Feeds:
Innlegg
Kommentarer

See the source image

Det er all grunn til å tro at verken USA eller Iran ønsker krig. Likevel fortsetter de å være i tottene på hverandre. Det er oppskriften på hvordan svært mange kriger har startet. Det kan fort bli en krig der også atomvåpen tas i bruk av vår allierte. Til grunn ligger konflikten om atomavtalen med Iran. Trump mener avtalen ikke er verdt papiret den er skrevet på, og har dermed sagt den opp. Men når Iran også erklærer at de ikke lenger ser seg bundet av begrensningene i avtalen, sender USA krigsskip og innfører strengere sanksjoner mot Iran. Nei til atomvåpen etterlyser en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk. Første skritt er å tilslutte seg det internasjonale atomvåpenforbudet.

 

Iran har vært under press av sanksjoner i flere tiår, og har vært villig til å strekke seg langt i bytte for oppheving av sanksjoner. Nå møter de imidlertid enda strengere begrensinger i sin handel. Kina som tidligere har berget dem fra amerikansk boikott, er i dag mindre villig til å hjelpe. Årsaken er at landet er mer involvert i internasjonal handel og kineserne er redde for å rammes av amerikanske mottiltak om de handler med Iran. De siste ukene er Irans oljeeksport kuttet med 90%. Irans skip får ikke seile med landets egen olje, samtidig som Iran må godta at olje fra andre land passerer det smale Hormuz-stredet mellom Iran og Oman. Det er oljeboikotten som har startet konflikten, men Iran har likevel ingen rett til å stoppe skipstrafikken.

Nå har USA bedt Norge om å bidra i en allianse for å beskytte skip i Hormuz-stredet. Folkerettslig har Norge rett til å beskytte egne skip. Men et norsk bidrag betyr at vi stiller oss på amerikanernes side, de som nettopp har skapt konflikten ved å si opp atomavtalen og innføre strengere sanksjoner. Utenriksminister Ine Marie Eriksen og statsminister Erna Solberg har tidligere vært helt klare i sin støtte til Iran og atomavtalen. Denne politikken må de fortsette, Norge må ikke bidra til en politikk som kan eskalere konflikten omkring Hormuz-stredet.

USA er en viktig alliert for Norge, slik som Tyskland var det før annen verdenskrig. Kort før den andre verdenskrigs utbrudd kom den britiske statsminister Chamberlain tilbake etter et møte med Adolf Hitler. Hans ord da han viftet med avtalen på flytrappa etter landing, er blitt historiske på hvor feilaktig det var å prøve å oppnå enighet med en aggressiv, autoritær politiker som Hitler. «Fred i vår tid», sa Chamberlain. Så brøt krigen løs.

Vi skal være forsiktige med å dra paralleller mellom Trump og Hitler. Men norske myndigheter må stille seg spørsmålet om hvor lenge vi skal være en av Trumps mest lojale alliansepartner. Det er selvfølgelig en avveiing av det politisk mulige, men også om politisk etikk: For øyeblikket ser Trump ut til å være den største trusselen mot verdensfreden gjennom sin aggressive og uforutsigbare politikk. Hvordan bør Norge stille seg til det?

Det finnes ingen lettvint løsning  på konflikten USA- Iran. Men noen tiltak er åpenbare: Vi må ikke bidra til ytterligere eskalering av konflikten. Vi bør ikke ta USAs side, samtidig som vi bør være klare på at Iran heller ikke kan stoppe internasjonal skipstrafikk i stredet. Vi bør samarbeide med EU som fastholder at Irans brudd på atomavtalen ikke gjør at avtalen er død. EU prøver med begrensede midler, å opprettholde de vestlige forpliktelsene overfor Iran. Samtidig må Norge ta en mer selvstendig internasjonal rolle. Norge har ingen atomvåpen, men av hensyn først og fremst til vår store allierte USA, har regjeringa stilt seg utenfor det internasjonale atomvåpenforbudet. Selv om et slikt forbud ikke vil løse konflikten mellom USA og Iran, viser konflikten behovet for en sterkere folkerett og en kriminalisering av atomvåpen og av trusselen om å bruke slike våpen.

