Lars Egelands blogg

>I går vaqr det landsstyremøte i SV hvor regjeringserklæringen ble behandla. Ikke at vi hadde så store muligheter til å endre den, men vi hadde jo muligehten til å avvise den. Det var det ingen som ville. Som Dag Seierstad sa: Den hadde ikke blitt vedtatt som program på SVs landsmøte, men den er likevel overraskende god med tanke på SVs svake valgresultat.

I går kveld var det fylkesstyremøte i Vestfold SV. Der vedtok vi følgende uttalelse om regjeringserklæringa:

I 2005 la de rød-grønne partiene fram Europas mest radikale regjeringserklæring. Den nye erklæringa går ytterligere til venstre på mange områder.

SV vant fram på de viktigste punktene der partiet også har hatt bred støtte fra utenomparlamentariske bevegelser: Regjeringserklæringa legger opp til et likelønnsløft som SV har kjempet for sammen med store deler av fagbevegelsen. Regjeringa legger også opp til å utrede minstenormer for antall elever pr lærer slik SV gikk til valg på. Også SVs krav om en helhetlig skole med en time gratis SFO blir innfridd, mens spørsmålet om makspris på SFO skal vurderes. Her har SV hatt støtte fra nesten hele Skole-Norge.

Regjeringserklæringa sier nei til oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen i perioden. Spørsmålet om framtidig oljeboring vil imidlertid bli vurdert når forvaltningsplanen for Lofoten skal behandles. Med støtte fra miljøbevegelsen er SV overbevist om at all ytterligere dokumentasjon vil peke i samme retning som alle faguttalelser hittil har gjort, nemlig at Lofoten, Senja og Vesterålen bør gis framtidig vern av hensyn til miljø, næring og fiskerier.

Klimapolitikk gjennomsyrer for øvrig hele regjeringserklæringa. Statens Forurensningstilsyn endres til et Klima og forurensingsdirektorat som over nyttår skal legge fram konkrete tiltak for hvordan Norge skal nå målet om 40 % kutt i CO2-utslipp innen 2020.

På utenrikspolitikken går regjeringa mot venstre gjennom mål om å forby atomvåpen og å reise diskusjonen i NATOs om førsteslagsstrategien. Regjeringa vil også innenfor NATO ta opp kravet om sluttbrukererklæring ved salg av våpen. Norge blir fortsatt værende med militære styrker i Afghanistan, men med økt vekt på sivil støtte samt at det åpnes for å trekke ut styrkene i løpet av perioden.

SVs tilbakegang ved valget har imidlertid ført med seg at vi tapte på tre vesentlige områder: Regjeringserklæringa inneholder få tiltak mot fattigdom og kravet om minstenormer og økt sosialstøtte vant ikke fram. Kampen om tiltak mot fattigdom vil imidlertid fortsette og det er viktig at Kirkens Bymisjon, Fagforbundet og andre organisasjoner støtter SVs kamp mot fattigdom. Det andre tapet er asylpolitikken der regjeringa legger opp til innstramminger når det gjelder opphold på humanitært grunnlag. I en verden med økt antall flyktninger som følge av klimaendringer og krig, må Norge ta sitt ansvar. Vi hadde også håpet at regjeringserklæringa skulle være mer offensiv når det gjelder forslaget om en tannhelsereform. Likevel er det positivt at spørsmålet om utgiftstak skal utredes.

