Norge skal ha kuttet sine klimagassutslipp med ca 95% innen 2050. Det er lovfestet i Klimaloven. Hvordan det kan skje, er beskrevet i NOU 25:2023 Omstilling til lavutslipp. Tirsdag behandlet Utvalg for Miljø, Teknikk og Næring i Tønsberg en høringsuttalelse til NOU-en. Det var symboltungt at møtet måtte være digitalt på grunn av ekstremnedbøren med snø som rammet distriktet vårt denne uka. Klimaendringene slår allerede inn over oss, denne gang med nedbør og kulde. 2023 har globalt vært et år der ekstremværvarslene nærmest har stått i kø. 2023 det varmeste året som er målt. Om noen få år vil vi likevel tenke tilbake på året som et fortsatt kjølig år.
I Tønsberg kommune har vi et mål om 60% kutt innen 2030, det utgjør 90.000 tonn CO2. Med de tiltakene kommunen har gjennomført, er det fortsatt et gap på nærmere 79.000 tonn. Høringsuttalelsen som ble enstemmig vedtatt, viser at det er et stort gap mellom prat og handling også lokalt. Jeg foreslo derfor at vi skulle få en sak om en strategi for at kommunen kan nå nullutslipp i 2050. AP, MDG, KrF og SV stemte for dette, men Venstres stemme mot, sammen med FrP og Høyre, avgjorde at det ikke kommer på dagsordenen.
Vi har liten tid og store utslipp som må kuttes. Nasjonalt har vi etter at Klimaloven ble vedtatt, brukt opp 20% av tida vi har, mens vi bare har kutta 5% utslipp.
For hvert år vi somler, blir det kortere tid. Klimautvalget 2050 viser likevel at det fortsatt er mulig.
At vi skal kutte nesten alle utslipp, må bety en total endring av klimadebatten. Når Sylvi Listhaug angriper «symbolske og dyre klimakutt» blir dette meningsløst når alt skal vekk. Vi må snu dagens tankegang fra å tenke «hva skal kuttes?» til å tenke «hvilke ørsmå utslipp kan vi beholde?».
Klimautvalget mener at det er en sektor som bør få slippe ut CO2 i 2050. Det er landbruket. Vi trenger mat også i 2050, og det vil medføre noe klimagassutslipp som metan og lystgass. Nasjonalt utgjør landbruket 10% av utslippene. I Tønsberg utgjør de en større andel. Landbruket må også redusere utslippene, viktigst gjennom redusert husdyrhold og overgang til mer plantebasert produksjon.
Oljesektoren står for 25% av alle utslipp. Utvalget foreslår stopp i all oljeleiting og tildeling av nye felt. Så må vi se på hvordan oljeindustrien kutte sine utslipp. CO2-fangst kan være en løsning, men man klarer ikke å fange alt. Derfor må størsteparten av næringen avvikles, noe som også vil følge av at bl.a. samferdselen må bli en nullutslippssektor.
Veitrafikken står for 18 % av totale utslipp. I en kommune som Tønsberg utgjør veitrafikken en mye større andel. Det er helt nødvendig å få større fart i overgangen til nullutslippskjøretøy og overgang til buss, sykkel og gange.
Industri og bergverk står for ca 18% av utslippene. Her har det skjedd store reduksjoner de siste åra. Potensialet for ytterligere kutt er store, men krever at det er tilgjengelig elektrisk energi til å erstatte fossil. Vi styrer mot et underskudd på rein energi samtidig som halvparten av energien som brukes fortsatt er fossil. I det sentrale nettet i Vestfold er det ikke kapasitet til overgang fra fossil energi til fornybar de neste 12 åra. Vi er derfor avhengig av økt lokal energiproduksjon. Det kan skje fra sol, jord og vind.
Kommunepolitikere har en nøkkelrolle i klima-omstillinga. Det er i stor grad kommunene som bestemmer over arealene. De fleste av disse avgjørelsene binder oss til handlingsmønstre for opp til 100 år fram i tid. Det betyr at vi kan låse framtidige generasjoner til hvordan de skal oppføre seg, hvor de skal bo, hvor de skal handle og forflytte seg. Det kan bety å binde framtidige generasjoner til måter å leve på som ikke er i tråd med lavutslippssamfunnet vi skal ha om bare 26 år. De storstilte planene for veiutbygging i Tønsberg-distriktet er et godt eksempel på det.
Det er all grunn til å være bekymra for nedbygginga av natur. Naturen er viktig for å binde opp og lagre CO2. I den internasjonale naturavtalen som ble framforhandla i Montreal i 2022, forplikter Norge som til å bevare eksisterende natur og restaurere ødelagt natur. Også her er kommunepolitikerne som avgjør om vi når målene. NRK har nylig vist at kommunenes bit-for-bit-utbygginger samlet betyr en enorm rasering av naturen.
Klimautvalget mener derfor det bør legges tydeligere nasjonale rammer for kommunene. Det må klargjøres hvilket omstillingsansvar stat, fylkeskommune og kommune har. Klimaloven presiserer ikke kommunenes rolle, og Klimautvalget foreslår at loven endres så det kommer tydeligere frem, ikke minst for å hindre ødeleggelse av natur. Med knappe naturressurser mener utvalget av bruk av nye arealer må forbeholdes til produksjon av ny rein energi gjennom sol- eller vindparker.
Klimautvalget peker på at det er et stort misforhold mellom ambisjonene i klimapolitikken og vedtatte tiltak. Det gjelder nasjonalt og lokalt. Det truer troverdigheten til klimapolitikken. Vi er derfor nødt til å gå fra ord til handling.
Lars Egelands blogg 