Nettselskapet Lede og Statkraft har varslet full etableringsstans for industri og næringsvirksomhet i Vestfold de neste 12 åra – altså fram til 2035.
Problemet er for dårlig nettkapasitet og for lite lokal energiproduksjon. Nyhetene setter en stopp for muligheten til å nå klimamålene ved å erstatte den halvparten av dagens energiproduksjon som er fossil, med rein elektrisk kraft. Vi har ikke tid til å vente på nettutbygging. Vi må gjøre et krafttak for å øke den lokale energiproduksjonen og for å spare strøm der det er mulig.
Økt lokal energiproduksjon vil i praksis i Vestfold si solenergi eller vindkraft. Statnett mener at ny produksjon av strøm må komme i tilknytning til nytt forbruk, og nytt forbruk må legges tett til ny energiproduksjon. Altså at næringsvirksomhet som skal etableres må produsere energien der næringsvirksomheten skal pågå. Det betyr at skal vi få omstilling og ny næringsvirksomhet, må energiproduksjonen skje i bakgården.
Ifølge Statnett kan Grenland og Vestfold bli flytta fra dagens prisområde NO2 til prisområde NO1 og danne et isolert høyprisområde sammen med Oslo, Akershus og Østfold.
Varselet fra Lede og Statkraft er et alarmsignal til de nye kommunestyre- og fylkespolitikerne om å handle. Skal vi ha noen sjanse til å erstatte den halvparten av energiforbruket som er fossilt, med elektrisitet – må vi ha storstilt energiøkonomisering – men også ny lokal energiproduksjon. Det er nødvendig med utbygging av nettet, men vi kan ikke sitte å vente.
Kommunestyret i Tønsberg fattet før valget en prinsippbeslutning om at man ønsket å bli Norges største solenergikommune. Kommunens administrasjon utreder hva dette innebærer. Det var vi i SV som fremmet forslaget. Vi ser for oss at kommunen må jobbe tett med selskaper innen solbransjen for å få til storstilt utbygging. Det er minst kontroversielt å bygge ut på såkalte «grå områder». Det betyr takflater eller allerede disponert grunn.
Problemet er at det er over fire ganger så dyrt å produsere solenergi på tak, som det er å produsere fra bakkemonterte anlegg. Trolig må vi gjøre begge deler. Bakkemonterte solenergi betyr ikke varig omdisponering av grunnen. Det skal ikke legges asfalt, bare monteres solenergipaneler som til og med kan monteres slik at jorda kan brukes til beitedyr og grasproduksjon.
Vi er spent på oppfølgingen av det ambisiøse solenergivedtaket. Det var SV som fremmet forslaget. Vi ser for oss at kommunen sammen med selskaper innen solbransjen legger til rette for storstilt utbygging av takflater i store områder. Samtidig mener vi at kommunen må kartlegge områder som kan være egna for bakkemontert solenergiproduksjon.
Kanalbroa da den var ganske ny. Fra Lokalhistoriewiki.
Et viktig argument for tilhengerne av Ramberg-Smørberg-brua er at vi har krangla så lenge at nå må vi få ut fingeren å få veien bygd. Det gjelder bl.a. Høyre-kandidatene Pål Ese og Gunstein Sundene som skriver dette i TB. Jeg mener det er en lykke at man ikke bygde ny fastlandsforbindelse mellom Tønsberg og Nøtterøy for 40 år siden. Hadde man gjort det, hadde trafikken i dag vært mye større enn den er. Vi hadde da trolig diskutert om vi skulle bygge enda en ny fastlandsforbindelse og ringvei for å avlaste den som ble bygd for 40 år siden.
Forskere fra Transportøkonomisk Institutt har bl.a. studert effektene av veibygging i Oslo og Ålesund. De konkluderte med at utbyggingen førte til flere biler på veien og like lange køer. Resultatene er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Transportation research i 2020. Den nye kapasiteten ble gradvis fylt av nye biler. Etter hvert gikk trafikken like sakte som før i rushtiden og det var flere bilister i køen, sier forskningsleder ved TØI, Aud Tennøy til Forskning.no.
Hvorfor kan det være at nye veier med plass til flere biler ikke reduserer køene? Svaret er byspredning, sier TØI-forskerne. Altså at byen sprer seg utover som greinene på et tre. Det blir større avstand mellom der folk bor, arbeidsplasser og sentrum. Men den foreslåtte Ramberg-Smørberg-forbindelsen som gjør at folk må kjøre via Jarlsberg for å komme til byen, vil vi risikere nettopp det.
I de første planene om ny fastlandsforbindelse, opererte Vegvesenet med anslag om stor trafikkvekst. Hadde planene da blitt bygd, hadde vi fått trafikkveksten. Nå har Stortinget vedtatt at byer som Tønsberg skal basere seg på nullvekst, det vil si at trafikken ikke skal øke – vekst skal tas med sykkel og gange. I Bypakka er det en del tiltak for å fremme sykkel og gange. Mange av disse tiltakene er kommet nettopp for å redusere trafikkveksten som veibygginga vil føre til.
I SV anerkjenner vi behovet for en trygg forbindelse mellom Tønsberg og Færder. Men den må ikke føre til økt transport slik Smørberg-Ramberg vil føre til. Tvert i mot bør vi planlegge for redusert biltrafikk i framtida. Køer fjernes ikke med nye veier, men med kollektivtransport. Vi trenger ingen ny vei Ramberg-Smørberg for å fjerne biltrafikk i sentrum av Tønsberg. Nedre Langgate kan stenges for gjennomkjøring i dag. I dag er det lite trafikk gjennom tunnelen fra Kilen til Kjelle. Det er rett og slett fordi alt for mange tenker at det er raskere å stå litt i kø gjennom byen, enn å ta omveien som ringveien og tunnelen er. Derfor må Mammutkrysset bygges om slik at gjennomgangstrafikken sluses ut på Ringveien. Og en enkel ny parallelbru bør utredes. Det var det politisk flertall for i Tønsberg, inntil Tønsberg FrP ga etter for presset fra grunneiere på Stensarmen som ønsket at båndlegginga skulle oppheves. Siden FrP da hadde samferdselsministeren ble Østalternativet skrinlagt. FrP må dermed ta ansvaret for at befolkningen i Tønsberg og Færder skal belastes med store bompengeutgifter i 15 år.