 

 

 

iatul panel

 

Proletarer i alle land, foren eder, sa Karl Marx som mente at proletaren ikke har noe fedreland bare felles interesser. Kanskje skal vi nå si: Bibliotekarer i alle land, foren eder. Det er få yrkesgrupper som er så internasjonale som bibliotekarer som samles om det felles målet om å gi folk tilgang til kunnskap på tvers av landegrenser.

 

Kona mi mener at det neppe er noen yrkesgrupper som hvert år arrangerer store internasjonale konferanser slik bibliotekarene gjør. IATUL samler hvert år mange mennesker fra universitetsbibliotekene mens IFLA samler flere tusen fra alle verdens bibliotek. Sjøl om det er store forskjeller mellom bibliotekene, er det store likheter som går over landegrensene. Det gjelder selvsagt at vi alle jobber med å gi tilgang til kunnskap, men vi jobber også i stor grad med kunnskapsleverandører som er de samme over hele verden, vi jobber med de samme datasystemene. Arbeidet som nå pågår for åpen tilgang til forskning  er globalt – det er ikke open access til forskning uten at afrikanske forskere får både lese og publiseringstilgang på samme måte som norske forskere.

 

Siste dag av IATUL-konferansen 2019 ble startet med en paneldebatt med deltakere fra 5 kontinenter: IATUL-leder Anne Horn fra Europa, Lucille Webster fra Afrika og Durban, Vivian Lewis fra Amerika og Ontario, Schubert Foo fra Asia og Singapore og Margie Jannti fra Oceania og Wollongong.

Temaet for debatten var nettopp «å tenke globalt, og handle lokalt».

Margie Jantti mente at 40% av hennes stilling som bibliotekdirektør innebærer å jobbe mot andre bibliotek nasjonalt og internasjonalt. Mange av paneldeltakerne pekte på at bibliotekene kan være i spissen for internasjonalisering i universitetene. – Vi kan løfte debatten fra bare å handle om antallet utenlandske studenter på universitetet og universitetets internasjonale ranking, sa Vivian Lewis som mente at internasjonalisering også må dreie seg om sosial rettferdighet. – Det er en utfordrende tid i Storbritannia for tida, sa Anne Horn fra Sheffield, og mente at universitetene må se over grensene i en tid hvor alt ellers handler om Brexit.

Lucille Webster fra Durban pekte på at vi ikke kan se bort fra store forskjeller mellom land. Hun pekte på FNs bærekraftmål som binder oss sammen for felles mål. Hennes mål med internasjonalt samarbeid var blant annet å gjøre «Africa great again!».

iatul curtin

Ny spesialgruppe om bibliotekrom

Styret i IATUL foreslo for generalforsamlingen å opprette en «special interest group» om biblioteklokaler og brukertjenester. Forslaget kom opprinnelig fra Anne-Berit Gregersen på OsloMet. Nå skal gruppa opprettes.

Det har vært mye fokus på bibliotekrom og brukertjenester på denne konferansen, med presentasjoner fra Hong Kong, Zimbabwe, Canada, Belgia og ikke minst Norge der Liv Inger Lamøy og Astrid Kilvik fra NTNU har snakket bibliotekskranken som pedagogisk redskap, og Gry Moxnes og Anne Berit Gregersen har snakket om endring av bibliotekrommet og innsamling av brukerdata. Vise-rektor ved Curtin Universet som er med-arrangør av konferansen snakket om trender i høyere utdanning, campusutvikling  og bibliotekets rolle i dette. Hun var ellers opptatt av universitetets rolle i å sørge for å rekruttere studenter med urfolksbakgrunn. – Vi er kommet lengre enn mange andre men har fortsatt bare 500 studenter av 20.000, sa hun.

 

Informasjonskompetanse

iatul linn

Linn Kristensen fra OsloMet presenterte arbeidet til Spesialgruppa for informasjonskompetanse der hun er medlem. Den tidligere lederen av spesialgruppa, Caroline Leiss, presenterte tidligere en undersøkelse om informasjonskompetanse hos tidligere ingenørstudenter i München. De har lært søking i en rekke databaser som de ikke får tilgang til i jobben. Men de rapporterte at de hadde lært mye om hvor viktig systematisk informasjonsinnhenting er, sammen med mye om kildekritikk. Nå er Linn Kristensen i gang med å gjøre de samme undersøkelsene i Oslo rettet mot tidligere sykepleierstudenter.