>På slutten av valgkampen fikk Carl I. Hagen sitte i radiostudioet i Vestfold – det tidligere foraktede ARK – og klage over at Tønsbergs Blad var blitt SV-avis. Hagen mente at avisa hadde gitt Inga Marte Thorkildsen flere oppslag enn hun fortjente. Tirsdag inviterte avisa prisverdig partiene til oppsummering av valgkampdekninga. Da var nervene mer rolige og partiene stort sett tilfreds med avisa.
Utover å sikre gjenvalg av Inga Marte og en rød-grønn regjering, hadde SV som mål å være det partiet som var mest synlig i mediene. Når jeg tror vi oppnådde det, skyldes det ikke en særegen velvilje for SV i avisene. Jeg mener vi hadde gode politiske utspill og var aktive som skribenter. Vår førstekandidat Inga Marte Thorkildsen er markert og kjent på nasjonalt nivå, også utenfor de gruppene som vanligvis er orientert om politikere og deres posisjoner. Sånn sett var det heller ikke urimelig om mediene var opptatt av hennes mulighet for gjenvalg. Tida da høyresida hadde automatisk tilgang til Tønsbergs Blads spalter er heldigvis over. Nå er det nyhetsverdi sammen med en porsjon folkeopplysning om alle partienes standpunkter, som teller.
Nye medier blir viktigere i valgkampen. Vi tok i bruk blogger, twitter og sosiale medier som Facebook. Ikke minst vakte SVs nettsatsing ”opp av sofaen” oppmerksomhet. Kristin Halvorsen hadde lest inn over 600 navn. På nettet kunne du skreddersy en tale fra Kristin til en navngitt person som kunne være gamlekjæresten din, en kollega eller barnebarnet. Det var så mange muligheter til personifisering at enkelte lot seg lure til å tro at det ikke var datateknologi, men virkelig en personlig innspilt film.
Den nyvalgte stortingsrepresentanten Per Arne Olsen var forargret over TBs førstesideoppslag der de stilte spørsmålstegn ved om han likevel var garantert plass på tinget som en følge av tilbakegang på gallupen. Etter min mening var det valgkampens morsomste forside. Synd det ikke gikk slik. På den annen side: Det kunne gått verre. FrP kunne jo fått 3 mandater som de lenge var så sikre på at de skulle få. Med SVs egen tilbakegang er det jo en trøst at FrP gikk så sterkt tilbake i Vestfold.
Det var mange gallupundersøkelser, både i regi av Tønsbergs Blad, og av NRK i samarbeid med Østlandsposten. Tallene sprikte en del underveis, og avvek en god del fra valgresultatet. F. eks. hadde SV stigende Vestfold-tall gjennom hele valgkampen, mens gallupene dalte på landsplan. Det var en riktig trend i den betydningen at SV for første gang gjorde det bedre i Vestfold enn på landsplan. Men galluptall på nesten 11 % avvek kraftig fra valgresultatet på under 7 %.
Den viktigste lærdommen av dette er at avisenes journalister og kommentatorer ikke må trekke for vidtrekkende slutninger av gallupendringer som ligger innafor instituttenes feilmarginer. Men det er selvfølgelig dårlig nytt for avisene som jo betaler for å få laget galluper i håp om å få heftige oppslag. Men leserne må i hvertfall være kritiske.
Per Arne Olsen etterlyste også systemkritikk fra avisene, dvs kritisk holdning til regjeringa. Men det som dominerte valgkampen var i stor grad et mediebilde av et velferdssamfunn på kanten av stupet etter fire år med rød-grønn regjering. Sånn sett var det FrP som klarte å få sitt virkelighetsbilde til å bli det dominerende. Aldri har køene i helsevesenet vært så lange, sa FrP, uten å legge til at aldri har så mange vært behandlet som nå. Og media fulgte opp: Det ble skapt myter om de stakkars gamle som bor i institusjoner hvor de knapt får mat og må legge seg etter middagen. Når jeg snakket med eldre så ga de stort sett uttrykk for at de hadde det bra, men de syntes synd på det som de trodde var flertallet – som ble utsatt for en elendig eldreomsorg. Med et sånt mediebilde var det egentlig sensasjonelt at den rød-grønne regjeringa ble gjenvalgt: Velgerne må ha ment at virkeligheten ikke var så ille, og at det var de rød-grønne som faktisk var best til å videreutvikle velferdsstaten videre.
På møtet med politikerne stilte Tønsbergs Blad spørsmål ved mulighetene til anonyme kommentarer til artikler på nettet. Mens avisa blir borte nærmest dagen etter at den er kommet ut, blir kommentarene på nettet liggende. Det er bra at leserne får mulighet til å komme med raske kommentarer som er mer umiddelbare og gjerne også friskere, enn for eksempel leserbrev. Leserbrev må skrives under fullt navn, mens kommentarene på nettet ikke bare publiseres anonymt men redaksjonen vet heller ikke hvem som står bak. Nå jobber avisa med en enkel metode for verifikasjon av avsenderne. Forhåpentligvis kan det dempe de mest usaklige og sjikanøse utslagene uten å ta vekk umiddelbarheten og friskheten.
I dag handler valgkamp i stor grad om kommunikasjon via media. Det gjør partiene sårbare for medienes prioriteringer. Nettkommentarene gir en mulighet for interaksjon med velgerne, akkurat som nettmøtene. De tradisjonelle folkemøtene er blitt erstattet av mindre møter i regi av interesseorganisasjoner. De er ikke uviktige, men utgjør ikke noe stort rom for offentlig debatt. Jeg skulle derfor ønske at partier, interesseorganisasjoner og media sammen kunne prøve å gjenreise en kraftfull og spennende offentlig debatt i form av store folkemøter hvor både politikere og velgere kom til orde i et felles ordskifte som kunne følges i mange kanaler: Det fysiske rommet, avisreportasjen med nettdebatt, og overføring i radio og TV. Det er en utfordring til kommunevalget om 2 år.