SVs førstekandidat Christina Grefsrud Halvorsen og jeg på besøk på Vesar på Rygh. I bakgrunenn skimtes Tone Kalheim fra Felleslista i Færder.
Nå er jeg så lei av maset ditt, Egeland, kan du komme til kontoret mitt så kan vi bli enige? Det var budskapet fra ordfører Erik Carlsen i Tønsberg, etter et bystyremøte en gang på 1990-tallet. Den gangen brukte vi etternavn. SV hadde laget en rapport om miljøtiltak i Tønsberg, og vi hadde mast om kildesortering. Nå var Carlsen lei. I tillegg tror jeg at kona hans maste om det samme hjemme.
Tønsberg kommune eide fyllplass på Rygh. Den var verdifull. Å lage en ny fyllplass ville koste mye penger. Fordi vi også mottok avfall fra andre Vestfold-kommuner var vi redde for at fyllplassen snart ville bli full. Det var behov for å redusere avfallsmengden, ikke minst av mat-avfall som også førte til store utslipp av metan-gass.
Etter at Carlsen og jeg hadde pratet sammen, innkalte Carlsen de politiske gruppelederne til et møte. Siden han og jeg allerede var enige, var det lett å få bred enighet om at Tønsberg skulle innføre kildesortering med utsortering av mat. Vi ble enige om at det skulle skje, og om en stram tidsplan sjøl om vi ikke visste hvordan det skulle skje. Vi lagde ekskursjon til Moss som hadde hatt et omfattende forsøk med kildesortering, og vi lagde studietur til Tyskland med deltakere fra de fleste Vestfold-kommunene. Tønsberg endte på å velge en modell der matavfallet skulle gå til dyrefor. Det gikk i noen år, inntil det ble problematisk fordi det ble ansett som farlig å la dyra ete matrestene våre. En tid ble matavfallet kjørt til Trøndelag der det ble omdanna til fiskefor. I dag brukes matavfallet sammen med gjødsel fra husdyr til miljøvennlig biogass som er drivstoff for busser og søppelbiler i hele Vestfold.
For SV var innføringa av kildesortering en stor seier. Jeg fikk Petter Punktums fat fra Tønsbergs Blad og fikk tilnavnet Øko-Lars som jeg var veldig stolt av. Det var sjelden kost den gang at en SVer fikk skryt av Tønsbergs Blad. Men det usedvanlig raske vedtaket om kildesortering i Tønsberg skyldtes at arbeidet ble forankra hos alle de politiske gruppelederne, og ikke minst at ordføreren stilte seg i spissen. At kommunens fremste leder stiller seg i spissen for miljø og klimatiltak er suksessfaktor som alt for ofte ikke er til stede.
Hva som i ettertid har skjedd på fyllplassen på Rygh, er et eventyr. Gjennom årene har jeg vært der mange ganger med gjester fra både inn- og utland som er blitt imponert. Det viser at politikk nytter. I dag var jeg der på nytt på Vesars gjenvinningsdag der de ønsket å få politikernes fokus på avfallsgjenvinning og avfallsreduksjon.
En av årsakene til at vi fikk til kildesorteringa var altså bekymringa for at fyllplassen skulle bli full, og at det ville bli dyrt å etablere en ny fyllplass. Ingen ville jo ha en fyllplass i sitt nabolag. I dag er det knapt deponering av avfall, fordi det meste går til materialgjenvinning eller energigjenvinning. Tønsberg fyllplass er blitt til et industriområde med mange arbeidsplasser involvert i å bruke avfall som en ressurs. Etableringa av Den Magiske fabrikken som produserer biogass til drivstoff og økologisk gjødsel til landbruket er en drivende kraft i dette. Siden biogassproduksjonen også skaper noe CO2, har de til og med etablert et drivhus der CO2-en brukes i produksjonen av tomater. Vegg i vegg med drivhuset er det etablert et undervisningssenter som gir barn og unge opplæring i fotosyntesens hemmeligheter og hva som skjer med avfallet.
Fortsatt er Vestfold på Norges-toppen i gjenvinning av avfall. Men likevel går ca 40% til forbrenning, og det bør reduseres.
Husstandene i Vestfold kildesorterer mat som går til biogass, papir/papp, plast, metall og glass som går til materialgjenvinning, mens restavfallet går til energigjenvinning – det vil si at det brennes f.eks. på Norcems sementfabrikk i Brevik som trenger varmen i sin produksjon av sement. Men det er bedre å materialgjenvinne eller ombruke avfallet enn bare å brenne det. Vesar skal i gang med et prosjekt der bl.a. hageavfall omdannes til biokull som kan brukes som gjødsel og som i tillegg binder CO2. Det er spennende og nytenkende.
Men det kan gjøres mer for ombruk. For eksempel er det vel og bra å ha innsamling av plast, men det er enda bedre om folk reduserer bruken av plastposer. Her ligger det utfordringer for framtida: Ombruk av hvitevarer, sykler som hives og ikke minst bygningsmaterialer. Dert bør være mulig å bygge med brukte materialer. Det har jeg sjøl gjort på hytta mi, men det var vanskelig å få tak i. Ofte har jeg stått ved siden av containeren for treavfall på gjenvinningsstasjonen, og ønska at jeg kunne ta med meg materialer hjem. Foreløpig er det ikke noe system for slik ombruk – det bør det bli!
Noen tror at bibliotekene er en institusjon som er i ferd med å gå ut på dato. Men det er snarere tvert i mot: Det er få institusjoner som er så velegna for de utfordringene vi står overfor i framtida, som biblioteket. I Tønsberg og Færder har vi i tillegg den store fordelen at vi ikke bare har et flott bibliotek med fine bygninger, men også med et nytenkende og offensivt personale. Dette må vi både ta vare på og utvikle.