På den samme sesjonen la Sagren Moodley fra Durban, Sør-Afrika, fram tallmateriale om sammenhengen mellom bibliotekbruk, deltakelse på IL-kurs og karakterer. De kan sammenstille data som vi av personvernhensyn ikke har tilgang til. Hans tallmateriale viste noe sammenheng, men foreløpig ikke overbevisende. De vil derfor jobbe videre med å forbedre sine metoder for datainnsamling.

iatul curtin2

 

 

iatul beasley

Gerald Beasley hadde funnet bøker på Amazon om både shifting sand, rising tides, leading libraries og innovation

«Shifting sand and raising tides» er slagordet for den 40. konferansen for verdens universitetsbibliotek som nå foregår. Årets IATUL-konferanse holdes i Perth, Australia. Ca 200 delegater – hovedsakelig bibliiotekledere – fra hele verden, deltar.

 

Å lede bibliotek gjennom innovasjon

Å lede bibliotek gjennom innovasjon er konferansens underoverskrift. Konferansen ble åpnet mandag morgen av Gerald Beasley som er bibliotekleder på Cornell University i New York state. – Jeg er ikke blitt bibliotekar for å drive med innovasjon, sa han. Hans hovedpoeng er at vi ikke er flinke nok til å bygge en kultur for endring, forbedring og innovasjon. Det burde vi kunne gjøre bedre, for biblioteket er jo et sted for nysgjerrighet, mente han. Blant annet pekte han på at mange bibliotek engasjerer studenter til å hjelpe til i skranken og til å sette på plass bøker. Engasjer disse studentene i innovasjons-team, foreslo Beasley. De kan komme på mange forbedringer i tjenester, som bibliotekarene ikke selv vil tenke på!

 

Se opp for kineserne!

Kineserne er den største trusselen mot vestlig teknologisk herredømme, sa Silvija Seres på Virak-konferansen i Stavanger nylig, Det er slutt på at kineserne lager dårlige kopier, de utvikler kunnskap og teknologi i større omfang enn den vestlige verden.  Det kan være vanskelig å skjønne dem når de snakker engelsk, men ikke undervurder dem! Det skjønte jeg på pre-konferansen til IATIU 2019, der temaet var bibliotekstrategier for best forskningsstøtte. Konferansen var sponset av kinesiske CNKI, China National Knowledge Infrastructure som blant annet står som utgiver av 21.000 vitenskapelige tidsskrifter. – Bibliotekene blir stadig viktigere i Kina, sa Dr Jin Chen. Han er leder for Shanghai Jiao Tong University,  med 230 ansatte. Selv har han skrevet 6 bøker og publisert 320 tidsskrifter og papers. Det er vi som er mest endringsvillige. Vi besøker alle ansatte på kontorene, vi katalogiserer med kunstig intelligens. Vi forsyner studenter og forskere med kunnskap, men vi er også blitt hovedleverandøren av kunnskap sonm beslutningsgrunnlag for universitets ledelse, sa dr. Chen. Shenli Jia fra Xi’a Jiatong University fortalte om hvordan biblioteket var blitt universitets innovasjons-hub. Den digitale bruken var høy med 21 millioner nedlasta artikler, men samtidig arrangerte universitetet lesefestival der man skulle lese i ti timer uten å bruke elektronikk. Min Shao fra Tsinghua University fortalte om utviklingen av universitetets discovery-systemer. I 2005 brukte forskerne våre Google, nå bruker de heller bibliotekets søkesystemer, fortalte hun.

 

