mot krigen, mot Putins trusler om bruk av atomvåpen, for tilslutning til FNs atomvåpenforbud og mot baseavtalen som gjør at USA skal opprette baser på norsk territorium. Det er en sammenheng mellom disse parolene.

Putin gjennomfører et brutalt angrep på den selvstendige nasjonen Ukraina. USA og andre vestallierte tør ikke kjempe på Ukrainas av redsel for å utløse en atomkrig. For å understreke dette har Putin satt atomvåpnene i høy beredskap. Under trykket av sanksjoner og vestlige våpenleveranser, rasler Russland med sablene, det vil si at de stadig sier at de ikke kan se bort fra at denne krigen eskalerer til en atomkrig. Det er ikke bare Russland; f.eks har Frankrike som vanligvis bare har 1 av 5 atomubåter ute på sjøen, nå sendt ut 4 av 5 – med kapasistet aleine til å nå 220 mål i Russland. Verdens befolkning der flertallet ikke bor i land som har eller ønsker atomvåpen, er blitt tatt som gisler av stormaktene.

Krigen i Ukraina er en krig mellom demokratier og et land som er blitt et høyre-nasjonalistisk diktatur. Samtidig er det en eskalasjon av konfrontasjon mellom stormaktene og militærblokkene som har foregått i mange år. Men det er også en kamp for selvstendighet og selvstyre for en enkeltnasjon, som representerer alle lands rett til å styre seg sjøl. 2/3 av FNs medlemsland er alliansefrie. Det er en rett å kunne være alliansefrie uten å tvinges i kne av stormakter. Ikke noe land blir tryggere hvis ens egen sikkerhet økes på bekostning av andre lands sikkerhet.

Da Stortinget sluttet seg til NATO i 1949 erklærte regjeringa Gerhardsen samtidig at det ikke skulle være fremmede baser på norsk jord, og at det ikke skulle være atomvåpen i Norge i fredstid. Disse selvpålagte begrensningene er blitt en del av en felles europeisk sikkerhetssituasjon som vil gi økt spenning i Europa om Norge går bort fra dem. Det gjør vi om Stortinget åpner for at USA skal ha fire baser på norsk jord, Baser der Norge ikke har noen mulighet til å kontrollere om det f.eks. er atomvåpen. Derfor krever vi at Norge avviser den såkalte tilleggsavtalen mellom USA og Norge.

Det er populært nå å lage såkalte Risiko og sårbarthetsanalyser. Mange mener at sannsynligheten for at det blir en atomkrig er liten, men økende, – men konsekvensen om det skulle skje er enorm. Hvis atomvåpen blir tatt i bruk, er finnes det ikke noe helsevesen som vil kunne ta hånd om ofrene – den vil bli vanskelig å avgrense. Det vil bety slutten på vår siviliasjon slik vi kjenner den. Det finnes ingen mer alvorlig trussel.

Når det er en slik risiko til stede, må den fjernes. At bruken av atomvåpen er blitt mer aktuell, krever mer forutsigbarhet – at Russland framstår med økende uforutsigbarhet krever at NATO er mer forutsigbare. Når NATO derfor på sitt toppmøte i juni skal diskutere atomvåpenstrategi må Norge gå i bresjen for å få til et nei til førstebruk av atomvåpen. Altså at NATO erklærer at vi aldri vil bruke atomvåpen uten å ha blitt angrepet av atomvåpen. Dette er nettopp riktig tidspunkt å komme med en slik erklæring. Det reduserer ikke vår sikkerhet, tvert i mot – og øker forutsigbarheten for motparten, framfor dagens strategi som handler om økt fokus på atomvåpen og det NATO kaller strategisk uforutsigbarhet, at motparten ikke skal kunne vite, men bare frykte, hva NATOs reaksjon på et angrep vil være.

Når krigen i Ukraina er over,  er ikke løsningen ytterligere blokkpolitikk og opprusting, men at Europa kvitter seg med atomvåpnene og at stormaktene tvinges til forhandlinger om internasjonale begrensninger.

Publisert i atomvåpen | Leave a Comment »

Slutter barn å lese?

mars 24, 2022 av larsegeland

Fra venstre: Tove Stjern Frønes, Katti Hofflin, Troels Posselt og Yohan Shanmugaratnam. En interessert Mette Marit til høyre.