Mange byer opplever utarming ved at butikker legges ned som følge av netthandel. Det er en utvikling som trolig vil forsterke seg. De byene som ikke har et attraktivt bibliotek som trekker hundretusener av mennesker til byen, må skaffe seg det. I Tønsberg har vi et slikt hovedbibliotek. På en lørdag går det en strøm av mennesker fra øvre bydel via Torget og til og fra biblioteket. Biblioteket er blitt det mange kaller et 3. sted: Ikke hjemme, ikke jobb, men det stedet der du liker å henge, liker å tilbringe tida. Biblioteket er omtrent det eneste som er igjen av sosiale treffesteder som også er gratis. På samme måte er Tjøme bibliotek og det nye flotte Revetal bibliotek viktige som treffsteder i tettstedene sine.
Men trenger vi biblioteket når alt er tilgjengelig gratis på internett? Ja, for alt er ikke tilgjengelig gratis på internett. Overgangen til nett betyr tvert i mot at mange informasjonskilder er blitt dyrere og vanskeligere tilgjengelig. Folkebiblioteket oppsto som en institusjon for å demokratisere tilgangen til kunnskap og opplevelser. Denne oppgaven er nå viktigere enn noensinne. Derfor er det viktig at nasjonale politiske myndigheter skjønner at bibliotekene må få tilgang til alt materiale uavhengig av i hvilket format det er publisert på. Og så må kommunen følge opp med budsjetter som gjør det mulig for biblioteket å tilby dette til innbyggerne.
Bibliotekarene er sterke forkjempere for ytringsfriheten. I Tønsberg og Færder bibliotek oppretter de nå en avdeling for demokrati og ytringsfrihet. Koplingen mellom demokrati og ytringsfrihet er viktig, de to kan ikke eksistere uten hverandre. Ytringsfrihet handler ikke bare om at du kan si hva du vil, det handler også om at jeg som borger kan få tilgang til andres ytringer. Dette er åpenbart en sentral oppgave for biblioteket, som ikke blir mindre i framtida. For å ha et levende demokrati er det ikke nok at man har mulighet til å delta om man er ressurssterk, men at noen bidrar til at det er levende debatter om viktige forhold i samfunnet. Det gjør biblioteket blant annen gjennom sine arrangementer.
Bibliotekene er samfunnets hukommelse og kulturbærer. Nye bøker som kommer ut i dag har et stadig kortere liv i bokhandelen. Men i bibliotekene lever de videre. Hvis du f.eks. vil lese Tønsberg-forfatteren Ingar Skredes eventyrlige roman om Kora som bor på Kaldnes mens de bygger et skip som gjør at hun ikke lenger ser Slottsfjellstårnet, så må du på biblioteket. Bokhandelen har den ikke.
Biblioteket er en populær institusjon som har tillit i alle samfunnslag. Undersøkelser viser at biblioteket er den mest populære offentlige institusjonen. Besøkstallene bekrefter også det. At alle folk synes biblioteket er fint, gjør at biblioteket kan spille en viktig rolle for integrering av nye landsmenn. Det er et trygt sted også for barn og unge.
Biblioteket er en delings- og gjenbruksinstitusjon. Kunnskap og opplevelser blir ikke mindre verdt om de deles. En bok i vår private bokhylle leses kanskje bare en gang, mens populære bøker i biblioteket leses utrolig mange ganger. Det er effektivt felles-eie: De fleste bøkene dine står i hylla i biblioteket! Biblioteket er en institusjon tilpassa miljøvennlig deling. På vårt bibliotek har de til og med begynt med en tjeneste der du kan bytte plante-frø!
I en tid hvor det er god grunn til å være bekymra for de unges lese-ferdigheter, er biblioteket en institusjon som gjennom lese-kampanjer og annet formidlingsarbeid bidrar til å gjøre det spennende å lese!
Tønsberg har all grunn til å være stolte av biblioteket sitt. Men vi kan ikke være tilfreds med det. Biblioteket må videreutvikles. I SV har vi alltid kjempa for biblioteket. I samarbeid med et nytenkende bibliotek vil vi gjerne være med å å sørge for at biblioteket får store nok rammer til sin drift, og at de får midler til å utvikle enda nye tjenester til beste for Tønsbergs innbyggere!
(innlegget er skrevet for Tønsbergs Blad 22.8.2023)
I dag er de fleste store hvalarter totaltfredet som følge av tidligere tiders overbeskatting av hvalstammen i Sørishavet. Det var i stor grad folk fra vårt eget fylke Vestfold som var engasjert i hvalfangsten. Kosmos-ekspedisjonen i 1966/67 ble den siste ekspedisjonen fra Vestfold til Antarktis. Det innebar slutten på den første norske olje-eventyret. Noen få måneder etterpå begynte det andre: Lille julaften 1969 ble det funnet olje i drivverdige forekomster på Ekofisk i Nordsjøen.
Mange Vestfoldinger – meg selv inkludert – er stolte av vår hvalfangst-forhistorie. Men i ettertidas lys må vi erkjenne at det etter hvert utviklet seg til en grisk rovdrift på en begrenset ressurs. Vi må også erkjenne at Vestfoldingene ikke slutta med hvalfangsten før den sluttet av seg sjøl ved at det nesten ikke var hval igjen. Vi sluttet ikke før vi ble tvunget av andre land som innførte et forbud.
Nå går det andre norske olje-eventyret mot slutten. Det er fortsatt olje igjen, men alle eksperter er enige om at klimaet ikke tåler at vi brenner mer fossil energi som slipper ut CO2. Verden har fått merke klimaendringene med hetesommer og tørke. Det er avdampinga fra hetesommeren som vi nå har fått i hodet som styrtregn som skaper vannmengder som vi aldri før har opplevd.
Men på samme måte som Vestfoldingene var seg selv nærmest ved å forsvare hvalfangsten, er Norge nå på topp når det gjelder klimafornektere. En EU-studie fra i fjor sammenlignet holdninger til klima i en rekke europeiske land. Ingen andre land hadde så mange som fornektet at klimaendringene er menneskeskapte, som Norge – hele 24%. Nordmennene er også klart minst bekymra for konsekvensene av klimaendringene for seg selv personlig, for landet og for verden.
Når uværet Hans feier over sør-Norge, er det noen som hevder at det er et medieskapt uvær. – Vi har hatt større flommer før, sier de og viser til Storofsen i 1789 og storflommen i 1860. Men det er feil. Dagens flom er større enn tidligere flommer, men heldigvis har vi lært oss bedre å sikre oss mot flom. Men likevel blir skadene store fordi flommen blir større enn vi likevel hadde forestilt oss.