Biblioteket – viktigste bygning på campus

I en sesjon mandag var temaet nye bibliotekbygg. Carol Shepstone fra Ryerson University i Toronto, Canada presenterte to nye bibliotekbygg: Mount Royal University midt i Canada er et universitet med 12.000 studenter som har bygget nytt bibliotek på 16.000 m2. Ryerson University som har 40.000 studenter i Toronto sentrum, har bygget et spektakulært tilbygg til sitt bibliotek. Tilbygget er på 14.000 m2 i 8. etasjer, og det er det norske arkitektfirmaet Snøhetta som står bak. Det ikoniske tilbygget har blitt en merkevare for Ryerson, mens det har vært stille om det nye biblioteket i Mount Royal. – Det er ikke bra med et bibliotek uten en utpreget estetisk form, sa Shepstone, men samtidig er det selvsagt ikke nok bare å ha estetisk form, det må også være funksjonelt. Begge bibliotekene inneholder åpne læringsarealer for studenter, multimedia produksjonsrom, arrangementslokaler, kafe og grupperom. Ryerson-tilbygget er bygget på en liten grunnflate foran et tradisjonelt høyhus som inneholdt det gamle bok-biblioteket. – Dette er det flotteste fagbiblioteket i verden, mente Donna Bourne-Tyson fra Halifax som sjøl mener de har det flotteste folkebiblioteket.

ryerson

Det nye inngangspartiet til Ryerson University Library – åpner biblioteket til hele byen!

Allison MacKenzie presenterte Edge Hill University som ligger i Lancashire, England. De ferdigstilte et nytt bibliotek I fjor. Formålet var å samle alle læringstjenester, karriere- og student-tjenester under et tak, sa hun. Vi har en visjon om å forene plass, tjenester, teknologi og mennesker. Erfaringene kort etter ferdigstilling var at brukerne ikke var tatt godt nok med på råd. Nå gjennomfører de ulike målinger av hvor studentene foretrekker å sitte, hvor de ikke vil sitte, hva de er fornøyd med og hva de ikke liker.

 

Open access – åpne arkiver

Åpen forskning og åpen tilgang er et stort tema på IATUL-konferansen. Europas Plan S er godt kjent her. Australske universitet har samarbeidet om å lage felles vitenskapsarkiver for grønn open access. Slagordet er FAIR: Findable, Accessible, Interoperable, Reusable.  Gwenda Thomas fra University of Melbourne som har jobbet mange år i Sør-Afrika, tok til orde for at bibliotekene må bidra til sosial rettferdighet gjennom å publisere gratis læremidler. I Sør-Afrika er bøker ekstremt dyre. I tillegg gir de ofte uttrykk for kolonimaktens herskende syn. Bibliotekene kan ikke bare konsentrere seg om å gjøre forskningsresultater tilgjengelig, vi må se hele bredden fra forskning til læringsressurser, mente hun.

Å gjøre biblioteket kult

Professor Seongcheol Kim fra Korea University, er ikke bibliotekar. Han overtok likevel ansvaret for biblioteket på Koreas største private universitet for 4 år siden. – Det var et helt utdatert bibliotek, forklarte han. Det var under-brukt og lukket. Det var et bibliotek som aldri tiltrakk seg oppmerksomhet. Vi hadde 10.000 sitteplasser, men det var aldri fullt, sa han. Kim startet en omfattende reorganisering. Hva er det brukerne vil ha, spurte han. – Jo de vil ha video i stedet for tekst. De vil ha mobiltilgang framfor online eller offline. De vil skape selv i stedet for å være konsumenter. Og de vil ha det mere moro. De store konkurrentene våre er kafeene og søkemotorene. Gjennom bilder og film viste han hvordan lokalene var ombygd, finansiert av sponsor-midler. Han hadde laget multimedia-produksjonslokaler – Creator Lounges. Han hadde laget Lærings-lounger og Daila Deep Lounge som er avslappingsstedet. Ved eksamen serverte de gratis frokostpakker i biblioteket. Datatjenestene til biblioteket var gjort om, blitt personaliserte og tilpasset mobiltelefonene. Hele inntrykket av biblioteket var blitt endret på kort tid. – Hvem produserte de spennende møblene i biblioteket, var det en som spurte. Jo, de tegnet han jeg sjøl og satte ut på anbud, sa Kim. Hvordan fikk du personalet med på disse endringene, spurte en annen. – Jeg spurte aldri personalet, men fikk likevel med meg 10% av dem, det syntes jeg var nok, sa Kim. Det er altså mye å lære fra utlandet, men ikke alt som kan overføres til Norge.

 

 

Hvordan vil framtidas jobber være?