Det er egentlig ingen grunn til å være bekymra for lesinga. Barn leser så de klarer seg, mente leseforsker Tove Stjern Frønes på plenumsmøte på det 78. Norske Bibliotekmøtet.

Dagen etter at nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre hadde utpekt det å fremme leseferdigheter som en sentral oppgave for bibliotekene – var det nettopp lesing som sto på dagsordenen. Det var et så viktig tema at også kronprinsesse Mette Marit kom for å høre panelsamtalen.

Helt lys er ikke lesehimmelen, for 25% av gutta leser under kritisk nivå – det betyr at det kan innebære problemer for dem seinere i livet, mente Frønes. Hun pekte på at politikernes satsing på tidlig innsats og hjelp til de barna som ikke begynner å lese de første skoleårene, nå gir resultat i form av lavere frafall i videregående skole.

Panelsamtalen ble ledet av Klassekampen Yohan Shanmugaratnam Paneldeltakerne var kultursjef i Västra Götaland Katti Hoflin, leseforsker ved UiO Tove Stjern Frønes og rådgiver i Viken fylkesbibliotek Troels Posselt.

Vi lever i et teksttungt samfunn der vi eksponeres for mye tekst. Det er bare halvparten av barna som sier at de leser for egen lyst. Ofte betraktes boklesing som irrelevant, og som noe som pålegges av skolen. Vi trenger mer leselyst, mente Hoflin og Posselt. Hoflin mente vi ikke lyttet nok til barna når det gjelder å legge til rette for bibliotek der barn trives, legge til rette for leselyst. Men er leselyst et begrep knyttet til de voksnes ønske om at barn skal lese bøker? Er det viktig for leseferdigheten? Å bli lesekyndig handler om å lese mye, lese lengre tekster, men et ikke lat for ukomplisert innhold – mente Frønes som sa at det ellers er likegyldig for leseferdigheten om barnet leser en skjønnlitterær bok eller et instruksjonshefte til en bil. – Men det kan være andre grunner – som dannelse og opplevelse – som gjør at vi ønsker at barn også skal lese bøker.

Flere påpekte at lesing er et klassespørsmål. Mange barn har ikke tid til å lese fordi de må passe småsøsken. De vokser ikke opp i familier med mye tekster. Samtidig er det blant disse familiene også noen som blir de ivrigste lesehester og som nærmest flytter inn på biblioteket.

Hva kan vi gjøre på kort sikt for å øke lesninga, spurte Shanmugaratnam. – Skolebibliotek svarte Posselt – og ble avbrutt av applaus. Men skolebiblioteket er mer enn et rom med bøker, det må være bemanning og utdannet personale, sa Hoflin. Men vi trenger ikke flere bibliotekarer som pusher Anne Cath Vestly-bøker, mente Frønes. Barna må få lesestoff som de synes er interessant. Nå hevder noen at siden alt er på nett, trenger vi ikke skolebibliotekene. Det er feil: Det er nettopp nå vi trenger dem! Husk på at det bare er i skolen at vi treffer alle barn, sa Hoflin som ellers kritiserte at bibliotekarprofesjon var altfor homogen. Mange barn fra minoritetsfamilier finner ikke rollemodeller blant bibliotekarene. Derfor bør man også våge å ansette folk med ulik bakgrunn, mente Hoflin som slo et slag for å ansette folk med militær bakgrunn.

Publisert i Uncategorized | Leave a Comment »

Det 78. Norske Bibliotekmøtet: Bibliotek handler om mer enn å ta vare leseferdigheter

mars 24, 2022 av larsegeland

Aslak Sira Myhre vil ikke ha power-point. Ikke at han trenger det heller, som når han på plenumsmøte på startet av det 78. Norske Bibliotekmøtet engasjert forteller om de store seire som er oppnådd i siste 4-årsplan-periode for norske bibliotek: Aldri har bibliotekene hatt så høye besøk. Når det gjelder arrangement har bibliotekene overoppfylt planene med mange hundre prosent. Nasjonalbiblioteket har ikke bare digitalisert sin egen samling, men er nå i full fart med å digitalisere hele den norske kulturarven. Her tenker Sira langsiktig, det er nemlig et arbeid han mener de trenger 40 år på å gjennomføre.