Det er fristende å stikke hodet i sanda og si at klimaendringene ikke skyldes oss, eller at våre klimautslipp er så minimale i forhold til andre land, at det ikke er noen vits for oss å kutte dem. Men i stedet for å kjempe for en forlengelse av en næring som er dømt til å dø, bør vi se virkeligheten i øynene og kaste kreftene inn for en omstilling.
På det meste var det 11.000 vestfoldinger ansatt i hvalfangsten. Det skapte velstand. Men vi klarte omstillinga uten at vi ble kastet ut i fattigdom. Omstilling betyr ikke å begynne med noe helt nytt: Hvalfangsten var en kunnskapsnæring i den betydning at de utviklet ny teknologi og nye produksjonsmetoder. I Vestfold utviklet det seg en rekke bedrifter som var basert på teknologiutvikling til hvalfangsten: Kaldnes Mek. Verksted i Tønsberg, Framnes i Sandefjord. Jotun ble startet som fargehandel og skipsrekvisitaforretning og leverte produkter til hvalfangstflåten. I dag er det en kunnskapsintensiv bedrift med virksomhet på mange kontinenter. Herdet, raffinert hvalolje ga starten til den norske fettherdingsindustrien med bedrifter som De-No-Fa Lilleborg og Jahres Kjemiske Fabrikker i Sandefjord. Et annet eksempel er Tønsberg Harpunfabrikk som typisk nok var fortsettelsen av en hestesko-fabrikk!
På samme måte må vi bruke kunnskapen fra det andre olje-eventyret til et grønt skifte. Det kommer ikke til å bety at vi må kle oss i sekk og aske, men vi må erkjenne at det er nødvendig at alle – også vi – erkjenner at vi må slutte å slippe ut klimagasser som fører til naturkatastrofer som dem vi nå har fått en forsmak på.
Den som er ærlig opptatt av klimakrisa og hvordan vi skal gjøre oppnå nødvendige klimakutt her til lands, bør lese den nye boka til Ådne Naper. Han leverer et selvkritisk og grundig oppgjør med norsk energipolitikk og dokumenterer vanskelighetene og behovet for ny rein energi.
En politiker som tar selvkritikk, skal man lytte til. Det skriver Bård Stranheim som er daglig leder av Powered by Telemark i et forord til Ådne Napers nye bok «kraft eller krise». Naper er gruppeleder for SV i Vestfold og Telemark fylkesting. Han er født og oppvokst i Grenland. De siste 4 åra har han vært leder for Hovedutvalg for klima, plan og areal i Vestfold og Telemark. Med den rollen er det naturlig at han er engasjert når det gjelder energi og industri. Mens gamle Vestfold har lite kraftkrevende industri og lite egen energiproduksjon, ligger Telemark på landstoppen både når det gjelder CO2-utslipp, men samtidig også vannkraftproduksjon. Det skyldes selvsagt industrien i Grenland som produserer varer som mange etterspør: Sement fra Norcem i Brevik, petrokjemiske produkter fra Rafnes, mangan og gjødsel fra Herøya. Napers selvkritikk handler om at han ikke tidlig nok var opptatt av gapet mellom klimaambisjoner og at vi styrer mot et økende kraftunderskudd. Det har han for øvrig felles med de fleste politiske partier som ikke fornekter behovet for reduserte klimautslipp.
Boka er en gjennomgang som starter med de siste to åras krise med økte strømpriser. Han påpeker at vannkraftproduksjonen i Norge er mer væravhengig enn mange tror. Etter flere år med lite tilførsel av vann, og samtidig med stor etterspørsel av gass – fikk vi rekordhøye strømpriser. Naper innrømmer at han ikke var nok oppmerksom på at over halvparten av energiforbruket i Norge fortsatt er fossilt, og hvor lite ny kraft som er bygget ut i Norge de siste åra. Han trodde at kraftbehovet vårt kunne løses med en oppgradering av eksisterende vannkraft. Boka er et oppgjør med denne naive troen. I stedet for å stikke hodet i sanden, vil mange si at Naper legger hodet på hoggestabben når han argumenterer for behovet for ny energiutbygging. Alternativet, skriver han er krig, konkurser og klimakrise.
Hodet på hoggestabben er fordi Naper mener at det er behov for å bygge ut vindkraft både på land og til havs. Det er kontroversielt, og ikke alle har tatt inn over seg at den krafta vi vil bruke, mp vi enten produsere selv eller kjøpe fra andre. Det gjelder i Europa, men også i Norge. Sier vi nei til kraftproduksjon hos oss sjøl som følge av naturinngrep, men samtidig ønsker kraft, så sier vi at naturinngrepene må foregå enn annet sted der vi ikke ser det. Det gjelder ikke minst Vestfold!
Det lar seg gjøre å avkarbonisere industrien, skriver han og viser til spennende prosjekter i Grenlands-industrien. Han skriver også om avhengigheten av oljeindustrien, når oljeindustrien har problemer har den blitt subsidiert, i stedet for å satse på innenlands industriproduksjon. Siden finanskrisen i 2008 har betydningen av fastlandsindustrien gått nedover, og Norge er blitt stadig mer avhengig av oljeeksport.
De siste 7 åra har Norge produsert 2400 Twh energi hvert år. 94% av dette er olje og gass. 99% av dette eksporteres til utlandet. Eksporten av elektrisk kraft blir småsummer i forhold til olja. I 2018 hadde vi et eksportoverskudd på strøm på 10Twh, men året etter hadde vi underskudd – det vil si at vi importerte mer enn vi eksporterte. I ni av de siste 13 åra har vi hatt underskudd.
Skal vi nå klimamålene våre, må vi erstatte bruken av 160 twh olje og gass og inntektene fra 2300 Twh olje og gass. Til sammenligning er strømproduksjonen vår i dag bare på 146 twh, skriver Naper. Det er en formidabel oppgave.