Hvordan vil framtidas jobber være, spurte Sharon K. Parker fra Curtin University i Australia. Vi er utsatt for mange endringer. Forskerne Frey og Osborne mente i 2013 at 47% av dagens jobber vil forsvinne de nærmeste årene. Det er både store farer og store muligheter. – Men det er sannsynligvis slik at det heller er arbeidsoppgaver i jobber som forsvinner, enn jobbene selv, mente Parker som mente at 30% av ulike arbeidsoppgaver i 60% av jobbene våre, kan erstattes av ny teknologi. Det er slikt vi har sett innen økonomiarbeidet på OsloMet, der innføring av roboter som behandler timelister og reiseregninger har gjort at økonomimedarbeiderne har fått færre arbeidsoppgaver.  Det er fint om skitne, farlige og kjedelige jobber erstattes, sa Parker. Samtidig risikerer vi at menneskene får passive overvåkingsjobber i stedet. I dag vet vi at fly kan fly uten pilot, men de færreste av oss ønsker å reise med slike fly. Men skal pilotene ha mulighet til å gripe inn ved situasjoner som er farlige f.eks. ved svikt i teknologien, må de ha trening nok. Da er det ikke nok å fly manuelt ved take-off og landing som kan utgjøre langt under 1% av flytida. Derfor har amerikanske flymyndigheter bestemt at flyene skal flys manuelt i en viss andel av flytida for at flygeren får nødvendig trening. Det er viktig at arbeidet er stimulerende, gir mestring, kontroll, relasjoner og at arbeidsbyrden ikke er for stor, mente Parker. Derfor må teknologien tilpasses menneskene, og ikke omvendt. At det er et politisk spørsmål om hvem som har makt i samfunns- og arbeidsliv, kommenterte hun ikke.

Fra Norge er vi seks deltakere: 4 fra OsloMet og 2 fra NTNU. Anne-Berit Gregersen og Gry Bettina Moxness skal holde foredrag på torsdag om» å se inn i framtida for muligheter for bibliotekrommet der de presenterer brukerundersøkelser fra OsloMet. Liv Inger Lamøy og Astrid Kilvik fra NTNU skal holde presentasjon om bibliotekskranken, resepsjon eller pedagogisk redskap? Linn Kristine Kristensen fra OsloMet skal presentere arbeidet til spesialgruppen for informasjonskompetanse der hun er medlem. Sjøl er jeg med i styret i IATUL og skal lede noen sesjoner samtidig som jeg er med i juryen som skal kåre beste poster. Posterne digitale, men ikke i betydning av at det er små filmer, men at de vises på en stor skjerm i stedet for trykkes på papir.

iatul deltakere

 

INFkart

2. august utløper INF-avtalen – nedrustningsavtalen som siden 1987 har sørget for at det ikke er såkalte mellomdistanseraketter i Europa,Det er lite som tyder på  at USA og Russland blir enige om en ny avtale. Trump avviser FNs atomvåpenforbud. Han har sagt opp Iran-avtalen som hindrer landet i å utvikle atomvåpen. I stedet sender krigsskip til Persiagolfen og truer Iran med utslettelse. Han lager økte spenninger med handelskrig med Kina, og nå mener mange at også Start-avtalen som regulerer antallet interkontinentale raketter – de ultimate selvmordrakettene – står for fall. Mange frykter at det også kan bli sammenbrudd i Ikke-spredningsavtalen som innebærer at signaturlandene frasier seg retten til atomvåpen, men kun under betingelse av at de «gamle» atommaktene viser reell vilje til nedrustning.

Analytikerne og forskerne kan tillate seg å være pessimistiske. Det kan vi ikke i Nei til atomvåpen. Som en organisasjon av anti-atomvåpen-aktivister, må vi peke på veien ut av uføret.