Nå skal Nasjonalbiblioteket digitalisere samlinger fra bibliotek, arkiver og museer fra hele landet. De avleverer sitt materiale, NB digitaliserer.  Institusjonen får tilbake en digital kopi, mens originalene tas vare på for ettertiden i Nasjonalbibliotekets nye fjellhaller i Mo i Rana. Det eneste jeg ikke skjønte var hvorfor han da er så opptatt av å få tak i de originale middelalderdokumentene om Norge, som nå er i Danmark. Kan ikke NB som andre institusjoner klare seg med en digital kopi?

Dette høres ironisk ut. Det er ikke ment slik, for hva som skjer på Nasjonalbiblioteket er imponerende. Når pandemien rammet landet, kunne Norge åpne for digital tilgang til et enormt kildemateriale i NB. Det skjedde raskt gjennom et samarbeid med forleggerne. Men det kunne bare skje raskt fordi NB gjennom flere tiår hadde bygd opp sin digitale samling.

Sira Myhre pratet om resultatene i 3 kvarter. Så kom det et enda mer interessant kvarter der han rettet fokus framover. Også her tegner han det store bildet, som handler om lesing. Lesing er en nøkkelferdighet, sa Myhre. Skriftspråket er grunnlag for kultur og språk. Lesing er grunnlaget for skriftspråket, og bibliotekene er den fremste institusjonen som forvalter lesinga, som kan være garantisten for at befolkningens leseferdigheter beholdes.  – Lyd er ikke så viktig, det er lesing som bør være rasjonalet, forretningsideen –  for bibliotekene.

For meg høres det litt ut som Kodak som insisterte på at det var salg av fargefilm som var deres forretningside. De skjønte ikke at det var større enn som så. Det hadde til og med fått et begrep – Kodak moment. De store øyeblikkene i livet som du ønsker å ta vare på. Det Kodak egentlig solgte var muligheten til å ta vare på de store øyeblikkene i livet. I mange år hadde det vært fargefilm, men det ble erstatta av det digitale fotoet. Nå finnes ikke Kodak mer.

For meg er ideen bak bibliotek å formidle opplevelser og kunnskap. Det har skjedd gjennom tilgang til å lese bøker. Og kulturferdigheten å kunne lese, er viktig. Men det kan ikke være sånn at bibliotekenes eksistens i framtida skal være knyttet til kun lesing av tekst. Forlagene vil selvsagt glede seg hvis bibliotekene konsentrerer seg om kjøp og utlån av papirbøker som er et marked forlagene tjener mindre på, og som handler om en teknologi forlagene skjønner er på vei ut. Nå tjener forlagene på det voksende markedet for lydbøker. Dette markedet organiseres ofte slik at du abonnerer på tilgang – altså noe som ligner fælt på et bibliotek, med unntak av betalingen.

I flere avisartikler har ledere fra mange folkebibliotek påpekt at det ikke er holdbart at lydbøkene for bibliotekene er dyrere i innkjøp enn de for andre. I tillegg må bibliotekene kjøpe ny lydbok så snart 6 stykker har lånt dem, sjøl uten at de har hørt på dem. Sira Myhres underkjennelse av lyd, kunne høres ut som et svar til denne kritikken. Jeg tror for øvrig at dette veldig fort blir en irrelevant diskusjon: Om jeg bare får boka digitalt så vil jeg veldig snart kunne velge på min egen mobiltelefon om jeg vil lese boka sjøl, eller få den lest opp av min egen stemmeassistent.

For meg er bibliotekets forretningside å formidle kunnskap og opplevelser. Det kan ikke bety annet enn at de må ha tilgang til å formidle og låne ut på alle tilgjengelige formater.

Nå har regjeringa gitt Aslak Sira Myhre i ansvar å lede arbeidet med ny boklov. Det vil bli en krevende oppgave, og Myhre advarte mot enkle løsninger og forestillinger om at forlagene er onde, forfatterne er onde – eller at bibliotekene er onde. Dette er ekte vanskelig, sa Myhre. Han advarte mot en trend om at forlag eller forlagssammenslutninger bygger egne proprietære nettbibliotek som de selger tilgang til – det er en virksomhet i rein konkurranse med bibliotekene. Men mitt inntrykk er ikke at det er en internasjonal trend for slike bibliotek. Myhre nevnte ikke open access – det er jo nettopp det motsatte som nå er en tydelig trend, at tilgang til kunnskap skal bli gratis for leseren og at betaling må skje på andre måter. At norske forlag holder seg med modeller som Allvit som er et proprietært system, er mer unntaket som bekrefter regelen.