Naper legger ikke skjul på at han er imponert over tidligere tiders vannkraftutbygging og industripionerer. Men han påpeker at vannkraft i høyeste grad har betydning for naturmangfoldet. Det er grunnen til at EU ikke vil godkjenne norsk vannkraft som miljøvennlig hvis den kommer fra oppdemminger. De vil bare godkjenne vindkraft og elvekraft. Vi har vent oss til å se oppdemmete vann, kraftstasjoner og rørgater. Han er begeistret for solkraft, men påpeker at kraftbehovet ved klimatiltak i Grenland aleine, vil kreve 15000 fotballbaner. Han påpeker at synet av ny kraftproduksjon for mange er mer avskrekkende enn synet av hyttebyer og skiheiser.
Boka inneholder mye fakta og viktig – og for mange overraskende – tall. Som bibliotekar er jeg også veldig fornøyd med hans grundige fotnoter der han oppgir kilder, og fyldige erferanseliste.
Ådne Naper: Kraft eller krise. Bokfabrikken. 2023. 146 s. ISBN: 978-82-303-6023-1
Av Christina Grefsrud-Halvorsen, 1. kandidat for SV i Tønsberg og Lars Egeland, 4. kandidat
Den nye fastlandsforbindelsen mellom Færder og Tønsberg er slettes ikke er for dyr når man sammenligner med andre store veiprosjekter, mener Stig Braa. Han mener derfor at SVs, MDGs og Rødts motstand mot Bypakka er et bomskudd. Spørsmålet som er viktigere er om innbyggerne får valuta for pengene med den foreslåtte Bypakka, og om den bidrar til å utvikle Tønsberg-regionen i riktig retning?
Tønsbergs Blad kunne torsdag melde om at det vil koste 17 kr pr passering i den nye bomringen som skal komme. Det vil bli betaling ved alle passeringer. Bypakka vil altså koste innbyggerne i Tønsberg og Færder mange tusen hvert år. Er det verdt det?
Veivesenet mener at køproblemene i Tønsberg er små. Men de mener at vi trenger en mer robust Nøtterøyforbindelse enn dagens Kanalbro. Vi tror at mange innbyggere forventer at dagens kø i morgen og ettermiddagsrushet blir borte når vi får en ny bro over Vestfjorden. Men de kan bli skuffet. I dag er det fire felt trafikk over Kanalbroa, i framtida vil det være to felt for privatbiler og to felt over Vestfjorden. Siden de aller fleste fra Færder skal til Tønsberg, vil det enten bli en lengre kø over Kanalbroa eller en omvei over Vestfjorden. Det vil bli opplevd ganske surt å betale flere tusen kroner for forlenga kø.
For å oppnå nasjonale og internasjonale klimamål, planlegger nå de fleste større byer for en nedgang i trafikken. Oslo har vedtatt en reduksjon på 30% de neste åra. I Tønsberg vil man være avhengig av at trafikken opprettholdes eller vokser, hvis ikke vil det økonomiske grunnlaget for de foreslåtte bompengene, rakne. Med en nedgang i trafikken kan man bli nødt til å øke bompengene vesentlig.
Bypakke-prosjektet vil bidra til økte klimautslipp gjennom tunnelbygginga i Færder og brua over Vestfjorden. I tillegg bidrar det med økt klimautslipp fordi bilistene blir nødt til å kjøre lengre. At man ender på Jarlsberg bidrar også til å fremme et trafikkøkende transportmønster der man like godt kjører til kjøpesentra ved E-18 som til byen for å handle. I tillegg tar veiutbygginga verdifull dyrkbar jord og skader naturverdier.
Også SV er enige om at vi skal redusere biltrafikken i Tønsberg og skaffe en sikker ny Nøtterøyforbindelse. Derfor ønsker vi å gå tilbake til det såkalte Øst-alternativet som opprinnelig var det alternativet som hadde flertall blant Tønsbergs politikere og fikk støtte fra Statsforvalteren. Forslaget ble dessverre vraket av FrPs samferdselsminister. Vi tenker at vi må se på en parallell kanalbro og en forbindelse over Stensarmen til dagens ringvei ved Kilen. Det er miljømessige konsekvenser også ved dette alternativet, som gjør at man bør se på om noe av dagens ringvei kan gå i en miljøtunnell. Da gjenskapes forbindelsen til sjøen for boområdene på Træleborg.
Tilhengerne av den nye brua over Vestfjorden, argumenterer – akkurat som Braa – med at vi har kranglet om ny Nøtterøy-forbindelse i 30 år. Derfor må de nå bruke makta si til å gjennomføre de eksisterende planene, koste hva det koste vil, og uten hensyn til at forslaget ikke bidrar til å oppnå klimamål. Det er synd om dette skal bli det beste argumentet for å realisere en dårlig veiløsning. Den foreslåtte løsninga er så omfattende og vil koste så mye penger for innbyggerne, at vi må ta oss tid til å se på en mye enklere løsning som Østalternativet vil være.
«Fjerdingen Velforening ble stiftet ved et sammenkalt møte av Fjerdingenbeboere i Tønsberg Svendeforening 26.6.73. Årsaken var hovedsakelig for å få et samarbeide med myndighetene pga den reguleringsplan disse har satt fram som i det vesentlige tvinger beboere ut av Fjerdingen og at beboere får sine eiendommer – leiligheter sanert.» Slik åpner den første håndskrevne protokollen til Fjerdingen Velforening som altså snart fyller 50 år. Protokollen er underskrevet av Arvid Langerud som formann og Sverre Gjersøe som sekretær. 41 Fjerdingen-beboere var til stede på det første møtet.
Allerede dagen etter stiftinga var det første styremøte som lagde protestskriv til Miljøverndepartementet mot parkeringshuset som var planlagt av Oslo-firmaet A.S. Farmandsbygg og Tønsberg kommune. Parkeringshuset som skulle ha plass til 828 bilder ville innebære at all gammel bebyggelse mellom Peder Lagmannsgate og Reidar sendemannsgate og Farmansvegen og Hertug Guttormsgate, måtte rives. 2 dager etter var det nytt styremøte der brevet til Miljøverndepartementet ble undertegnet. Brevet var skrevet av styremedlemmet Svein Olsen – i hans ferie, som det bemerkes i protokollen.