USA sa opp INF-avtalen med Russland fordi de mener at Russland har utviklet nye mellomdistanseraketter som de er i ferd med å utplassere. Russland benekter at deres nye raketter har en rekkevidde over 500 km som gjør at de omfattes av INF-avtalen. Trumps  sikkerhetspolitiske rådgiver John Bolton, har gjort det  klart at oppsigelsen av INF-avtalen skyldes at USA ikke lenger mener at avtalen er i deres interesse. Den amerikanske administrasjonen er dypt skeptiske til enhver nedrustningsavtale. I følge ICAN har amerikanske   selskaper inngått nye avtaler om missiler verdt 9 milliarder kroner de tre første månedene etter av Trump varslet oppsigelse av INF-avtalen. INF-avtalen var en avtale mellom USA og Russland om mellomdistanseraketter. I dag er Kina et land med mange slike raketter.  Mye kan tyde på at stormaktenes oppmerksomhet trekkes vekk fra Europa, og over på Asia. På den ene siden er det negativt for avtaler som regulerer antallet våpen i Europa, på den annen side kan det også bety at stormaktenes interesse for Europa er dalende og at det nettopp ikke vil føre til ny opprusting i vår verdensdel.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen mente i sin årsrapport for 2018 at oppsigelsen av INF-avtalen forverrer vår sikkerhetspolitiske situasjon. En eventuell utplassering av mellomdistanseraketter vil framfor alt redusere varslingstida og dermed øke spenningen i Europa. Tysklands forsvarssjef, general Eberhard Zorn, er dypt bekymret for utviklingen om INF-avtalen forsvinner.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg sier at han er pessimistisk på mulighetene av at Russland kommer til USA og erklærer at de trekker rakettene som USA mener er et brudd på avtalen. Vi må tilpasse oss en verden uten INF-avtalen, sier han. Det kan fort bli en verden uten noen som helst avtaler om rustningsbegrensning.

Den politiske løsningen er at Europa tar ansvar for egen sikkerhet. De europeiske lederne kan påta seg forpliktelsene fra INF-avtalen ved å erklære at de ikke aksepterer utplassering av mellomdistanseraketter på sine territorier. Det kan være et utgangspunkt for forhandlinger rettet både mot Russland og Kina. Her kan faktisk vår egen statsminister Erna Solberg spille en rolle. Hun har signalisert at hun ønsker økt avspenning mot Russland. Norge er et av de landene som med sin lange grense mot Russland har størst interesse av at mellomdistanserakett-forbudet opprettholdes. 2. august er INF-avtalen død. Det betyr at det haster med europeiske initiativ!

 

 

 

aulieelva

Bilde fra Storelva i Re som renner ut i Aulieelva. Foto: Vannportalen

Av Andrew Knight, Re og Lars Egeland, Tønsberg, listekandidater for SV i Nye Tønsberg kommune

Et stort felles prosjekt for nye Tønsberg kommune kan være å sette Aulievassdraget på dagsordenen. Fagfolk må dele sin kunnskap om elvas elendige tilstand med innbyggerne. Politikerne må sette mål om en rein elv. Det kan være noe som kan vise den nye kommunens evne til å jobbe sammen, evne til å tenke nytt,  og å gjennomføre!

Vi trenger en dugnad for en rein elv og en rein fjord, sier Håvard Bettum til Tønsbergs Blad. Vi vil berømme Bettums engasjement for Aulieelva. Han kan fortelle at 1200 lastebillass med jord renner ut av elva og havner i fjorden hvert år. Og det er ikke bare rein jord: En fjerdedel av forurensinga er skyldes urensa kloakk til vassdrag som renner ut i Aulieelva.

Med jevne mellomrom har det vært offentlig interesse for Aulieelva. Forurensningsproblemene har vært kjent i minst 20-30 år. De seinere åra er det bl.a. som følge av EUs vanndirektiv blitt satt ned en prosjektgruppe som skulle jobbe med vannkvaliteten i Aulieelva. Det ser ikke ut til at det har ført til mer handling. Tvert imot kan det se ut til at det har ført til mindre diskusjon om forholdene i elva – det pågår jo utredningsarbeid! Ordfører Thorvald Hillestad i Re sier at det foreligger en 8 årsplan for å sørge for å sanere kloakkutslipp.

Den manglende evnen til å gjøre noe med vannkvaliteten i elva de siste ti-årene, reiser noen grunnleggende spørsmål: Skal det være sånn at mange husstander og virksomheter skal kunne slippe kloakken sin rett ut i elver og vassdrag i Vestfold? Hvis svaret er nei, så skjønner også vi at det vil koste en del penger å stoppe slike kloakkutslipp. Da er spørsmålet: Vil det koste mer penger å rydde opp om vi venter flere år?   Kan vi tenke på andre måter enn den tradisjonelle tilknytninga til et stort kloakkledningsnett der alt vann skal pumpes til renseanlegget på Vallø? Ja, kanskje vi er nødt til det. I det lave kanalområdet Spreewald ikke langt fra Berlin der folk bruker elvene som veier, finnes det enkle biologiske renseanlegg knytta til hvert hus. Det finnes muligheter, hvis vi mener det er viktig nok.