Myhre pekte på at vi står overfor en komplisert økologi når det gjelder bruk og betaling for åndsverk. Det er viktig for produksjon av åndsverk at produsentene kan ressurser så de kan få tid til å produsere åndsverk. Det offentlige kommer med store bidrag inn i denne økologien. For de fleste forfattere betyr salg i bokhandel lite for deres inntekter som stort sett kommer fra offentlig momsfritak, stipend fra Kopinor betalt av UH-institusjonene, bibliotekvederlag eller innkjøp fra Kulturrådet. Da er det viktig at vi ikke vanskeliggjør bruk av åndsverk slik at vi kommer i den situasjonen at vi lutter å bruke åndsverkene fordi det koster for mye eller blir for komplisert. Det tjener hverken forfatterne eller kulturbrukerne på. Det gjelder for eksempel om bibliotekene må begynne å søke om og betale for høytlesning i bibliotekene.

Det er fire år siden det sist var en stor bibliotekkonferanse. Det er kanskje en grunn til at det er rekordoppslutning med 500 påmeldte deltakere. For meg som kommer fra fagbibliotek, så er det dessverre få seminarer som har vært direkte matnyttig. Det er dessverre få fra fagbibliotek til stede. Når det gjelder parallellseminarer så har jeg holdt meg til ytringsfrihet: Flotte seminarer om innkjøpsordninga, om faglitterær oversetting og om fribyer.

Publisert i Uncategorized | 1 Comment »

Grønt skifte fører til krevende debatter

februar 20, 2022 av larsegeland

Det har vært en nyttig diskusjon om havvind i Tønsbergs Blads spalter. Jeg angrer ikke på at jeg startet debatten med å påpeke at vi bør skaffe oss mere kunnskap om havvind og spesielt om den planlagte parken i Skagerrak. Vindparken Vidar har mulighet til å gi strøm tilsvarende en million husstander. Men det er også knytta negative miljøkonsekvenser som vi trenger mer kunnskap om. Likevel kan de se ut som om havvind kan være den mest miljøvennlige måten å produsere store mengder ny energi på. Havet kan bidra til å løse klimakrisa. Derfor trenger vi å få utredet mange havvindprosjekter, slik at vi kan velge de prosjektene der det er minst miljøkonflikter.

Innlegget jeg skrev, førte til høylytte protester og indignerte svar der jeg nærmest blir framstilt som om jeg ikke bryr meg om natur, fisk og fugler. Det letteste av alt hadde vært å holdt kjeft, og eventuelt også vært med på protestene fra dem som ikke sier nei til lavere strømpriser, og som ikke sier nei til at vi skal forsøke å nå Paris-målene – men som sier nei hvis det fører til at noe blir bygd i deres bakgård – f.eks. ved at vindmøllene blir synlige fra Verdens Ende på gode dager.

Da jeg leste det siste innlegget mot meg fra Per Espen Fjeld og Christina Fjeldavli, tenkte jeg at det var lurt å ta med bikkja på min daglige tur gjennom fuglereservatet på Korten, før jeg skrev et tilsvar. Jeg tenker at det er lurt å roe ned debatten og finne ut hva vi egentlig er uenige om.

Fjeld og Fjeldavli mener at de har nok kunnskap om negative konsekvenser av vindparken Vidar, til at man burde si nei til videre kunnskapsinnhenting. Jeg forstår det slik at det særlig er hensynet til fugletrekk over Skagerrak som er hovedbegrunnelsen. Jeg mener også at det er viktig å beskytte bestandene av trekkfugler og andre fugler. På den ene siden later det til at de er enige med Havforskningsinstituttet som påpeker at vi trenger mer kunnskap. Jeg har nettopp tatt til orde for at havforskningsinstituttet må få i oppdrag å samle bedre data om sjøfugl og andre fugler og konsekvenser av vindmøller. På den andre sida mener de at vi har kunnskap nok i dataene fra Færder Ornitologiske Stasjon. De påpeker blant annet data helt tilbake til midten av 1800-tallet om tusenvis av døde fugler som følge av lyset på Færder fyr. Men: Ingen har tatt til orde for å slukke fyret av den grunn. Det skyldes minst to ting: Selv om lyset fra fyret er tragisk for mange fugler, har det sørget for at menneskene har kommet trygt til havn. Det synes vi har vært viktigere. Og dernest: Det er mange trusler mot fugler, men dødsfallene knytta til lys på fyret har ikke vært en vesentlig trussel mot fuglebestandene. Hvis Fjeld og Fjeldavli har rett i at Vidar er en katastrofe for fuglebestandene, kan ikke vindparken realiseres. Det vil konsekvensutredningen gi mer kunnskap om.