Fjerdingen har aldri vært et velstående nabolag i Tønsberg. Historisk sett var det håndverkere og dagarbeidere som bosatte seg i Fjerdingen som først lå utenfor byen. Det var små hus, med mange enda mindre leiligheter. Med ny boligbygging etter annen verdenskrig, flyttet mange fra byen ut til nabokommunene Sem og Nøtterøy. Gapet mellom ny moderne bostandard og de gamle husene i Fjerdingen. Økte. I 1972 var det 65 eiendomsnumre i Fjerdingen. Totalt var det 57 utedoer og kun 24 vannklosett i området. Mange mente at det var behov for «sosial sanering» av Fjerdingen. Kommunen begynte å kjøpe opp eiendommer. I 1970 meldte Tønsbergs Blad om et forslag til regulering som kunne gi boliger til opptil 1000 mennesker i Fjerdingen. Da forelå allerede planene om Slottsfjellterrassene og byingeniøren ønsket å gi Fjerdingen et liknende «sammenhengende og mer enhetlig preg».
Usikkerheten om Fjerdingen første til at mange ikke turte pusse opp. Kommunen hadde f.eks. et stående tilbud til innbyggere som ville ha billig lån til innlegging av WC, men for Fjerdingen ble det presisert at verdien av WC ikke ville komme i tillegg ved et ekspropriasjonsoppgjør. I 1972 ble reguleringsplanen for Fjerdingen vedtatt – men da var planene om total sanering lagt på hylla. Men farmannsbygg hadde en tid drevet oppkjøp av eiendommer øst for Hertug Guttormsgate.
Bygningsråd og Bystyre toet sine hender og viste til at grunneierne måtte få lov til selv å gjøre hva de ville med sin eiendom. Problemet var at grunneieren etter hvert i stor grad var kommunen og Farmansbygg. Beboerne i Fjerdingen følte Farmannsbyggs planer som en trussel. Dette var bakgrunnen for etableringen av velforeningen.
Våren 1973 engasjerte en gruppe sosialarbeidere seg på beboernes side. Folkeavstemninga mot EEC var over, erfaringene fra arbeid i «folkelige fronter» var bra, nå ville sosialarbeiderne delta i «samfunnsarbeid». De arrangerte møte der de stilte med kraftig motekspertise: Arkitekt Terje Røllheim fra Oslo Byplankontor, jurist Gunnar de Capua og overlege Anne Grieg. Anne Griegs datter, Mette, er nå forresten beboer i Fjerdingen. En av miljøarbeiderne på den barnepsykiatriske institusjonen Skjerpe, bodde og var født i Fjerdingen. Det var Svein Olsen som seinere ble med i det første styret i Velforeninga.
I et ekstraordinært styremøte i august 1973 behandlet styret en henvendelse fra Artur Hansen som hadde mottatt brev fra Farmannsbyggs advokat som ville overta eiendommen hans. Men Hansen ville ikke selge, «han ønsker kun å få bo i fred» står det i protokollen: «Det utilbørlige press Farmandsbyggs framferd påfører ham, kan ikke fortsette, hvorfor han har bedt Fjerdingen Velforenings styre om assistanse.» Styret vedtok at Svein Olsen skulle be sosionomen Erling Loraas og psykolog Aase Frostad Fasting om hjelp. Dagen etter er det nytt styremøte der Erling Loraas var invitert. Han og formann Langerud skulle dagen etter i møte med disponent Rønne og advokat Bennin i Farmansnbygg.
Bystyret hadde i november 1972 vedtatt at det ikke skulle eksproprieres bygninger i Fjerdingen. Men da Langerud på møtet med Farmannsbygg spurte om Arthur Hansens hus ville bli ekspropriert om han var den eneste som ikke ville selge, så svarte disponent Rønne et klart ja.
I oktober 1973 var det møte mellom Velforeninga og kommunen. Styret ble forsterka med to valgte representanter fra hvert kvartal i Fjerdingen. Det kom overraskende på styret at også Farmannsbyggs disponent og advokat var invitert. De presenterte sine planer som nå var redusert til å omfatte et kvartal, kvartalet mellom Peder lagmannsgate og Birkebeinergata. Planen om 828 parkeringsplasser var lagt bort. Ordfører Hogsnes mente det var behov for minst 548 p-plasser, mens Rønne fra Farmannsbygg mente behovet for deres utbygging var 76 parkeringsplasser.
Det var disse planene som i stor grad ble gjennomført. Da Farmannsbygg sto ferdig i 1978 med 46 leiligheter og nytt politihus, ble Velforenigas styre invitert til åpningen med etterfølgende fest-iddag på Hotel Klubben. I 1979 ville farmansbygg sanere boliger i Farmannsvegen, Velforeninga gikk i mot og denne gangen hørte Bystyret på Velforeninga. Samtidig kom en ny reguleringsplan som innebar sanering av bebyggelse mellom Hertug Guttormsgate og Slottsfjellet og bygging av 7 nye hus. Nå hadde vinden snudd slik at det var småhus i tilpasset stil som ble bygd, boliger som seinere fikk premiering for god byggeskikk tilpasset et gammelt miljø.
I de seinere åra har det blitt bygd et nytt boligkompleks i Hertug Guttormsgate 1. Etter innspill fra Velforeninga ble det gjort mange endringer fra det første forslaget, sjøl om mange nok mener at huset likevel er blitt for stort. Det siste nybygget er bakgårdsbebyggelse i Gjersøe-gården i Peder Lagmannsgate. Det foreligger i tillegg tre nye boligprosjekter: Det ene er mellom Vandrerhjemmet og Coop-butikken i Farmannsvegen. Velforeninga har bedt politikerne starte ny regulering siden dette byggeprosjektet baserer seg på en nesten ti år gammel reguleringsplan. Det har heldigvis de siste åra skjedd mye når det gjelder synet på stedstilpasset bebyggelse og bevaring. Det andre byggeprosjektet er å rive de to «endefløyene» av Farmannsbygg for å bygge leiligheter. Velforeninga har påpekt at da bør det bygges enda mer stedstilpasset enn dagens bygg. Det tredje prosjektet er bakgårdsbebyggelse i Farmannsveien. Det meste av bakgårdsbebyggelsen i Fjerdingen er revet. Velforeninga er opptatt av at ny bebyggelse må være tilpassa det som har vært den historiske bebyggelsen med tanke på høyder.