Det er sånn at halvparten av forurensninga i elva kommer av at det pløyes for nære elva slik at matjord blir ført ut i elva ved flom og regnvær. Kan vi gjøre noe annet med det enn å slutte å pløye helt nærme elva? Hvis det ikke er så mye annet å gjøre: Hvorfor ble det ikke slutt med slik pløying for 20 år siden?

Dette er selvfølgelig den samme typen spørsmål som unge mennesker i dag spør oss om når det gjelder vår manglende håndtering av klimakrisa. Dere har kunnskapen, hvorfor handler dere ikke spør de klimastreikende ungdommene. De spør oss eldre som ikke engang har klart å sørge for en rein elv.

På Tønsberg kommunes nettsider står det at «Aulieelva har naturgitt dårlig vannkvalitet da de går gjennom med hav og fjordavsetninger, leirområder» Naturlig dårlig vannkvalitet? Det er jo ikke riktig: Den dårlige vannkvaliteten i Aulieelva er det vi mennesker som hovedsakelig har skapt. Når folk har etterlyst hvorfor det ikke er mulig å gjennomføre Tønsberg kommunes tidligere vedtak om bystrand på Kaldnes og gjenåpning av sjøbadet i Nordbyen, så er mye av svaret å finne i menneskeskapt forurensning til Aulieelva. Slik kan det ikke fortsette!

smoerbergroenningen_og_bru_151117_315Både I Drammen-regionen og i Arendal har lokalpolitikerne nylig vraket sine lokale veipakker. Det samme bør skje i Tønsberg-regionen.  Veipakka i Tønsberg er spesiell fordi den stort sett bare handler om veibygging og ikke kollektivtrafikk. Det betyr samtidig at nesten alt må finansieres av bompenger. Samferdselsminister Jon Georg Dale argumenterer med at det er lokalpolitikernes ansvar å velge de rimeligste løsningene. Da må den gigantiske veipakka med åtte felts vei mellom Tønsberg og Nøtterøy legges på is.

Å stoppe fastlandsforbindelsen støttes av flertallet i Tønsberg ifølge en meningsmåling i Tønsbergs Blad. I Færder er det flere som vil ha vei enn de som vil utsette prosjektet, men 18 % sier at de ikke vet.

Formålet med veipakka var å få en sikker veiforbindelse mellom Tønsberg og Nøtterøy. Veivesenets utgangspunkt var at det ikke er noen betydelig kø-problem i Tønsberg. Mange er uenig i det, men selv for dem er Veipakka ikke noen løsning siden valget av bru til Smørberg  vil føre til at folk må betale høypenger samtidig som køene blir lengre. Det skyldes reduksjon av kapasitet over Kanalbrua ved at to felt blir kollektivfelt, mens Smørberg-brua vil medføre en stor omvei for de fleste reisende.

Med bompenger blir det veier som folk ikke har råd til å bruke. Uten bompenger vil de nye veiene skape så mye ny trafikk at man må innføre bompenger som trafikkreduserende tiltak. Det enkleste er da ofte det beste: Å ikke la gigantonomien  gå seg til hodet!

Lokalvalget kan bli et bompengevalg også i Tønsberg. Her er det SV og Sp som går til valg på å stoppe den planlagte bompengeringen ved å si nei til en miljøfiendtlig, pengesløsende og umoderne veiløsning.

Det politiske flertallet i Vestfold fylke og Tønsberg og Færder kommune har gjort sitt for å hindre at velgerne skal ha innflytelse på Veipakka.  Men det er likevel mulig å stoppe veiprosjektet om det blir politisk flertall for det etter valget.

SVs har foreslått å utrede en ny Kanalbro parallelt med dagens. Det ville bli en mye rimeligere og enklere løsning og var det alternativet som Fylkesmannen støttet. SV fikk flertall for dette i Tønsberg Bystyre bl.a. ved hjelp av FrP. Siden snudde FrP. De står i bresjen for de dyreste veiene, og prøver forgjeves å fraskrive seg ansvaret for bompengene. De later som at deres politikk er å betale bompengene over statsbudsjettet, og håper at tilstrekkelig andre partier vil sørge for flertall for bompenger.