Fjeld og Fjeldavli skriver demagogisk at jeg «påstår at Store Færder Ornitologiske Stasjon mangler kunnskap». Det jeg skrev var at de har mye kunnskap, men de sitter nødvendigvis ikke inne med all kunnskap. Da viste jeg til at det finnes mye vitenskapelige artikler som utfyller kunnskapen fra Færder. Den bør kanskje også vurderes. Fugler er smarte dyr på den måten at fugletrekkene ikke sprer seg over hele Skagerrak, men de flyr ofte korteste vei, eller en vei der de kan bruke kystlinja til å navigere etter. Derfor vil jeg – som amatør – tenke at det er nødvendig å få nærmere kunnskap om hvor fugletrekkene går – f. eks. ved hjelp av radarteknologi.

Fjeld og Fjeldavli fremstiller det som om jeg er på kollisjonskurs med egne partifeller. Det er jeg ikke. Årsmøtet i Færder SV støttet opp om kravet om grundige konsekvensutredninger. Men Felleslistas kommunestyrerepresentanter i Færder stemte annerledes, og var dermed ikke på linje med SV. Men jeg vet ikke hvor viktig det er: Jeg tenker at krav til innholdet i konsekvensutredningen er viktigst. Det er neppe slik at Sverige dropper videre utredning på grunn av protester i Færder kommunestyre. De siste meningsmålingene jeg har sett avdekker en massiv støtte i befolkningen for vindkraft til havs. Det er bare Rødt som avviser havvind som en mulig løsning på behovet for rein elektrisk kraft.

Vi skal halvere klimautslippene innen 8 år. Innen 2050 skal verden være fossilfri. For de nordiske landene betyr det at vi sannsynligvis bør ha stoppet alle utslipp en gang tidlig på 2040-tallet. Vidar vil tidligst være realisert i 2030. De som mener at vi ikke trenger havvind, må peke på alternativer for å erstatte den halvparten av norsk energibruk som ennå er fossil. Det haster. Det er lett å si nei til Vidar, men konsekvensen kan bli at vi ikke klarer å nå klimamålene, eller at vi må bygge ut verna vassdrag på land, eller at vi får nye store monstermaster og kabler fra Vestlandet om vi bare satser på havvind fra Nordsjøen.

Forhåpentligvis blir det en utredning slik at vi får ny kunnskap i årene som kommer. Jeg ser fram til diskusjon i TBs spalter om det.

Publisert i Uncategorized | Merket med | Leave a Comment »

Havvind en stor mulighet, derfor trenger vi å utrede miljøkonsekvensene

februar 7, 2022 av larsegeland

Kanskje kan havvind bidra til å løse klimautfordringene, men vi må ikke glemme hensynet til naturen og det biologiske mangfoldet, skriver Christina Fjeldavli og Per Espen Fjeld i et innlegg i TB. Det er jeg helt enig i!

Jeg har skrevet og sagt at Vindparken Vidar innebærer en stor mulighet. Det er jo et fakta som det ikke går an å ignorere: Vindparken vil gi energi tilsvarende energien til en million husstander. Det betyr ikke at vi kan se bort fra f.eks hensynet til fugler. Men tenk på det som kalles alternativkostnad til vindparken: Hvor mye vindkraft eller vannkraft må vi bygge ut på land for å skaffe energi til en million husstander. Hva vil miljøkostnaden for det være?

Fjeldavli og Fjeld påstår at jeg fronter selskapet Zephyr. Det gjør jeg ikke. Men jeg vil påpeke at selskapet Zephyr er eid av norske offentlig eide kraftselskaper. SVs ambisjon er at slike offentlige selskaper kan kontrolleres. SV vil ha styring med energiproduksjonen, og vil ha konsesjon på vindkraft som på annen kraft. Det slåss vi for. Men jeg håper at Fjeldavli og Fjelds motstand mot Vindparken ikke hovedsakelig skyldes hvem som har søkt om å få bygge den.