På 1970-tallet bodde det ca 340 mennesker i Fjerdingen. På det meste – i 1910 – bodde det over 1000 mennesker her. Da var det trangt. Det er blitt færre folk i mange hus. I mitt eget hus bor vi nå 2 mennesker, på det meste bodde det 24 i dette huset. Men på grunn av nybygging stiger innbyggertallet som nå er på ca 440.
Mange av eldre tønsbergensere som går gjennom Fjerdingen i dag, forteller at det var et strøk de ikke fikk lov til å være i da de var barn. En av de første sakene Velforeninga jobbet med, var å sørge for bedre orden i strøket. De bad politiet om mer kontroller, stopp i løsgjengerens drikking, samt at de pekte på at i et kommunalt hus var det mye sniffing. Sniffe-saken går igjen på flere møter. Langerud som var klubbleder på Jarlsø verft og AP-mann skulle prøve å ta saken opp med Rolf Wiig som var formann i barnevernsnemnda, – og oppvokst i Fjerdingen. Det har alltid vært en del utleie-leiligheter i Fjerdingen. Dette – og nærheten til Farmannstorget har med jevne mellomrom ført til problemer med rusmisbrukere som ikke finner seg til rette, eller som finner seg for godt til rette. På 1980-tallet arrangerte Velforeningen en type natteravn-ordning i strøket knytta til problemer i en leilighet som trakk til seg mange folk. En natt var alle blomster-ampler i Guttegata borte. Jeg beskyldte den unge rusmisbruker-jenta for å være delaktig i det, fordi hun hadde stjålet blomster før. Da ble hun veldig fornærma, men kom seinere på kvelden og sa at hun visste hvor blomstene var – i en leilighet utenfor Fjerdingen. En delegasjon fra Velforeninga toget av gårde, og ganske riktig: Vi kom til en leilighet som var full av blomster. Vedkommende hadde fått et blomster-kick. Dessuten hadde ingen noen gang gitt henne roser, sa hun til Peder Håland som var gartner i kommunen. Hun fikk beholde Peders roser, men resten tok vi med oss. Men det var ikke nok. Derfor gikk vi tilbake dagen etter og forlangte resten av blomstene. Nå var humøret dårligere, og hun syntes vi forlangte mye. Vi sa at vi går til Politiet om ikke resten av blomstene står i bakgården min innen midnatt. Og jeg skal si det kom blomster, mye mer enn det som var forsvunnet. Siden den gang har blomstertyveri ikke vært noe problem.
Ved siden av styret hadde velforeninga de første ti-årene også egen festkomite. Det var myndige damer som visste å koke ris til den var «fast og fin» som de sa. Det var juletrefest og årsmøtefest som gjerne ble holdt på Speiderhuset som nå er en del av Vandrerhjemmet. Vandrerhjemmet har i mange år vært et fast sted for årsmøtene i foreninga, men da er det Vandrerhjemmets Margrethe som byr på kaffe og sveler.
Ti år etter starten av Velforeninga ble det for første gang arrangert gatefest. Den har blitt en tradisjon hvert år, kun med unntak av at korona-år. Ofte har det vært musikalsk underholdning. Et år kom Lille-Kari Svendsen, hun hadde egentlig et friår for å lage ny musikk det året. Derfor hadde hun bare to opptredener: Oslo Konserthus og Fjerdingen Velforening. Hun ble møtt på Jernbanestasjonen av alle barna i Fjerdingen. Gatefesten har ofte falt sammen med Middelalderfestivalen. Et år kom ridderne fra Gotland forbi og ble med på gatefesten. Da de kom året etter var det også gatefest. En av dem utbrøt: Sitter dere her ennå…
Det hører med til sjeldenhetene med at en Velforening har så stor kontinuitet som Fjerdingen Vel. Ikke alltid har det vært like mye aktivitet, men det er et styre som er beredt når det viser seg nødvendig for å tale Fjerdingens sak. Sjøl ble jeg valgt inn i styret i 1984 og har vært med de neste 40 åra. Dagens leder er Hilde Hansson.
Gjennom ti-årene har både AP-regjeringer og borgerlige regjeringer sviktet Vestfold-banen. Her er det få som har noe å skryte av. Nå ser det igjen mørkt ut. En ting er at dobbeltsporet over Skoppum er forsinket. En annen sak er at det ikke har vært mulig å bli enige om en trase sørover fra Tønsberg. Det tredje er at det planlagte dobbeltsporet mellom Stokke og Sandefjord mangler midler til realisering og at det heller ikke ser ut til å være midler for planlegging av trase mellom sandefjord og Larvik. Kortversjonen er at Jernbanedirektoratet mener at den moderne jernbanen egentlig bør stoppe i Tønsberg. Det kan Vestfold ikke være fornøyd med!
Da SV i stortingsvalgkampen i 1989 reiste kravet om dobbeltspor på Vestfoldbanen, var vi det eneste partiet som var opptatt av dette. Seinere har flere kommet til. Det er bra at det har blitt en konkurranse mellom partiene om å være mest jernbane-positive. Men det ville hjulpet mye om man mente det samme når man var i posisjon som i opposisjon. Der mener vi at SV har sitt på det tørre ved at vi under Stoltenberg 2-regjeringa der SV var med, reiste oss fra forhandlingsbordet og var klare til å forlate regjeringa om AP og Sp ville stoppe dobbeltsporutbygginga i Tønsberg. Slik ble det ikke. Så kom Solberg-regjeringa som lojalt videreførte de vedtatte jernbaneprosjektene fra den rød-grønne regjeringa. Nå truer en ny stopp i utbygginga.