Sjøl om tallene viser at det er høyt lønnede middelaldrende menn som betaler mest i bompenger, er det urettferdig at alle må betale like mye uavhengig av inntekt. Veiene bygges ut fordi det er kø i rushtida. Da er det urimelig at pensjonisten som kjører utenom rushtida, skal betale like mye for å bruke veien som rushtidsbilisten. Det er også urimelig at turnusarbeideren som ikke har noe alternativ skal betale like mye som de som har fleksitid og kan kjøre utenom rushtida. Derfor er det en god ide å få utredet en databasert veiprising der man kan ta ulik pris både basert på om det er rush eller ikke, og også inntekten til bileieren.

Regjeringa skylder på at elbilenes avgiftslettelser fører til svikt i inntektene. Men fakta er at avgiftslettelser på fossil-biler under den blåblå-regjeringa utgjør mer penger enn subsidieringen av elbiler. Skal man nå målet om at alle biler som selges i 2025 er utslippsfrie, må man fortsatt lokke folk til å kjøpe elbil gjennom å sørge for at bilen er billige å kjøpe og å bruke.

IFE kjeller

Kostnadene ved behandling av atomavfall er så store at det ikke er noen mening i å produsere atomenergi hvis man ikke har en tilleggs-agenda som kan være å lage atomvåpen. Det var noe av det vi lærte på omvisning på IFEs atomanlegg på Kjeller som nå er under avvikling.

 

Troverdighet og tillit skal prege arbeidet til Norsk Nukleær dekommisjonering, sa daglig leder Pål Mikkelsen som sammen med Institutt for Energiteknikk (IFE) inviterte ulike sivilsamfunnsorganisasjoner til orientering og omvisning på IFEs anlegg på Kjeller i dag. IFE vedtok i slutten av april å stenge atomreaktoren JEEP 2 som følge av at det var avdekket korrosjon. Stengingen av JEEP 2 og den kommende stengingen av Halden-reaktoren betyr at det nå ikke lenger skal drives noen reaktor, men at kreftene nå skal brukes på opprydding etter 70 år med atomvirksomhet i Norge.

 Norsk reaktorvirksomhet har vært svært beskjeden, og avfallet utgjør ingenting i forhold til de landene som har drevet med kraftproduksjon fra atomkraftverk. Likevel: Det er ikke uproblematisk å sikre 17 tonn brukt atombrensel og annet atomavfall fra industri, sykehus og fra forsvaret.

Institutt for energiteknikk (IFE) ble etablert i 1948 som Institutt for atomenergi (IFA). Reaktoren på Kjeller og i Halden har vært forskningsreaktorer. I 2018 ble Norsk Nuklær Dekommisjonering etablert for å lede avviklingen av de norske atomanleggene.  De neste årene regner man med å bruke opptil 18 milliarder på å sikre atomavfallet. Det haster, bl.a. har man oppdaget rust i rørene der store deler av dagens avfall blir lagret. Pål Mikkelsen peker på at det foreløpig ikke er noen land i verden som har utviklet en endelig løsning for lagring av atomavfall. Hans første mål er bå etablere et system for mellomlagring i inntil 50 år. Vi skal drive industrielt og kostnadseffektivt, sa han. Det betyr også at man ikke skal ta unødvendig risiko, sa Mikkelsen. Det er ikke noe som er risikofritt, derfor er han nøye med å si at det er UNØDVENDIG risiko de skal unngå. – Vi har et langsiktig perspektiv – vi vil eksistere også om 150 år, sa han. På sikt må det lages et såkalt dypdeponi der avfallet kan lagres. Det ideelle deponiet er ikke gamle gruver. Gruver eksisterer der det er forkastninger som gir tilgang til metaller, vi vil helst ha massiv granitt, sa Mikkelsen.

 NND skal overta ansvaret for atomavfallet fra IFE i 2021. Tida fram til det skal brukes til å planlegge tiltak på kort, mellomkort og lang tid. Hva som blir den tekniske løsningen er ennå uklart, men for store deler av avfallet haster det.