Fjeldavli og Fjeld mener at jeg ikke dokumenterer påstandene mine og at jeg sier at de negative effektene på fuglebestandene vil bli minimale. De mener at jeg ignorerer helt åpenbare ulemper for fugl, flaggermus og sjøpattedyr. Det gjør jeg ikke. Jeg skrev at en del fuglearter (som skal finne mat) flyr under rotorene, men jeg påpekte nettopp at vi mangler kunnskap om andre arter – da tenker jeg spesielt på trekkfugler. Kildene for dette er rapporter fra NINA – Norsk institutt for naturforskning. De drifter en egen database med fagfellevurderte artikler om «fugler, vindmøller og andre lufthindringer» som omfatter bortimot 2000 artikler som delvis gir et annet bilde enn det som tegnes av Fjeldavli og Fjeld. Jeg har lest høringsuttalelsene fra Bird.life og Færder ornitologiske stasjon, og konstaterer at de vet mye om Skagerak som transportetappe for trekkfugler mm. Men jeg mener også det er mangler i deres kunnskapsgrunnlag.

Jeg er også angrepet av Rødt-politiker Jørn Magdal. Han gjentar mange av de samme påstandene som Fjeldavli og Fjeld, men kommer med et nytt moment: Rødt stoler ikke på en konsekvensutredning i regi av Zephyr. I denne debatten trengs det en oppklaring i hva en konsekvensutredning er. Jeg kjenner ikke til svensk forvaltning, men i Norge er det slik at hvis noen vil bygge eller utvikle et prosjekt over en viss størrelse, så må de lage en konsekvensutredning. Nå er vi inne i høringen der folk blir bedt om innspill på hva konsekvensutredningen skal omfatte. Deretter skal det lages et utredningsprogram som skal godkjennes av offentlige myndigheter. Sjølve utredningen betales av utbygger. Det går jeg ut fra at Rødt er enige i: Vi kan jo ikke betale for utredning for alle private firmaer som har ideer. Men i et så stort prosjekt vil jeg anta at det i tillegg til konsekvensutredningen også blir pålagt en ekstern kvalitetssikring av utredningen, før utredningen går til offentlige myndigheter som først skal bestemme om utredningen er gjort slik de ønsket, deretter bestemme om utbyggingen skal kunne realiseres. Som Magdal sier er det andre vindmølleplaner lenger sør. Det er bra at det er flere prosjekter, slik at vi ikke tvinges til å si ja til alle bare fordi vi ønsker å få produsert mer strøm.

«I det grundige høringsutspillet fra oss i Rødt Tønsberg og Færder påpeker vi likevel en rekke nye temaer som bør med om det blir vedtatt konsekvensutredning. Vi har ikke sett noe liknende fra Egeland, skriver Magdal. Da har han ikke lest innlegget mitt der jeg nettopp sier meg enig med de kravene Rødt stiller til konsekvensutredningen. Men jeg påpeker at det ikke er nye temaer, jeg opplever at de allerede er inne i utredningsforslaget.

Det avgjørende er hvorvidt man er prinsipielt mot havvind eller ikke. Jeg mener at havvind er en enorm mulighet som vi må utvikle. På norsk sokkel har vi potensiale til å produsere 100 ganger mer vind enn all vannkraft vi i dag produserer. Men vi skal ikke bygge ut alle havområder. Tvert i mot er det viktig å verne spesielt sårbare områder. Det er viktig å se et totalt klimaregnskap for prosjektene. Der har Vidar en fordel ved at krafta produseres der den trengs – mellom Danmark, Norge og Sverige. Det har også en kostnad om krafta skal produseres langt ut i Nordsjøen og fraktes hit via nye monstermaster.

Vi må bekjempe klimakrisa og naturkrisa. Det betyr at vi i Norge skal erstatte den halvparten av energibruken som i dag er fossil i form av gass, bensin og til og med kull. Da trenger vi energi. Magdal og jeg er enige om enøk og solkraft, men det vil ikke være nok. Derfor har Magdal et troverdighetsproblem når han sier nei til en utredning. I SV er det varierende skepsis til Vidar, men vi sier i hvert fall ja til utredning – både i Tønsberg og Færder.

Publisert i Uncategorized | Merket med | 1 Comment »

« Newer Posts - Older Posts »