Bevilgninger til jernbane har økt. AP-regjeringa til Stoltenberg 1 la i 2001 fram et jernbanebudsjett som ville gjort at det skulle ta 130 år å fornye Vestfoldbanen. Heldigvis har ambisjonene og bevilgningene økt. Men fortsatt er det mange som ikke innser at jernbanen trengs som det bærekraftige samfunnets viktigste transportmiddel på både mellomlange og lange strekninger. Fra SVs side har vi pekt på at bygging av dobbeltspor til Skien er nødvendig for at vi også skal kunne bygge en forbindelse fra Porsgrunn til Sørlandsbanen (forbindelsen med det gode navnet Genistreken) som vil kunne gi en relativ hurtig forbindelse mellom Oslo og Stavanger, og dermed gi et bedre og grønnere transporttilbud til halve Norges befolkning. Derfor er det nødvendig å binde seg til tidligere politiske vedtak om at Vestfoldbanen skal moderniseres med dobbeltspor og flere avganger. Det har man gjort når det gjelder vei: Tidligere var planen at Vestfoldbanen og E-18 gjennom Vestfold skulle bygges ut samtidig. Motorveien fram til Langangen var ferdig i 2018, mens kampen nå er om togutbygginga kan bli ferdig i løpet av 2030-tallet.
For SV har kampen for jernbanen vært vår viktigste fylkespolitiske sak – av hensyn til de reisende, til næringslivet, men først og fremst av hensyn til at vi må ha et miljøvennlig transportsystem når Norge i løpet av få år skal bli fossiltfritt. Vi vil kjempe for den saken overfor regjering, i Stortinget, i fylkesting og kommuner. Skal vi lykkes må hele Vestfoldsamfunnet stå samlet om dette kravet!
To tog i timen til Skien har lenge vært ambisjonen for ny jernbane gjennom søndre Vestfold, og den nye parsellen mellom Larvik og Porsgrunn har senket reisetiden kraftig. Men sommeren 2022 ba samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) Jernbanedirektoratet se på muligheten for å nå målet uten ny stasjon i Larvik. Da ligger det i kortene at det ikke blir noen ny trasé fra Sandefjord til Larvik heller. Like bekymringsfullt er det at Jernbanedirektoratet nå heller ikke vil prioritere to tog til Skien i første seksårsperiode av Nasjonal Transportplan 2025–2036. Får dette gjennomslag, kan det fort gå ti år før vi–kanskje–har en ny strekning mellom Stokke og Sandefjord, med ny stasjon ved flyplassen på Torp.
(Innlegget er publisert i Vestfold-aviser sammen med stortingsrepresentant Grete Wold og annenkandidat for SV ved fylkestingsvalget, Kristian Erling Sommerseth)
Japans statsminister Kishida hadde valgt Hiroshima som sted for møtet «for å styrke diskusjonene slik at vi kan levere et sterkt budskap for å realisere en verden uten atomvåpen. Det er nødvendig for G7 å demonstrere en sterk forpliktelse for en absolutt avvisning av trussel om bruk eller bruk av atomvåpen». Kishida er selv valgt inn i det japanske parlamentet som representant for Hiroshima.
I forkant av møtet hadde sivilsamfunnsorganisasjoner stilt klare krav. Den internasjonale Røde Kors-komiteen og japanske Røde Kors krevde at landene skulle «signere og ratifisere den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen, og fordømme alle trusler om bruk av atomvåpen, implisitt eller eksplisitt, uavhengig av omstendigheter». Den kjente japanske fredsforkjemperen Daisaku Ikeda som leder den internasjonale buddhistiske bevegelsen Soka Gakkai, oppfordret Hiroshima-møtet til å ta ledelsen i diskusjonen om å erklære at atomvåpenstatene i G7 ikke skal bruke atomvåpen først, men kun som gjengjeldelse. Det vil umiddelbart redusere risiko for bruk i en tid med høy spenning.. Dagens situasjon er uten parallell i historien når det gjelder trusler om, og faren for, bruk av atomvåpen.
Nei til Atomvåpen samarbeidet med en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner om krav til møtet: Vi krevde at G7-landene måtte erkjenne skaden atomvåpen har hatt på mennesker og miljø og utvetydig fordømme alle trusler om bruk av atomvåpen. Og at man må starte forhandlinger for å oppnå fullstendig avskaffelse av atomvåpnene før 2045, som er 100-årsmarkeringen for bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Vi krevde at G7-landene må samarbeide med landene som har tiltrådt FNs atomvåpenforbud og i hvert fall delta på statspartsmøter som observatører og gi midler til miljøopprydding og støtte til ofre for atomprøvesprengninger, samt avslutte utvikling og produksjon av nye atomvåpen og støtte forhandlinger om en oppfølger til New START-avtalen, som henger i en tynn tråd etter Russland valgte å suspendere sin deltakelse.
Disse kravene ble ikke innfridd. I sluttkommunikeet fra møtet står det at G7 «tar konkrete skritt for å styrke nedrustning og ikke-spredning, for å nå målet om en verden uten atomvåpen med sikkerhet for alle». Hvilke skritt det er, er fortsatt uklart.
Det er kanskje ikke så overraskende når vi tenker på at blant G7-landene, så har tre stater med atomvåpen (USA, Frankrike, Storbritannia), to har atomvåpen på sine territorier (Tyskland, Italia) og to er såkalte paraplystater, som ønsker å bli forsvart med atomvåpen (Japan og Canada).
Brasils nyvalgte president, Lula da Silva, var invitert til G7-møtet som gjest. Det var gledelig at han kunne fortelle at Brasil nå vil ratifisere FNs atomvåpenforbud. Likevel er det at G7 diskuterer atomvåpen et lite, men ikke ubetydelig framskritt.
Neste store internasjonale møte er NATOs utenriksministermøte som skal holdes i Oslo 31.mai til 1. juni. Der er Norge naturligvis til stede og kan ta initiativ til debatt om atomvåpen. Nei til Atomvåpen mener at Norge, som NATO-alliert, har et særskilt ansvar for å redusere atomvåpnenes rolle i NATOs doktrine. Et tiltak kan være å gå i bresjen for å si nei til å bruke atomvåpen først. Frankrikes president Emmanuel Macron sa i oktober 2022 at Frankrike ikke kommer til å bruke atomvåpen, dersom Russland bruker atomvåpen i Ukraina. Slike uttalelser ønskes velkommen. Ingen vinner en atomkrig.
Når Russland fremstår med økende uforutsigbarhet, må NATO være forutsigbare.
Lars Egelands blogg 